Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan er cocker spanielen?


julnil

Recommended Posts

Skrevet

Cocker spaniel er en krevende rase; de krever utrolig mye mer enn hva folk flest tror. De er veldig aktive, og de har egne meninger om ganske mye. Hvis denne energien ikke blir kanalisert positivt, hvis hunden får erfaringer med at den kan få bestemme litt selv, hvis den ikke oppdras som noe annet enn en søt liten dulle-gulle-hund, så blir de ufordragelige ja. Hvis du derimot skjønner at dette er en hund med mye motor, som krever temmelig mye aktivisering og stimuli, som du klarer å sette grenser for å være bestemt med, så får du en herlig hund!

Dette cocker-rage syndromet som dere snakker om, er noe heeeelt annet enn det som kan virke som generell uoppdragenhet. Cocker-rage er en sykdom, og hunder som lider av dette er blitt meget sjelden i det siste. Generell uoppdragenhet kan alle lide av, men det må ikke blandes sammen. Mange har vel lyst å skylde på cocker-rage når de får problemer med hunden sin, men det tar jeg med en stor klype salt før jeg tror på det.

Cocker er en brukshund, forsåvidt en relativt liten sådan, men like fullt veldig krevende. Jeg vil påstå at de ligger på linje med springer, minst. I forhold til springer, er de mye mer energiske, viltre og vimsete. Halene går mye mer i hundre hele tiden, og generelt er det mye mer fart med en cocker. Springere er mer fokuserte, beina mer på bakken, lettere å nå inn til, og det koker ikke så lett. Det er mye mer liv i en cocker, mer fres, og det er det nok få som vet når de skaffer seg en...

Skrevet

Cocker spaniel er en krevende rase; de krever utrolig mye mer enn hva folk flest tror. De er veldig aktive, og de har egne meninger om ganske mye. Hvis denne energien ikke blir kanalisert positivt, hvis hunden får erfaringer med at den kan få bestemme litt selv, hvis den ikke oppdras som noe annet enn en søt liten dulle-gulle-hund, så blir de ufordragelige ja. Hvis du derimot skjønner at dette er en hund med mye motor, som krever temmelig mye aktivisering og stimuli, som du klarer å sette grenser for å være bestemt med, så får du en herlig hund!

Dette cocker-rage syndromet som dere snakker om, er noe heeeelt annet enn det som kan virke som generell uoppdragenhet. Cocker-rage er en sykdom, og hunder som lider av dette er blitt meget sjelden i det siste. Generell uoppdragenhet kan alle lide av, men det må ikke blandes sammen. Mange har vel lyst å skylde på cocker-rage når de får problemer med hunden sin, men det tar jeg med en stor klype salt før jeg tror på det.

Cocker er en brukshund, forsåvidt en relativt liten sådan, men like fullt veldig krevende. Jeg vil påstå at de ligger på linje med springer, minst. I forhold til springer, er de mye mer energiske, viltre og vimsete. Halene går mye mer i hundre hele tiden, og generelt er det mye mer fart med en cocker. Springere er mer fokuserte, beina mer på bakken, lettere å nå inn til, og det koker ikke så lett. Det er mye mer liv i en cocker, mer fres, og det er det nok få som vet når de skaffer seg en...

Dette er nøyaktig det inntrykket jeg har fått av rasen.

Og det er det jeg har prøvd å få frem gjennom innleggene mine :ahappy:

Skrevet

Huldra: jeg har ikke tenkt å oppdra den med dulle-sulling, blir oppdratt som min dalmatiner, med samme grenser, krav, morsjon og mulighet.

Det jeg ønsker meg i en hund nr. 2, er at den er mindre en dalmisen, men samtidig ikke "knekk-et-ben"-rase. Den må tåle å gjøre noe, kunne være en ressurs f.eks med trekking/bæring av kløv. Den må like aktivitet, men samtidig tåle innedager.

Jeg er ikke sikker på at dette er den rette rasen, men er den jeg fant som passet mine "kriterier".

Skrevet

Huldra: jeg har ikke tenkt å oppdra den med dulle-sulling, blir oppdratt som min dalmatiner, med samme grenser, krav, morsjon og mulighet.

Det jeg ønsker meg i en hund nr. 2, er at den er mindre en dalmisen, men samtidig ikke "knekk-et-ben"-rase. Den må tåle å gjøre noe, kunne være en ressurs f.eks med trekking/bæring av kløv. Den må like aktivitet, men samtidig tåle innedager.

Jeg er ikke sikker på at dette er den rette rasen, men er den jeg fant som passet mine "kriterier".

Det var det jeg sa til deg. Dette er en hund som kan være litt mye for folk som ikke forventer det, spesielt nybegynnere. Men du har jo liksom dalmatiner, som er en veldig aktiv rase, så for deg burde det ikke være noe problem :ahappy:

Men det finnes jo mange andre raser, Engelsk Springer Spaniel er jo også en flott rase, men cockeren er vel mer haaaappy-go-luck :wub:

Skrevet

Åh jeg elsker cockeren. Hatt så utrolig mange nydelige, skjønne, snille, happy go lucky cockere innom kennelen, stort sett ensfarga, faktisk. For noen fantastisk herlige vesner. Var et par av dem jeg trua eiern med å stjele. :ahappy: Hatt inne både engelske og amerikanske, og mitt intrykk er vel at den amerikanske er roligere - men fremdeles like herlig.

Skrevet

Det var det jeg sa til deg. Dette er en hund som kan være litt mye for folk som ikke forventer det, spesielt nybegynnere. Men du har jo liksom dalmatiner, som er en veldig aktiv rase, så for deg burde det ikke være noe problem :ahappy:Men det finnes jo mange andre raser, Engelsk Springer Spaniel er jo også en flott rase, men cockeren er vel mer haaaappy-go-luck :wub:

Nja, jeg er litt skeptisk til å tro at siden jeg har en dalmis så kommer jeg til å klare en cocker...

Det er fordi jeg har en følelse av at min dalmis er en langt mer sofagris enn andre dalmiser.

Han kan fint la være å gå tur en hel uke, uten å bli rabiat på noen som helst måte...

kanskje jeg får meg et sjokk om jeg får en cocker i hus..

Skrevet

Dere snakker jo om cockeren som om den var rene bruksmallen :wub:

Hva er en bruksmalle?

Åh jeg elsker cockeren. Hatt så utrolig mange nydelige, skjønne, snille, happy go lucky cockere innom kennelen, stort sett ensfarga, faktisk. For noen fantastisk herlige vesner. Var et par av dem jeg trua eiern med å stjele. :ahappy: Hatt inne både engelske og amerikanske, og mitt intrykk er vel at den amerikanske er roligere - men fremdeles like herlig.

Nyttig info om amrikaneren.

Den er også et alternativ.

Skrevet

Nja, jeg er litt skeptisk til å tro at siden jeg har en dalmis så kommer jeg til å klare en cocker...

Det er fordi jeg har en følelse av at min dalmis er en langt mer sofagris enn andre dalmiser.

Han kan fint la være å gå tur en hel uke, uten å bli rabiat på noen som helst måte...

kanskje jeg får meg et sjokk om jeg får en cocker i hus..

En hund er jo mye hva du gjør den til. Hvis du gir den mye til vanlig, men venner den til at det går an å ha rolige perioder så får du det. Jeg har verdens verste ADHD bikkje, som trenger masse mosjon og masse mentalt for å være rolig og sånn, men hun har klart seg fint de siste ukene hvor jeg har vært syk og det har blitt minimalt av det meste.

Så jeg har ikke hatt en rabiat hund i hus, takk og lov!

Også har du en ganske enkel og grei ting, lær hunden at ting skjer ute, og at man er rolig inne. Må le litt av mamma's fuglehund akkurat nå (sitter barnevakt for valpen akkurat nå) og han største var og tisset idag tidlig. Så gikk han opp på soverommet for å snorke, så dro jeg han med meg ned for å tilpasse en kløv, og så skulle jeg bare hente noe å putte i kløven for å se at den passet, vips så hadde han gått opp i andre etasjen og lagt seg!

Og der ligger han fremdeles! Men jeg skal love deg at om jeg sier TUR og tar frem bånd og går ut med ham så er han i 100!!

Skrevet

Grunnen til at jeg "glemte" cocker-rage, er at jeg enda har tilgode å treffe en slik cocker, heldigvis. Mulig jeg bare har vært heldig? Jeg vil si jeg kjenner ca 30 cocker godt nok til å kunne si at jeg kjenner gemyttet deres. Har jo selvflgelig hørt om tilstanden, men altså aldri opplevd den selv.

Har lest forskningsrapporter ang. rage. Disse kommer i hovedsak fra andre land, England og Italia tror jeg det var. Populasjonene kan skille seg fra hverandre, det skal vi være klar over. Du kan f.eks se dommere fra sør i Europa som ikkje gjerne kontrollerer bittet på hunder i utstillingsringen, men vil at eier skal vise det. Det er fordi mange raser er skarpere og mer reserverte i andre land. Kan sikkert også gjelde cocker, uten at jeg dermed vil si at dårlig gemytt ikke eksisterer. Det er lurt å hilse på i alle fall mammaen til valpen før du bestemmer deg for et kjøp.

Aktivitetsnivået er også litt hva du gjør det til. Mine klarer godt av flere dager inne med bare tisseturer uten bli destruktive om omstendighetene krever det. Mine er rolige inne og aktive ute. Men jeg har som sagt 4 stykker, så de underholder jo hverandre også. Men det er helt klart at cockeren liker å bruke seg selv, både fysisk og mentalt. Jeg går agility og lydighet med den ene av mine. Lydigheta er ei utfordring fordi i konkurranse får du ikke belønne, og cockeren er matglad, meget matglad og gidder kanskje ikke dersom belønninga uteblir.

Enkelte sier at cockeren ikke bør komme i hus med småbarn, dvs under 4 år. Jeg vil si at det kommer an på foreldrene i familien og ikke nødvendigvis rasen. De har lett for å hoppe på barna i yr glede og kan lett velte over en liten krabat, det er kanskje den største "faren". Eldstemann hos oss kom til oss i en alder av 15 mnd fordi forrige eier var blitt alvorlig syk. I den familien var det mange barn , 5 stykker tror jeg det var. Boogi var vant til å bli lagt i dukkevogn og kledt på og elsker barn. Ikke nødvendigvis noe jeg ville anbefale , men viser at cockeren kan leve med småbarn også. Kunne nevnt et par eksempler til som jeg kjenner, men det får holde.

Skrevet

Cockerella: der la du en vekt i plussiden av vektskålen :ahappy:

Ser forresten at du holder til her nord. Om du skulle komme over cocker(tisper) som skal omplasseres, så må du gjerne sende meg et pip. Er jo lettere å se individet, og vurdere det derifra. Alder 2-4 år ca.

Skrevet

Cockerella: der la du en vekt i plussiden av vektskålen :ahappy:

Ser forresten at du holder til her nord. Om du skulle komme over cocker(tisper) som skal omplasseres, så må du gjerne sende meg et pip. Er jo lettere å se individet, og vurdere det derifra. Alder 2-4 år ca.

Skal holde øyne og ører åpne for deg.

Skrevet

Jeg har en cocker spaniel på 4 år, som er verdens snilleste mot de han kjenner. Han vil helst ligge på fanget hele tiden, og halen går HELE tiden. Vi kan gjøre akkurat hva vi vil mot han, han har aldri vist tegn til aggresjon mot oss.

Fordi han har blitt skremt av hunder og barn så er han usikker når han møter disse. Det var en periode hvor han skulle "ta" alle hunder/barn fordi han var såpass usikker. Nå har dette heldigvis blitt mye bedre igjen, men jeg lar han uansett ikke hilse på alt og alle.

Han kan løper rundt i mange, mange timer, men kan også holde seg til korte tisseturer eller turer i hagen flere dager på rad. Inne er han veldig rolig.

Spør meg om det er noe mer du lurer på :ahappy:

Skrevet

Jeg har en cocker spaniel på 4 år, som er verdens snilleste mot de han kjenner. Han vil helst ligge på fanget hele tiden, og halen går HELE tiden. Vi kan gjøre akkurat hva vi vil mot han, han har aldri vist tegn til aggresjon mot oss.

Fordi han har blitt skremt av hunder og barn så er han usikker når han møter disse. Det var en periode hvor han skulle "ta" alle hunder/barn fordi han var såpass usikker. Nå har dette heldigvis blitt mye bedre igjen, men jeg lar han uansett ikke hilse på alt og alle.

Han kan løper rundt i mange, mange timer, men kan også holde seg til korte tisseturer eller turer i hagen flere dager på rad. Inne er han veldig rolig.

Spør meg om det er noe mer du lurer på :ahappy:

Dere er ikke en barnefamilie slik jeg tolker innlegget?

Er litt nysgjerrig på barnefamilier med denne rasen, for det er ofte barn som blir "utfordret" av hunden, særlig barn i alderen 5-12 år. De er for store til å bli godtatt som et "vimsete valpemenneske", men for små til å bli tatt "på alvor".

Skrevet

Dere er ikke en barnefamilie slik jeg tolker innlegget?

Er litt nysgjerrig på barnefamilier med denne rasen, for det er ofte barn som blir "utfordret" av hunden, særlig barn i alderen 5-12 år. De er for store til å bli godtatt som et "vimsete valpemenneske", men for små til å bli tatt "på alvor".

Den av mine (nå i hundehimmelen pga sykdom) som har vært skeptisk til barn, hadde ikke problemer med barn i skolealder, men barn i "vaklealderen" opplevdes som mer uforutsigelige og noe man kanskje helst holdt seg unna. Fulgte de da etter, så kunne han godt si fra med et skarpt bjeff.

Skrevet

Vi er ingen barnefamilie nei, så han har aldri blitt vant til barn. Nå skal min bror bli pappa, så da får vi se hvordan det går. Jeg tror det vil gå bra dersom han blir kjent med babyen mens den er liten, det er brå bevegelser han reagerer på.

Skrevet

To venner av meg har cocker. Hun ene, en tispe på 3 år. Den hunden er rett og slett utrolig sær og vanskelig. Hun har ekstremt mye lyd, blokker helt ut titt og ofte, blir lett sinna, og er rett og slett forferdelig å ha rundt barn. Hun liker dem absolutt ikke, og har ved flere tilfelller vist aggresjon mot flere i husholdet. Hun har også bitt minstemann en gang (9 år? Noe sånt). Hunden kan være kul også, hun kan en million triks, og er veldig lærevillig og grei så lenge hun ikke har disse "raptusene". I tillegg sliter hun med seperasjonsangst så lenge hun ikke er i sitt eget hus, og så enmannshund som en hund kan være. Hun andre har en helsvart tispe på 2. Den er også ganske slitsom. Masete, piper, stresser, seperasjonsangst, går dårlig med andre hunder, og i det hele tatt. Hun er omplasseringshund, og slet med dette når min venninne fikk henne...

Vi hadde cocker når jeg var liten (og pappa hadde i hele oppveksten). Vi har hatt både positive og negative erfaringer med rasen vi altså... De pappa hadde to røde pappa hadde, var grisehissig. Den ene hang seg faktisk i nesen på min far under lek, og de hadde flere episoder med den før den døde. De hadde også en svart en (roan kanskje? Omtales som grå her hvertfall), og den var bare snill og god... :whistle: De to vi hadde i min oppvekst, var bare søte og snille hele veien. Veldig enkle, glade hunder, som vi ikke hadde andre problemer med enn ører og pelsstell.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
    • Hei! Jeg er ei jente på 23 år. Jeg og min samboer planlegger å flytte hjem igjen til bygda jeg opprinnelig kommer fra. Det er veldig landlig og utrolig fine fjell og skogsturer. Jeg er selv et friluftsmenneske og elsker alt av hengekøyeturer, teltturer, fisketurer og fjellturer. Samboeren min kommer til å være i jobb når vi flytter hjem og jeg skal starte lærerutdanningen min over nett. Vi har derfor snakket om å kanskje skaffe oss en valp til høsten. Vi har særlig sett på golden retriever som et alternativ for oss. Jeg kommer til å få hjemme og kunne ærlig trengt de rutinene som kommer med å ha valp. Samboeren min har ikke hatt egen hund før, men jeg er vokst opp med hund (Schiller støver, finsk støver, mops, malteser, sibirsk husky) jeg har selv vært med på å oppdra disse hundene (særlig huskyen da jeg var litt eldre når vi fikk henne) men sammen med familie. Jeg synes det er vanskelig å skulle vente på riktig timing. Jeg er selv i arbeid akuratt nå og sparer aktivt for å kunne ha råd til en hund i fremtiden. Vil jo såklart ikke gå til anskaffelse av en valp uten å ha nok oppsparte midler til forsikring og uforutsette avgifter. Vi har allerede en katt fra før som har astma som trenger oppfølging og behandling. Det er ikke slik at vi drar så mye på ferier, og om vi gjør det så har det vært hjem til bygda eller på Norgesferie, og da er pus med (han ble vandt til med reising fra ung alder), og det skulle hunden også fått være. Men er det riktig tidspunkt? Det er dette jeg sliter litt med å bestemme. Hvor lenge skal vi vente før vi evt anskaffer oss hund? Bare vet vi når det er tid for ett nytt familiemedlem? Jeg har egentlig allerede ventet tålmodig i 4 år, men det har aldri vært den rette tiden for ett så stort ansvar. 
    • Er det SÅ lett for dem å bytte ut en kjøper da? Som de forhåpentligvis har hatt et par møter med, snakket med og "godkjent"?   De kan faktisk heller ikke bare trekke kjøpet der og da, isåfall kan du anmelde dem for svindel. I motsetning til en del andre lovbrudd i "hundebransjen" mistenker jeg at det også vil bli tatt mer på alvor siden det er et økonomisk lovbrudd og ikke dyrevelferdsmessig.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...