Gå til innhold
Hundesonen.no

Når hunden dør


Emilie
 Share

Recommended Posts

Ble trist av å lese denne tråden jeg..

Tenker på det samme som deg. Min aller beste venn blir 10 år i år og han har vært med meg hele ungdomstiden min, han er den jeg kjenner som er aller mest lik meg, min beste venn og en helt fantastisk hund!

Bare å tenke på at han en gang skal bli borte er helt forferdelig..

Nå har jeg en hund til, så jeg tenker at når han en gang blir borte, så blir det ikke helt tomt i huset. Tror kanskje det blir enda værre da, når det blir helt stille og ingen poter som går over gulvet.

Men jeg vet ikke. Har aldri mistet en hund før, men jeg tror nok det blir ganske hardt når jeg får vondt i magen bare av å tenke på det..

Håper han holder seg frisk og rask i mange år til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

I november mistet vi Sean. Han har lært meg utrolig mye om hund . Har bestandig vert der. Han var grunn til at jeg møtte samboeren min. Han har vert min daters beste venn. han var 5 år da hun var født. han var en trøst da vi mistet vår sønn.

Vi var hele familien med da tiden var inne. Samme dag som Sean døde, knuste min datter farens mobil, i et raseri anfal. Hun kan enda i dag gråte, å si at hun savner Sean. Vi savner han hele familien Men verst var det for vår datter som aldri hadde levd uten Sean

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes ingen oppskrift på å takle sorgen og tapet over vetdens beste hund. Du skal igjennom en prosess som bare du kan kjenne, ta og føle på, det kommer du ikke unna.

MEN, med tiden vil sorgen og savnet dempes og du vil sitte tilbake og tenke på de gode stundene og ta frem minnene. Du må bare ta tiden til hjelp, og hvor lang tid det tar, det er det bare du som kan bestemme.

Nyt tiden dere har sammen nå, og ikke bruk den på å grue deg til noe som ennå ikke er der. Ta sorgen når den kommer og ikke på forskudd:)

Klem:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hva gjør jeg når klippen i livet mitt forsvinner?

Jeg forstår også litt av det du føler på. Jeg er også så heldig at jeg fikk en helt spesiell hundevenn ved min side som er full i hundekjærlighet og trygghet. Dessverre har uroen for dagen vært der en stund grunnet en ting med helsen hans og jeg vet at ting kan endre seg, så jeg har absolutt grått noen tårer og bekymret meg. Jeg har valgt å heller bruke den bekymringen til noe fornuftig, og jeg bruker den til å kose meg enda mer med tiden jeg har med hunden nå i dag. Det vil igjen være godt å tenke på når verdens beste hundevenn ikke er der lenger at vi hadde det også veldig bra i opp- og nedturene sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må jo bare erkjenne at schæferen er ti år, og jeg kommer ikke til å ha henne veldig mye lenger. Det vil bli et problem. Den hunden er som et vitalt organ for meg. Jeg vet det er dumt å ta sorgene på forskudd, men jeg tror det kan være fornuftig å forberede seg.

Selv om hun er en hund, så er det lite jeg kan gjøre med følelsene mine. Jeg er mer knyttet til den HUNDEN enn det jeg noen gang kommer til å være med en rekke mennesker. Jeg pratet litt med en fagperson når det kommer til psykologi, og han mente at den sorgen over å miste en hund, er for mange minst like sterk, som å miste et menneske som står deg veldig nært. Kanskje også sterkere. Derimot var det heller få som ville klare å forstå dette, med tanke på at tapet var av et dyr, og ikke en person. De ordene skremte meg altså.

Jeg har jo en hund til, men det blir litt som å påpeke at selv om du mister den ene, så har du jo alltid en ekstra forelder, for eksempel. Dessuten har schæferen vært med meg på alt siden jeg praktisk talt var et barn. Og da snakker vi alt. Gjennom skolegang, flytting, nye arbeidsforhold, traumatiske hendelser, sykdom, død, enda mer flytting, enda flere nye jobbsituasjoner, hunder som kommer og går, venner som kommer og går and so on, listen er veldig lang.

Så hva gjør jeg når klippen i livet mitt forsvinner?

Jeg kjenner veldig godt følelsene og tankene du beskriver. For litt over 1, 5år siden mistet jeg min aller beste venn gjennom 14 år, hesten min Starlight. Det er jo ikke en hund, men følelsene er de samme.

Jeg fikk ham da jeg var 14, og hadde da "kjent" ham i noen flere år, da han var rideskolehest der jeg ridde. Gjennom de 12 første årene tilbrakte vi nesten hver eneste dag sammen. Han var den jeg kunne fortelle alt til. Gjennom vanskelige perioder, dårlig selvsikkerhet osv var han der. Ikke en eneste dag var han sur på meg. Alltid glad. Alltid snill. Han gjorde mye for selvsikkerheten min. Sammen med ham kunne jeg være meg selv og jeg kunne lykkes. Jeg ble voksen sammen med ham. Han var alltid der. Uansett hva som skjedde så var han klippen. Han var helt spesiell, selv om jeg ikke er objektiv så kan jeg si det. Han hadde ikke alltid hatt det godt der han kom fra, og jeg tror han visste hvor heldig han var som kom til oss. Han hadde hele familien min som brydde seg om han. Og han viste oss med hele seg at han var takknemlig og glad i oss. Da han ble syk var han nesten 28 år gammel. Jeg visste jo at han begynte å dra på åra, men så sprek som han var, så var det ingen som kunne tro at det skulle gå så fort. En måned etter at han ble syk, var jeg med han den siste dagen. Jeg holdt ham da han døde, jeg lå sammen med ham lenge etter at han var borte.

Å miste ham er det verste jeg har opplevd. Tårene triller mens jeg skriver dette også. Alle (bortsett fra familien min) synes det er sykt å fortsatt kunne skrike over et dyr som snart har vært borte i 2 år. Jeg drømmer fortsatt om ham om natta. Jeg savner ham. JEg synes fortsatt tanken på å aldri mer kunne sette meg opp på ryggen hans, eller si "nuss" og på det, er forferdelig. Innimellom blir jeg så trist når jeg tenker på det at det føles uoverkommelig. Men dagene går jo. Jeg klarer meg. Men det gjør vondt. Jeg kan ikke se for meg at den dagen kommer da det ikke lenger gjør vondt.

Jeg har også sørget mer på ham, enn på enkelte mennesker, som også har vært nær slekt. Det høres forferdelig ut å si, men for meg er det ikke forskjell på å elske et dyr eller et menneske. Hvorfor skal det være "galt" å savne og å bli knust over at man mister sin beste venn, bare fordi det er et dyr? DYret kan gjøre mer for en person enn et menneske noen gang gjør. Et dyr er alltid ærlig, det elsker deg uansett dine feil og mangler. Jeg blir så provosert når folk bruker frasen om at "det er bare et dyr".

De første ukene etter jeg mistet Starlight gråt jeg en skvett hver eneste dag. Helst når ingen så meg. Når folk som ikke står meg nær spurte, klarte jeg å snakke om det uten å felle en tåre. Men når de gikk satt jeg igjen med gråten. JEg vet at dagen måtte komme. Jeg vet at livet er slik. Men jeg synes ikke at noen andre skal fortelle meg når det ikke lenger er lov å sørge. Det bestemmer jeg selv. Så lenge man klarer å leve et normalt liv, for merkelig nok så gjør man det med tiden, og ikke graver seg ned i sorgen, men tillater seg å skrike ut en gang i blant. Tillater seg å kjenne på sorgen, så er det lov. Det er naturlig. For meg viser det bare hvor mye dyret faktisk betydde.

JEg klarer ikke tenke på den dagen det skjer noe med Tessa og Vita. Det er en forferdelig tanke og det vil ikke under noe omstendighet bli enklere enn med hesten. Sannsynligvis verre.

Edit: Jeg blir også veldig lei meg når folk omtrent mener at jeg ikke har lov til å være trist fordi hesten var gammel. Hvorfor skal man ikkev ære lei seg selv om dyret er gammelt? Selvfølgelig er det trist med unge dyr hvis det skjer noe. Hesten min hadde levd et langt og godt liv, han hadde fått gjort alt. Men det gjør da ikke saken mindre trist for meg av den grunn. Jeg har jo bare hatt flere år å bli glad i ham på. Flere år å sørge over.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...