Gå til innhold
Hundesonen.no

Sosialisering og miljøtrening av valp


Ineline
 Share

Recommended Posts

Hei! Jeg har en bichon frise valp på 10 uker, som nå har vært hos oss i to uker. Vi har tatt det rolig første uka, vært kun ute i hagen og utenfor huset, og bare hilst på litt naboer som har kommet forbi. Først var han veldig usikker ute og skalv og pep omtrent med det samme vi gikk utenfor, men nå har han blitt trygg når vi er ute i hagen. Problemet er dersom vi skal bevege oss bort fra huset.. Har gått litt og litt lenger bort men han bare piper og skjelver og når vi snur og skal hjem spurter han mot døra. Når vi tar han med et sted i bil går det bedre, selv om han ikke liker så godt å kjøre bil. Men siden vi har bare en bil og jeg ofte tar buss og tog vil jeg jo gjerne venne han til dette også. Busstoppet er ca 300 meter fra huset vårt, men når jeg forsøker å ta han med dit (er noe mer trafikkert vei der også) blir han helt vill, piper, hyler og skjelver masse. Vet det ikke er fordi han fryser, i dag var det 9 grader og sol og han skjelver selv om jeg tar han inn i jakka. Er dette normalt? Det virker jo som jeg går for fort fram, men jeg skjønner ikke hvordan vi skal rekke å la han oppleve alt som han skal oppleve senere i livet før han er 12 uker, når vi ikke kommer oss bort til busstoppet engang! Takk for alle innspill :( 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valper er ikke nødvendigvis så interessert i å forlate det lune og trygge, så langsom tilvenning er det eneste som duger.

Men den tilvenningen skulle startet hos din oppdretter og det kan høres ut som om oppdretteren ikke har gjort så mye for å tilvenne valpen nye miljøer i ditt tilfelle. Hva er gjort og hvordan reagerte valpen da?

Jeg starter med å venne valpene til småturer (100 - 300 meter) ved å være med mor eller en annen trygg, voksen hund i starten. Når det funker, tar jeg med to valper uten "voksenfølge" og så bare en og en valp. Det pleier å fungere bra og valpene pleier å ta det greit også når de flytter til sine nye hjem.

Har du en voksen, trygg hund i omgangskretsen som dere kan gå små miniturer sammen med i starten? Valper "hermer" etter voksne hunder og vil som regel fort forstå at det å gå tur er helt innenfor normalen. Men det bør være en stødig og trygg hund, da. Både i forhold til valpen og i forhold til det som kan tenkes å skje underveis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Opplevde det samme med min mittelspitz, han løp ivrig rundt i hagen og hilste på nye folk og hunder som kom innom, og selv om han ikke var så glad i å kjøre bil syntes han alltid det var stas å komme på besøk. Men skulle vi gå tur lenger enn oppkjørselen? Glem det! Da satt han seg ned og skalv, ble selvsagt kald og alt mulig rart. Leker, godbiter og klassikeren "være klovn" hjalp heller ikke noe særlig, og når det tar ti minutter å komme seg de seksti meterne bort til veien blir det jo selvsagt ganske frustrerende å holde på.

Det jeg opplevde var at dette stortsett gjaldt området rett rundt huset, når han skjønte at vi var på vei vekk. Som sagt ovenfor hadde han ikke så lyst til å gå fra det trygge, lune hjemmet. 

Han er fortsatt litt sånn, men vi jobber med det... Om han får med seg en annen hund går han lett som bare det og skal være med der det skjer noe, selv om det er vekk fra huset. Hvis jeg får med meg noen venner og går tur hjelper det også, selv om de ikke har hund. Jeg gir dem da et par godbiter de kan gi ham i begynnelsen av turen, slik at han blir nysgjerrig på disse nye menneskene og er interessert i å følge etter der de er.

Men det er jo ikke alltid jeg har mulighet til å gå på tur med andre, og da har jeg rett og slett måttet bære ham det første stykket. Han er ikke store nøstet (det er vel heller ikke en bichon-valp), men vil heller ikke slepe ham etter selen. Ser gjerne at han egentlig bare trenger litt "start-up" hjelp, han går gjerne selv hvis det er nye steder, og spesielt ulendt terreng syntes han var flott. Tar ham også til en gresslette i nærheten av huset, og lar ham løpe fritt der en stund. Da blir han gira nok til at han gidder å få på seg båndet og gå et stykke selv, men når vi vender nesa hjemover begynner han jo selvsagt å spurte alt han har! 

Har hørt flere som har opplevd det samme med sine valper, at de trenger litt ekstra incentiver til å få startet denne gåingen. Men det er bare å fortsette å prøve å venne ham til konseptet at tur skal man på hver dag (opptil flere ganger om dagen), tur er hyggelig, turer gøy! Godbiter og leking for eksempel :) 

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...