Gå til innhold
Hundesonen.no

Evensen, gubbelille, er ikke mer


SFX
 Share

Recommended Posts

rygge01.jpg

even_bjerke09.JPG

evenogstine.jpg

16.10.1998-30.10.2010

Verdens beste gubbelille er ikke mer, og det er så veldig feil, han har jo alltid vært her!

Even kommer fra et kull på seks, hvor mamma Majken aldri fikk i gang veene, og dermed ble det keisersnitt. Da veterinæren skulle snitte opp fosterposen Even lå i, klarte han å kutte valpen i bakhodet - men det gikk heldigvis bra, og kanskje er det derfor Even alltid var en så snill og uproblematisk hannhund - var han blitt lobotomert?

Even var lett å se i valpekassa, han hadde en diger verv i panna. Den beholdt han hele livet, men den ble noe mindre da voksenpelsen kom på plass. En liten dårelokk i panna si, vakre gutten.

Vi hadde slettes ikke tenkt til å beholde hannhund fra dette kullet, vi syntes det var nok med to andre hannhunder i flokken med flere tisper. Men Even skilte seg så sterkt ut og hadde et så lovende eksteriør, at vi kunne ikke la ham gå. Så da ble han vår. Og han ble min, han krøp rett inn i hjertet mitt.

Han var en bedårende valp, og jeg husker enda hvor moro det var da han ble BIR valp med 16 påmeldte bernere, og deretter vant en stor gruppe 2! Dommer var den meget respekterte og anerkjente Rigmor Ulstad.

Sommeren 2001 tok han tre cert på fire strake utstillinger, med NKK-certet vunnet for berneroppdretter og dommer Maija Heinilä, det var også en stor dag.

Deretter skjedde det ting på privatfronten som gjorde at Even ble pensjonert fra utstillingsringen. Men sensommeren 2008 fikk jeg en fiks idé - sterkt motivert av Evens "farfar", og meldte han på i veteran på en lokal spesial. Og det var så moro å få vise gubbelille, både utstillere, publikum og dommere ble imponert over hans høye alder og spreke form. Så han ble aktivt stilt i et års tid som veteran, med flere morsomme opplevelser - men høydepunktet er nok da han februar 2009 ble plassert som BIS4 veteran for dommer Rony Doedijns. Det ble noen tårer da også, tenk at gamle bernergubben kunne danke ut smått og stort!

Til slutt valgte jeg å pensjonere Even fra veteranringen igjen, han begynte å være så preget av sine forkalkninger at det gikk ut over bevegelsene. Men han var fremdeles sprek og i fin form, med masse glimt i øyet og livslyst.

Å være utstillingshund er selvfølgelig bare et av mange element i et hundehold. Først og fremst har Even vært dum og deilig, snill og god, uproblematisk og tillitsfull, aldri laget bråk (til tross for en flokk med tidvis flere løpetidstisper og tre hannhunder), en myk og søt berner som krøp inn i mitt hjerte og har sjarmert mange på sin vei. Han er en elskelig gubbe, han er bare god, og har så mange søte fakter. Han holder hodet på skakke, ser på deg, og tilgis alle rampestreker han som gammel etter hvert begynte med. Hvor mange ganger vi har måttet gå ut for å lete etter sko, tøfler, sofaputer, vannskåler og andre ting han har bært på og jogget ut med, det aner jeg ikke. Men det var en greie han hadde for seg hele livet. Han elsket å hive seg rundt på rygg og klø når han var ute, lagde snøengler eller baset i løvet, herlige gubben! Det er så mye en kunne sagt om Even, men akkurat nå gjør det bare vondt. En blir veldig glad i en hund på 12 år, og det er noe eget ved å dele livet med en så gammel hund, en du kjenner ut og inn, på godt og vondt - og som kjenner deg. Selv om han fikk bli gammel, er det alltid for tidlig, en er aldri klar.

Even ble i går kveld akutt syk, magedreining. Veterinærene prøvde alt, til slutt sto vi bare igjen med operasjon, men vi var på forhånd blitt enig om at han ikke skulle måtte gjennom noe sånt i denne alderen, og dermed fikk Even slippe. Jeg savner deg, gubbelille, vi sees snart igjen!

Stop all the clocks, cut off the telephone,

Prevent the dog from barking with a juicy bone,

Silence the pianos and with muffled drum

Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead

Scribbling on the sky the message He Is Dead,

Put crepe bows round the white necks of the public doves,

Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,

My working week and my Sunday rest,

My noon, my midnight, my talk, my song;

I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;

Pack up the moon and dismantle the sun;

Pour away the ocean and sweep up the wood.

For nothing now can ever come to any good.

(W. H. Auden)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...