Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund åt på ryggen til levende reinskalv


Guest Christine
 Share

Recommended Posts

Det er slett ikke uvanlig at hund tar rein. Skjer hvert år. Som noen allerede har påpekt her er hunden i bunn og grunn et rovdyr. At folk ikke har hørt om det før skyldes vel enkelt og greit at ikke alt kommer i avisene.

Trenger ikke være dårlig kondisjon/skader i det hele tatt som er årsaken heller, uten at jeg med det skal mene noe om denne saken, her er det jo ingen som vet hva som skjedde.

Når det gjelder påstanden som ble servert lenger oppe her på bakgrunn av et google-søk, om at kalver flest dør av matmangel, vil jeg bare si at det er IKKE tilfelle.

Jeg kan bare anta at google-søket genererte treff på nyhetssaker fra et par år tilbake, som omhandlet en rapport fra forskning på nettopp rovdyrtap og årsaker til dette. Medier i nord (saken bredte seg etterhvert også sørover) slo stort opp at de fleste rein dør av matmangel. Problemet var bare at det var ikke akkurat det rapporten konkluderte med.. En eller annen smart journalist hadde bare klart å lese den slik. Saken var så blitt spredt fra avis til avis av journalistene. To av forskerne bak rapporten gikk ut i Nord-Norges største avis med et leserinnlegg i etterkant av dette, hvor de sa klart ifra at deres rapport ikke sier at flesteparten av dyrene sulter ihjel (som førstesidene den gang sa).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder påstanden som ble servert lenger oppe her på bakgrunn av et google-søk, om at kalver flest dør av matmangel, vil jeg bare si at det er IKKE tilfelle.

Jeg kan bare anta at google-søket genererte treff på nyhetssaker fra et par år tilbake, som omhandlet en rapport fra forskning på nettopp rovdyrtap og årsaker til dette. Medier i nord (saken bredte seg etterhvert også sørover) slo stort opp at de fleste rein dør av matmangel. Problemet var bare at det var ikke akkurat det rapporten konkluderte med.. En eller annen smart journalist hadde bare klart å lese den slik. Saken var så blitt spredt fra avis til avis av journalistene. To av forskerne bak rapporten gikk ut i Nord-Norges største avis med et leserinnlegg i etterkant av dette, hvor de sa klart ifra at deres rapport ikke sier at flesteparten av dyrene sulter ihjel (som førstesidene den gang sa).

Bønder hevder hovedårsaken er rovdyr, mens forskning sier at matmangel er hovedårsaken. Det skal ikke mye til for å forstå at også antall rovdyrtatte rein vil gå opp når det er matmangel - det er lettere å få tak i svake dyr. Så det vil i perioder med matmangel bli tatt dyr som ikke ville blitt tatt om det ikke hadde vært matmangel.

Finn gjerne link til det leserinnlegget?

Jeg finner nemlig ingen andre enn reinbønder som motsier det som står i forskningsrapporten.

For mange rein på beitene i Finnmark gir mange små og svake dyr som lett blir tatt av rovdyr.

- Arbeidet vårt bekrefter at tapet av rein til rovdyr i Finnmark i stor grad består av dyr som det er grunn til å tro ellers ville dødd av sult, sier Torkild Tveraa, seniorforsker i NINA.

Hvis rovdyr primært tar dyr som er svekket av sult eller andre forhold og som er forventet å dø uansett, er dette i litteraturen referert til som kompensatorisk tap. Tap av dyr til rovvilt som ellers ville ha overlevd refereres til som additivt.

Økende reintetthet over de siste ti årene har resultert i større konkurranse om matressursene. Økende konkurranse har ført til et økende vekttap gjennom vinteren og et påfølgende økt behov for å gjenvinne kroppsreservene gjennom sommeren. Dette medfører at en økende andel av simlene prioriterer sin egen vektutvikling framfor produksjon av kalv. Dette gjør seg spesielt gjeldende i år med sen sommer og lav planteproduktivitet.

http://www.nina.no/Aktuelt/Nyhetsartikkel/ArticleId/1954

Rapporten konkluderer klart med at det er sult og dårlig kondisjon hos reinen som er hovedårsak til den høye dødeligheten.

– Rovdyr utgjør en liten trussel mot reinen. Så enkelt er det. da vi begynte med forskningen vår i Finnmark, var vi rimelig sikre på at rovdyr var årsaken til de store tapene. Nå kan vi slå fast at det ikke er tilfelle, sier Tveraa til DN.

http://www.nordlys.no/nyheter/article6723804.ece

En ny rapport slår imidlertid fast at de aller fleste rein dør av matmangel og sult, ikke av rovdyrangrep.

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV) sier erstatningsordningene for reineiere nå må gjennomgås grundig.

– Rapporten viser veldig klart de utfordringene reindriftsnæringen står overfor. At truselen går langt utover rovvilt, fremstår som soleklart, sier Solhjell, som sammen med landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har fått presentert hovedfunnene i rapporten. Det er fylkesmennene i reinbeiteområdene som står for saksbehandling og utbetaling av rovdyrerstatningene, men det øverste ansvaret ligger i Miljøverndepartementet."

Det samme året ble det søkt om erstatning for 43 200 tamrein, mens det ble gitt erstatning for rundt 10 700 rein. Totalt var det bare dokumentert 512 rovviltskader på tamrein dette året.

Det er rundt 200 000 tamrein i Norge.

http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2013/06/21/matmangel-og-sult-tar-livet-av-reinen

Her er forøvrig utdrag fra en litt eldre rapport (fant ikke den nye i farta), som bekrefter det samme:

Det generelle bildet synes være: Vintre med store

snømengder reduserer simlens tilgang på beite og

dermed også simlevektene. Dette resulterer i store

tap på grunn av sult og øker også tapet til rovdyr. Når

snømengden er mer moderat, er tilgangen på beite

bedre og simlene mister mindre vekt i løpet av vinte-

ren.

Resultatene fra vårt studie belyser hvordan rovdyrta-

pene er relatert til simlenes størrelse, samt beitefor-

holdene gjennom vinteren. Etter den snørike vinteren

2000 var simlene som mistet kalvene sine utenfor

innhegningen ikke av forskjellig størrelse fra dem som

mistet kalvene sine innenfor innhegningen, i et miljø

fritt for rovdyr. Dette antyder at kalvene som døde

utenfor innhegningen ville omkommet også uten rov-

dyr tilstede.

Reinkalver kan være en viktig del av dietten til rovdyr i

år hvor reinen er underernært og svak, men basert på

våre resultater synes ikke dette å være tilfelle i år når

reinen er i godt hold. I slike år må rovdyrene sannsyn-

ligvis i større grad basere seg på andre byttedyr slik

som f. eks. smågnagere og hare (Boutin et al. 1995,

Landa et al. 1997, Kauhala and Helle 2000).

Dette tyder på at reinkalvene er mest sårbare overfor

rovdyr i dårlige år. I slik år

er det imidlertid svake

simler som mister svake kalver med begrenset mulig-

het for å leve opp. I år med bedre tilgang på beite

vinterstid er reinen mindre utsatt for rovdyrangrep.

Dyrene som blir drept av rovdyr i disse årene ville

imidlertid mest sannsynlig hatt store sjanser for å leve

opp dersom det ikke hadde vært rovdyr i området.

http://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/oppdragsmelding/774.pdf

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...