Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundesonens Julekalender


Julenissen
 Share

Recommended Posts

Ho ho alle sammen! Personlig foretrekker jeg reinsdyr foran sleden, men jeg har hørt at det også finnes hunder som gjør samme jobben... kanskje dette er noe å satse på i fremtida?? Men høy er vel relativt billig sammenlignet med hundemat tenker jeg!

OPPGAVE:

Skriv et DIKT om hunden Balto. Det settes ingen krav til kvalitet, men det må være minst 8 linjer langt, og du må inkludere disse ordene i diktet ditt:

- slede

- medisin

- helt

- kloklipp

- Cesar Milan

Oppgaven sendes på PM innen midnatt 2. desember.

-----

Riktige svar 1. desember:

1a: Snuppy, Afghansk Mynde

1b: Laika, og fartøyet het Sputnik2.

1c: Blondi, Schæfer

-----

PS: Dagens tekstutdrag er lånt fra denne flotte artikkelen på dagbladet.no og det anbefales å lese hele!

http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/03/07/459976.html

DEN REKORDKALDE VINTEREN 1925:

Gullgraverbyen Nome ved Beringstredet på Alaskas vestkyst var isolert av snø og is. Havnen var igjenfrosset, slik den var hver vinter. Det ene flyet de hadde kunne ikke brukes på denne årstida. Den avsidesliggende gruvebyen med inuitter og europeiske settlere var avsperret fra omverdenen. Den ene legen i området, Curtis Welch, var bekymret. En difteriepidemi truet byen og inuittbarna var spesielt utsatt. Deres immunforsvar hadde ikke noe å stille opp mot den «hvite» sykdommen.

Like etter at det siste forsyningsskipet dro fra Nome det året, fikk det første barnet symptomer på difteri. Det var for sent å bestille mer. Og legen hadde brukt opp antitoksinet. Den første som ble rammet var en norsk-eskimoisk jente på fem år. Flere barn døde i ukene som fulgte.

Legen innkalte til krisemøte i byen. 22. januar 1925 sendte han telegram til alle de store byene i Alaska og til Washington: AN EPIDEMIC OF DIPHTHERIA IS ALMOST INEVITABLE HERE STOP I AM IN URGENT NEED OF ONE MILLION UNITS OF DIPHTHERIA ANTITOXIN STOP MAIL IS ONLY FORM OF TRANSPORTATION STOP I HAVE MADE APPLICATION TO COMMISSIONER OF HEALTH OF THE TERRITORIES FOR ANTITOXIN ALREADY STOP THERE ARE ABOUT 3000" WHITE NATIVES IN THE DISTRICT

Det nærmeste sted man kunne få tak i mer medisin var byen Anchorage i sør, rundt 1500 kilometer unna. Den eneste måten å komme dit på nå var å ta den tradisjonelle Iditarodruta over massive fjellpass, farlige sund og uendelige sletter.

Dagens Iditarodløp går til minne om den lange hundekjøretradisjonen i Alaska og hedrer hundekjørerne i 1925 som snart skulle ut i haglvær, storm og råk for å redde barna i Nome. Robert Sørlie er ikke den eneste nordmannen som har gjort heltmodig innsats i dette løpet.

TILBAKE TIL 1925.

Det hastet. I de påfølgende dagene fikk 20 personer diagnosen difteri, 50 til var i fare. Det ble anslått at rundt 10 000 var truet i det nordvestlige Alaska. Dødeligheten var på nær 100 prosent om de ikke fikk medisin. Medisinen ble funnet, men den var 150 mil unna. Guvernøren besluttet å sende en 9 kilos medisinsylinder med tog de 50 milene fra byen Seward i sør til Nenana. Herfra var eneste fremkomstmiddel hundeslede.

Rett før midnatt 27. januar ankom antitoksinet med toget til Nenana. 20 hundekjørere og 150 hunder var mobilisert ulike steder på ruta. De skulle kjøre etapper for å få medisinen til Nome. Avstanden er 100 mil. Det var ned mot 50 minus og det blåste storm.

«WILD BILL» SHANNON tok den første etappen. Selv om han sprang ved siden av hundesleden fikk han forfrysninger. Da han kom fram til avløseren sin hadde han svarte flekker i ansiktet. Han var i dårlig form og athabaska-indianeren Edgar Nollner tok over.

Da Noller kom fram til sitt mål etter 40 kilometer, måtte de visstnok helle varmt vann over hendene hans for å få løsnet han fra sleden.

I mens ble tilstanden i Nome bare verre. En reporter som bodde der skrev: «All hope is in the dogs and their heroic drivers... Nome appears to be a deserted city.»

UT FRA NOME dro nordmannen og kvenen Leonhard Seppala med førerhunden Togo for å komme medisintransporten i møte. De to var allerede vidgjetne i området for sine mange triumfer i tidligere hundeløp. Seppala var en barsking i 40-årene, en av de mange som hadde kommet til Alaska og Nome i gullrusjet i 1900. Etter 30 mil møttes de hundesleden i Shaktoolik. Seppala fikk overtatt den livgivende bagasjen og de snudde snutene mot Nome igjen. Vinden blåste kvikksølvet ned i 65 minusgrader. De kjørte rett inn i stormen og måtte blant annet over Little McKinley Mountain på 1500 meter og krysse Norton-sundet. Der gikk isen opp og de befant seg plutselig på et isflak som drev ut mot åpent hav.

Det var da førerhunden Togo viste det Seppala mente var menneskelig intelligens. Han ble spent fast i et langt tau og sendt ut i det iskalde vannet. Han svømte over til den trygge isen, men her ble tauet slitt over. Hunden hoppet i havet igjen, fikk fatt i tauet med kjeften og kom seg på land. Der trakk han isflaket med Seppala og resten av spannet trygt over på isen igjen.

MEN I MÅL KOM DE IKKE. 1. februar overtok en annen nordmann stafettpinnen, nemlig Gunnar Kaasen opprinnelig fra Kvænangen, med lederhunden Balto. Også Kaasen hadde flyttet til Alaska i gullrusjet. De kjørte gjennom natta i sikt så dårlig at Kaasen ikke så sine egne hunder. Sleden ble fylt med snø og han var nær ved å miste sylinderen med medisin da den falt av sleden. Han fikk frostskader da han måtte grave fram sylinderen med hendene sine. Han ble snøblind, og måtte stole på Bantos retningssans på vei mot Nome. Og det gikk bra med laget, til tross for ekstreme forhold. Da den siste hundekjøreren som skulle ta over hadde sovnet, kjørte Kaasen like godt forbi, og tilbakela hele veien til Nome. Han ankom 2. februar halv seks på morgenen og legen fikk medisinen sin. Til sammen tilbakela hundekjørerne de 100 milene på 127 og en halv time. I ettertid er turen blitt kalt «Serum run», etter serumet, altså medisinen, som skulle fram. Løpet er også kalt «Great Race of Mercy». Flere av hundene døde i løpet av turen.

LEDERHUNDEN BALTO og Gunnar Kaasen, fikk storparten av æren, siden de tok sluttetappen. De to ble kjendiser og den svarte huskyen fikk sin statue i Central Park i New York året etter. Han fikk også en statue i Anchorage. Kaasen fikk en filmrolle og pengepremier. Balto viste fram den svarte, glinsende pelsen sin for 20 000 tilskuere i Madison Square Guarden. Han har siden vært hovedperson i en rekke filmer, den siste en animasjonsfilm laget av Steven Spielberg.

Radio og aviser dekket hendelsen tett, og det var ikke bare glede. I ettertid er det blitt diskutert om det virkelig var Balto og Gunnar som fortjente all oppmerksomheten. Det var Leonhard Seppala og hans lederhund Togo som hadde lagt bak seg den verste og lengste delen av ruta. Mens Kaasen tok seg av 85 kilometer, kjørte Seppala nesten 30 mil av løpet, og i tillegg kjørte han hjem igjen, til sammen 42 mil. Det var over dobbelt så langt som noen annen. Og Seppala brydde seg ikke om at Kaasen fikk omtale. Men at Balto, en hund han selv eide og som han valgte bort til fordel for Togo, fikk hederen, det holdt han nesten ikke ut: «It was almost more than I could bear when the 'newspaper dog' Balto received a statue for his 'glorious achievements'» sa Seppala, og mange av dagens hundekjørere fremholder fortsatt Togo som den virkelige helten. Togo fikk imidlertid mye oppmerksomhet siden. Roald Amundsen forærte ham en medalje, og Togo ble reklamehund for Lucky Strike. Da han døde i 1929 var det oppslag i New York Times. Han står i dag utstoppet i et glassmonter der Iditarodløpet starter. Leonard Seppala døde i 1967, 90 år gammel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
    • Takk for tips!  Det hørtes ut som noen kloke råd. Jeg ser de potensielle ulempene med en stor og sterk hund og en flexline. Kontroll er definitivt øverst på prioriteringslista. Jeg skal definitiv sjekke ut den lina du har linket til👍
    • Flexiline er generelt en dårlig idé, og særlig for en stor og sterk hund. Hvis noen slipper sin hund bort til dere i bånd, kan det fort bli floke og konflikter. Du kan heller ikke slippe båndet hvis noe skjer (hunden setter seg fast, sykkel kommer på tvers mellom dere etc.). Og det er vanskelig å ta hunden inn hvis den er ytterst i båndet, med mindre du har en supersolid innkalling. Kjøp heller en halvlang-line på 5 meter som du kan slippe ut og hanke inn etter behov. Du blir fort vant til å håndtere en kort langline, og mye bedre kontroll på hunden. Du kan slippe den både for å la hunden løpe litt, eller gi den friere bevegelsesrom i møtesituasjoner som ikke kan unngås (både med folk, hunder, sykler...). Du kan også ta et grep midt på båndet uten å svi av deg håndflaten hvis hunden trekker eller bykser avgårde. Vi har hatt disse, og er noe av det vi har tatt vare på etter å mistet hundene, de er supergode: https://dyresjappa.no/Produkt/1/294247/Supergrip-Sporline-5m
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...