engler hver for seg, djeveler sammen

[Aud Stokman]

Aud er faktisk ikke langt unna et tiltak vi har vurdert (ikke for hundenes skyld egentlig men for vår) å flytte. Vi har jo hytte/hus i de dype skogene i SørOdalen og vurderer å flytte dit - og det er et sted hvor hundeholdet faktisk er uproblematisk. Basenjien er dønn rolig der (det bor 7 hunder i omegn, de har alle dyp respekt for basenjien og holder seg unna henne. Så hun slapper helt av, vi kan møte de hundene og hun overser dem helt, skulle ikke tro det var samme hund!). Vi er imidlertid avhengig av bredbånd tilgang for å få til det med jobb, og det er lovet men vi har ikke sett snurten av det enda.. Ja det hadde vært greier det!

Vel, vi tar magebeltet og gubbe-dressur til hjelp mens vi venter på eventuell flytting fra liten leilighet i byggefelt med en trillion hunder og unger til de dype skoger!

Dette er da ingen ting å gruble over. Sett i gang, flytt til de dype skogene, der blir dere sikkert mere tilfredse med det meste.

Og så er det ikke så langt fra Sør-Odalen til Finnskogen, så da kan vi jo besøke hverandre.

[Havana]

Hei Tonje!

Må si at jeg beundrer deg for pågangsmotet Men innlegget ditt får meg også til å lure på hvor grensen går for hvor mye vi skal ofre for hundene våre? Selvfølgelig bør man strekke seg langt når man først har tatt på seg ansvaret med å skaffe hund, men hvor langt får være opp til hver enkelt.

Jeg synes jeg har hatt litt uflaks egentlig. Trodde jeg gjorde helt rett da vi fikk Kark. Vi måtte ha en selskapshund til basenjien som led av voldsom separasjonsangst som bare ikke gikk å trene bort.

Har sett flere tilfeller hvor folk har skaffet en hund til for å bøte på et problem med den de allerede har. Som regel går det ikke bra. Men når situasjonen først har oppstått har man jo ikke noe annet valg enn å komme frem til en konstruktiv løsning. Noe du tydeligvis holder på med. Bare noen spørsmål fra meg:

Du sier at det er vanskelig å omplassere flatten fordi han er så stresset. Kan det være hele situasjonen med basenjien og alt det innebærer som gjør han at han stresser? Har han noen gang fått muligheten til å ha et lengre opphold borte fra basenjien? Kunne han eventuelt bli roligere hvis han ble kastrert (er klar over at det ikke er noe vidundermiddel, men...)?

Har selv hund på 9 kg og vet at det er tyngre å bære i lengden enn det høres ut som Hva med å ha basenjien i en sekk (på ryggen eller magen) eller å skaffe seg en av disse bæreselene (Du sier jo at du har gitt opp verdigheten for lenge siden, uansett ) Kanskje noen gode idéer her: http://www.petshopgirls.no/html-sider/Reiseutstyr.html . Se feks på "Pet Pocket" litt nede på siden, eller reisebaggen som både kan trilles på hjul og bæres som ryggsekk (dyr, men kan sikkert være anvennelig i mange situasjoner).

Ellers høres det jo ut som en god løsning å flytte langt ut i huttaheita. Men det må jo være hvis dere virkelig vil det - også for deres egen skyld.

Håper virkelig du finner en god løsning som er til å leve med for alle parter. Lykke til!

[akela]

Har du vurdert DOP til flatten? Han har, såvidt jeg husker, et helt "unormalt" stressnivå og er ingen normal hund på det feltet - du hadde vel testa ham, eller noe sånt noe. Hunden til en bekjent har fått et menneske-SSRI utskrevet, som brukes mye på tvangslidelser på folk men som har roet ned ham noen hakk. Det er Gry Eskeland denne hunden har vært hos.

For dere HAR jo et problem. Dere hadde jo basenjiproblemet, og valgte så en "grei rase" - og så hadde dere uflaks igjen. Det er jo noe med å ta konsekvensen av valg - dere kan ikke gjøre så mye med basenji, flatten kan kanskje fikses mer på, ER det mulig å få ham mer lydig, så bør dette prøves - uansett stress, så er vel det den mest nærliggende muligheten. Bare litt bedre - et sitt som sitter, så kommer dere langt. Kanskje det er gjennomførbart med litt dop innabords?

Og flytterådet er jeg helt med på... For alternativet er kanskje ikke å fortsette på samme skjeve vei? For det er liksom følgende valg jeg ser A) Ha et helvetes hundeliv som nå, som er til belastning for både folk og fe - de sistnevnte har vært fullstendig uten valg B) avliver basenji C) avliver eller omplasserer flatten dersom ikke lydigheten blir bedre så han blir håndterbar D) flytter på landet permanent eller D) er på landet HVER helg, mens i ukedagene så får flaten normale turer og basenji får tisse i fem minutter utenfor døren; men til gjengjeld får det perfekte hundeliv i sju dager.

[TonjeM]

Har du vurdert DOP til flatten? Han har, såvidt jeg husker, et helt "unormalt" stressnivå og er ingen normal hund på det feltet - du hadde vel testa ham, eller noe sånt noe. Hunden til en bekjent har fått et menneske-SSRI utskrevet, som brukes mye på tvangslidelser på folk men som har roet ned ham noen hakk. Det er Gry Eskeland denne hunden har vært hos.

(Nå er jeg spent på hvordan det går med quotingen her..) Det med dop var jo veldig interessant - og vil sikkert interessere dyrlegene jeg går til. Kark er blitt testet på kryss og tvers for stoffskifteproblematikk, og dyrlegene har fortalt meg at det er ikke gjort studier av ADHD hos hund (og jeg spurte Gry Løberg det samme, hvilket hun ogsp bekreftet). Han må jo fores 4 ganger om dagen for å få i seg nok mat - han spiser kun i 10 sekunder og så går han og gjør noe annet, når han i tillegg ikke spiser så fort (tenk å ha en retriever som ikke er så glad i mat eller godbit!) så har det vært vanskelig å holde han over en minstegrense, han har slitt med vekten helt siden valpestadiet så vi har vært mye hos dyrlege ja..

Når det gjelder kastrasjon, må jeg nesten smile over skjebnens irrganger. Før så var jeg fast innstilt på å kastrere han, men diverse diskusjoner på Canis etc gjorde at jeg gikk fra det - samt at jeg opplevde ikke Kark som noen overhormonell hannhund, stressing eller ei. Så i høst hadde han et "uhell" på et hogstfelt som resulterte i at han ble kastrert (han gjorde riktignok mesteparten av jobben selv på noen skarpe pinner i hogstfeltet - grøss - man innser at naturen er ikke ufeilbarlig - det der med testikler må da være en av naturens dårligste konstruksjoner..). I alle tilfelle, kastrasjonen har ikke gjort noe fra eller til på han. Han er like aktiv, må fremdeles fores 4 ganger om dagen (hadde ihvertfall håpet på at han ble mer sulten - så jo for meg at feks godbiter kunne øke i betydning for han, for lek funker ikke som belønning - men akk nei), andre hunder er verken mer eller mindre irriterte på han - allle hunder unntatt basenjien, har alltid synets han er dødirriterende, sikkert pga den voldsomme vimsingen hans.

Hadde jeg fått lært han en god sitt, så hadde igrunnen problemene (dvs det jeg oppfatter som problem) vært løst. Jeg har slets ikke noe imot å gå 2 turer pr dag (morgenturen med Kark er faktisk uendelig hyggelig når man først har kommet seg ut, han får gå løs og er litt mørkeredd så han holder seg inntil meg og jeg kan jobbe med kontakt, innkalling, være kul - han begynner å lære seg å like å leke, og det er jo moro) - men 3 blir for mye. Så det å kunne gå tur med begge bisker samtidig hadde fikset min verden faktisk, ihvertfall frem til vi får bredbånd i de dype skogene og kan flytte dit!

Jaja, som man reder så ligger man. Slik er det bare.

[Gjest]

Hei hei!

Har vel ikke så mange råd, men litt trøst kan jeg da komme med

Min gamle Basenji var akkurat likedan, han utagerte på Ulvehunden når han ikke kom løs for å gjøre jævelskap eller bare være sinnsyk. (var ikke mulig å tilvenne ham / hjelpe ham med angsten, gikk i klikklås før jeg rakk å få kontakt)

Heldigvis var ikke ulvehunden noe tomsing, så han kunne jeg enkelt ha i bånd festet i magebelte. Han hadde langt bånd å røre seg i og fikk lett sjansen til å gå unna når det ble hektisk. Nå hadde jo ikke han interesse av andre hunder egentlig. Kanskje din flat kan gå i kortere bånd i magebelte? Da har du i hvertfall begge hendene fri til å justere urtrollet?

Min gamle basenji fikk heldigvis være med på hundetreff, mot at han brukte munnkurv. Etter flere runder med det , godtok han disse nye hundene heldigvis. (er jo klart en forutsetning at de andre hundene ikke svarer opp angrepene da) Og ble mer tolerant ovenfor nye - dvs vi fikk tid til å gå videre før han ble loco.

I allefall: I nøden eller når jeg rett og slett ikke hadde ork til å drive som hundepsykolog, hadde jeg på ham munnkurv. Da fikk han hvertfall ikke skadet kompisen sin og utløse stress der, en annen fordel var at andre hundeeiere faktisk holdt hundene sine unna ham. Og ungene holdt seg også unna.

Det var Basenjien. Flat'en har jeg ingen formening om.... Luftehjelper eller forvert e.l?

Håper du finner en løsning som er overkommelig for dere. Jeg forstår hvertfall hvor slitsomt det må være

[TonjeM]

Hallo hallo!

Blitt en stund siden jeg dumpa all min fortvilelse på dere her (Takk Lothlorien - deilig med en basenji-eier til som har "been there, done that"! Munnkurv er jo en ide, skal vurdere det!), så nå tenkte jeg å gi dere en oppdatering.

Jeg innførte tiltakene:

Magebelte

Basenji på arm

Aktivisering av gubbe (!)

Det med magebelte (godt festet over hoftene, ikke rundt mage og rygg - takk CL!) funket sånn halv bra, flatten er jo så grassalt sterk og med fritt leide i båndet så hadde vi et par tilfeller hvor han dro meg overende (vinteren kan synes fjern nå, men det var glatt av og til!) med basenji og alt. La meg si det slik, skulle jeg noen gang lage en komisk film om hunde-eiere så skulle jeg filmet episode med middelaldrende kjerring med eksplosiv klimakteriepølse på armen og oversosial flatt bundet fast til livet, når de møter annen hund - jeg skulle få med kvinnemenneskets tapre, men akk så fåfengte, forsøk på å holde seg på beina - tatt med vaklingen, de klumsete krumspringene i forsøket på å finne fast grunn under føttene, tatt med den siste uverdige spagaten før hele følget tipper over i en sprellende haug. Man skulle fått se flatten et øyeblikk bli vippet av pinnen for at mor ligger kavende på bakken og slikt er jo ganske uvant - men rasende festlig altså! Så flatten kaster seg over kjerringa og rundslikker henne i fjeset mens basenjien, som slets ikke lar seg distrahere av å ha havnet på bakkenivå i en viss fart, kun har mord i tankene og hiver seg frempå for å kverke bikkja som nærmer seg. Hun er jo festet i bånd men bråsnur seg for å gnage over det - og da blir det enda mer liv i kjerringa for hun vet at det må hun stoppe - basenjien bruker kun 15-20 sekunder på å klippe over bånd. Mer liv i kjerringa gir enda mer liv i flatten som begynner med den der lave sikk sakk løpingen med hale og rompe ned - sånn skikkelig "nå har jeg fnatt løping".. osv osv Og bevaremeg vel!

Jeg kom frem til at enten måtte flatten bli mer lydig, eller jeg måtte legge på meg 50 aldeles unødvendige kilo til de ekstra jeg har fra før av, for å øke forankringen. Det var jo forsåvidt en deilig tanke med de 50 kiloene - men jeg fant ut at det var nå bedre med lydigheten og at inntil det var under kontroll, så fikk jeg bare lufte biskene vær for seg uansett. Og det har jeg gjort. Så i utgangspunktet var ting like slitsomt som før.

Imidlertid så fikk jeg også gubben igang med å trimme flatten - og det har vært veldig fint. Gubben fant jo ut at her hadde han en skikamerat uten like, en som likte å trekke han avgårde i svimlende fart og som ikke ble kald eller lei som oss "damer" i familien. Gutta koste seg veldig på skitur. Så etter snøen gikk, har han begynt å sykle med Kark - men det er råskummelt. Gubben er jo MANN og vil ikke bruke springer eller hjelm, men binder flatten i lang line i sykkelstyret og så bærer det avgårde - i vill fart. Så jeg har begrenset det, ser jo at det var en stor "enkefaktor" i den aktiviteten!

Uansett, så har det skjedd noe med Kark, flatten. Han la litt på seg, og jeg har i det siste gått ned til 3 måltider pr dag uten at han har gått ned i vekt - kanskje vi kan gå ned til 2 måltider snart. Han er absolutt slank, men ikke radmager lenger. Videre har han begynt å sove mer, nå kan han være alene i 6 timer før han blir rastløs og "aktiv" - før så satte han igang med selvunderholdning allerede etter 3 timer så her er det forskjell ja!.

Vi har fremdeles noen fantastiske morgenturer - hvem skulle trodd det kunne være så koselig å stå opp kl 5 og så gå tur en time halvannen? Han er verdens lydigste på disse turene, selv når vi møter andre. Han har omtrent sluttet med sin blokkerte løp-løp-løp hvor han syntes å være helt i sin egen verden. Nå tar han kontakt, følger med på hvor man er og synes det er råkult at mor har en slags 6. sans som finner en kong i bakken rett som det er, eller en tennisball eller en god "dra-pinne" eller leker kongleleken - finn konglen med lukt på i haugen med masse kongler.. Ja, han liker å leke nå og jeg kan bruke lek som belønning. Han synes plutselig også at det er stas med godbit - enda en belønning som funker. Så vi har tatt frem klikkeren igjen, og Kark viser endelig "flat mani", nå går han frivillig på plass leeeeenge i håp om at det blir noe klikk. Han kjører manisk fokus på meg til tider. Den intense fokusen er jo egentlig ikke ønskelig, men den gleder meg enormt - endelig begynner han å bli retriever! Flat-manier kan jeg håndtere, sånt vet jeg om men en hund som bare stresset var det langt verre med!

Fortsetter Kark slik han gjør nå, risikerer jeg å få en aldeles fantastisk arbeidshund - dum som et brød men lærevillig som bare det og et arbeidsjern uten like! Gid jeg kunne klappet meg sjøl på skulderen og sagt "Så flink du er Tonje, som fikk til en så vanskelig hund" - jeg har tross alt brukt ufattelig mye tid på Kark - men det er vel bare å innrømme - Kark begynner kanskje endelig å bli litt mer moden..

Så ja, nå er det gøy med hund igjen! Veldig veldig gøy!

[CWL]

Må bare komentere at du skriver så bra at jeg ser alt for meg. Jeg sitter her og småler med et stor glis Og mine arbeidskolegaer ser rart på meg.

Kjempefint at det går bedre.

[Margrete]

Det med magebelte (godt festet over hoftene, ikke rundt mage og rygg - takk CL!) funket sånn halv bra, flatten er jo så grassalt sterk og med fritt leide i båndet så hadde vi et par tilfeller hvor han dro meg overende (vinteren kan synes fjern nå, men det var glatt av og til!) med basenji og alt. La meg si det slik, skulle jeg noen gang lage en komisk film om hunde-eiere så skulle jeg filmet episode med middelaldrende kjerring med eksplosiv klimakteriepølse på armen og oversosial flatt bundet fast til livet, når de møter annen hund - jeg skulle få med kvinnemenneskets tapre, men akk så fåfengte, forsøk på å holde seg på beina - tatt med vaklingen, de klumsete krumspringene i forsøket på å finne fast grunn under føttene, tatt med den siste uverdige spagaten før hele følget tipper over i en sprellende haug. Man skulle fått se flatten et øyeblikk bli vippet av pinnen for at mor ligger kavende på bakken og slikt er jo ganske uvant - men rasende festlig altså! Så flatten kaster seg over kjerringa og rundslikker henne i fjeset mens basenjien, som slets ikke lar seg distrahere av å ha havnet på bakkenivå i en viss fart, kun har mord i tankene og hiver seg frempå for å kverke bikkja som nærmer seg. Hun er jo festet i bånd men bråsnur seg for å gnage over det - og da blir det enda mer liv i kjerringa for hun vet at det må hun stoppe - basenjien bruker kun 15-20 sekunder på å klippe over bånd. Mer liv i kjerringa gir enda mer liv i flatten som begynner med den der lave sikk sakk løpingen med hale og rompe ned - sånn skikkelig "nå har jeg fnatt løping".. osv osv Og bevaremeg vel!

Åh den som hadde et kamera! Gud så festlig det hadde vært. Jeg ser deg helt klart for meg å sitter her å gapskratter, så Z går av hengslene

Imidlertid så fikk jeg også gubben igang med å trimme flatten - og det har vært veldig fint. Gubben fant jo ut at her hadde han en skikamerat uten like, en som likte å trekke han avgårde i svimlende fart og som ikke ble kald eller lei som oss "damer" i familien. Gutta koste seg veldig på skitur. Så etter snøen gikk, har han begynt å sykle med Kark - men det er råskummelt. Gubben er jo MANN og vil ikke bruke springer eller hjelm, men binder flatten i lang line i sykkelstyret og så bærer det avgårde - i vill fart. Så jeg har begrenset det, ser jo at det var en stor "enkefaktor" i den aktiviteten!

Igjen stormende jubel her på vestkanten. Så bare for å ha sagt det, det ligger en viss enkefaktor i springer å skal jeg si deg! Erfart helt på egenhånd...

Vi har fremdeles noen fantastiske morgenturer - hvem skulle trodd det kunne være så koselig å stå opp kl 5 og så gå tur en time halvannen? Han er verdens lydigste på disse turene, selv når vi møter andre. Han har omtrent sluttet med sin blokkerte løp-løp-løp hvor han syntes å være helt i sin egen verden. Nå tar han kontakt, følger med på hvor man er og synes det er råkult at mor har en slags 6. sans som finner en kong i bakken rett som det er, eller en tennisball eller en god "dra-pinne" eller leker kongleleken - finn konglen med lukt på i haugen med masse kongler.. Ja, han liker å leke nå og jeg kan bruke lek som belønning. Han synes plutselig også at det er stas med godbit - enda en belønning som funker. Så vi har tatt frem klikkeren igjen, og Kark viser endelig "flat mani", nå går han frivillig på plass leeeeenge i håp om at det blir noe klikk. Han kjører manisk fokus på meg til tider. Den intense fokusen er jo egentlig ikke ønskelig, men den gleder meg enormt - endelig begynner han å bli retriever! Flat-manier kan jeg håndtere, sånt vet jeg om men en hund som bare stresset var det langt verre med!

Oi så bra! Dette fortjener du Tonje! Vi liker hunder som leker. Og du slutt å pip over den intense fokusen. Det må da være enormt mye bedre en løputentankerihodet!

Fortsetter Kark slik han gjør nå, risikerer jeg å få en aldeles fantastisk arbeidshund - dum som et brød men lærevillig som bare det og et arbeidsjern uten like! Gid jeg kunne klappet meg sjøl på skulderen og sagt "Så flink du er Tonje, som fikk til en så vanskelig hund" - jeg har tross alt brukt ufattelig mye tid på Kark - men det er vel bare å innrømme - Kark begynner kanskje endelig å bli litt mer moden..

Siden du ikke vil klappe deg selv på skulderen, så gjøre jeg det! Du har virklig fortjent det! Du er flink, og du har en vansklig hund. Ja han begynner kanskje å bli moden. Bare husk nå at han er 2,5 år og ingen andre hadde overlevd den hunden, eller hunden hadde kanskje ikke overlevd. Synes du skal være stolt av deg selv jeg. Vi tar oss en røyk og en kaffetår på det synes jeg.

Margrete

[katchina]

Så bra at det går framover for dere Du skriver altså så morsomt å levende at jeg, som andre her, sitter å humrer for meg selv og ser dere for meg.

Du har vært kjempeflink TonjeM, og regner med at både du og vovsen har fått et mye bedre liv nå.

*klappe Tonje på skuldra*

[Guest Per Olav]

Åh den som hadde et kamera! Gud så festlig det hadde vært. Jeg ser deg helt klart for meg å sitter her å gapskratter, så Z går av hengslene

Igjen stormende jubel her på vestkanten. Så bare for å ha sagt det, det ligger en viss enkefaktor i springer å skal jeg si deg! Erfart helt på egenhånd...

Oi så bra! Dette fortjener du Tonje! Vi liker hunder som leker. Og du slutt å pip over den intense fokusen. Det må da være enormt mye bedre en løputentankerihodet!

Siden du ikke vil klappe deg selv på skulderen, så gjøre jeg det! Du har virklig fortjent det! Du er flink, og du har en vansklig hund. Ja han begynner kanskje å bli moden. Bare husk nå at han er 2,5 år og ingen andre hadde overlevd den hunden, eller hunden hadde kanskje ikke overlevd. Synes du skal være stolt av deg selv jeg. Vi tar oss en røyk og en kaffetår på det synes jeg.

Margrete

Jeg har først nå oppdaget tråden til Tonje og jeg er enig med Margrete i at du har gjort en kjempejobb. Klapp på skuldra og appropos røyk og kaffetår - ute hos meg i juni før jeg forlater Tigerstaden for godt?

--

Per Olav