Evensen, gubbelille, er ikke mer

[SFX]

16.10.1998-30.10.2010

Verdens beste gubbelille er ikke mer, og det er så veldig feil, han har jo alltid vært her!

Even kommer fra et kull på seks, hvor mamma Majken aldri fikk i gang veene, og dermed ble det keisersnitt. Da veterinæren skulle snitte opp fosterposen Even lå i, klarte han å kutte valpen i bakhodet - men det gikk heldigvis bra, og kanskje er det derfor Even alltid var en så snill og uproblematisk hannhund - var han blitt lobotomert?

Even var lett å se i valpekassa, han hadde en diger verv i panna. Den beholdt han hele livet, men den ble noe mindre da voksenpelsen kom på plass. En liten dårelokk i panna si, vakre gutten.

Vi hadde slettes ikke tenkt til å beholde hannhund fra dette kullet, vi syntes det var nok med to andre hannhunder i flokken med flere tisper. Men Even skilte seg så sterkt ut og hadde et så lovende eksteriør, at vi kunne ikke la ham gå. Så da ble han vår. Og han ble min, han krøp rett inn i hjertet mitt.

Han var en bedårende valp, og jeg husker enda hvor moro det var da han ble BIR valp med 16 påmeldte bernere, og deretter vant en stor gruppe 2! Dommer var den meget respekterte og anerkjente Rigmor Ulstad.

Sommeren 2001 tok han tre cert på fire strake utstillinger, med NKK-certet vunnet for berneroppdretter og dommer Maija Heinilä, det var også en stor dag.

Deretter skjedde det ting på privatfronten som gjorde at Even ble pensjonert fra utstillingsringen. Men sensommeren 2008 fikk jeg en fiks idé - sterkt motivert av Evens "farfar", og meldte han på i veteran på en lokal spesial. Og det var så moro å få vise gubbelille, både utstillere, publikum og dommere ble imponert over hans høye alder og spreke form. Så han ble aktivt stilt i et års tid som veteran, med flere morsomme opplevelser - men høydepunktet er nok da han februar 2009 ble plassert som BIS4 veteran for dommer Rony Doedijns. Det ble noen tårer da også, tenk at gamle bernergubben kunne danke ut smått og stort!

Til slutt valgte jeg å pensjonere Even fra veteranringen igjen, han begynte å være så preget av sine forkalkninger at det gikk ut over bevegelsene. Men han var fremdeles sprek og i fin form, med masse glimt i øyet og livslyst.

Å være utstillingshund er selvfølgelig bare et av mange element i et hundehold. Først og fremst har Even vært dum og deilig, snill og god, uproblematisk og tillitsfull, aldri laget bråk (til tross for en flokk med tidvis flere løpetidstisper og tre hannhunder), en myk og søt berner som krøp inn i mitt hjerte og har sjarmert mange på sin vei. Han er en elskelig gubbe, han er bare god, og har så mange søte fakter. Han holder hodet på skakke, ser på deg, og tilgis alle rampestreker han som gammel etter hvert begynte med. Hvor mange ganger vi har måttet gå ut for å lete etter sko, tøfler, sofaputer, vannskåler og andre ting han har bært på og jogget ut med, det aner jeg ikke. Men det var en greie han hadde for seg hele livet. Han elsket å hive seg rundt på rygg og klø når han var ute, lagde snøengler eller baset i løvet, herlige gubben! Det er så mye en kunne sagt om Even, men akkurat nå gjør det bare vondt. En blir veldig glad i en hund på 12 år, og det er noe eget ved å dele livet med en så gammel hund, en du kjenner ut og inn, på godt og vondt - og som kjenner deg. Selv om han fikk bli gammel, er det alltid for tidlig, en er aldri klar.

Even ble i går kveld akutt syk, magedreining. Veterinærene prøvde alt, til slutt sto vi bare igjen med operasjon, men vi var på forhånd blitt enig om at han ikke skulle måtte gjennom noe sånt i denne alderen, og dermed fikk Even slippe. Jeg savner deg, gubbelille, vi sees snart igjen!

Stop all the clocks, cut off the telephone,

Prevent the dog from barking with a juicy bone,

Silence the pianos and with muffled drum

Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead

Scribbling on the sky the message He Is Dead,

Put crepe bows round the white necks of the public doves,

Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,

My working week and my Sunday rest,

My noon, my midnight, my talk, my song;

I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;

Pack up the moon and dismantle the sun;

Pour away the ocean and sweep up the wood.

For nothing now can ever come to any good.

(W. H. Auden)