Gå til innhold
Hundesonen.no

Å gå fra 2 eller flere hunder til 1


MegaMarie

Recommended Posts

Nå bor jo jeg hjemme med mamma og pappa hvor vi har en hund fra før. Blondie har da alltid vært vandt med å bo sammen med en annen hund. Turer har for det meste vært alene og samme gjelder trening, men av og til har jeg tatt begge med på tur eller mamma tatt begge med på tur. :)

Men det jeg tror hun kanskje vil reagere på er å være helt alene. Hun har jo vært med meg på reiser og slikt å vært helt alene i hus da. Men dette er over korte perioder.

Så jeg lurer på hvordan deres hunder har reagert på å gå fra 2 eller flere hunder til å bare være 1? :) Kom gjerne også med egne tanker om hvordan du taklet det :) . Syntes du det var lettere å bare ha 1 eller savnet du det å ha 2 hunder så du ønsket å skaffe deg en ny en?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde aldri klart å ha bare en :) Hvis en av hundene har vært bortreist og jeg kun har en, så kjeder jeg meg utrolig mye og den stakkars hunden som er igjen får ikke fred eller pauser på trening. Men nå er det snakk om to hunder jeg trener aktivt. Syns også det er veldig tomt de få gangene jeg bare har èn, men det er sikkert en vanesak.

Cita trives egentlig bedre på tur uten Tia, men når hun er borte så tror jeg at hun savner selskapet veldig. Jeg tror de har veldig mye selskap i hverandre når de er alene hjemme. Også holder de hverandre ung og stadig oppmerksom, siden det er mye konkurranse mellom de :)

Men Cita var ekstremt knyttet til newfoundlandshunden vi hadde tidligere. Han løste alle greier på tur og var en stor sikkerhet for henne. Når han forsvant ble hun en helt annen hund som måtte lære seg å takle alt på egenhånd. Men jeg tviler på at det blir noe problem med Blondie, siden du trener og går tur med henne mye alene, og hun forhåpentligvis har lært å takle ting på egenhånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter at jeg flyttet for meg selv har jeg hatt både Ask, Stella og Pondus her, hver for seg. Det jeg opplevde var at det virket som om alle syntes det var veldig godt å få være alene, ikke minst fordi de fikk mer oppmerksomhet, og de slapp å konkurrere med de andre om oppmerksomheten. De fikk også litt mer ro rundt seg, selv om de er rolige når de er sammen også. De slapp blant annet at den ene hisset opp de andre med bjeffing f.eks.

Pondus har seperasjonsangst, og jeg kunne ikke dra fra han uten at han hadde konsert, men dette vet jeg han gjør når han er hjemme med de andre hundene også, så det hadde ingenting med at han var enehund her å gjøre.

Jeg tror det kommer litt an på hvor avhengig hundene det er snakk om, er av hverandre. Og ikke minst hva man gjør det til selv. Om man har en hund som tydelig blir engstelig/stresset eller lignende vil det være viktig å ikke bygge opp under dette, slik at hunden forstår at det ikke er verdens undergang å være eneste hund i heimen.

Hunder er svært tilpassningsdyktige, så en slik forandring vil nok gå mer eller mindre smertefritt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jo Merthe blitt alene-hund 2 ganger. Første gang når hun kom til oss fra en flokk på 2, og i en periode 4 hunder.

Igjen nå som Birk er borte. Hun bryr seg fint lite om hun er sammen med flere eller alene, ikke fordi hun er så selvsikker men hun bryr seg rett og slett lite om andre hunder. Ting som er viktig for henne er kos, mat (selvfølgelig!), tur og trening :)

Jeg derimot, synes det er veldig rart med bare 1 hund i hus nå. Antagelig fordi Birk gjordeendel mer utav seg enn Merethe...

Når det kommer en ny i hus vet jeg ikke helt enda, vi venter på en avklaring fra huseier ang oppussing av huset.

Nå begynner jo M å dra på årene så hun har nok ikke så veldig lenge igjen, den neste hunden vil bli alene hund for en stund ihvertfall.

Så får vi se hvordan jeg klarer å tilpasse meg da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bamse tålte dårlig å bli alenehund når Ulrik ble avlivet. Så dårlig at på den stunden han var alenehund så utviklet han seprasjonsangst. Nå har vi jo fått Shensi i hus og Bamse har blomstret masse! Før hun kom i hus lå han stort sett bare å sov, vi måtte nesten tvinge han med oss ut :)

Jeg tror det varierer veldig egentlig, Bamse var fryktelig avhengig av Ulrik. Ulrik hadde nok ikke reagert på den måten hvis det var Bamse som hadde vandret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blandingshunden vår Peik tok det fryktelig tungt da Ajax ble avlivet i vinter. Fra å være en glad og vilter bamse som gjerne bjeffet når det kom folk, han så elg på jordet, eller han ville være med å leke ble han taus og ikke bare stille lydmessig, men også i kroppen. Han gikk bare rundt og sukket og ventet på at Ajax skulle komme tilbake. Han var også en uke hos en venninne av meg som passer hunder, og der gikk han også bare rundt og lette etter Ajax, så det var kanskje ikke så mye det at han var leie seg over å ha blitt enehund som at han sørget over Ajax.

Så fikk vi Flipp, og Peik blomstret opp. Lyden kom tilbake også. Nå er jeg i utganspunktet ikke så glad i hundebjeffing, men jeg har vel aldri vært gladere for å høre et lykkebjeff som da lykkebjeffet kom under lek med Flipp...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...