Gå til innhold
Hundesonen.no

Har visst fått meg katt!


Anki

Recommended Posts

For de som ikke har fått det med dere så jobber jeg som praktikant på en dyreklinikk. Her får vi stadig inn katter til avlivining av ulike grunner, og hovedvekten av disse kommer fra Dyrebeskyttelsen som villkatter, syke katter, hissige katter eller bare gamle katter som er umulig å omplassere. Men i dag kom det inn en liten en som jeg ikke kunne finne noe galt med. Den var 4 år sa de, men like liten som en katt på 5 måneder. Den var litt forsiktig av seg, men etter noen minutter med kos la den seg ned og malte som bare det. Hvordan kan man unngå å bli glad i et så herlig lite vesen? Den ene veterinæren ringte sjefsveterinæren for å høre om vi hadde mulighet til å ta den inn på kattepensjonatet for omplassering, men hun ville ikke fordi hun hadde gjort det så mange ganger før uten å finne dem noen hjem. Så da fikk katten den første sprøyten sånn at den sovnet. Jeg kunne jo ikke si noe imot, kunne jeg? Men det var da veterinæren spurte meg; du vil ikke ha den du da? Det er jo ergerlig å måtte avlive en så frisk og ung katt. Og jeg vred hjernen min inn og ut for å prøve å finne ut hva som var det rette å gjøre - og jeg kunne ikke komme på noe annet enn å si ja. Jeg syntes den fortjente en ny sjanse. Så vi gav den oppvåkningssprøyten og jeg er blitt katteeier. Siden jeg fortsatt er på leilighetsjakt, får den bo gratis på pensjonatet. Jeg får gratis sterilisering og vaksinene for rundt hundrelappen. Men jeg har aldri hatt katt og vet for såvidt ikke hva den trenger. Men de er vel ikke så dyre i drift? Kattedo, mat og kos:) Er det noe mer? Viser det seg at katten er ustabil eller feiler noe alvorlig vi ikke vet om, så har allerede Dyrebeskyttelsen betalt for avlivingen, så det slipper jeg. Det føles riktig å ha reddet katten - og det på hengende håret. Jeg stod der med giftsprøyta i hånda og det var mitt valg. Hva ville dere ha gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først, gratulerer som katteeier :( Det er en "yrkesrisiko" å jobbe på dyreklinikk, men får fort noen dyr ekstra som man ikke kan få seg til å avlive :lol:

Vi fikk katten vår Frits på nesten samme måte, en mann hadde funnet en hjemløs kattunge (ca 10-11 uker) som vi mistenker ble forlatt da ferien var slutt og hyttefolkene dro hjem. Mannen kunne ikke ha katten selv pga allergi og kom med den for avliving. Både jeg og veterinærene ble helt betatt av lille nurket som var så tynn og så sliten. Det ene førte til det andre, og jeg bestemte meg for å ta katten hjem og gi ham en uke for å se om jeg fant et nytt hjem til den. (vi får ikke ha katt der jeg bor) Siden dette var en torsdag, med helg dagen etter ble det til at vi dro hjem med pusen i bagasjen. Og pusen ble ikke med tilbake på søndag :( Mamma og pappa falt pladask for pelsballen :(

DSC_0007.jpg

Frits, første natta hos oss :(

En av dyrepleierstudentene har nå en ekstra hund fordi hun ikke fikk seg til å avlive den :( Så pass opp, en dag sitter du med femten katter og tolv hunder og lurer på hva som egentlig skjedde :(

For å svare på spørsmålet så kan det være veldig billig å ha katt, og veldig dyrt. Siden du får betalt kastreringen så er jo den utgiften i boks. Du får sikkert rabatt på for også på klinikken? Katten trenger ordentlig for, en tissekasse og en klorestokk. Det er i allefall basisutstyret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snille du :blink: Klem til deg!

Det kan være greit å chippe katten, men det vet du vel. Alt som har med kvalitetsfôr å gjøre, vet du vel også :lol: Utenom det, bør den ha noe å kvesse klørne på, og det fleste katter liker jo å klatre da, så om du har råd/plass til et litt høyt stativ, så blir nok pusen glad. Ellers er do + sand, et par leker (kan også lages selv), en børste (skader ikke å børste den litt selv om den er korthåret, i hvert fall ikke i røyteperioden) og en kloklipper plenty. En forsikring skader det jo heller ikke å ha, mine er i hvert fall forsikret i Agria på lik linje med hunden :lol:

Kos deg som katteeier!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg må være streng med meg selv for å unngå å ende opp med 80+ katter, haha:P Nå har jeg vært på halsbåndshopping og funnet et lite rødt et med trygg lås, og med hjerte på som jeg fikk ingravert med navnet hennes og mitt telefonnummer på baksiden. Har bestemt at hun skal hete Trulte, for det het min mors første katt også:lol: De hadde forresten de samme fargene også! Jeg GLEDER meg til å sette det på henne i morgen, for da blir hun ordentlig min:) Det skjedde så fort, så jeg går fortsatt rundt å lurer på om det var litt dumt å skaffe katt før leilighet - men heldigvis finnes det snille sjeler på klinikken som tilbyr mat og husly. Jeg velger å tenke at det var hun som kom til meg, og ikke at jeg valgte henne. Så tidspunktet kan jeg ikke tenke på. Det skal nok gå bra! Jeg har sett så mange katter bli avlivet allerede, men denne var helt spesiell fra første møte, selv om hun ikke kom løpende mot meg eller er den mest utadvendte katten. Det var rett og slett "love at first sight". :blink:

Ps: kan noen forklare meg hvordan jeg finner url'en til bildene mine? Jeg har så lyst til å legge med noen bilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...