Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaring med norsk buhund?


Artemis
 Share

Recommended Posts

Jeg vet ikke om det er noen buhundmennesker her inne for tiden, men det er jo lov å håpe? Jeg er nemlig nysgjerrig på buhunden. Jeg har truffet en del av dem, men jeg har ikke noen venner som har buhund så den helt store kontakten har det ikke blitt.

Jeg lurer først og fremst på følgende:

1. Hvor havner de på "førerorienterthetsskalaen" og sånn radiusmessig? Grei for hobbylydighet eller vil man stå der überfrustrert med pølsebitene i hånden mens hunden ser en annen vei? Over alle hauger på tur eller sånn middels?

2. Når man snakker om buhund, så er det jo ikke til å unngå at bjeffing blir nevnt. Hvor ille er det egentlig? Hvilke situasjoner er typisk bjeffesituasjoner? Er det først og fremst varsling eller er bjeffing foretrukket kommunikasjonsmetode i alle sammenhenger?

3. Går de stort sett greit sammen med andre hunder eller er det en del samkjønnsaggresjon?

4. Hvordan er de med tanke på jaktinstinkt og andre dyr? Det heter jo buhund, så er det lov å håpe at de ikke planlegger en bedre middag ved synet av en sau?

5. Trekk og kløv. Noe de trives med eller bare helt middels?

6. Buhunden og (andre) mennesker? Hvordan er de i møtesiteuasjoner f.eks.? Frempå og glad i mennesker? Er de kosete?

7. Noe man ellers må være obs på? Gemytt? Separasjonsangst? Helse? Annet?

Hvis noen har tips om oppdrettere så ta det imot med takk.

Alle innspill tas imot med takk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om det er noen buhundmennesker her inne for tiden, men det er jo lov å håpe? Jeg er nemlig nysgjerrig på buhunden. Jeg har truffet en del av dem, men jeg har ikke noen venner som har buhund så den helt store kontakten har det ikke blitt.

Jeg lurer først og fremst på følgende:

1. Hvor havner de på "førerorienterthetsskalaen" og sånn radiusmessig? Grei for hobbylydighet eller vil man stå der überfrustrert med pølsebitene i hånden mens hunden ser en annen vei? Over alle hauger på tur eller sånn middels?

Buhunden jeg hadde jobbet gjerne, og var lett å motivere både med lek og godbiter. Hvorvidt det er det som er normalen skal jeg ikke uttale meg om, men jeg opplevde buhunden som relativt lettlært i alle fall. Personlig holder jeg buhunden for å være den spisshunden det er enklest å jobbe med, men det trenger selvsagt ikke å stemme. Jeg syns i alle fall det virker som det er litt mer samarbeidsvilje i buhunden enn en del av de andre spisshundene, men igjen, det er jo veldig individuelt. Det er ikke en rase man kjøper om man ønsker å virkelig satse på LP, men på hobbybasis fungerer de greit nok. Jeg vet om i alle fall 2 buhunder som er LP champions, og flere gjør det også bra i agility og rally blant annet. Buhunden er en populær allrounder blant annet i sverige og i USA, mens i Norge er det desverre svært få som bruker hundene til noe utover tur etc. Min hadde desverre veldig stor jaktlyst og veldig stor radius, men mye av det skyldtes av han aldri fikk gå uten bånd som valp, og lærte seg aldri det med innkalling og å holde seg i nærheten. Det var den største tabben jeg gjorde med den hunden, for han levde hele livet som båndhund, og det har jeg fremdeles dårlig samvittighet for. :P

2. Når man snakker om buhund, så er det jo ikke til å unngå at bjeffing blir nevnt. Hvor ille er det egentlig? Hvilke situasjoner er typisk bjeffesituasjoner? Er det først og fremst varsling eller er bjeffing foretrukket kommunikasjonsmetode i alle sammenhenger?

Min buhund varslet når det kom folk til huset og når det gikk hunder forbi (når han sto ute). Buhunden har lett for å lage lyd, men overhodet ikke så ille som ryktet dens tilsier. Det er nok lurt å fra starten av sette klare rammer for hva som aksepteres og ikke mtp lyd, men jeg tror ikke buhunden er værre en en del andre raser på det punktet.

3. Går de stort sett greit sammen med andre hunder eller er det en del samkjønnsaggresjon?

Har desverre inntrykk av at samkjønnsaggresjon ikke er uvanlig, kanskje spesielt på hannhunder. Min hadde problemer med andre hunder hele livet, men jeg har møtt drøssevis med buhunder som er veldig trivelige mot andre hunder.

4. Hvordan er de med tanke på jaktinstinkt og andre dyr? Det heter jo buhund, så er det lov å håpe at de ikke planlegger en bedre middag ved synet av en sau?

De har nok en del jaktinstinkt, og det er hovedårsaken til at dette med innkalling må trenes på fra dag 1. Jeg ville nok strømmet buhunden om det var ønskelig å ha den gående fritt i områder med sau.

5. Trekk og kløv. Noe de trives med eller bare helt middels?

De trives veldig godt med å få bruke kroppen sin, men på grunn av størrelsen er det selvsagt begrenset hvor tungt de kan trekke og bære. Brukte vår både til snørekjøring og trekking av pulk, og det fungerte utmerket.

6. Buhunden og (andre) mennesker? Hvordan er de i møtesiteuasjoner f.eks.? Frempå og glad i mennesker? Er de kosete?

Buhunden er stort sett glad i folk har jeg inntrykk av, uten å være oversosial. Min var ofte overlegen mot folk han ikke kjente, men med kjentfolk skulle han helst koses med hele tiden. Tror ikke jeg har møtt en eneste buhund som ikke er glad i kos, ei heller en som er redd/usikker når det kommer til folk (bortsett fra min egen, men han hadde en del issues kombinert med dårlig miljøtrening og sosialisering som valp).

7. Noe man ellers må være obs på? Gemytt? Separasjonsangst? Helse? Annet?

Buhunden er ingen veldig krevende rase, men de er ofte mye enklere å håndtere, trene og leve sammen med når de får brukt seg skikkelig, og det er først og fremst fysisk trening de trenger, selv om de selvsagt heller ikke sier nei til hjernetrim og den type trening. Dette er ingen superkrevende brukshund, men det er heller ingen sofahund og det er ikke nødvendigvis en veldig enkel hund heller - de trenger stuktur og tydelige rammer så de vet hva de har å forholde seg til (det er selvsagt ikke dermed sagt at de må filleristes for at beskjedes skal gå inn, men det regner jeg med du skjønte :P ) . Miljøtrening og sosialisering er viktig, men det mener jo jeg det er for alle raser. Det er desverre litt ymse gemytt der ute, og de er heller ikke så friske som man kanskje skulle ønske mtp genpoolen, så jeg ville brukt litt tid på å finne riktig oppdretter og kombinasjon. Når det er sagt - det er ikke sånn at det er et problem å finne en mentalt trivelig og frisk buhund, på ingen som helst måte.

Det er en fantastisk rase, og selv om mitt individ ikke var noe prakteksemplar mentalt sett, så er jeg ikke i tvil om at jeg skal ha buhund igjen. Det er ett eller annet med den rasen som bare suger deg inn og holder deg der. :) Også er de jo ufattelig vakre hunder da. :wub:

Hvis noen har tips om oppdrettere så ta det imot med takk.

sjekk valpelista og oppdretterlista på buhund.no - men hold et øye med innavlsgraden, jeg syns enkelte parrer alt for nært beslektede hunder med tanke på den allerede lille genpoolen, og det hjelper ikke hverken gemytt eller helse. Kimura og cascilius har veldig lang erfaring med rasen i alle fall. Jeg har ikke helt oversikt over oppdrettere lenger, for det har kommet veldig mange nye oppdrettere de siste årene. Det kan også være verd å sjekke den svenske buhundringen, da det er flere gode oppdrettere i sverige også.

Alle innspill tas imot med takk :)

dscf4522.jpg

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om det er noen buhundmennesker her inne for tiden, men det er jo lov å håpe?

Jeg er her. Førstegangs hundeeier, og buhunden min er ennå valp, så jeg har bare et parmåneders erfaring dog. Nicki (tispe) blir straks fire måneder.

1. Hvor havner de på "førerorienterthetsskalaen" og sånn radiusmessig? Grei for hobbylydighet eller vil man stå der überfrustrert med pølsebitene i hånden mens hunden ser en annen vei? Over alle hauger på tur eller sånn middels?

Oppfatter min som veldig glad i å jobbe for godbiter/oppmerksomhet/kos/lek, men også litt tungnem foreløpig, men det er garantert meg som er problemet. Radiusen begynner også å bli ukomfortabelt stor, og innkalling fungerer best når det knitrer i godteposen samtidig, så det ligger an til at det blir mer båndbruk enn jeg hadde håpt. På langtur er det dog ikke noe problem ennå - da går hun rett i hælene mine uten noe krumspring, og det går mer effektivt og helt uproblematisk uten bånd. Fullt utvokst kan det jo bli ganske annerledes dog.

2. Når man snakker om buhund, så er det jo ikke til å unngå at bjeffing blir nevnt. Hvor ille er det egentlig? Hvilke situasjoner er typisk bjeffesituasjoner? Er det først og fremst varsling eller er bjeffing foretrukket kommunikasjonsmetode i alle sammenhenger?

Hun er stort sett stille i leiligheten og på kontoret (annet enn litt "prating"). Bjeffer når hun ser andre hunder (innimellom kan vi passere uten bjeffing) eller innimellom når hun ser noe rart som en barnevogn eller sykkeltilhenger eller noen som springer/jogger.

3. Går de stort sett greit sammen med andre hunder eller er det en del samkjønnsaggresjon?

Hun er veldig leken, og etter hilsing vil leke med alle hunder. Tar ikke nei for nei, så det blir mye irettesetting gang på gang på gang fra hunder som ikke er interessert i leking. Ikke opplevd at Nicki har vært den aggressive parten ved hilsing.

4. Hvordan er de med tanke på jaktinstinkt og andre dyr? Det heter jo buhund, så er det lov å håpe at de ikke planlegger en bedre middag ved synet av en sau?

Merker min er interessert i sau (bjeffer og vil gjerne bort til dem), og gjør utfall mot alt av måker og duer jeg går forbi på tur. Snuste og jaktet mus på hytta. Jager møll som flyr rundt over gresset i hundeparken som en gal. Har ikke prøvd henne på "ekte vilt". Hun bruker nesa veldig mye i alle fall, så det skal bli interessant å begynne å prøve sporsøk på henne.

5. Trekk og kløv. Noe de trives med eller bare helt middels?

Aner ikke. Har planer om kløving, men venter på å se hvor stor hun blir før jeg kjøper noe sånt. Har hørt det går helt fint med lett kløving.

6. Buhunden og (andre) mennesker? Hvordan er de i møtesiteuasjoner f.eks.? Frempå og glad i mennesker? Er de kosete?

Stort sett kommer hun logrende med ørene lagt helt bakover for å få kos når hun treffer/hilser på folk. Etter å ha hilst kan hun bli litt intens, spesielt mot barn. Reiser seg opp og klatrer/dytter. Barn gjør seg dessverre også ekstra interessant for hunder ved å trekke seg unna med veivende, reiste armer, som hun garantert oppfatter som invitasjon til herjing. Nicki er forøvrig ikke spesielt kosete hjemme med meg (legger seg ikke inntil meg eller oppsøker meg for kosing), men om jeg oppsøker henne og starter å stryke henne på magen så blir hun svært fornøyd da. Tror det at hun er lite kosete muligens kan ha med lite sosialisering hos oppdretteren jeg kjøpte fra.

7. Noe man ellers må være obs på? Gemytt? Separasjonsangst? Helse? Annet?

Veldig fornøyd med gemytt. Separasjonsangst har hun ikke. Har bodd "over alt" den første tiden, og hun har overnattet hos andre uten mitt nærvær og fått bare skryt av de som har passet henne. Tar alt nytt som hun "tvinges til" som en champ uten å være særlig berørt i etterkant, fra kanotur til speedbåttur (sov godt i 40 knop), biltur, heiskjøring, og svømming, av det jeg kan komme på.

Viktig med sosialisering/miljøtreninge ja. Nicki begynner å bli en veldig bra "byhund" nå, men stresset i starten veldig mye der det var en del trafikk og spesielt på trafikkerte bruer og i tunneller/underganger. Et par ukers gåtur til og fra jobben og dette har blitt uproblematisk til slutt.

Forvent forøvrig å bli konstant stoppet av folk som vil hilse på hunden hvorenn du går, og som vokste opp med Buhund eller bare lurer på hva slags flott rase hunden din er :)

Hvis noen har tips om oppdrettere så ta det imot med takk.

Ikke alt av kull kommer på buhund.no (den websiden driftes dårlig forøvrig), så følg med (sett opp autosøk) på finn og oppsøk de oppdretter-sidene du finner. Tror det er en del buhund-eiere som ikke er direkte begeistret for Norsk Buhundklubb.

Vaalebjønn er forøvrig en plass å starte. Tror også Cascilius skal ha valper igjen om ikke lenge, og hun som er Cascilius har den websiden som oppdateres best og har sikkert tips om du tar kontakt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk til begge to for fine innspill. :) Er greit å få høre fra noen som har erfaring med rasen på godt og vondt. Mange rasesider er gjerne mer eller mindre utelukkende positive. Jeg hadde jo håpet at dette skulle være en rase som var grei og ha løs da. Det høres det jo ikke ut som dere har erfaring med. Samtidig så er jo jeg komfortabel med en setterraduis så da vil jeg kanskje være komfortabel med en buhundradius?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke erfaring nok til å si så mye om radiusen. Jeg bare ser at hun er veldig truende til å stikke ut av "hundeparken" vi er i om hun får gå rundt på eget initiativ. Og hun virker forøvrig interessert i sau, så hun må nok igjennom en avvenning av noe slag. På tur ville jeg foreløpig ikke hatt noe problem med å slippe henne mens vi forflyttet oss (om det var lov og jeg visste nærterrenget var trygt), men hun er jo ennå en valp (4 mnd) så vet ikke hvordan ting vil utvikle seg der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...