Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen sykepleiere her? Usikker student, ønsker gjerne andres erfaringer og tanker


Array
 Share

Recommended Posts

Hei! 

Er det noen sykepleiere her? eller noen som har tanker rundt valg av yrke/ det å jobbe som sykepleier og som ønsker å dele? Om du er sykepleier kunne du fortalt litt om hvordan du opplevde det å være student, første praksis og om du også kanskje tvilte eller ikke? Også hvordan du tenker om det å jobbe som sykepleier etter at du ble ferdig utdannet? (Kanskje ett skudd i blinde, men prøver likevel, føler man alltid får så gode svar her inne uansett hva det måtte være)

Har begynt 1. året nå og sitter egentlig å leser til anatomieksamen. Føler egentlig ikke jeg kunne valgt et yrke som føles mer rett samtidig som jeg er litt usikker. Hva om jeg ikke takler det, eller hva om jeg ikke blir god nok? Hva om jeg gjør feil eller ikke husker det jeg burde ha lært? Jeg trives veldig godt med å jobbe med mennesker og synes nærmest alt ved studiet og jobben som sykepleier er interessant, men så har jeg jo bare erfaring med å jobbe som assistent på en rolig avdeling. Langt i fra det store ansvaret og stresset de fleste sykepleiere beskriver.

Jeg har kanskje lest det meste som finnes om yrket på google før jeg tok valget og gikk 100% inn for å begynne på studier ettersom jeg ville gjøre et valg som var så gjennomtenkt som mulig, men jeg mangler jo mye egen erfaring som jo kanskje egentlig er det aller viktigste både for å utvikle meg, vokse inn i yrket, bli trygg og kunne bli en god sykepleier. Og for å finne ut hvordan jeg faktisk takler det. 

Likevel føler jeg at jeg kanskje ikke er flink nok og litt for usikker, selv om det fortsatt er veldig tidlig i studiet og jeg nok sikkert tenker annerledes når jeg går ut av 1. året til sommeren. Vi øver på ulike prosedyrer i øvingsavdelingen, føler meg ofte litt klønete og at jeg gjør en del feil. Selv om det jo kanskje er litt derfor vi faktisk øver, og at det er greit feil skjer der og at det ofte er slik man lærer best, ved å prøve og feile. Er kanskje å feile jeg er mest redd for, i alle fall når en har så stort ansvar der bare en liten feil kan ha betydning for andres liv. 
Jeg føler meg likevel ganske sikker på valget, selv om jeg óg er usikker. Det er jo sykepleier jeg vil/skal bli. 

Endret av Array
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan hende det dukker opp noen sykepleiere her etterhvert. I mens kan jeg si noe på bakgrunn av en beslektet utdanning, fysioterapi. Likt både i struktur på utdanningen, at man jobber med pasienter på sykehus og i kommunen og at ting man ikke kan kan gi direkte konsekvenser for pasientene.

For det første. Du er jo helt fersk! Det er normalt å føle seg både knøvlete og usikker når man skal øve på ting man ikke kan. Jeg var ikke særlig høy i hatten de første gangene vi skulle kle oss halvnakne og leke fysioterapeuter på hverandre. Det var klamme hender både som "pasient" og som "terapeut". Men innen utgangen av første året så var det noe helt annet og tredje året var det den naturligste del i verden. For det første blir man vant med hele settingen, man lærer de andre på kullet å kjenne og blir mindre engstelig for å drite seg ut. Alle er der med samme utgangspunkt, alle skal lære. Og så tar man jo med seg ting man lærer rent faglig etterhvert også i ulike situasjoner. Det går seg til.

For det andre. Praksis! Du skal i flere, lange praksisperioder. Der får du tid til å utvikle deg, til å kjenne på hvordan det er. Det vil også føles nytt og skummelt til å begynne med (jeg vil nesten besvime når jeg tenker på min første pasient den dag i dag!), men det gir seg veldig fort. Når du sier at du liker å jobbe med mennesker, så er det viktigste på plass. Bruk det, og du vil oppleve at pasienter også lar deg prøve og feile. Jeg har ikke møtt en eneste sint eller sur pasient (vel, bortsett fra et par klin psykotiske på psyk samt en nonne som hatet kvinnfolk men jeg dugde fordi jeg var mann og sterk...), selv når jeg har feilet. Og det har jeg gjort, både som student og senere. Husker spesielt da jeg klarte å rive ut et sentralt venekateter hos en pasient på intensiven. Det måtte ha gjort fryktelig vondt, men ingen sure miner fra hverken kolleger eller pasient.

For det tredje. Evaluering! Du vil bli evaluert hele veien. På skole/eksamen og i praksis. Du får tilbakemelding på alt, normalt sett fornuftige tilbakemeldinger. Som gjør deg trygg på at du er på rett vei, at du har nådd det nivået som er forventet av deg på det stadiet du er og kanskje ting du kan jobbe ekstra med. Noen yderst få blir kastet ut fordi de ikke er egnet. Det er ikke for å skremme deg, men for å fortelle deg at du slipper å tenke på om du er god nok eller ikke. Andre vil ta den avgjørelsen for deg, og om du jobber jevnt og trutt, gjør ditt beste og er en normal person så går det helt fint.

For det fjerde. Om det skulle bli slik at du etter at du har begynt å jobbe finner ut at dette makter du ikke, så vil du finne ut at det er en veldig fin ting med å være helsefaglig utdannet. Og kanskje sykepleier spesielt. Som sykepleier har du et enormt spenn i typer jobber å velge i. Og et enormt spenn i videreutdanninger som gir deg enda mer å velge i. Jordmor, psykiatrisk - både i avdeling og som terapeut, operasjonssykepleier, lærer, forsker, intensivsykepleier, selger, jobbe i forvaltningen, pasientorganisasjoner... Bare for å nevne en brøkdel. Det er en ekstremt anvendelig utdanning.

 Nyt livet som student, senk skuldrene, pust med magen og masse lykke til både til eksamen og videre! :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 2 weeks later...
På 11/9/2019 at 5:22 AM, tillien skrev:

Nyt livet som student, senk skuldrene, pust med magen og masse lykke til både til eksamen og videre! :)

 Aller først: Tusen takk for at du svarer og at du tar deg tid til å svare så utfyllende og langt. Interessant å få høre dine erfaringer, og også fra et annet perspektiv og yrke. Kjenner meg igjen i mye og du har mange gode poeng ? Har faktisk praksis neste semester og gleder meg utrolig mye til det. Prøver og å tenke at det er viktig å huske på at man ikke skal kunne alt med en gang og at det kommer litt etterhvert og at det er normalt å prøve og feile, er jo ofte et yrke man vokser inn i og blir bedre på til mer man erfarer og opplever både i studiet, praksis og som ferdig utdannet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 11/21/2019 at 5:51 PM, Ravensburger skrev:

Jeg er sykepleier, ferdig i vår. 

Hadde ikke valgt sykepleie igjen.

Både på grunn av arbeidsforhold, turnus og lønn. 

Tenker at jeg så snart som mulig finner meg noe annet å jobbe med. 

Ja, man hører jo flere nevne det samme. Akkurat det å jobbe turnus og lønnen gjør meg ikke noe, men arbeidsforhold kan jeg jo ikke si noe om ennå ettersom jeg ikke har noe erfaring i praksis eller jobb ennå. Kunne du kanskje sagt litt om hva det er med arbeidsforholdene som gjør at du ikke ønsker å jobbe som sykepleier? Bare om du har mulighet selvfølgelig. Og er det slik at du tenker at yrket i seg selv ikke er noe du ønsker, eller hadde du ønsket å jobbe som sykepleier om det var andre arbeidsforhold, bedre lønn og turnus?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...