Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrering av hannhunder


nordmørsloppa

Kastrering  

102 stemmer

  1. 1.

    • Kastrering er helt greit , det må da eier selv bestemme!
      28
    • Kastrering er for late eiere som ikke gidder ta tak i problemende
      3
    • Det er greit hvis det er en medisinsk grunn
      49
    • Det er greit hvis det er en medisinsk grunn eller om hunden utagerer mot andre hannhunder, jokker, markerer o.l
      15
    • Det er helt ok å kastrere slik at hunden ikke kan formere seg
      7
    • Syns egentlig det er urettferdig mot hannhunden
      0


Recommended Posts

Han er halvannet år - det er normalt. Det meste her handler om at de som eier hunden må oppdra den.

Kastreringer er ok dersom det er av medisinske årsaker - utover det så mener jeg folk får oppdra hundene sine. OG som siste utvei ved ekstrem adferd.

Jeg anser ikke normal hormonell adferd hos unge hunder som ett medisinsk problem eller sykdom. Det er normalt og det er normalt om det er tisper eller hannhunder. I 1- 2 (kanskje 3 ) års alder så er det normalt at hormonene danser veggimellom - og det er etter min mening overhodet ikke en god grunn til å kastrere.

Han har vært slik helt siden han var 10 uker.. Ganske tøff i tryne.. Underkaster seg aldri, da sloss han heller for å være øverst.. På treffene så er det slik at han "eier" alle andre, hvis noen av de andre hannhundene kommer for å være med på leken blir han helt stiv og utfordrer på en måte den ander hunden.. Han tror selv at han er kongen på haugen virker det som.. De har tenkt på å kastrere han, men tror ikke det blir noe av det.. Men jeg er ganske sikker på at den aggresjonen for andre hannhunder ikke blir bedre dessto gamlere han blir..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Han har vært slik helt siden han var 10 uker.. Ganske tøff i tryne.. Underkaster seg aldri, da sloss han heller for å være øverst.. På treffene så er det slik at han "eier" alle andre, hvis noen av de andre hannhundene kommer for å være med på leken blir han helt stiv og utfordrer på en måte den ander hunden.. Han tror selv at han er kongen på haugen virker det som.. De har tenkt på å kastrere han, men tror ikke det blir noe av det.. Men jeg er ganske sikker på at den aggresjonen for andre hannhunder ikke blir bedre dessto gamlere han blir..

Igjen - det slår meg at oppdragelse er ett tema her. De har en grei hannhund fra før og den har tydeligvis ikke vært noe problem - antagelig så er den selvsikkert og balansert og den har dermed vært lite problematisk i oppveksten. Nå har de en som har lyst til å være mer enn han er - antagelig mer usikker enn noe annet. Dette handler om at de som eier han må oppdra han.

Han behøver ikke få lov til å være tosk

1. De bør la være å slippe han løs om han egler - det at han da ikke får gå løs blir da en form for straff for at han ikke oppfører seg

2. Om han uttaggerer i bånd når de andre leker så får han gå i bilen og sitte der

Siden de har en hund fra før som han ikke kødder med så bør de la de to være sammen og så får heller eldstemann kose seg på treff og den andre får bli holdt utenom.

De bør unngå enhver setting hvor uheldig adferd oppstår frem til han er passert to års alder og vel så det. Når det ikke kan ungås å være med andre så bør de kjøre på ren lydighet - dvs. at han f.eks. må ligge i dekk ved bena til eier osv. Han skal rett og slett FORBYS å oppføre seg som en drittsekk.

Det mest idiotiske disse eierne gjør er å slippe han løs med andre hannhunder når han er som han er. Dess flere erfaringer han får med at slossing er ok dess værre blir han og dette handler ikke om hormoner men utidig oppførsel. Han er dittsekk fordi eierne tillater det .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen - det slår meg at oppdragelse er ett tema her. De har en grei hannhund fra før og den har tydeligvis ikke vært noe problem - antagelig så er den selvsikkert og balansert og den har dermed vært lite problematisk i oppveksten. Nå har de en som har lyst til å være mer enn han er - antagelig mer usikker enn noe annet. Dette handler om at de som eier han må oppdra han.

Han behøver ikke få lov til å være tosk

1. De bør la være å slippe han løs om han egler - det at han da ikke får gå løs blir da en form for straff for at han ikke oppfører seg

2. Om han uttaggerer i bånd når de andre leker så får han gå i bilen og sitte der

Siden de har en hund fra før som han ikke kødder med så bør de la de to være sammen og så får heller eldstemann kose seg på treff og den andre får bli holdt utenom.

De bør unngå enhver setting hvor uheldig adferd oppstår frem til han er passert to års alder og vel så det. Når det ikke kan ungås å være med andre så bør de kjøre på ren lydighet - dvs. at han f.eks. må ligge i dekk ved bena til eier osv. Han skal rett og slett FORBYS å oppføre seg som en drittsekk.

Det mest idiotiske disse eierne gjør er å slippe han løs med andre hannhunder når han er som han er. Dess flere erfaringer han får med at slossing er ok dess værre blir han og dette handler ikke om hormoner men utidig oppførsel. Han er dittsekk fordi eierne tillater det .

Ja, han har ikke fått ett spøtt med oppdragelse, han har vært den lille uskyldige siden han kom hjem til dem.. Beskyttet for alt å viss han gjør noe han ikke får lov til bare tuller de det vekk.. Han kan ingenting og ikke gidder de å trene med han, skal si at dette er en Alaska Husky å han får ikke mye trening dessverre.. Men jeg gidder ikke si noe, for det hjelper ikke.. Har prøvd før, men de vet jo hva som er best for hunden sin selv, å det er å skjemme han bort å behandle han som en engel hund, noe han ikke er.. Han har NULL respekt for eier, men det har hun gjort til seg selv med å dulle med han når han var mindre.. Han har aldri hatt grenser å de grensene han krysser blir bare tullet vekk da han får i mine øyne belønning for å gjøre det.. Et eksempel: De har ei datter på snart 3 år, hun hadde mye leker, men de har hunden spist opp å gnagd i tusen biter, men det som er at når han tar en leke han ikke har lov til å ha, så blir den fjernet, men i stede får han en leke han allerede har tygd litt på.. Blir ikke dette å belønne hunden med at leker er ok, for jeg får jo bare en ny en når de tar den andre??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tispa vår (skikkelig gæærn drittbikkje) drepte femten barbidokker og bamser (minst) ved å særlig spise opp ansikt, øyne og ører. I en periode fjernet vi alt av leker. Hun bikka over ved leking med ball, også, så de forsvant i samme slengen.

En "vanlig" hund kan godt drepe bamser og annet og fint forholde seg til bytting og lovlige kontra ikke lovlige leker. En stressa hund med diverse atferdsproblemer, har gjerne litt spesielle behov, også når det gjelder å lære å leke. En hund som ikke kan oppføre seg blant andre hunder, bør kanskje heller ikke få drepe (bamser og dukker), jakte (baller og pinner) eller herjeleke (sisten og tullebryting med folk) i det hele tatt i den perioden man trener ro og forstand. All lek er jo trening på jakt og kamp. Det er det hunder gjør.

Vi introduserte leker og baller, sakte men sikkert og da som forsterkere og dermed med begrenset tilgang. etter et par år (ting tar tid) kan det flyte med leker og baller, uten at det er noe problem. Hund nummer to er svært laidback, så de drar litt i hver sin ende av en allerede særdeles død bamse innimellom og det er jo greit.

Ønsker disse menneskene å få en hund som kan oppføre seg, må de jo legge litt arbeid i det. Ønsker de det ikke, bør de holde seg unna frislepp og fellesskap med andre hunder. Tips dem om denne tråden, da vel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tispa vår (skikkelig gæærn drittbikkje) drepte femten barbidokker og bamser (minst) ved å særlig spise opp ansikt, øyne og ører. I en periode fjernet vi alt av leker. Hun bikka over ved leking med ball, også, så de forsvant i samme slengen.

En "vanlig" hund kan godt drepe bamser og annet og fint forholde seg til bytting og lovlige kontra ikke lovlige leker. En stressa hund med diverse atferdsproblemer, har gjerne litt spesielle behov, også når det gjelder å lære å leke. En hund som ikke kan oppføre seg blant andre hunder, bør kanskje heller ikke få drepe (bamser og dukker), jakte (baller og pinner) eller herjeleke (sisten og tullebryting med folk) i det hele tatt i den perioden man trener ro og forstand. All lek er jo trening på jakt og kamp. Det er det hunder gjør.

Vi introduserte leker og baller, sakte men sikkert og da som forsterkere og dermed med begrenset tilgang. etter et par år (ting tar tid) kan det flyte med leker og baller, uten at det er noe problem. Hund nummer to er svært laidback, så de drar litt i hver sin ende av en allerede særdeles død bamse innimellom og det er jo greit.

Ønsker disse menneskene å få en hund som kan oppføre seg, må de jo legge litt arbeid i det. Ønsker de det ikke, bør de holde seg unna frislepp og fellesskap med andre hunder. Tips dem om denne tråden, da vel.

Jeg tror ikke de tenker så mye på hva de ønsker.. Det å legge arbeid i hunder er et lukket kapitel for dem, tviler på de "gidder" å jobbe noe med det.. Hundene lever på en måte sitt eget liv, de trener ALDRI med dem.. Off, nei jeg blir litt frustrert, men mest på hundene sine vegne.. Men da har jeg skjønt at det er disiplin og lydighet som treng på filebikkja å ikke kastrering.. Skal nevne for henne noe av de tingene dere kunnskapsrike menneskene her inne har sakt.. :getlost: Tusen takk for svar..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi valgte å kastrere vår forrige hund pga flere ting:

Vi fikk han da han var 2,5 år, men fikk ikke overført papirene på han før han var kastrert. Dette for å ikke avle med han og lage flere valper som trengte hjem ( vanlige omplasserings-regel, tror jeg...) Men dersom han ble champion så skulle vi få papirene...

Da vi hadde hatt han et halvt år, gått på flere kurser og hadde blitt utpekt som den flinkeste og herligste hunden på samtlige kurs, begynte han å teste oss ut, samt ble helt gal etter tisper, uansett løpetid eller ikke. Dersom det var løpetid i område, så skulle han prøve seg på alle blonde hunder. Han hoppet også opp på barn opptil 10 år for å låse fast forlabbene rundt live deres og holde dem fast. Vi fikk tatt han ned hver gang før han begynte å jokke, men han ga seg ikke...

Tispa i naboleiligheten fikk sin første løpetid, og i tre uker løp han fram og tilbake i vår leilighet, bjeffa, ville ut, ulte osv. Han spiste nesten ikke på de tre ukene. Han var bare 38 kg da vi fikk han, og gikk ned til 36 ( dette er en berner sennenhund, med idealvekt på 45 for en på hans størrelse...)

Vi ringte førts veterinær og lurte på om vi kunne komme for en prat om løsninger i forbindelse med dette ( vi hadde støtte og fikk tips fra hundeskolen i nærheten, som vi var på et nytt kurs hos) og skulle komme for en prat om kjemisk kastrering. Datoen for samtalen nærmet seg, ulingen fortsatte, han spiste ikke, på tur bare løp han avgårde, selv med antitrekksele, og vi prøvde ut alle metoder vi kunne. På treningsplassen hadde vi 0 kontakt. Min frustrasjon ble bare større, og samboern min sa at "ok, kan det hjelpe med kastrering, så er det greit". Jeg ringte veterinær på nytt og fikk forandret timen fra samtale til kastrering. Jeg angret ikke en dag etter dette. Men vi var heldige, og bryteren skrudde seg av =)

I ettertid har jeg gått på flere kurs for å lære meg alt mulig om hund, og en veterinær / Adferdskonsulent sa: " Hvorfor la en hannhund gå frustrert hele livet, og bare tenke på å formere seg, når du likevel ikke har tenkt til å bruke han til avl? " - Ord til ettertanke =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I ettertid har jeg gått på flere kurs for å lære meg alt mulig om hund, og en veterinær / Adferdskonsulent sa: " Hvorfor la en hannhund gå frustrert hele livet, og bare tenke på å formere seg, når du likevel ikke har tenkt til å bruke han til avl? " - Ord til ettertanke =)

Det synes jeg er et dårlig argument.

For det første er det som regel tispeeier som avgjør om en hannhund blir brukt eller ei - jeg har sjelden hørt en alminnelig hannhundeier takke nei ved parringsforespørsler. Selv om hannhundeier vil at hannhunden skal brukes i avl, må det ikke skje.

For det andre vil mange kastreringer skje på et tidspunkt hvor det ennå er uvisst om hannhunden er noe å bruke i avl. Hvis en skal kastrere hannhundene når de begynner å bli oppesne og vanskelige, vil det kunne bety at hunden enda ikke er avlsklarert - knapt røntget, ikke tilstrekkelig utstillingsresultat, ikke utviklet seg ferdig så tispeeiere kan vurdere om de vil bruke ham, ikke prestert og vist bruksresultat, også videre. Litt surt å finne en herlig treåring som står fint til tispa mi, også er han ufruktbar fordi han ble litt heftig i ungdommen.

En hannhund skal være særdeles dårlig for å være totalt uaktuell som potensiell avlshund når den er ung - en hund som er uinteressant som ung kan fint vise seg å ha avlskvaliteter som eldre hund, når den har utviklet, vist og bevist nye egenskaper. Min hannhund var aldri ønsket brukt i avl av oss som ung - i dag skulle jeg gjerne brukt ham, fordi han har vist egenskaper jeg ikke visste han hadde som ung. Sett bort fra at han er steril av alderdom, hadde det vært surt om han var kastrert når jeg nå ville brukt ham på tispa mi...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

I ettertid har jeg gått på flere kurs for å lære meg alt mulig om hund, og en veterinær / Adferdskonsulent sa: " Hvorfor la en hannhund gå frustrert hele livet, og bare tenke på å formere seg, når du likevel ikke har tenkt til å bruke han til avl? " - Ord til ettertanke =)

Syns ikke det var til ettertanke jeg. Etter å ha hatt 7 hannhunder i hus så har jeg enda ikke opplevd en som har gått "fristrert hele livet og bare tenker på å formere seg". Da hadde aldri hannhunder, med baller, fungert på konkurranse eller som tjenestehunder.

Rart at de fleste faktisk velger inntakter hannhunder når de skal ha konkurranse og tjenestehunder også...

Hva slags atferdsterpaut er det som sier dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har overtatt en kastrert hannhund som var 2 år da jeg overtok den. Jeg kjente ikke hverken hund eller eier før overtakelsen. De tidligere eierne sa at årsaken tll at den var kastret, var at den var litt voldsom mot tispene. Dette er jo i og for seg en grei årsak, jeg har jo sett at det henger igjen litt jukking og terging av tisper fortsatt. Men det har ikke vært mer enn det jeg anser som normal ulydighet... For det jo hører også med til historien at denne hunden var "håpløs" på å hoppe opp når den skulle hilse og at den var ulydig og eiekjær ovenfor ting den hadde i munnen. Hoppinga fikk jeg trent bort i løpet av 2 uker, eiekjærheten etter 1-2 mnd. Så jeg sitter igjen med en mistanke om at hunden kanskje er kastrert pga for lite trening og stimulering..? :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange hanner som fungerer utmerket uten å vise tegn til overproduksjon av testosteron etter pubertetene er over, men det er desverre noen det ikke gir seg på.

Og dersom eier av hanhunden ser dette som et problem, og overhodet ikke er interressert i avl, stille denne ut eller ser at hunden ikke egner seg til å føre noen gener videre, syns jeg det er i orden å kastrere hannen. Testosteronsnivået er både rasebetinget og individsbetinget.

Hvis testosterons-nivået på individet ikke har vært et problem, er det jo heller ingen grunn til å fjerne formerings-lysten til individet av denne grunn, etter min mening, og det at man ikke skal gjøre en sterilisering av en hanne ( Ved en kastrering fjerner man alt, det er egentlig det som skjer med tispene når livmor, eggstokker etc fjernes, selvom vi kaller dette for sterilisering...) Men jeg syns ikke man da skal kastrere han for tidlig, la han få de to pubertetene sine og se hvordan han blir! Prøv å tren han for å se om dette kan hjelpe, eller om det virkelig er kortslutning og 0 kontakt over en lengere periode.

Emma: Om en tispeeier ønsker å parre tispa si med en bestemt hanne, er det vel uansett hannhund-eierens bestemmelse? Det er jo ingen lov eller regel i NKK at man må gjøre som tispeeieren ønsker?

Jeanette H: adferdskonsulent på Jeløya Dyreklinikk, og veterinær på Kolsås Dyreklinikk, dette ble sagt våren 2008.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Emma: Om en tispeeier ønsker å parre tispa si med en bestemt hanne, er det vel uansett hannhund-eierens bestemmelse? Det er jo ingen lov eller regel i NKK at man må gjøre som tispeeieren ønsker?

Nei, det er ingen regel som gir tispeeier vetorett, og det var ikke det jeg sa heller - det jeg sa var at en hannhundeier (som ikke har egen tispe) kan ikke alene sørge for at en hannhund skal brukes i avl, den er avhengig av at noen med tispe vil bruke hannhunden dens. Altså har hannhundeier siste ordet, men den har ikke de øvrige ordene i saken :aww:

Og som jeg også sa - de aller fleste vanlige hannhundeiere sier ja når tispeeier spør. De færreste har noen betenkninger, uansett hvordan hannhunden deres er eller hvordan den passer til tispa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns ikke det var til ettertanke jeg. Etter å ha hatt 7 hannhunder i hus så har jeg enda ikke opplevd en som har gått "fristrert hele livet og bare tenker på å formere seg". Da hadde aldri hannhunder, med baller, fungert på konkurranse eller som tjenestehunder.

Rart at de fleste faktisk velger inntakter hannhunder når de skal ha konkurranse og tjenestehunder også...

Hva slags atferdsterpaut er det som sier dette?

Signerer JeanetteH.

Jeg vil nå av erfaring si( og jeg er ingen adferdsspesialist eller veterinær) at intakte hannhunder er noe av de ærligste hundene å trene...jo jøss de kan både være temperamentsfulle, kåte og dominante, men det kan da forsyne meg hormonelle tisper også være,pluss at jeg føler at tisper, selvsagt generelt sett, er mere "utspekulerte" - Man ber enn hannhund om ligg, og får ligg. Man ber ei tispe opp ligg å får " ligge? på det ekle våte gresset der? "

Det fins selvsagt vanskelige individer av beggeraser, men for min del, i konkurranse sammenheng ville jeg uten tvil valgt en intakt hannhund :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns nå uansett det er opp til hannhund-eieren å bestemme sterilisering eller ikke. Det er tross alt de som skal leve med hunden og ha den i hus. Og en hunds adferd kan være et problem for noen, mens andre ikke ser det som et problem. Selvom jeg skulle ønske mange ga hannen en sjanse gjennom pubertetene før de tok en avgjørelse, ihvertfall når bestemmelsen går på det hormonelle plan =)

Emma: Jeg vet om et par hannhundeiere som har sagt nei til parring, da de mener hannens psyke ikke er stabil nok til å videreføres. Det er også noen som ikke ønsker å la hannen sin parre for de ønsker ikke å "lære" hannen at det er greit....

JeanetteH og Storm&meg: Kjempeflott! =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke noe om å gjøre det så lenge man ikke har en god grunn til å gjøre det. Jeg har vel egentlig delvis vært litt mot kastrering, men nå har jeg en kastrert hannhund selv. Han ble kastrert i September. Hovedsaklig for at han var hannhundagressiv, men det har absolutt ført med seg flere fordeler.

Han reagerer nå minimalt på andre hanner. Han var tidligere litt av en hormonbombe og ble helt gal om det var løpetisper i nærheten, eller tisper generelt egentlig. En uke etter han ble kastrert så lå han midt mellom to høyløpske tisper og sov.

Han hadde også tidligere en tendens til å markere inne. Det har han ikke gjort en eneste gang etter han ble kastrert.

Tidligere pga hannhundagressiviteten sin så ble han jo veldig stressa når han var med på utstillinger, stevner osv, men nå er det slutt med det, han har definitivt blitt en mye mer harmonisk hund. Glad og lykkelig, slipper å være stresset hele tiden. :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Emma: Jeg vet om et par hannhundeiere som har sagt nei til parring, da de mener hannens psyke ikke er stabil nok til å videreføres. Det er også noen som ikke ønsker å la hannen sin parre for de ønsker ikke å "lære" hannen at det er greit....

Hehe, jeg synes vel ikke at det du sier svekker mitt argument - vi har også sagt nei til parring av vår hannhund, og jeg også kjenner folk som har sagt nei.

Men, det er bare å ta en titt på alt som registreres på DogWeb, så skjønner en at de fleste sier ja takk, uten å tenke på at den kombinasjonen ikke er så bra, at hannhunden ikke er så bra, at tispa ikke er så bra.

Eller ta seg en runde på finn og andre steder, og lese alle annonsene for hannhunder som trenger seg en runde for at hannhundeier skal få en kloning av deres middelmådige, intetsigende hannhund som ikke har noe å vise til.

Den alminnelige hundeeier vil tenke, oj, parring, så artig, selvfølgelig.

Den mer bevisste og avls-kunnskapsrike vil kunne si nei til forespørsler den ikke synes står til hannhunden - men den vil heller neppe legge hannen sin under kniven med en gang det begynner å bli litt alvor og ikke bare valpekos å ha hund.

Jeg generaliserer, men den som tror at kastrering vil gi hannhunden god dressur, vil neppe ha dype refleksjoner over hva hannen bringer videre i avl heller - det er jo tispa som oppdrar valpene, ikke sant...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det var veldig stas da en mann kom løpende over en parkeringsplass for å fortelle oss at vi hadde en helt nydelig hund, og lurte på om han var avlsgodkjent. Men siden jeg på den tiden ikke hadde mulighet til å stille han ut for å få han avlsgodkjent, og vi kun ønsket en hund som fungerte i vår hjemmesituasjon samt treningsaktiviteret vi holdt på med han, fikk vi en flott hund etter steriliseringen. Jeg så at mannen ble skuffet da vi sa at han var kastrert, men forsto det bedre da vi fortalte grunnen til det.

Jeg er også klar over at mange tror at sitt individ er verdens beste, og at bare han får hatt seg så skal alt roe seg ned, men det er også veldig mange helt vanlige mennesker som ikke kunne brydd seg mindre om avl, og lar oppdrettere ta seg av den biten, bare de får en greiere hverdag =)

Men det skal bli spennende å se hvor langt de kommer med det vomeronasale system, om det blir vanligere å snitte her/ koble dette ut, siden dette styrer den seksuelle lysten =) Da får man jo intakte hanner som er koblet av =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Det finnes en mange gode grunner til å kastrere en hannhund, her er noen vi mener er legitime.

1) For oss som driver en Kennel og har en hannhund som ikke brukes i avl vil det være dyreplageri å la en hannhund stå med løpetisper rundt seg opptil 3 ganger i året.

2) Man risikerer ikke lengre tjuvparringer, dette bør i utgangspunktet ikke være et problem i første omgang, men uhell kan skje, og er det blandingshund skal/bør de ikke brukes i avl uansett.

3) Kan dempe atferdsproblemer, spesielt hvis årsaken er seksuelle drifter. Hunder med vanskligheter for å legge på seg i vekta kan ha nytte av dette også, spesielt om årsaken er stress.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...