Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp og kommunikasjon med voksne hunder


Ederi
 Share

Recommended Posts

Valpen vår er 6 måneder gammel og full av energi. Jeg er usikker på hvordan jeg skal håndtere henne når hun skal samhandle med voksne hunder - jeg får høre så mye forskjellig, og alle sosialiseringsartikler snakker om at valpen må få treffe voksne, godt sosialiserte hunder, men jeg har ikke funnet så mye på hva man gjør i situasjonen...

Valpen hilser pent i starten men så begynner hun å bjeffe når den voksne hunden ikke vil leke med henne.

Skal jeg trekke henne bort når hun begynner å bjeffe, eller holder det at den voksne hunden ignorerer henne? Noen hunder glefser etter henne, men hun fortsetter bare etterpå. Jeg har også vært borti en hund som begynte å bjeffe tilbake, og det ble et bjeffekor uten like. Hun har 0 respekt for alle de dempende signalene til de voksne også :P

Alle eierne av de voksne hundene sier alle sammen "det går bra, det er fordi hun er valp, går over når hun er voksen" og "de lærer best av de voksne hundene". Stemmer dette, hvis jeg bare lar henne holde på? Og hvor lenge skal jeg la henne plage en voksen hund generelt før det er på tide å trekke henne unna, for at det ikke skal bli for mye for den voksne? Burde jeg helst bare la henne sosialiseres med hunder som ignorerer henne heller enn de som glefser/bjeffer tilbake?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er todelt etter mitt skjønn. Jeg har stor tro på at voksne hunder er flinkere til å kommunisere med og irrettesette valpen/unghunden enn det vi noen ganger er, så hvis det er forsvarlig, lar jeg gjerne den voksne fikse problemet om den klarer det. Når det er sagt, finnes det definitivt valper og unghunder som ikke skjønner sitt eget beste, og som ikke tar det på alvor når en annen hund sier i fra, og da er det vår oppgave å hjelpe både voksen og valp. 

Jeg har ei bølle nå, og hun tar ikke nødvendigvis nei for et svar, og da går jeg inn og stopper henne. Det er ikke i noens interesse at hun får lov til å øve seg på å være dust. Det hunder får gjøre, det blir de gode på. Det er læring i å få være dust også, og jeg ville ikke bare tatt for gitt at det gikk over av seg selv.

F.eks. min unghund synes det er gøy å jakte på andre hunder. Hun vil at de skal løpe, og så blir hun litt heit i nøtta når hun løper etter. Når den andre hunden da stopper, reagerer hun med å bite på, bjeffe, og er generelt en dritt, for at de skal løpe videre igjen. Noen hunder synes det er såpass ekkelt at de velger å løpe unna. Vinn i boken til unghunden, hun får det jo akkurat som hun vil! Det bryr ikke henne at den andre hunden ikke liker det. Sier den andre hunden "NEI!" med et lite brøl, så tar hun tegninga og trekker seg unna. I sistnevnte situasjon lærte hun at det ikke nødvendigvis er så lurt å pushe hvis den andre ikke vil. Sistnevnte er god læring, førstnevnte er ikke. 

Innad i vår flokk, så får hun ikke løpe med whippetene. De synes hun er ekkel og ubehagelig når hun bøller, og derfor løper de. Jeg vil ikke at hun skal lære at hun får viljen sin ved å bølle. Hun fikk gå sammen med DSGen så lenge hun tok han seriøst når han sa nei, når hun begynte å drite i det, så fikk hun ikke gå tur med han heller.

Min tanke er at om man forebygger bølling, så er dette noe som vil gi seg med alderen. Hunder flest er ikke spesielt lekne som voksne uansett, og dermed vil ikke bølling være et tema i utgangspunktet. Med mindre hunden allerede har tonnevis erfaring med å oppføre seg dust med andre. Det kan være selvforsterkende i seg selv.

Så jeg lar henne holde på om den andre hunden synes det er ok og takler det, noe som egentlig ikke gjelder for så veldig mange, og hos alle andre så stopper jeg henne, setter henne i bånd og går. Sorry mac. Oppfører du deg ikke, så er det slutt på leken. I tillegg forebygger jeg så godt det lar seg gjøre de situasjonene jeg vet hun tyr til bølling (jakt).

Så mitt tips, se an hunden. Hører din etter når den får beskjed, så er det fint. Gjør den ikke det, så er moroa over. 

  • Like 1
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 2.11.2018 at 9:49 PM, Sprettballen said:

Det er todelt etter mitt skjønn. Jeg har stor tro på at voksne hunder er flinkere til å kommunisere med og irrettesette valpen/unghunden enn det vi noen ganger er, så hvis det er forsvarlig, lar jeg gjerne den voksne fikse problemet om den klarer det. Når det er sagt, finnes det definitivt valper og unghunder som ikke skjønner sitt eget beste, og som ikke tar det på alvor når en annen hund sier i fra, og da er det vår oppgave å hjelpe både voksen og valp. 

Jeg har ei bølle nå, og hun tar ikke nødvendigvis nei for et svar, og da går jeg inn og stopper henne. Det er ikke i noens interesse at hun får lov til å øve seg på å være dust. Det hunder får gjøre, det blir de gode på. Det er læring i å få være dust også, og jeg ville ikke bare tatt for gitt at det gikk over av seg selv.

F.eks. min unghund synes det er gøy å jakte på andre hunder. Hun vil at de skal løpe, og så blir hun litt heit i nøtta når hun løper etter. Når den andre hunden da stopper, reagerer hun med å bite på, bjeffe, og er generelt en dritt, for at de skal løpe videre igjen. Noen hunder synes det er såpass ekkelt at de velger å løpe unna. Vinn i boken til unghunden, hun får det jo akkurat som hun vil! Det bryr ikke henne at den andre hunden ikke liker det. Sier den andre hunden "NEI!" med et lite brøl, så tar hun tegninga og trekker seg unna. I sistnevnte situasjon lærte hun at det ikke nødvendigvis er så lurt å pushe hvis den andre ikke vil. Sistnevnte er god læring, førstnevnte er ikke. 

Innad i vår flokk, så får hun ikke løpe med whippetene. De synes hun er ekkel og ubehagelig når hun bøller, og derfor løper de. Jeg vil ikke at hun skal lære at hun får viljen sin ved å bølle. Hun fikk gå sammen med DSGen så lenge hun tok han seriøst når han sa nei, når hun begynte å drite i det, så fikk hun ikke gå tur med han heller.

Min tanke er at om man forebygger bølling, så er dette noe som vil gi seg med alderen. Hunder flest er ikke spesielt lekne som voksne uansett, og dermed vil ikke bølling være et tema i utgangspunktet. Med mindre hunden allerede har tonnevis erfaring med å oppføre seg dust med andre. Det kan være selvforsterkende i seg selv.

Så jeg lar henne holde på om den andre hunden synes det er ok og takler det, noe som egentlig ikke gjelder for så veldig mange, og hos alle andre så stopper jeg henne, setter henne i bånd og går. Sorry mac. Oppfører du deg ikke, så er det slutt på leken. I tillegg forebygger jeg så godt det lar seg gjøre de situasjonene jeg vet hun tyr til bølling (jakt).

Så mitt tips, se an hunden. Hører din etter når den får beskjed, så er det fint. Gjør den ikke det, så er moroa over. 

Tusen takk for godt innlegg! Dette skal jeg ta til ordet. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...