Gå til innhold
Hundesonen.no

Ønsker ikke at hunden skal måtte kuttes i mer... (opr. av jursvulst)


Recommended Posts

Skrevet

Har ei tispe på snart 9 år. Oppdaget en kul for ca 6 mnd siden som ble anbefalt fjernet (var ikke mye poeng i å ta vevsprøve sa dyrlegen). Vi gjorde dette men angrer egentlig litt... Hun er ikke glad i fremmede og generelt redd for fremmede lyder, lukter, steder osv. Opr. gikk greit klinisk sett men psyken fikk seg en trøkk. Hadde også mye vondt etterpå og likte ikke bytte bandasjer/plaster. Kulen ble sendt inn og fikk tlf. om at den ikke var noe farlig. Tok også blodprøver og rtg av mage og lunger.

Nå har vi oppdaget en ny kul og er usikker på om vi skal kontakte dyrlegen for vurdering. Er 99,9% sikker på at de vil fjerne denne også siden den virker lik som forrige. Tenker at lille snuppa mi burde få slippe å gå gjennom det igjen og heller leve bra mens hun kan. Kan jo leve ganske lenge med dette og etter hva jeg leser er kulen klinisk ikke malignsuspekt.

Noen andre med erfaringer eller tanker rundt dette?

Skrevet

Om det er verdt å operere på nytt må du vurdere selv, men fjernet dere hele juret eller bare selve svulsten? Flere av jurene har felles lymfedrenasje og blodkar, og en svulst i det ene juret vil fort spre seg til svulst i nabojuret/det samme juret dersom det bare er svulsten som fjernes. Når min hund fikk jursvulst valgte vi derfor å fjerne 4 jur som alle hadde felles drenasje i tillegg til å sterilisere hunden. Det minker sjansene for senere jursvulsten en god del.

Guest lijenta
Skrevet

Det er valg du skal ta.

Men vet at jeg fant kul på hunden min og jeg valgte å ikke operere han levde tre år med den kulen. Det ble ca et år over gjennomsnittet på rasen.

Men med en kul så kan det også gå fort at det sprer seg det vet du ikke. Med det lille du har fortalt så hører det ut som noe jeg hadde latt gå sin gang, og en gang i framtiden begynt med smertestillende før hun hadde fått lov til å tusle. Men det å gå san og vente når er rett tid, det sleit veldig på meg i hvertfall. Så du har også et valg om å la henne tusle nå mens hun er "frisk" og oppegående og ha henne i minne san som hun er i dag i steden for en som er skikkelig skranten

Skrevet

Jeg synes at du i første omgang absolutt bør gå til en veterinær som er dreven nok til å si noe om kulens art allerede ved palpering av kulen.

Det er tross alt mange hunder som trør rundt med typiske fettkuler og lever godt og lenge med dem uten inngrep - og dette på bakgrunn av uttalelser fra veterinærer som kun har palpert, og som da ikke anbefaler fjerning av den så fremt de ikke plager hunden (bevegelse, ømhet o.l.)

Jeg tror det er veldig ulik syn på dette rundtom på veterinærklinikkene, så forhør deg videre før du tar valget :) Det virker som noen veterinærer ikke liker å ta ut prøver av kulen, da det gir et sikrere og bedre resultat å fjerne kulen og deretter ta prøver av materialet. På den måten får man også begrenset eventuell spredning, vekst og utvikling.

Hvis det var min hund med din hunds bakgrunn, da hadde jeg sannsynligvis valgt å tatt en tynnnålsbiopsi - og deretter slått oss til ro hvis prøven ikke viste innhold av kreftceller og hunden ikke hadde smerter/ømhet. Etterpå hadde jeg følge ekstra godt med på eventuelt utvikling av kulen.

Redigert: Jeg skriver jo som ei kråke, prøvde å rette opp litt på språket ;)

Skrevet

Det var kun kulen som ble fjernet og sendt inn.

Ja ser jo nyttigheten av å bare få en klinisk sjekk. Om det skulle vise seg å være en sannsynlig fettkul så er det dumt å bekymre seg for noe som ikke er farlig. Men var jo ikke farlig den andre heller da...

Vanskelig når jeg er så skeptisk til operasjon uansett. En så stor operasjon som å fjerne mye + sterilisering er ikke noe jeg unner hunden min, utifra hvordan jeg kjenner henne. Vi følger med argusøyne ang. matinntak, humør og sprekhet på tur osv. Men har jo også les at om det er kreft er det ikke noe å "se an" og må tas tak i...

Skrevet

Jeg synes at du i første omgang absolutt bør gå til en veterinær som er dreven nok til å si noe om kulens art allerede ved palpering av kulen.

Det er tross alt mange hunder som trør rundt med typiske fettkuler og lever godt og lenge med dem uten inngrep - og dette på bakgrunn av uttalelser fra veterinærer som kun har palpert, og som da ikke anbefaler fjerning av den så fremt de ikke plager hunden (bevegelse, ømhet o.l.)

Jeg tror det er veldig ulik syn på dette rundtom på veterinærklinikkene, så forhør deg videre før du tar valget :) Det virker som noen veterinærer ikke liker å ta ut prøver av kulen, da det gir et sikrere og bedre resultat å fjerne kulen og deretter ta prøver av materialet. På den måten får man også begrenset på eventuell spredning, vekst og utvikling.

Hvis det var min hund med din hunds bakgrunn, da hadde jeg sannsynligvis valgt å tatt en tynnnålsbiopsi - og deretter slått oss til ro hvis prøven ikke viste innhold av kreftceller og hunden ikke hadde smerter/ømhet. Etterpå hadde jeg følge ekstra godt med på eventuelt utvikling av kulen.

Redigert: Jeg skriver jo som ei kråke, prøvde å rette opp litt på språket ;)

Man kan prøve å si mye når man palperer kulen, men det er umulig å garantere at en kul ikke er ondartet. Hadde kulen sittet på skulderen og kjentes ut som en godarta kul hadde det vært èn ting, men jursvulster er ikke sjeldent ondarta.

Allikevel, en tommelfingelregel er at svulster som er lette å "flytte på" og er runde (ikke knudrete) og velavgrenset er godarta. Men jeg hadde selv ikke stolt på det. Det er heller ikke sjeldent at tynnnålsbiopsier ikke treffer nøyaktig, men f.eks treffer et område med fett og dermed gir et feil resultat. Jeg tenker at hvis man først skal presse hunden inn i noe den ikke liker, så kan man like gjerne fjerne hele, så slipper også hunden to runder til veterinæren dersom biopsien gir ondarta resultat.

Skrevet

Det er heller ikke sjeldent at tynnnålsbiopsier ikke treffer nøyaktig, men f.eks treffer et område med fett og dermed gir et feil resultat.

Jepp, og derfor er det flere veterinærer som foretrekker å fjerne hele kulen/svulsten for å få undersøkt materialet med et bedre utgangspunkt.

Men når en hundeeier ikke ønsker å utsette hunden sin for mer skjæring, såroppfølging mm, da får man nesten begynne der hvor det ikke innebærer skjæring, og så får hundeeieren rådføre seg videre med den veterinæren som da foreslår videre behandling.

Benytter anledningen for å ønske Gaia lykke til! Krysser fingrene for dere!

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er veldig individuelt. Jeg har aldri hatt noe problem med hundene og sjelden kattene, men tok til oss en voksen omplasseringskatt som gikk etter hundene og angrep dem, han ble levert tilbake. Har tatt til meg både kattunger og voksene katter, men aldri prøvd med "ikke kattevante" voksene hunder. Har hatt Sheltie (gjeterhund) og aldri hatt noe problem, men har du hund med høyere gjeterinstinkter kan det bli problemer.  Noen ganger går det sånn også. Passhund (Jämthund) og ny ungkatt.  
    • Generelt sett, ja. Gjeterinstinktet er et "subsett" av jaktinstinkt. Det betyr ikke at det ikke kan gå, mange gjeterhunder lever jo for eksempel på gårder sammen med katter. Men å leve inne i samme hus blir fort noe annet igjen. Du kan jo snakke med oppdretter om hvordan foreldre og søsken evt. går med katt, og du vet kanskje selv hvordan hundene dine reagerer på katter og andre smådyr på tur? Selv om det er noe litt annet så gir det en indikasjon på hvor sterkt jaktinstinktet er.
    • Har gjetere høyt jaktinstinkt? Jeg har gjeterhunder.
    • Det kommer an på hunden og katten, gemyttene deres, og hvem som kom først i hus. Hunder med høyt jaktinstinkt (gjetere, mynder, terriere mm.) går generelt dårligere med katter fordi de trigges lettere til å jage dem. Vi hadde to katter da vi fikk hund, og det gikk aldri bra. Vi endte med å omplassere kattene. De var dog voksne omplasseringskatter som ikke var spesielt trygge i utgangspunktet, og vi kunne ingenting om hundetrening og fikk en rase med mye jaktinstinkt.  En voksen og trygg katt og en valp med mindre jaktinstinkt har større sjanse for at det går bra, eller en kattunge sammen med en voksen hund som ikke har vist mye interesse for å jage katter. De fleste kan trenes og tilvennes med litt kunnskap, men ikke alle. 
    • Blir det bare kaos om man har katter og hunder sammen i samme hus?  Hva slags erfaring har dere med det?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...