Hundesonens Julekrim

[Julenissen]

24. Desember

Det var på tide å dra hjem til tryggheten. Sonisene var reddet av Espen den utrolige helten, og lettelsen var til å ta og føle på. Poter, Cavalita og Pysekatt hoppet og danset, de var så glade for at de var i live og nå kunne dra hjem. Lill og SaraS så ut til å måtte rett på galehuset, mens Raksha var helt helbredet av mennene i uniform. En ting måtte løses før de dro, det var helt sikkert. ”Hvorfor drepte du alle de uskyldige menneskene, Ingvild?” krevde sonisene å få vite. ”Uskyldige? USKYLDIGE?!” skrek Ingvild, der hun stod i den hvite tvangstrøyen, mellom to strenge menn. ”Jeg skal fortelle dere en ting, jeg! De dummingene er langt fra uskyldige, ihvertfall!” Det gikk en grøsning gjennom gjengen. Hva hadde hendt? Hadde de vært slemme mot Ingvild? Det var det ingen som kunne se for seg. Labbis var jo Ingvilds venn, og Pippin&Symra kunne vel ihvertfall aldri være slem mot noen! Det var på tide å virkelig komme til bunns i saken, og det virket ikke som om Ingvild hadde noen problemer med å dele sin versjon. ”Jeg skal gi dere fred i sjelen jeg, dere som overlevde. Dumme, er dere. Klarte ikke å finne ut hvem morderen var engang. Så redde dere var! HAHAHAHAHAAHAHAHA!” anebanana ble redd for at det skulle klikke helt for Ingvild, så hun presset på: ”Men HVORFOR gjorde du det?” Ingvild gliste som en ekte gærning. ”Dette har jeg planlagt lenge. Det passet perfekt at det ble arrangert sonentreff akkurat nå, akkurat her, og til min store glede, så skulle alle som var svartelistet på treffet. Det kom så mange at det ikke var noe problem å knerte dere en etter en. Så redde de var, og så overrasket over at det var meg! Jeg laget til og med en blogg som jeg oppdaterte hver dag, om dagens høydepunkt! Alle trodde jeg var en snill og søt jente som bare la merke til de små, gode tingene i livet. HAHAHAAHA! Åneida. Jeg la nok merke til hvordan dere prøvde å ødelegge for meg! Hvordan dere prøvde å gi meg et dårlig liv!” ”Hvordan kan noen prøve å gi deg et dårlig liv over internett? Hvordan kan SÅ MANGE gjøre det?!” hylte anebanana. ”Du er jo på et diskusjonsforum, for svarte! Du kan ikke forvente at alle skal være enige med deg hele tiden! Er det en krangel du har hatt på sonen? En heftig diskusjon? Forklar oss, da!” fortsatte hun. ”Husker dere for en stund siden, da jeg laget en tråd om hva slags rase jeg kunne skaffe meg i fremtiden?” spurte Ingvild. Det ble nikket fra alle kanter av rommet. ”Ja, dere foreslo bare DUMME raser! Dere skjønner jo INGEN TING! Dere prøver å ØDELEGGE MEG! Jeg vil ikke ha IDIOTRASENE som dere foreslo, dere er bare DUMME, DUMME, DUMME! Så, siden de som foreslo raser bare foreslo dusteraser som gjorde at jeg ikke kom meg ett eneste lite skritt nærmere enn det jeg tidligere hadde vært, så la jeg en plan om å drepe alle sammen. De fortjente ikke å leve, de klarte ikke engang å komme med ett eneste intelligent svar på spørsmålene mine! Jeg knerta de en etter en, i den rekkefølgen dustefolka presterte å svare i.” ”Hvordan i alle dager skulle de vite hva slags rase DU ville ha, da?!” spurte anebanana. ”Jeg skrev jo hva jeg var ute etter! Og allikevel kom de med dusteraser! Nå har de gjort at jeg har bestemt meg. Jeg så det da jeg drepte de. Da jeg skar ut hjernen til labbis, og da jeg kappet av armen til Gråtass. Jeg så hva jeg måtte få meg, hva som passer meg perfekt. Hva som ikke er en dusterase.” De klarte bare ikke å la vær å lure: ”HVA DA?” ”Jeg skal få meg en NAKENKATT! En Sphynx! MOAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHA!”

Ingvild sluttet ikke å le sin frenetiske latter, så hun ble ført avgårde av de strenge mennene. Sonisene stod igjen, og kunne ikke tro det. Vennene deres var drept fordi de svarte i en tråd Ingvild hadde laget. De visste at hundemiljøet var noe ustabilt, men dette hadde de aldri sett for seg. Med tunge, sorgfulle skritt fulgte de etter helten Espen til helikopteret, som var akkurat stort nok for de som var igjen, og alle hundene. Undulatene ble igjen i hytta, de hadde nok av plass og mat. Det ville bli rart, men usannsynlig deilig å komme tilbake til hverdagen, tilbake til der de kunne føle seg trygge, og til der de kunne sove godt. De dro hver til sitt, og sakte men sikkert tok de opp kontakten gjennom Hundesonen igjen. Ingvild var lukket bak lås og slå, og ville forhåpentligvis ikke bli sluppet ut igjen i dette livet.

Sonisene var trygge fra ondskapen til Ingvild, men de var alltid redde for hva de skrev på sonen, og hvordan det ble oppfattet. Sonen ble et veldig ”snilt” forum, og Debattkjelleren ble et øde sted. Det var på tide å legge sonentreffet bak seg, og puste lettet ut. Et mareritt var over. Etter en stund hersket en stor ro og harmoni over sonisene, som nå var knyttet med et spesielt bånd. De klarte å le og ha det hyggelig på sonen igjen, det vil si.. Helt til en nykommer ble preget av den gode stemningen på sonen, og foreslo å arrangere et skikkelig sonentreff...