Mellomstor førstegangshund/turkamerat for aleneboende: Welsh springer spaniel-tispe?

[Amatøren]

Hei, alle hundeeiere!

Etter noen års mer eller mindre overflatisk research, vil jeg gjerne kjøpe hund dette året. Jeg har vurdert flere små og mellomstore raser, og som mange andre har jeg tenkt på jack russell, parson russell, cocker spaniel og whippet, jeg har vært inne på strihåret dvergdachs og basset fauve de bretagne. Etter å ha tatt rasevalgtester på nett og lest meg opp på raser, har jeg (foreløpig) landet på at welsh springer spaniel-tispe vil passe meg best.

Tanker om rasevalg: I en førstegangshund tror jeg gode samarbeidsevner er lurt å ha. Etter det jeg har lest, tror jeg tispe vil passe best. Det er ikke så viktig å ha hunden løs, da jeg bor i by, men jeg hadde likt veldig godt å kunne slippe den løs under fjelltur eller skitur. Det er viktig for meg å kunne bære hunden om noe skjer, og enkelt reise kollektivt, derav størrelsen jeg ser etter. Ellers bør hunden tåle kaldt vær og kunne løpe i snø. Jeg har kun gjort mye research på nett og snakket med noen hundekyndige, og ikke ennå møtt så mange av de aktuelle rasene skikkelig på for eksempel hundetreff eller utstillinger. Det skal jeg gjøre etter hvert.

Mine planer med hunden: Jeg vil kjøpe valp og ønsker på sikt en trivelig turkamerat. Driver for tiden ikke noe avansert friluftsliv, men jeg liker veldig godt å gå tur (også i bymiljø), langrenn, dagsturer til fjells og iblant løpe ute når det ikke er for kaldt. Ikke noen sofapotet, heller ingen motbakkeløper. Jeg har ikke tenkt å drive med agility, spor eller noen form for jakt.

Hva jeg kan tilby en hund: Et lite stresset hjem, kortere morgenturer, 1-1,5 times ettermiddagstur på hverdager, ellers selvsagt tissetur etter behov. Noe pelsstell. Dagsturer i skog og mark (helger vår, sommer, høst), skiturer til fjells, vanlig sosialisering med små nevøer og besøkende venner. Som eier vil jeg prioritere tid med hunden på ettermiddagene. Jobber fulltid, men ikke mer. Kort vei til jobb.

Så til spørsmålene mine: Er det noen andre raser jeg heller bør se etter enn welsh? Eller tror dere som eier/kjenner welsh springer spaniel også at rasen kan passe meg? Hva slags mental trening bør en spaniel ha? Hvor ofte? Vær veldig gjerne konkrete, fordi jeg ikke vet noe særlig om dette. Hvordan kan man sjekke om foreldrene har eller har hatt separasjonsangst? Ser ellers at folk skriver mye om viktigheten av linjer og en god oppdretter. Hva skal man se etter og hvordan kan man verifisere gode linjer? Hvor finnes denne informasjonen? Av hvem bør man få anbefalt en god oppdretter? Andre ting jeg bør tenke på, praktisk, om sykdommer, lynne eller annet, når jeg skal velge rase? Håper noen av dere mer erfarne hundeeiere kan svare en helt vanlig amatør som ønsker en harmonisk og trivelig hund!

På forhånd hjertelig takk for svar!

[tillien]

Du har virkelig tenkt godt gjennom dette, det er veldig bra. Var nok litt i samme båten for noen år siden, og kjenner meg igjen i måten å angripe «problemet» på. Grundig, analytisk og likevel med masse ubesvarte spørsmål og rom for masse tvil  Men det er der man må starte.

Det jeg tidvis glemte litt i den prosessen var å møte hunder! Og tenke gjennom de jeg hadde møtt før. Hvilke gjorde inntrykk? Hva likte jeg ved dem? Hvem gjorde meg mest glad? Du er jo inne på det, at du må møte rasene. Det er ikke alle som er like «selektiv» i sine rasepreferanser - hund er hund liksom og det er det jo mye sant i. Men det er ganske stor forskjell på en del raser og i alle fall grupper av raser når det kommer til hvordan de ter seg. Når du har vurdert spaniels, whippet, terrier - veldig forskjellige raser - så sier det meg at du kanskje kan komme nærmere en konklusjon ved å møte dem. Og snakke med eiere.

Når det er sagt så synes jeg welsh spaniel høres ut som et valg som kunne passe deg godt. Jeg tror imidlertid konsensusen er at engelsk springer spaniel er et tryggere valg for tiden. Flere oppdrettere å velge i og mindre problemer med gemytt. Det er vel relativt like hunder, så man gjør det kanskje enklere for seg selv dersom man leter etter gode hunder og oppdrettere i begge leirene. Dessuten kan kanskje cocker spaniel også være et alternativ, mye likt der også. Og, om man vil utvide horisonten ytterligere, så har man retrieverne (i første rekke flat, golden og labrador) som er lignende typer hunder, dog noe større.

Jeg har aldri eid en spaniel, men drister meg likevel til å svare på dette med mental trening. Dette er noe som høres veldig mystisk ut for nye hundeeiere, men det er ikke veldig krevende og det er ingen gullstandard man må følge. Det er i all hovedsak snakk om at hunden får brukt sansene sine og hodet sitt - noe som de ellers slipper når de lever trygge liv med mat servert noen ganger om dagen. Søke etter ting/mat, følge spor, apportere. Det kan være så enkelt som å kaste noen godbiter ut over et område eller så avansert som eliteklassen i jaktprøver. Eller alt i mellom. Skal man ikke konkurrere med hunden så står man veldig fritt til å finne på øvelser selv, men kanskje får man gode idéer ved å se litt til spanieljakt feks. Og selv om man ikke har noen som helst tanker om å konkurrere, så kan et introkurs i jakt, spor, nesearbeid eller lignende være morsomt, inspirerende og nyttig for å kunne finne på ting i lag med hunden i årene framover. Det er jo ellers mental trening i ting som lydighetstrening/innlæring av nye ting og utforsking av nye miljøer også, og i det å la hunden få utforske litt når dere går tur og at den ikke forventes å bare gå pent 20 cm fra foten din og med nesen rett fram hele turen. Og å måtte jobbe for å få i seg mat, Kong eller andre leker fyllt med noe hunden liker og som den må jobbe for å få it. Så hvor mye og ofte blir litt vanskelig å gi svar på. Det er nok oftest noe man gjør uten å tenke så mye på etterhvert. Men jeg tenker at hunden bør få brukt seg til litt slikt daglig, enten det er 5 minutter godbitsøk som del av en tur eller en egen tur i skogen/parken for å leke/trene apport eller spor en liten time.

Ellers, når det gjelder spørsmål om valg av oppdretter og slikt, så er det skrevet en del om det i andre tråder. Her er hva jeg tenker om saken (fra en annen tråd, du får erstatte «retriever» med «spaniel»):

Spoiler

Ja, det er ikke bare, bare å orientere seg i den jungelen.

Først og fremst mener jeg det er greit at det formelle er på plass. At opphavet er registrert i NKK, at valpene registreres der, at oppdretter er godkjent av Retrieverklubben og evt at valpene er på Retrieverklubbens valpeliste (eller tilsvarende for andre raser). Om de står på valpelista er de to foregående punktene oppfylt. Merk at det er ikke alltid oppdretter gidder å annonsere i valpelista, og ofte så er jo kullene planlagt lenge før de havner der så å kontakte oppdrettere før kull er annonsert er lurt.

Dernest bør man ta en titt på hva slags hunder oppdretter avler. Er det en gjennomtenkt kombinasjon? Både når de kommer til egenskaper og helse. Kan selvsagt være vanskelig å bedømme for folk flest, men man kan uansett få en følelse av om det hele virker gjennomtenkt. Hvilken type hunder avler de, og passer det overens med deres bruk? Noen fokuserer på utstilling (og vil kanskje krever at dere stiller ut noen ganger), andre på bruksegenskaper, noen tar sikte på å avle først og fremst gode familiehunder osv... Det ene utelukker ikke det andre, dog.

Så bør man se på andre deler av oppdrettet. Har oppdretter ryddige prosedyrer for depositum og salg? Skrives det salgskontrakt (det bør det), og er evt tillegg til kontrakten rimelige for dere? Hvordan vil evt tilbakelevering bli håndtert? Virker oppdretter genuint interessert i å hjelpe dere hele hundens levetid? Hvordan fordeles valpene? Her er det mange praksiser. Fra første mann til mølla kommer øverst og får velge valp først til at alle interessenter er på liste helt til valpene er født, så bestemmer oppdretter seg for hvem som skal få og bestemmer hvilken valp som skal gå hvor. Og sikkert alt i mellom. Personlig mener jeg at det er et kvalitetstegn at oppdretter vil være med å fordele valpene - det er oppdretter som kjenner valpene og best mulig kan fordele dem mellom kjøperene. Og så bør jo kjemien stemme mellom dere og oppdretter.

 Røde flagg er for meg (bortsett fra manglende stamtavle/registrering) er om oppdretter produserer veldig mange kull hvert år, om oppdretter ikke kan eller vil svare på grunnleggende spørsmål om helse eller kombinasjonen eller om oppdretter ikke virker spesielt gira på at dere skal få møte opphavet.

Mulig det høres voldsomt ut alt dette (og det er sikkert mye mer som kan sies), men det er ikke så ille. Det aller viktigste er at det formelle er på plass - da er det alt gjort en utsiling av useriøse oppdrettere. Med litt sunn fornuft, kritisk sans og grei kjemi med oppdretter i tillegg så kommer dere langt.

 

Endret 4. Februar 2020 av tillien

[Amatøren]

Ja, helt enig. Tusen hjertelig takk for utfyllende og informativt svar, @tillien! Flott med litt detaljert beskrivelse av den mystiske, mentale treningen. Veldig interessant, alt du skriver om både rasevalg og hvordan man kan gå fram. Da føler jeg ikke at jeg er helt på jordet i spaniel-familien. Jeg skal definitivt lese meg mer opp på den engelske. (Retrieverne er fantastisk flotte, de blir nok bare litt for store å håndtere for meg.)

Og ja, jeg må definitivt ta researchen et steg videre. «Problemet» er at mange hunder er så utrolig fine og morsomme, og hundeeiere veldig entusiastiske om rasen de har valgt. Det skjønner jeg godt, og jeg blir lett sjarmert av hunden, men glemmer at man som potensiell hundeeier kanskje er og lever helt annerledes. Så jeg ville egentlig luke ut mange raser og vite mest mulig før jeg treffer både eiere og hunder. Håper likevel at jeg kan ha en mer rasjonell holdning som deg. Nyttige spørsmål du stiller!

Tusen takk også for verdifull liten innføring om valg av oppdretter! Skal lete litt i de andre trådene også.