Hundesonens Julekrim

[Julenissen]

Skrevet av: SoppenCamilla

1. Desember

Det var duket for et skikkelig megasonentreff i romjula 2010. Et palass av ei hytte var leid inn, med mer enn nok plass til alle sonisene og hundene deres. Stemningen var god, det var kakao eller gløgg i alles kopper, stearinlys brant i alle kriker og kroker, og i peisen knitret det, og flammene laget en magisk glød over det hele. Hundene hadde lekt i flere timer, og nå lå alle strødd på forskjellige plasser, over dem hersket en rolig harmoni.

Latteren satt løst hos sonisene der de stiftet nye bekjentskaper, og holdt liv i de gamle. Alle gledet seg over den fantastiske idèen om å leie den luksuriøse hytta langt vekk fra alt som kan kalles sivilisasjon, og å slippe å tenke på raketter og skuddredde hunder og stress og mas. Denne romjula skulle bli den beste og roligste de noen gang hadde hatt, på tross av at det var et usannsynlig høyt antall folk og hunder samlet på et sted.

Julemusikken stod på i bakgrunnen, det var godt og varmt innendørs, og folk begynte å bli litt døsige. Plutselig ble den fredelige stillheten brutt av at et menneske reiste seg opp og brølte: "NEI, NÅ!!"

[Julenissen]

2. Desember

Panikk bredte seg over befolkningen i Sonenhytta, og all oppmerksomhet var rettet mot dette mennesket som hadde reist seg opp og nå stod og brølte. Noen hunder begynte å bjeffe, før roen nok en gang senket seg. Kvinnen stod fortsatt oppreist, og med alle øyne klistret på seg, fortsatte hun: "Nei, nå kunne jeg tenke meg å ta på meg badetøyet mitt og hoppe i det gedigne boblebadet som finnes ute på verandaen! Det er stjerneklart og iskaldt ute, ta med dere kakaoen deres og bli med, da vel!" Det var Monica som hadde fått et lite utbrudd, og når folk skjønte at det ikke stod om liv og død, senket pulsen seg. En lettet latter smittet fra person til person. "Vel, jeg er med!" sa Maren. "Men jeg tror Elvis liker seg best ved varmen fra peisen!" LinKr reiste seg også "Boblebad høres veldig deilig ut akkurat nå, men pass på å ikke få vann i håret mitt, jeg har nettopp fått ny frisyre!" Noen fler nikket seg enige, samlet sammen badetøy og håndklær, og trasket ut for å nyte kvelden på utsiden.

Litt etter litt trakk folk seg tilbake til køyene sine, men et par "natteravner" ble sittende oppe for å skravle. "Det er liksom litt skummelt, hvis man tenker over det. Vi er på ei hytte, langt ute i skogen, vekk fra befolkningen. Tenk om noe skulle skje, liksom?" sa Lill humoristisk. "Åh, ikke si sånt da, jeg tør nesten ikke å se på Åndenes Makt engang, jeg!" utbrøt Raksha med grøsninger. "Det blir litt sånn som Fritt Vilt, syns dere ikke? Kanskje det er en morder der ute som bare har venta på at hytta skulle fylle seg opp av intetanende folk, klare til å bli hengt opp i trær og få hodene hugget av på!" humret SoppenCamilla, og tok med seg resten av den ville fantasien sin og la seg. De nå skrekkslagne jentene satt igjen for å snakke om fine ting som sommerfugler og hunder som leker i snøen.

[Julenissen]

3. Desember

På samme måte som det alltid er noen som legger seg seint, er det alltid noen som står opp tidlig. Toril hadde satt på kaffen og gikk ut på verandaen for å nyte synet av all snøen som hadde falt ned i løpet av natta. Det var da hun la merke til noe rart. Det var noen underlige spor i snøen, enda hun var den første som hadde vært ute denne morgenen. Hun gikk inn for å kle på seg litt mer så hun kunne gå for å undersøke ordentlig, da hun ble møtt av Siri som stod og helte seg litt kaffe. Hun fikk med seg Siri ut, og de kunne ikke skjønne hva som hadde hendt. Det var spor som kom rett ut fra skogen, og merker etter noe som så ut som en slosskamp. De kunne også se, med stigende kvalme, noe som lignet på en hjerne! Det samlet seg en stor gjeng med soniser rundt området, og stemningen var preget av det som hadde skjedd. Det var på tide å involvere sivilisasjonen, for dette kunne være noe kriminelt og skummelt. Lill og Raksha satt inne i sofaen, nesten i fosterstilling, og prøvde å ikke tenke på morderen som kanskje var der ute. En person mente at dette var helt uskyldig og at man ikke trengte å ringe til noe politi, men flertallet var uenige. Det ble vedtatt at Toril skulle ringe politiet og forklare hva som hadde skjedd. Det viste seg at Toril ikke hadde dekning på mobilen. Det hadde heller ikke Siri, eller Raksha, eller Lill eller Monica eller LinKr eller noen andre. Og de var rett og slett snødd fast oppe på fjellet. Nå måtte det andre tiltak til for å finne ut av hva som hadde skjedd, og hva man skulle gjøre med det. Alle samlet seg i stua, og de skulle til å finne ut av en slagplan, da Ella&Marie spurte: "Men hvor er labbis?"

[Julenissen]

4. Desember

Den første tragedien var altså skjedd på sonentreffet. En hjerne og merkelige spor var oppdaget utenfor, og labbis var forsvunnet. Ikke var gal som aldri før, hun løp på bordene og gnagde på sofaene og hylte konstant. Panikk rådet over sonisene som satt fast på hytta, men Siri beholdt roen. "Jeg og Willy søker opp labbis og finner henne!" Siri og Willy troppet ut i snøen, og Siri ba Willy om å søke. Han fikk ferten av noe med en gang, og de satte avgårde. De andre sonisene ventet i spenning og frykt. Plutselig hørte de "WILLY! NEI!" fra skogen. Siri kom løpende tilbake alene, panisk. Alle lurte på hva som hadde hendt. Willy skulle jo redde labbis! Hva skulle de gjøre nå? "Jeg MISTA Willy!" ropte den paniske Siri. "Han forsvant inn i skogen, og han ville ikke høre på meg!" Nå var hele gjengen rådville. Så hørte de en intens bjeffing i skogen. Kunne det være.. Hadde Willy funnet labbis? De løp etter bjeffingen for å se. Et stykke ut i skogen, under et grantre, lå labbis livløs, og Willy stod over henne og bjeffet. Var hun død? Besvimt? Hva hadde skjedd? Hadde det samme skjedd med henne, som hadde skjedd med hjernen som de hadde funnet tidligere? Noen lurte til og med på, i det stille, om det var Willy som hadde skremt henne til døde der han kom byksende tilsynelatende uten noen form for kontroll.

[Julenissen]

5. Desember

Det var med stor sorg at Dratini fastslo at labbis virkelig var død, da hun oppdaget at halve skallen, og hjernen hennes, var borte. Det var faktisk en morder der ute, en grusom morder som likte å ta ut hjernene til folk. Labbis var død, Ikke var gal, og JeanetteH nektet for at hun hadde avlet opp en så gal kelpie. Sjokket over hva som var hendt stod skrevet i alles ansikter, og Lill og Raksha måtte snart legges inn.

Lola Pagola skjønte at det ikke var noe mer som kunne gjøres, og prøvde å holde stemningen på et koselig nivå. "Skal vi spille noen spill? Bade i boblebadet? Vil noen ha kakao? Se på Ludde, han er kjempesøt fordi han er en undulat!"

Ingvild prøvde også å få folk i litt bedre humør. "Vel.. Dagens høydepunkt er i det minste at vi fant ut hvem hjernen hørte til! Det er ihvertfall ikke TO lik der ute.."

Det ble fastslått at det ikke var noe å gjøre før det sluttet å snø og de kunne komme seg vekk derfra, så de forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen. Igjen var det en gjeng, ledet av Monica, som fant veien ut i boblebadet for å slappe av, på tross av snøen som dalte ned i store flak. "Jeg skal hente litt mer kakao, er det noen andre som vil ha?" spurte Lola Pagola idet hun steg ut av boblebadet. De andre ristet sørgmodig på hodet, og Lola Pagola gikk for å finne påfyll til seg selv. Hun fikk ikke gått mange skrittene før hun skrek i smerte, og hoppet til siden. Til den siden der trappa var. Hun falt ned hele trappa, og de andre kunne høre skrikene blandet med DUNK DUNK DUNK ettersom hun traff trappetrinnene. Så ble det helt stille...

[Julenissen]

6. Desember

Lola Pagola var død. 2ne tok over Ludde, og alle sørget, samtidig som de var livredde for at de var neste. Det kunne bare ikke være tilfeldig at den skarpe, taggete kammen fra Chris Christensen lå akkurat der Lola skulle sette ned foten. Det var på tide å sette i gang en skikkelig etterforsking. Dette kunne ikke fortsette. Var det en skummel skogmann fra Fritt Vilt som gikk rundt og drepte folk (Lill og Raksha var ihvertfall overbevist om at dette var den eneste sannheten), eller var dette en insidejobb? Hvem ville drepe labbis og Lola Pagola? Hva var motivene? Var det i det hele tatt samme personen, eller var det flere forskjellige? Hva skulle de gjøre med Ikke, Tia, Cita og Casper? Ville de noen gang komme seg vekk fra fjellet? Det var mange spørsmål som trengte å besvares.

"Jeg går og setter på vannet, også lager vi litt te, og setter oss ned og prøver å gå over fakta på en rasjonell måte," sa SoppenCamilla. "NEI!" skrek Caroline. "INGEN forlater NOEN NOEN steder! Vi holder oss SAMLET, ALLE SAMMEN!" SoppenCamilla ristet på hodet og snudde seg for å gå på kjøkkenet. "Kanskje det er DU som er morderen!" skrek Caroline etter henne. Nå stanset SoppenCamilla og snudde seg. Sakte. Det så ut som om det kokte i hodet hennes. "JEG har korthåra hunder med inntrøkt tryne, har jeg ikke?! JEG eier ikke en eneste Chris Christensen-børste, det er DU som har hunder med pels! DU er morderen mye mer enn det JEG er!" Og med det trampet hun inn på kjøkkenet, helt alene, mens resten satt målløse igjen i stua. *Marie* og Huldra beroliget de andre ved å gå etter SoppenCamilla for å hjelpe til. De andre satt igjen og mumlet og ventet på at de tre skulle returnere, men etter at det gikk en god stund uten at noen dukket opp med te, begynte de å lure. Tøfflus begynte å bli lettere irritert, siden hun enda ikke hadde fått teen sin, og som en elegant og fin myndedame, ville hun ikke la seg selv måtte vente, så hun sendte Dratini ut for å finne de tre jentene og teen. "Du har allerede oppklart mysteriet med hvordan labbis døde, nå kan du gå og finne ut av mysteriet om hvorfor de tre bruker så uhorvelig lang tid!"

Dratini ble så paff av å bli beordret sånn av damen med myndene og nesen i været, at hun ikke motsa seg, og reiste seg for å gå og se. Dratini spaserte inn på det tomme kjøkkenet, og holdt på å falle rett ned i et hull i gulvet. "Eeh, folkens! Det er et hull i gulvet!" ropte hun. Sonens SGT'er spratt rett opp fra plassene sine og så strengt på de andre sonisene, som ikke våget å røre en muskel. De var raskt ved Dratini sin side, og kunne fastslå at det var en innebygget fallem i gulvet på kjøkkenet, og at de tre jentene, SoppenCamilla, *Marie* og Huldra, lå krøstet langt der nede.

[Julenissen]

7. Desember

Det var vel grenser for hvor mange lik morderen skulle servere dem. Etter noen dager med bare drap og konstant frykt, håpet sonenfolket at det nå skulle ta slutt. De prøvde å oppføre seg som normalt, noen spilte Yatzy, Marthe fikk med en gjeng ut for å trene hundene, og Siri hadde med seg noen på kjøkkenet for å lage kyllingvinger, før den samme gjengen skulle ut å gå på ski med hundene sine. Belgerpia og Psycholynx hadde fotokurs, og stemningen var tilsvaret lik normalt. En liten gjeng hadde tatt på seg å prøve å finne ut av hva ofrene hadde til felles. Labbis og *Marie* hadde samme rase, men så er det Casper, Nemi, Baghera, Tulla, Aynï, Tia og Cita igjen. Det var ikke så veldig mange likhetstrekk mellom hundene bortsett fra at de hadde fire bein og pels. De bodde på forskjellige kanter av landet, og var ikke superaktive i samme hundesport heller. Hva var motivet?

Dagen gikk, og kvelden kom, uten at det skjedde noen flere mord. Hundene var slitne og lå over alt og sov, mens sonenfolkene lå strødd, gode og mette på kyllingvingene til Siri, og prøvde å ikke tenke på hva som hadde skjedd de siste dagene. En liten gjeng tok med seg hundene ut for å lufte de før de skulle ta kvelden. Hundene tuslet rundt og gjorde det de skulle, snøen dalte, og et par stykker stod og tok kveldsrøyken sin, lengst unna døra; etter ordre fra LivB. Kveldsluftingen skulle akkurat til å avsluttes, da madam mim ikke klarte å få oppmerksomheten til Chivas. Han stod helt stille og knurret på noe i mørket, før han spurtet ut i skogen. "Chiiiiivaaaaas! Neeeeei!" ropte madam mim før hun spurtet etter ham ut i den mørke skogen. "Ånei, madam mim løp ut i den mørke skogen helt alene!" utbrøt Dratini.

[Julenissen]

8. Desember

Madam mim hadde sprunget avgårde ut i den mørke skogen på jakt etter sin hund Chivas. Sonisene tenkte at det bare var et spørsmål om tid før hun dukket opp død, og de håpet synet ikke skulle være for ille. De gjorde noen halvhjertede forsøk på å rope på henne fra verandaen, uten å lykkes. De våget ikke å spørre Siri om å bruke Willy til å spore henne opp heller, dessuten ville de ikke skilles, noen av dem. Gråtass mente hun kanskje kunne gjøre et forsøk på å gjete madam mim tilbake til hytta, ved hjelp av superbc'ene sine, som alle på sonen ønsket seg, men som ingen trodde de hadde kapasitet til å ha. De ble enige om at Gråtass skulle få et forsøk, men kun hvis hun tok med en av de skumle schäferhundene sine, og bandt et tau rundt magen sin, så de kunne ha en viss form for kontakt. Ferdig utrustet med skummel-hund, gjete-hund, hodelykt og tau, forsvant Gråtass inn i skogen i retning der madam mim forsvant inn etter Chivas. "De var da fryktelig stille," påpekte Marita & Vesla. "Madam miiiiiiiim!" skrek 2ne. "Grååååtaaaaaaaass!" Ingen svarte. Plutselig rykket det hardt i tråden, og den forsvant i en vanvittig fart. Flere soniser kastet seg over den, for å redde Gråtass. Tråden stanset plutselig, og ble helt slapp. "Vi må hale henne inn som en fisk," sa 2ne. De begynte å dra, og fryktet for hva de ville finne i andre enden av tauet, hvis det i det hele tatt var noe der. Det var merkverdig lite vekt på tauet. "Her kommer enden!" sa Dratini, idet de kunne se enden av tauet, og noe som hang fast i det.

Lill og Raksha var blitt stuet inn på kjøkkenet for å lage kveldssnacks, i håp om å få de over på mer positive tanker, og mindre nevrotiske snart-straka-vegen-til-sinnsykehus-tanker. Akkurat da tauet ble halt inn til verandaen, og de kunne se hva som befant seg i andre enden, steg Lill ut, nynnende på "Why Can't We Be Friends", for å informere om at snacksen var ferdig, og sonisene kunne komme inn for å kose seg.

Lyden som nå fant veien ut av det store hullet i ansiktet til Lill kunne vekt de døde. Øynene holdt på å poppe ut av skallen hennes. Dette var dråpen som fikk begeret til å renne over.

[Julenissen]

9. Desember

Lill lå i et hjørne og vugget mens hun frenetisk nynnet på "Why Can't We Be Friends". Sonenfolkene var splittet opp i flere grupper. Vimsan, Anette&Amiga, Pippin&Symra, Banshee og Marthe satt rundt Lill og prøvde å få henne tilbake til normalen, uten å lykkes. Raksha var fortsatt lykkelig uvitende om hva som hadde hendt. Siri hadde samlet sammen Margrete, 2ne, MrsPowers, Ingvild, RTL, Fannhvit og JeanetteH, og de utnevnte seg selv til etterforskere. Nå skulle bevisene systematisk legges frem og grubles over, og de skulle komme frem til hvem som var morderen, og hva motivet er! De hadde fått nok av at folk døde, og de måtte finne madam mim før det var for sent.

"Jeg tar Willy ut for å søke! Jeg kan ta på skiene mine, vi trenger ikke hodelykt engang, månen lyser opp!" sa Siri. "NEI!" ropte de andre i kor, noen fordi de ikke ville at noen skulle vandre ut alene, andre fordi de hadde Siris siste forsøk på å spore friskt i minnet. Det var heftig diskusjon blandt etterforskerene da de ble avbrutt av "Hei! Hva driver dere med?" Stillheten rant fra veggene, og alles munner var åpne. Det var kun Lill det kom gurglelyder fra, og Vimsan strøk henne automatisk på ryggen. Foran dem stod madam mim med Chivas i armene, og lurte på hva som foregikk.

"Madam mim! Hva.. Hvor.. Hvordan...?" stotret Ingvild. "Hvor har du vaert?!" hylte MrsPowers. "Hvor jeg har vært? Jeg fant Chivas, og så gikk vi og la oss nedpå en stund. Vi våknet nettopp! Men dette visste du jo, jeg snakket jo med deg da jeg fant ham..." "MRIIIIIIIIIIIIIFF!" brølte Lill, og ingen fikk med seg hvem madam mim hadde snakket med før hun gikk og la seg.

[Julenissen]

10. Desember

Det var en ny dag, og stemningen var munter, etter at gårsdagen var fløyet forbi med gode nyheter i stedet for dårlige. Det eneste som gjenstod nå, var å finne ut av hvem madam mim hadde snakket med dagen før. Etterforskerne mente dette var et viktig element i å finne ut av hvem morderen var. ”Dratini, gå og vekk madam mim, du.” snøftet Tøfflus. Dratini tuslet inn på madam mims soverom, og kom raskt tilbake igjen. ”Hun er ikke der!” utbrøt hun. ”Hva ER det du mener?” spurte MrsPowers. ”Jeg mener, sengen hennes var tom, det var bare blod og spor i blodet, og dette arket,” sa Dratini. Ingvild snappet arket raskere enn en antilope på flukt fra en løve, og leste det høyt. ”NÅ VIL DERE ALDRI FINNE UT AV HVEM MADAM MIM SNAKKET MED, OG DERE VIL ALDRI FINNE MEG, FOR DERE HAR GJORT MEG TIL ET ONDT GENI! MOAHAHAHAHAHAAHAHA! P.S. Dette er skrevet i madam mims blod. Håper ikke de blodtørstige hundene dreper dere, for det skal JEG ta meg av!”

Grøsningene gikk nedover ryggene til alle sonisene. Det ble klarere og klarere at det var en i huset som måtte være morderen. Hvem? Hvordan skulle de finne det ut? Hvor mange fler måtte bøte med livet?

Det var mange spørsmål som måtte svares på, men Margrete bestemte at man ikke kunne tenke på slikt på tomme mager! Only Blondie, LinKr og Aya meldte seg frivillige til å lage frokost og en overraskelse ved siden av. Det ble spekulert i om overraskelsen var noe med gift eller syre i seg, men så kom de frem til at stemningen ville bli så dårlig om alle gikk rundt og anklaget hverandre for å være mordere, så de ble sendt inn på kjøkkenet allikevel. Folk spredte seg for å gjøre dagligdagse ting og for å tenke på noe annet, frem til frokosten var klar.

Det var da Dratini påpekte at det luktet brent og at røyken stod ut av kjøkkendøra, at det begynte å demre for sonisene at dette ikke ville være en mord-fri dag...

[Julenissen]

11. Desember

Det tok tid å få røyken dempet nok til at man kunne se hva som hadde hendt på kjøkkenet. Da røyken var luftet ut nok til at de kunne skimte omgivelsene, fikk Caroline kastet ut de brente rundstykkene i snøen. De kunne nå se at Only Blondie, LinKr og Aya satt rundt kjøkkenbordet, med en stor, sotet bløtkake mellom seg på bordet. ”Hva er det som foregår? Hvorfor tok dere ikke ut rundstykkene??” spurte Caroline. Ingen av jentene svarte, de satt helt stille. ”HALLO?” ropte Caroline, og gikk helt bort til dem. Hun spratt tilbake inntil en vegg, og seg ned på gulvet, hikstende. Yodel løp bort for å roe ned Caroline, mens RTL gikk mot de livløse jentene rundt bordet, for å se hva som var så horribelt. De som stod rundt, kunne se øynene til RTL bli store, og hun tok seg til munnen da hun brakk seg.

De tre jentene satt rundt bordet som om det skulle vært en helt vanlig dag. Det så ut som om de var tatt rett ut av et bilde. De smilte, og øynene var åpne. Ved nærmere øyekast kunne de se at øynene ikke var øyne i det hele tatt! Det var sorte glasskuler, slike som de bruker på dyr når de... ”Det er en lapp på toppen av kaka!” utbrøt Dratini. Ingvild løp mot lappen, men denne gangen var Vims raskere. ”Trodde dere ikke jeg hadde med meg utstyr for å stoppe ut tre mennesker mens dere ante fred og ingen fare? MOAHAHAHAHAHAAHAHAHA!” leste hun, med tårer i øynene.

De tre jentene var stoppet ut, og satt, levende døde, rundt bordet; klare til å spise en makaber bløtkake.

[Julenissen]

12. Desember

Det var ganske klart at morderen var fantasifull, og effektiv. Det var ganske klart at alles nerver jobbet på overtid. Det var ganske klart at alle mistenkte hverandre for å være morderen. "Det er ganske klart at vi trenger å slappe av litt, så i dag skal vi ha JULEBORD, dere!" beordret SaraS. "Jeg har lest på sonen om alle dere som har julebord med rasene deres på store utstillinger en gang i året! Vel, jeg har en rase som ikke har raseklubb enda engang, men vi skal få det snart! Jeg har ihvertfall ikke vært med på julebord, og det er jeg sikkert ikke alene om!" Det ble nikket anerkjennende fra flere kanter. "Fint! Da sier vi det sånn! Nå har vi hele dagen på oss til å forberede oss og gjøre i stand! Etterforskere! Dere får ta med dere Ricco og ta ansvar for pyntingen av julebordene! Altså, de faktiske bordene vi skal sitte ved under julebordet.. Ja, dere skjønner! Alle får i ansvar å ta med noe spiselig, til MENNESKER, som vi kan dele med hverandre. Nå som.. Vel, jeg snakker rett fra levra, for jeg kommer fra nord! Nå som det er så mange som er døde, så er det ikke SÅ vanskelig å få laget noe alle som har lyst kan smake på. La oss feire livet, og minnes de som har forlatt oss. La oss ta en pause fra frykt og uvennskap, og spise god mat i godt selskap! Så, kom igjen, chop-chop!" avsluttet hun, og klappet med hendene, og husjet folk avgårde.

Det ble stor oppstandelse rundt julebordet. Det ble raskt lagt merke til at dette virkelig var et strålende forslag, og at det var noe de virkelig trengte, alle sammen. Det luktet mat i hvert hjørne av huset. Noen stekte, noen kokte, noen friterte, noen bakte, alle hadde noe å gjøre. Julemusikken var igjen slått på, og stemningen var riktig så munter. Ricco og etterforskerene hadde fått til et julebord, eller, et bord til julebordet, som så ut til å være fra en annen verden. Alle var i julestemning, som på magisk vis.

Sonisene var nyvaskede, flott pyntet, og skrubbsultne. Bordene var dekket med all verdens lekkerbiskner. Alt fra Emmas delfiakake, til LinKr sine hjemmebakte rundstykker som noen hadde tatt opp av fryseboksen, til Siri sine berømte kyllingvinger. De skulle nettopp til å kaste seg over herlighetene, da Dratini avbrøt: "Hva gjør egentlig den digre dingsen med teppe over, midt på gulvet? Og hvor har det egentlig blitt av SaraS og Pippin&Symra?" Den digre dingsen med teppe over som stod midt på gulvet, hadde også en lapp på seg. "Trekk i snora!" stod det. Angsten var til å ta og føle på da Marthe meldte seg frivillig til å trekke i snora. Var det enda flere som hadde dødd? Alle holdt pusten idet hun rev i snora, det var bedre å få det av som et plaster, mente hun. Synet som møtte dem var ikke noe de hadde forestilt seg i sine villeste fantasier. "Noen må jo stå for underholdningen også! God juuuul!" sa SaraS og Pippin&Symra i kor, der de stod med Selma, Pippin og Symra, i kostymene sine. "Ja, for dere trodde vel ikke at julemusikkvideokortet vi lager til dere hvert år er falskt, vel? Dette har vi øvd lenge på!"

Latteren stod i taket, og tårene spratt fra øynene til tilskuerene. Dette var virkelig den mest fabelaktige prestasjonen de hadde sett noen gang. Freestyle så ut som barnemat sammenlignet med dette. Julebordet var en stor suksess, og da kvelden var omme var alle gode og mette, glade, og i live.

[Julenissen]

13. Desember

Sonisene stod opp til en ny dag, med håp i tankene. Julebordet SaraS hadde stelt i stand kvelden i forveien hadde vært en brakende suksess, og en påminnelse om hvordan de skulle ønske hele turen hadde utartet seg. Denne dagen skulle gå like knirkefritt og være like koselig som gårsdagen, det var alle enige om. Det var på tide å tilbringe dagen ute i all snøen som gjorde at det ikke var mulig å komme seg vekk fra hytta. En liten gruppe sporty soniser tok på seg oppgaven å lære de som ønsket det å stå på ski. MrsPowers var særlig ivrig på å lære folk dette med ski. ”Vi er da nordmenn, er vi ikke? Vi skal teknisk sett vaere foedt med ski paa bena!” oppmuntret hun de andre. Fuglene kvitret lystig i bakgrunnen, og MrsPowers nærmest glødet av glede. ”Naa skal vi laere aa smoere skiene vaare, slik at de glir lett frem i sneen!”

Inne i hytta holdt Margrete og Ricco husmorskole, for Margrete var lei av å være mamma for den yngre sonisgarden, og Ricco irriterte seg over at det bare var henne som la ut fine jule- og påskepyntbilder av huset sitt hvert år. Mika, ElinT, Caranthir og Djervekvinnen hadde tatt plass i boblebadet, men ikke før ElinT hadde snekret og murt opp et solid gjerde og en port foran trappen.

Rakshas sinnstilstand ble holdt ved et betryggende nivå, ved hjelp av Yodel og TonjeM, som holdt henne opptatt med å snakke om stuebordklatrende, trusespisende, jodlende basenjier. De hadde det riktig så hyggelig, og de holdt til og med på å endre noen av de andre sonisenes skepsis når det kom til rasen, helt til en av Yodel sine egne basenjier ødela alt som kunne minne om positivitet, og erstattet det med ren, skjær frykt. Yodel, TonjeM og Raksha bare lo av det, og unnskyldte den med at ”det bare er sånn basenjier oppfører seg noen ganger”.

[Julenissen]

13. desember DEL TO

Tilbake i skigjengen var det straks klart for den første prøveturen, da Margrete kom løpende. ”Hei! Har noen av dere sett hvor det ble av den super-duper-utrolig-vanvittig-skulleikketrodetgikkann- glatte olja mi? Jeg trenger den til matlagingen her.” Alle ristet på hodet, og ingen skjønte hva man skulle med en sånn olje til skismøring. Det vil si, helt til Belgerpia forskrekket begynte å gli nedover bakken, bakover. Hun gled fortere og fortere, og hun nærmet seg faretruende det skumle stupet langt der nede. Idet hun forsvant over kanten av stupet med et vræl, var det ganske klart at det var morderen som hadde vært på ferde nok en gang.

[Julenissen]

14. Desember

Sonisene hadde såvidt begynt å se en mulighet til å rømme fra hytta og morderen, da det igjen begynte å snø. Etterforskingen ble trappet opp, i et desperat forsøk på å finne ut hvem morderen var, og handle deretter. ”Men,” avbrøt 2ne. ”Dere vet hvordan quotene på sonen har forsvunnet i det siste? Det fikk meg til å tenke på en ting.. Kanskje man ikke finner motivet ved å se på hvem som har dødd her og hva de har med hverandre å gjøre, kanskje motivet rett og slett er å finne i forumet! Jeg er forøvrig veldig glad for at vi slipper å quote hverandre her, er ikke dere?”

Etterforskerne fortsatte å diskutere mulighetene seg imellom, mens Tøfflus, et par av basenjifolkene og Djervekvinnen snakket om lurecoursing. Det begynte å bli mørkt ute, og Djervekvinnen skulle finne noen fyrstikker så hun kunne tenne noen stearinlys for å få den rette stemningen. ”Siri Eveline, har du sett fyrstikkene?” ropte hun fra kjøkkenet. ”Jeg tror jeg så en eske med fyrstikker oppe på hemsen!” Djervekvinnen satte nesen mot hemsen for å lete der. De andre hadde ikke stoppet å skravle, men det ble brått slutt på idyllen da de hørte Djervekvinnen skrike. ”IKKE KIL MEG, JEG ER SÅ KILEN UNDER BEINA!” etterfulgt av et brak. Siri Eveline var den første som kom inn på rommet der hemsen var, og kunne se Djervekvinnen ligge nedenfor stigen i en dam av sitt eget blod. JeanetteH forlangte å få vite hvor alle hadde befunnet seg for nøyaktig ett minutt og førtisju sekunder siden, og hvorfor noen skulle ha glede av å kile Djervekvinnen under bena så hun falt ned fra stigen. Det var på tide å snakke med hvert eneste gjenværende medlem av sonentreffet, for nå skulle de virkelig finne ut av hvem morderen var.

Det var vanskelig å finne ut av alibiene til folk, alle hadde tilsynelatende et. Flere var på ferde alene, enten ute på ski, ute og luftet eller trente hunder, lagde litt snacks, tok en dusj, var på do, ingenting kunne bevises eller motbevises. Det begynte å se mørkt ut for etterforskingen, og den eneste holdbare konklusjonen de vendte tilbake til gang på gang, var at siden det var så mange forskjellige mennesker med forskjellige hunder som ble drept, måtte motivet finnes i forumet. De nektet å tro at morderen drepte folk bare for moro skyld.

[Julenissen]

15. Desember

Det var ikke nok med at Djervekvinnen ble drept på en særdeles ondskapsfull måte. Hvem liker vel å bli kilt til døde, bokstavlig talt? Det tok ikke lang tid før neste offer for morderen ble funnet. Pippin&Symra ble funnet med børster og kammer over alt rundt seg, kvalt av den lange pelsen Symra hadde sluppet på kammene. SaraS ble panisk og utrøstelig. Hun gråt og gråt, og uffet seg over at hun ikke var klar for så mye pelsstell så fort. Hva skulle de gjøre med julekortet? Lurte hun også på. Hun ble stille og rolig avfeid som morder, og ført inn til Raksha og Lill, og ble servert beroligende, ømme stryk på ryggen, og historier om de rare hundene til folk.

Resten gikk i konstant frykt for å dø, de mistenkte hverandre og kom med beskyldninger i hytt og pine. JeanetteH, som har bedrevet kampsport tidligere, startet opp selvforsvarskurs for interesserte, noe som etter hvert viste seg å være veldig mange.

Det ble fremdeles vurdert på motiv, og om rekkefølgen av drapene var tilfeldige. Var det mulig å finne ut hvem som var neste i rekka, ved å se på de som var drept hittil? Først var det labbis som ble funnet uten hjerne. Så var det Lola Pagola, så Soppen, *Marie* og Huldra, etter fulgt av Gråtass, så madam mim, Only Blondie etter der, og LinKr og Aya, også Belgerpia og Djervekvinnen, og nå også Pippin&Symra. Rekkefølgen var tilsynelatende helt tilfeldig. Hundene var ikke like og hadde ikke noe særlig med hverandre å gjøre, de drev ikke alle med samme hundesporter, de kjente ikke hverandre veldig fra før, så vidt man visste var de heller ikke i noen slags klubb på Hundesonen.

Stemningen var i det store og hele ganske dårlig, ikke engang Siri orker å lage kyllingvinger, så de fleste spiste Rakshas spesialitet, nemlig knekkebrød med nugatti. Det var bare Margrete som blånektet å spise knekkebrød, og som knasket på en gulrot, fordi det var ”ordentlig mat”. Tøfflus hadde gitt opp å kommandere Dratini rundt, og Dratini hadde ikke påpekt det åpenbare på en stund. Som vanlig så noen seg nødt til å heve stemningen litt, og denne gangen var det Toril og Arok som lagde show, med hybelkaninene som de samlet fra alle kriker og kroker, og lagde til en diger sonenblandingsvalp som Arok kunne spise.

Det ble muntrere mot kvelden, og den knasende lyden fra knekkebrød med nugatti gjorde ikke folk fullt så irriterte og deprimerte. Det vil si, helt til Caranthir ikke kom tilbake fra et toalettbesøk..

[Julenissen]

16. Desember

Caranthir var sporløst forsvunnet, og det ble spekulert i om hun rett og slett ”bare” var død, eller om hun var morderen de så desperat prøvde å finne. Ingen kunne forstå hvorfor hun skulle ville drepe sine medsoniser, men ingen kunne forstå hvorfor NOEN ville drepe sine medsoniser, så det kunne like gjerne vært Caranthir, som noen andre. ”Hvor var egentlig Caranthir da Pippin&Symra ble drept?” lurte Monica på. ”Eller ved de andres mord, for den saks skyld?” Det ble spekulert i det vide og det brede. Hadde hun fysikken til å utføre mordene? Hadde hun motiv? Hadde hun hjerte til å drepe de andre så brutalt? Det ble fastslått at ja, det hadde hun så absolutt. Caranthir måtte være morderen. 2ne, som likte å gå mot strømmen, kom med noen motargumenter for å forsvare Caranthirs gode navn og rykte. ”Hvordan kan dere bare bestemme dere for at en person er morder, bare fordi hun ikke kom tilbake fra do i tide? Dere er jo en gjeng hodeløse høner, hør på dere selv, da! Dere kan ikke bare anta at noen er morder med en gang de ikke er i rommet, makan til baksnakking!” Sonisene ble skamfulle, og begynte å småmumle om andre ting.

I et forsøk på å finne ut sannheten om Caranthir, ble det satt i gang en ordentlig leteaksjon. Etter 2nes tale ble de alvorlig bekymret for at noe hadde skjedd, siden ingen hadde dukket opp døde på tiden hun var borte.

Det tok ikke lang tid før de fant Caranthir livløs, med et stort hull i brystet, med blod over alt. ”Det blir nok litt av en vaskejobb! Enda godt det ikke er MIN tur,” var det noen som sa. ”Hvem er det som er så kald og hjerteløs at de kan slenge ut en sånn kommentar her vi står og ser på den døde kroppen til Caranthir?!” tordnet 2ne. ”Det må jo være morderen!” utbrøt Marianne&Java. Men det var ingen som hadde oppfattet nøyaktig hvem som hadde sagt det, og det var selvsagt ingen som stod frem frivillig. ”The plot thickens, mihihihihihhihihihihihhihi!” skrek SaraS, og tvinnet fingrene sammen som en gærning, før hun ble ført tilbake til Lill og Raksha, på rommet de nå kalte (sinn)sykestua.

[Julenissen]

17. Desember

Det var en ny dag, og nye muligheter. Det så fortsatt ikke ut til at sonisene skulle komme seg noen steder, så de bestemte seg for å ha snømannkonkurranse. Det var om å gjøre å finne en partner, og å lage den fineste snømannen. Vimsan følte hun måtte ta seg av Lill, Yodel av Raksha, og tulip tok på seg ansvaret med SaraS. De som ikke trengte støttekontakter fant seg også noen de kunne ”parre” seg med. Dratini og Fannhvit ble en naturlig match, og snart var alle klare til å sette i gang.

Det ble rullet store og små snøballer. Folk nynnet på julesanger mens de stappet snø her og der. Emma fikk en snøball i nakken, og alle latet som ingen ting. Det ble en stor samling snømenn. Store, små, fine, ikke fullt så fine, med gulrotneser, reddikneser, pinner til armer, hatt på hodet, uten hode, noen hadde skjerf, felles for alle var at de hadde gjort sonisenes dag litt lysere.

Mari og IW hadde slått seg sammen, og de ble kåret til vinnere av konkurransen med sin makabre humor, som stod helt i stil med hytteturen. Alle lo og tok bilder, og skålte med glovarm gløgg, og kakao for de som foretrakk det.

Etter å ha vært ute hele dagen, var det deilig å komme inn i varmen. Det syns både folk og hunder, undulater, og minigrisen til SD. De hadde så vidt satt seg ned, da Anette&Amiga begynte å hoste noe alvorlig. Hun tok seg til halsen, og gispet i mellom slagene. Alle fryktet at det var astmaen og allergien hennes. Hun begynte å riste noe voldsomt, og skummet stod ut av munnen hennes. ”Morderen har vært på ferde igjen!” skrek Aussieglis. ”Hun må være forgiftet!”

Hun hadde omtrent ikke sagt ordene ferdig, før Anette&Amiga segnet om på gulvet, helt livløs, med skum over hele seg. Folk var nå så redde for å dø, at det var flere kandidater til (sinn)sykestua. Nesten alle sonisene som var igjen hadde begynt å stressrøyke, og stresset gikk opp ti tusen hakk da de innså at det ikke var mye røyk igjen hos noen. Desperasjonen lyste av øynene på de fleste, der de innhalerte knekkebrød og røyk; nesten samtidig. Det eneste de ønsket seg, var at marerittet skulle være over, og at de skulle klare å komme seg vekk derfra, og det veldig snart.

[Julenissen]

18. Desember

Siden det hele tiden måtte skje noe mellom drapene, slik at ikke alle sonisene skulle havne på (sinn)sykehjemmet, ble den nye dagen brukt til å diskutere, og lære om, fôring på hund. Det var mange som hadde mye klokt å komme med, og det ble holdt en konstruktiv debatt rundt råfôring vs tørrfôring. Som alltid på sonenhytta, kunne ikke fasaden holde seg, og det brøt ut i vill krangel og nesten slossing, da noen var så frekke og nevnte at burbruk var helt ok, og at flexiline er en fin oppfinnelse. Det hele endte med at personer måtte brytes opp, spesielt ida som holdt på å sette flexiline på 2ne for å nappe henne i nakken, og SusanneL som var på vei til å stappe alle som er for burbruk i store deler av dagen, inn i et bur sammen. Det var liv og røre, og folk fikk ut litt damp.

Da roen senket seg, fortsatte en gjeng å snakke om BARF’ing, tørrfôrtyper og råfôring med Vom og Hundemat og Norwegian Polar. Det var Emilie som bestemte seg for å hente en frossen klump med Vom og Hundemat, da diskusjonen gikk over på hvor ekkelt det ser ut, og hun ville bevise at en rund klump kunne se ut som hjernen til for eksempel labbis. Hun åpnet fryseboksen med et hyl. Nedi den lå Margrete helt stivfrossen, og det var for sent å redde henne. Hvordan hun hadde kommet seg oppi, dermed sagt, hvem som hadde puttet henne oppi, og hvorfor hun ikke kom seg ut igjen, var et mysterium.

Etterforskerne jobbet nå på spreng, men foreløpig var det helt uten resultater, og de satt og rev seg i håret i fortvilelse. Ikke bare hadde de nå mistet den ene etterforskeren, men hva i alle dager skulle de gjøre med Asti? Dette var et stort spørsmål, for uansett om han oppførte seg som en engel på sonenhytta, så visste de ikke hva som ville skje om de noen gang kom seg hjem igjen.

JeanetteH hadde kommet med en teori som tidligere virket ganske søkt, men som nå satt seg mer og mer fast hos de andre. ”Hva om det ikke er noen av oss i det hele tatt, som er morderen? Hva om det er en vampyr?” Akkurat vampyrteorien var de fleste enige om at var litt merkelig, siden det var så mye blod på flere av åstedene. ”Vel, kanskje ikke vampyren vil at vi skal mistenke en vampyr da, så da legger han igjen litt blod så vi skal bli forvirret,” støttet Caroline. ”Jeg lurer på hvordan han ser ut, jeg...” sa Caroline og stirret drømmende ut i lufta. Siden det nå ikke var mulig å få kontakt med verken Caroline eller JeanetteH, så spant folk videre på teorien i fred. ”Vi er sikre på at Raksha, Lill og SaraS ikke hører dette?” spurte Ingvild, og da hun var helt sikker, fortsatte hun: ”Kanskje hele stedet her har en forbannelse over seg? Hvorfor har hundene vært så snille? Hvorfor finner vi ikke morderen?” Emma skjønte hvor hun ville hen, og fortsatte: ”Tror dere rett og slett stedet her er hjemsøkt, og at det er et sint spøkelse som flyr rundt og dreper folk?”

[Julenissen]

19. Desember

Med tanken om at sonenhytta hadde en forbannelse over seg, og at det var et spøkelse som var morderen, var det to ting som skjedde blant sonenfolkene. Det første var at folk ikke mistenkte hverandre i like stor grad, og de ble mer avslappet rundt hverandre. Noen kunne nevne bur uten å bli stappa inn i ett, og det ble ikke vill hysteri hver gang de hørte et dunk. Det andre var at de sakte men sikkert ble håpløst fortapt, helt sikre på at de aldri ville komme seg vekk derfra i live.

”Nå må dere KUTTE UT!” skrek AnnikenK. ”Jeg tror ikke på det der spøkelsesgreiene deres, jeg har ikke engang lest Harry Potter, eller sett Avatar, og jeg gidder ikke å bry meg om det derre Twilight-greiene, så jeg har IKKE planer om å falle for at det er et spøkelse som dreper alle sammen. Det er en syk, syk person blant oss, men vi SKAL finne ut hvem det er, og vi SKAL komme oss vekk herfra i live! Nå må dere bli litt mer realistiske!” Det var få som ville innrømme det, men AnnikenK hadde nok rett. De måtte etter hvert gi slipp på drømmene, og våkne opp til marerittet de befant seg i. AnnikenK tok med seg ElinT og Supra ut for å kaste ball og balansere på ting, og lot de andre være inne med fantasiene sine.

Sonisene hadde etter hvert lært seg det at med en gang de satte seg ned for å roe ned og slappe av, så var det noen som døde. Derfor prøvde de å holde seg i gang, et par-tre stykker var modige nok til å ta boblebad, en liten gjeng hadde satt i gang med vasking, noen lagde middag og dessert, mens andre var ute og trente seg selv og hundene sine.

”PIIIP-PIIP-PIPIPIPIPIPIPIPIP-PIP-PIIIIIIIIP” lød det fra et av rommene. ”PIP-PIP-PIP-PIP-PIIP-PIP-PIPIPIP” ”Jeg blir gaaaal!” ropte Tøfflus. ”Vi må finne ut hvem den bikkja er, og be eieren ta den med ut for å leke! Jeg HATER pipedyr!” Hun fikk med seg Dratini og Fannhvit, også gikk de for å finne kilden til lyden. ”Piiip-piiiiiiiiip-pip-piiip-pip-piii” sa den, i samme øyeblikk som de åpnet døren til det rette rommet. Der fant de 2ne, død på gulvet, med en pipeleke stikkende opp av munnen. ”Ånei, 2ne!” ropte Tøfflus. ”Hva i alle dager skal vi gjøre med undulatene nå, da?”

[Julenissen]

20. Desember

Sonisene var nå truet av enda en fare. Faren for å få undulatbæsj i hodet. De lurte på om 2ne var fuglenes ekte fuglehvisker, for det var ingen måte å holde kontroll på så mange undulater flyvende rundt i hytta. Alle kjeks var pakket vekk i skaper, sånn at ikke Pollyene skulle stjele, men det ble fort klart at kjeks ikke var det eneste Polly likte å spise.

På tross av faren fra oven, bestemte sonisene seg for å finne på noe sammen. Dagen skulle tilbringes med spill, og flertallet stemte for brettspillet Alias. De delte seg i lag, og startet å beskrive ordene på kortene sine for hverandre. Lydnivået var på kanten høyt, fordi at noen soniser hadde mer konkurranseinstinkt enn andre, og ble så ivrige at de prøvde å rope ordene høyest.

En annen ting sonisene fikk bekymre seg over, var at etterforskergjengen ble tynnet ut. Margrete og 2ne var døde, var dette et tegn på at de faktisk var inne på noe når det kom til etterforskingen, eller var det en advarsel? En advarsel om hva som ville skje dersom de fortsatte å grave. ”Vi dør tydeligvis uansett, jeg vil heller bli drept fordi at jeg prøver å finne morderen!” hamret RTL, en av de gjenlevende etterforskerne.

EllaogMaria var på vei fra det ene soverommet til spisestua for å hente seg en klementin, da hun så noe som stakk frem under trappa. Det var armen til noen, og den lå helt livløs. ”H-hallo...?” Hvisket hun. Den rørte seg ikke, og hun fikk ikke noe svar. ”Jeg håper ikke d-dette er en s-s-spøk!” hvinte hun. Hun ålte seg bort og dultet til armen med foten, før hun spratt tilbake. Ingen reaksjon. ”Åneiåneiåneiånei..” hvisket hun for seg selv. ”ÅneiåneiåneiåneiÅNEIÅNEIÅNEI!” ”Hva ER det for noe?” skrek Aya i det hun kom stormende inn til EllaogMaria. ”Det er en arm!” hylte EllaogMaria, og pekte. ”Men hvem sin arm er det, da?!” ropte Aya tilbake. Det hadde nå samlet seg en stor gruppe soniser rundt dørene, tiltrukket av bråket. ”Jeg vet vel ikke jeg, jeg har nettopp lakkert neglene mine! Finn det ut DU!” hylte EllaogMaria. Aya sukket over neglene til EllaogMaria, og brettet opp armene som om hun var i fjøset og skulle gjøre noe ekkelt. Hun dro i armen, og et lettelsesukk spredte seg gjennom mengden av soniser da de oppdaget at en hel kropp fulgte etter armen. Lettelsen varte ikke lenge, for de så også at det var MrsPowers som lå der livløst, og at hun var knivstukket på flere steder. ”Nei,” sa Monica, ”ikke knivstukket. Zoolacstukket!” Ut av halsen til MrsPowers stod en blodig tube med Zoolac. Enda en av etterforskerne var drept.

[Julenissen]

21. Desember

RTL hadde samlet alle sonisene i stua. Det ble ganske trangt, men det var en nødvendighet. Morderen skulle avsløres i dag. RTL var kanskje liten, men hun var veldig sta, og NÅ hadde hun bestemt seg for at dette skulle ende. Sonisene fikk beskylde hverandre i hytt og pine, for det var kun en som visste hvem morderen var, og det var morderen selv. Et eller annet ville skje, og morderen ville avsløre seg selv, eller bli avslørt. Det hadde RTL bestemt seg for. Yodel var den første til å ymte innpå at Tøfflus måtte være morderen, og Siri Eveline var ikke vanskelig å be om å støtte saken. Det ble en høylydt krangel, og trusler ble servert, mange av dem fra Tøfflus. Dette gjorde at flere også ble litt nervøse, og ble enig om at det måtte være Tøfflus som var morderen. Etter at roen senket seg rundt Tøfflus, og de bestemte seg for at en tedrikkende slavedriver som Tøfflus umulig kunne giddet å drepe noen helt selv, begynte noen å vende blikkene sine mot Siri og Willy. De var jo ikke helt riktig skrudd sammen, var de vel? Betty mente det ikke hadde vært overraskende om Willy hadde drept noen, ihvertfall, og Caroline kastet seg på, og mente at hun alltid hadde synes Willy var skummel. ”Hvis blikk kunne drepe,” sa Anette, og spurte om det var sannsynlig at Willy kunne skrive, og stoppe ut noen. Det var ikke så sannsynlig, ble de enige om, og Siri hadde vært så mye tilstede på alt mulig, at det kunne ikke være henne heller. EllaogMaria, Monab88 og janson utbrøt nesten i kor: ”Hvem kan det være, da?!”

Det var mange mistenkte som fort ble avskrevet, noen av dem var undulatene til ingen, siden alle som ville ha dem var døde. Kelpiene til JeanetteH ble også raskt diskutert som mulige mordere, helt til Caroline nærmest mistenkte seg selv. Tøfflus ble tatt opp til diskusjon igjen, men det varte ikke lenge før hele canisforumet ble mistenkt, og det ville jo vært logisk, bortsett fra at det var et treff for Hundesonenmedlemmene. Dermed var det åpent for at Akkurat nå-tråden-motstanderene var på ferde for å tynne ut de mest aktive i akkurat nå, men hvem var egentlig disse motstanderene? Jo, folk som ikke gadd å følge med, og folk som ikke gadd å følge med, gadd ihvertfall ikke å drepe så mange på så kort tid!

Det var et kaos uten like, og noen måtte få orden på sonisene. Foreløpig så det ut til å bli en lang dag, og ingen hadde kommet noe lenger med tanke på å løse mysteriet heller. Ikke engang Dratini hadde sagt noe ”lurt” på en stund.

[Julenissen]

22. Desember

”Jeg tror det er noen som er tilsynelatende døde, jeg! Det er noen som har faket sin egen død, og nå går de rundt og dreper folk.” sa Yodel. De var fortsatt ikke ferdig med å fundere på hvem som kunne være morderen. Det var et holdbart argument, så de kastet det ikke fra seg helt enda, men det var ikke alle som var ferdige med å beskylde hverandre heller. Argyros mente at MrsPowers måtte være morderen, men hun var allerede død, og ingen skyldte på Argyros for å ha glemt det, for det var så alt for mange som hadde dødd hittil.

Søkelyset ble rettet mot noen som ingen egentlig hadde tenkt over kunne være mordere. Men Wildah var hellig overbevist om at det måtte være (sinn)sykehusgjengen som var morderene. Lill, Raksha og SaraS brøt sammen i krampegråt, før de ble avfeid. Banshee og Mika måtte holde rundt hverandre da Emma foreslo at det var selveste skaperen av Hundesonen, Espen, som var morderen. Det var ikke før Vimsan hvisket at det kanskje var TonjeM som var morderen, at noe endelig skjedde. Det var dette RTL hadde ventet på, en reaksjon fra noen. Dessverre var ikke dette reaksjonen hun hadde sett for seg hun kom til å få.

TonjeM hikstet høyt, og hadde med ett alle øynene på seg. ”Så det ER du som er morderen!” utbrøt Vimsan. Det fulgte en storm av beskyldninger og trusler og spørsmål som det ikke gikk an å skille ut fra mengden lyd som nå tordnet i sonenhytta. TonjeM holdt seg for ørene, lukket øynene, og begynte å skrike. ”NEI, NEI, NEI, NEI, NEI!” skrek hun. ”Vi VET det er deg! Innrøm det!” ropte RTL da lydnivået begynte å senke seg. ”Nei! Det er ikke meg!” skrek TonjeM. ”Gi meg en sjanse! La meg forklare!” De ga henne en liten sjanse, og det ble helt stille, mens alle stirret på TonjeM som satt i et hjørne, med ryggen presset inntil veggen. ”Grunnen til at jeg hikstet er ikke fordi jeg er morderen og dere fant det ut, tvert imot!” sa hun, og alle holdt pusten for å høre. ”Grunnen er at jeg kom på en ting, akkurat da Vimsan sa det måtte være meg, så kom jeg på en ting jeg hadde sett! Og da jeg kom på det, så kom jeg også på hvem morderen er! Jeg tenkte ikke over det da jeg så det da, men nå har vi sittet her i hele dag og prøvd å finne ut av hvem morderen er, og da ga alt mening! Dere skjønner det, at morderen er Ing..” *SPOING* hørte de, og så kunne de se at en pil stod ut av brystet til TonjeM.

[Julenissen]

23. Desember

”INGEN!” ropte Ingvild. ”Hun skulle si at morderen er INGEN! Hvor dumt er ikke det, hehe?! La oss nå gå tilbake til det egentlige arbeidet med å finne morderen!” sa Ingvild helt panisk. Alle på hele sonenhytta visste nå hvem morderen var, og raseriet som nå strålte ut fra alles øyne var ikke til å ta feil av. Ingvild var en tiendels sekund fra å bli revet i fillebiter, da de ble avbrutt av glass som knuste. Gjennom alle vinduer kom det uniformerte menn hoppende inn. Takvinduene knuste også, og menn kom firende ned fra tau hengende fast i et helikopter. De kastet seg over Ingvild og sjekket at hun ikke hadde noen våpen, før den ene mannen forklarte til noen, gjennom en walkie talkie, at det var trygt å komme inn. Hoveddøren ble slått opp, og inn kom det enda flere menn, men disse i hvite frakker. De hadde med en tvangstrøye som de fikk stroppet Ingvild i. ”Er alle ok?” ropte den ene politimannen. ”Vel, av oss som fortsatt lever har det vel bra,” kvitret Raksha, som på merkelig vis virket helt ok igjen. ”Hun elsker menn i uniform,” hvisket Yodel.

”Hva skjedde? Hvordan kom dere hit? Hvordan visste dere at vi trengte hjelp?” spurte tulip. ”TonjeM rakk å gjøre en ting før hun ble drept,” var det en stemme bak dem som sa. ”Hun sendte en sms til meg!” De snudde seg og oppdaget sin store helt. Det var Espen som hadde tatt TonjeM på ordet, og satt i gang en redningsaksjon. Dette var manne-mann-manne-mannen alle hadde ventet på, og sonisjentene dånte som fluer av synet av Espen. ”Ta denne kjeltringen til der hun hører hjemme, bak lås og slå!” tordnet Espen. ”Så, jenter. Så drar vi hjem,” sa han med et glitrende hvitt smil, som sjarmerte alle ytterligere.

”Men vent!” ropte Siri. ”Hvordan i alle dager hadde TonjeM dekning? Vi har jo prøvd i dagesvis å komme oss vekk herfra!” ”Hun har nok prøvd å sende mange sms’er, for da det plutselig fungerte, så fikk jeg 17 meldinger,” sa Espen der han stod og spente musklene sine. ”Vent litt til!” ropte Siri. ”Hva var grunnen? Hvorfor, Ingvild? Hvorfor ville du drepe alle sonisene? Hva har vi noen gang gjort deg?!”

Det lynet i øynene til Ingvild, og de kunne endelig se hvor gal hun egentlig var. Så begynte hun å le..

[Espen]

Julenissen hadde så mye gjøre i kveld at jeg legger ut siste del :rolleyes2:

24. Desember

Det var på tide å dra hjem til tryggheten. Sonisene var reddet av Espen den utrolige helten, og lettelsen var til å ta og føle på. Poter, Cavalita og Pysekatt hoppet og danset, de var så glade for at de var i live og nå kunne dra hjem. Lill og SaraS så ut til å måtte rett på galehuset, mens Raksha var helt helbredet av mennene i uniform. En ting måtte løses før de dro, det var helt sikkert. ”Hvorfor drepte du alle de uskyldige menneskene, Ingvild?” krevde sonisene å få vite. ”Uskyldige? USKYLDIGE?!” skrek Ingvild, der hun stod i den hvite tvangstrøyen, mellom to strenge menn. ”Jeg skal fortelle dere en ting, jeg! De dummingene er langt fra uskyldige, ihvertfall!” Det gikk en grøsning gjennom gjengen. Hva hadde hendt? Hadde de vært slemme mot Ingvild? Det var det ingen som kunne se for seg. Labbis var jo Ingvilds venn, og Pippin&Symra kunne vel ihvertfall aldri være slem mot noen! Det var på tide å virkelig komme til bunns i saken, og det virket ikke som om Ingvild hadde noen problemer med å dele sin versjon. ”Jeg skal gi dere fred i sjelen jeg, dere som overlevde. Dumme, er dere. Klarte ikke å finne ut hvem morderen var engang. Så redde dere var! HAHAHAHAHAAHAHAHA!” anebanana ble redd for at det skulle klikke helt for Ingvild, så hun presset på: ”Men HVORFOR gjorde du det?” Ingvild gliste som en ekte gærning. ”Dette har jeg planlagt lenge. Det passet perfekt at det ble arrangert sonentreff akkurat nå, akkurat her, og til min store glede, så skulle alle som var svartelistet på treffet. Det kom så mange at det ikke var noe problem å knerte dere en etter en. Så redde de var, og så overrasket over at det var meg! Jeg laget til og med en blogg som jeg oppdaterte hver dag, om dagens høydepunkt! Alle trodde jeg var en snill og søt jente som bare la merke til de små, gode tingene i livet. HAHAHAAHA! Åneida. Jeg la nok merke til hvordan dere prøvde å ødelegge for meg! Hvordan dere prøvde å gi meg et dårlig liv!” ”Hvordan kan noen prøve å gi deg et dårlig liv over internett? Hvordan kan SÅ MANGE gjøre det?!” hylte anebanana. ”Du er jo på et diskusjonsforum, for svarte! Du kan ikke forvente at alle skal være enige med deg hele tiden! Er det en krangel du har hatt på sonen? En heftig diskusjon? Forklar oss, da!” fortsatte hun. ”Husker dere for en stund siden, da jeg laget en tråd om hva slags rase jeg kunne skaffe meg i fremtiden?” spurte Ingvild. Det ble nikket fra alle kanter av rommet. ”Ja, dere foreslo bare DUMME raser! Dere skjønner jo INGEN TING! Dere prøver å ØDELEGGE MEG! Jeg vil ikke ha IDIOTRASENE som dere foreslo, dere er bare DUMME, DUMME, DUMME! Så, siden de som foreslo raser bare foreslo dusteraser som gjorde at jeg ikke kom meg ett eneste lite skritt nærmere enn det jeg tidligere hadde vært, så la jeg en plan om å drepe alle sammen. De fortjente ikke å leve, de klarte ikke engang å komme med ett eneste intelligent svar på spørsmålene mine! Jeg knerta de en etter en, i den rekkefølgen dustefolka presterte å svare i.” ”Hvordan i alle dager skulle de vite hva slags rase DU ville ha, da?!” spurte anebanana. ”Jeg skrev jo hva jeg var ute etter! Og allikevel kom de med dusteraser! Nå har de gjort at jeg har bestemt meg. Jeg så det da jeg drepte de. Da jeg skar ut hjernen til labbis, og da jeg kappet av armen til Gråtass. Jeg så hva jeg måtte få meg, hva som passer meg perfekt. Hva som ikke er en dusterase.” De klarte bare ikke å la vær å lure: ”HVA DA?” ”Jeg skal få meg en NAKENKATT! En Sphynx! MOAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHA!”

Ingvild sluttet ikke å le sin frenetiske latter, så hun ble ført avgårde av de strenge mennene. Sonisene stod igjen, og kunne ikke tro det. Vennene deres var drept fordi de svarte i en tråd Ingvild hadde laget. De visste at hundemiljøet var noe ustabilt, men dette hadde de aldri sett for seg. Med tunge, sorgfulle skritt fulgte de etter helten Espen til helikopteret, som var akkurat stort nok for de som var igjen, og alle hundene. Undulatene ble igjen i hytta, de hadde nok av plass og mat. Det ville bli rart, men usannsynlig deilig å komme tilbake til hverdagen, tilbake til der de kunne føle seg trygge, og til der de kunne sove godt. De dro hver til sitt, og sakte men sikkert tok de opp kontakten gjennom Hundesonen igjen. Ingvild var lukket bak lås og slå, og ville forhåpentligvis ikke bli sluppet ut igjen i dette livet.

Sonisene var trygge fra ondskapen til Ingvild, men de var alltid redde for hva de skrev på sonen, og hvordan det ble oppfattet. Sonen ble et veldig ”snilt” forum, og Debattkjelleren ble et øde sted. Det var på tide å legge sonentreffet bak seg, og puste lettet ut. Et mareritt var over. Etter en stund hersket en stor ro og harmoni over sonisene, som nå var knyttet med et spesielt bånd. De klarte å le og ha det hyggelig på sonen igjen, det vil si.. Helt til en nykommer ble preget av den gode stemningen på sonen, og foreslo å arrangere et skikkelig sonentreff...