Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ho ho alle sammen! Personlig foretrekker jeg reinsdyr foran sleden, men jeg har hørt at det også finnes hunder som gjør samme jobben... kanskje dette er noe å satse på i fremtida?? Men høy er vel relativt billig sammenlignet med hundemat tenker jeg!

OPPGAVE:

Skriv et DIKT om hunden Balto. Det settes ingen krav til kvalitet, men det må være minst 8 linjer langt, og du må inkludere disse ordene i diktet ditt:

- slede

- medisin

- helt

- kloklipp

- Cesar Milan

Oppgaven sendes på PM innen midnatt 2. desember.

-----

Riktige svar 1. desember:

1a: Snuppy, Afghansk Mynde

1b: Laika, og fartøyet het Sputnik2.

1c: Blondi, Schæfer

-----

PS: Dagens tekstutdrag er lånt fra denne flotte artikkelen på dagbladet.no og det anbefales å lese hele!

http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/03/07/459976.html

DEN REKORDKALDE VINTEREN 1925:

Gullgraverbyen Nome ved Beringstredet på Alaskas vestkyst var isolert av snø og is. Havnen var igjenfrosset, slik den var hver vinter. Det ene flyet de hadde kunne ikke brukes på denne årstida. Den avsidesliggende gruvebyen med inuitter og europeiske settlere var avsperret fra omverdenen. Den ene legen i området, Curtis Welch, var bekymret. En difteriepidemi truet byen og inuittbarna var spesielt utsatt. Deres immunforsvar hadde ikke noe å stille opp mot den «hvite» sykdommen.

Like etter at det siste forsyningsskipet dro fra Nome det året, fikk det første barnet symptomer på difteri. Det var for sent å bestille mer. Og legen hadde brukt opp antitoksinet. Den første som ble rammet var en norsk-eskimoisk jente på fem år. Flere barn døde i ukene som fulgte.

Legen innkalte til krisemøte i byen. 22. januar 1925 sendte han telegram til alle de store byene i Alaska og til Washington: AN EPIDEMIC OF DIPHTHERIA IS ALMOST INEVITABLE HERE STOP I AM IN URGENT NEED OF ONE MILLION UNITS OF DIPHTHERIA ANTITOXIN STOP MAIL IS ONLY FORM OF TRANSPORTATION STOP I HAVE MADE APPLICATION TO COMMISSIONER OF HEALTH OF THE TERRITORIES FOR ANTITOXIN ALREADY STOP THERE ARE ABOUT 3000" WHITE NATIVES IN THE DISTRICT

Det nærmeste sted man kunne få tak i mer medisin var byen Anchorage i sør, rundt 1500 kilometer unna. Den eneste måten å komme dit på nå var å ta den tradisjonelle Iditarodruta over massive fjellpass, farlige sund og uendelige sletter.

Dagens Iditarodløp går til minne om den lange hundekjøretradisjonen i Alaska og hedrer hundekjørerne i 1925 som snart skulle ut i haglvær, storm og råk for å redde barna i Nome. Robert Sørlie er ikke den eneste nordmannen som har gjort heltmodig innsats i dette løpet.

TILBAKE TIL 1925.

Det hastet. I de påfølgende dagene fikk 20 personer diagnosen difteri, 50 til var i fare. Det ble anslått at rundt 10 000 var truet i det nordvestlige Alaska. Dødeligheten var på nær 100 prosent om de ikke fikk medisin. Medisinen ble funnet, men den var 150 mil unna. Guvernøren besluttet å sende en 9 kilos medisinsylinder med tog de 50 milene fra byen Seward i sør til Nenana. Herfra var eneste fremkomstmiddel hundeslede.

Rett før midnatt 27. januar ankom antitoksinet med toget til Nenana. 20 hundekjørere og 150 hunder var mobilisert ulike steder på ruta. De skulle kjøre etapper for å få medisinen til Nome. Avstanden er 100 mil. Det var ned mot 50 minus og det blåste storm.

«WILD BILL» SHANNON tok den første etappen. Selv om han sprang ved siden av hundesleden fikk han forfrysninger. Da han kom fram til avløseren sin hadde han svarte flekker i ansiktet. Han var i dårlig form og athabaska-indianeren Edgar Nollner tok over.

Da Noller kom fram til sitt mål etter 40 kilometer, måtte de visstnok helle varmt vann over hendene hans for å få løsnet han fra sleden.

I mens ble tilstanden i Nome bare verre. En reporter som bodde der skrev: «All hope is in the dogs and their heroic drivers... Nome appears to be a deserted city.»

UT FRA NOME dro nordmannen og kvenen Leonhard Seppala med førerhunden Togo for å komme medisintransporten i møte. De to var allerede vidgjetne i området for sine mange triumfer i tidligere hundeløp. Seppala var en barsking i 40-årene, en av de mange som hadde kommet til Alaska og Nome i gullrusjet i 1900. Etter 30 mil møttes de hundesleden i Shaktoolik. Seppala fikk overtatt den livgivende bagasjen og de snudde snutene mot Nome igjen. Vinden blåste kvikksølvet ned i 65 minusgrader. De kjørte rett inn i stormen og måtte blant annet over Little McKinley Mountain på 1500 meter og krysse Norton-sundet. Der gikk isen opp og de befant seg plutselig på et isflak som drev ut mot åpent hav.

Det var da førerhunden Togo viste det Seppala mente var menneskelig intelligens. Han ble spent fast i et langt tau og sendt ut i det iskalde vannet. Han svømte over til den trygge isen, men her ble tauet slitt over. Hunden hoppet i havet igjen, fikk fatt i tauet med kjeften og kom seg på land. Der trakk han isflaket med Seppala og resten av spannet trygt over på isen igjen.

MEN I MÅL KOM DE IKKE. 1. februar overtok en annen nordmann stafettpinnen, nemlig Gunnar Kaasen opprinnelig fra Kvænangen, med lederhunden Balto. Også Kaasen hadde flyttet til Alaska i gullrusjet. De kjørte gjennom natta i sikt så dårlig at Kaasen ikke så sine egne hunder. Sleden ble fylt med snø og han var nær ved å miste sylinderen med medisin da den falt av sleden. Han fikk frostskader da han måtte grave fram sylinderen med hendene sine. Han ble snøblind, og måtte stole på Bantos retningssans på vei mot Nome. Og det gikk bra med laget, til tross for ekstreme forhold. Da den siste hundekjøreren som skulle ta over hadde sovnet, kjørte Kaasen like godt forbi, og tilbakela hele veien til Nome. Han ankom 2. februar halv seks på morgenen og legen fikk medisinen sin. Til sammen tilbakela hundekjørerne de 100 milene på 127 og en halv time. I ettertid er turen blitt kalt «Serum run», etter serumet, altså medisinen, som skulle fram. Løpet er også kalt «Great Race of Mercy». Flere av hundene døde i løpet av turen.

LEDERHUNDEN BALTO og Gunnar Kaasen, fikk storparten av æren, siden de tok sluttetappen. De to ble kjendiser og den svarte huskyen fikk sin statue i Central Park i New York året etter. Han fikk også en statue i Anchorage. Kaasen fikk en filmrolle og pengepremier. Balto viste fram den svarte, glinsende pelsen sin for 20 000 tilskuere i Madison Square Guarden. Han har siden vært hovedperson i en rekke filmer, den siste en animasjonsfilm laget av Steven Spielberg.

Radio og aviser dekket hendelsen tett, og det var ikke bare glede. I ettertid er det blitt diskutert om det virkelig var Balto og Gunnar som fortjente all oppmerksomheten. Det var Leonhard Seppala og hans lederhund Togo som hadde lagt bak seg den verste og lengste delen av ruta. Mens Kaasen tok seg av 85 kilometer, kjørte Seppala nesten 30 mil av løpet, og i tillegg kjørte han hjem igjen, til sammen 42 mil. Det var over dobbelt så langt som noen annen. Og Seppala brydde seg ikke om at Kaasen fikk omtale. Men at Balto, en hund han selv eide og som han valgte bort til fordel for Togo, fikk hederen, det holdt han nesten ikke ut: «It was almost more than I could bear when the 'newspaper dog' Balto received a statue for his 'glorious achievements'» sa Seppala, og mange av dagens hundekjørere fremholder fortsatt Togo som den virkelige helten. Togo fikk imidlertid mye oppmerksomhet siden. Roald Amundsen forærte ham en medalje, og Togo ble reklamehund for Lucky Strike. Da han døde i 1929 var det oppslag i New York Times. Han står i dag utstoppet i et glassmonter der Iditarodløpet starter. Leonard Seppala døde i 1967, 90 år gammel.

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk! Vi har vurdert Toller, Flatcoated Retriever og husky faktisk! Synes selv at huskyer er så fantastiske, men ville ha noe litt mer førerorientert. Tror selv at en flat og belgisk fårehund blir for mye hund igjen. Men tusen takk for gode tips! Og når det kommer til røyting har vi tatt dette i betraktning ja! Fordelen med husky er jo at de har røyte perioder! Så satser på at robotstøvsugeren vår får kjørt seg!
    • Tydeligvis. Har snakket med mange som har blitt "tvunget" til å kjøpe hund.  Personlig så ble jeg paff, og skuffet- fra en seriøs oppdretter som kydde så og vær så imøtekommende til skikkelig skarp sur stemme...    
    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...