Gå til innhold
Hundesonen.no

"så mye" B-hofter


Recommended Posts

Den gangen jeg så den statistikken jeg nevnte i sted, har sikkert vært et ekstra godt år for KV. Statisikken for de 10 siste årene er en frirøntingsprosent på 95,4. Allikevel en svært bra prosent synes jeg. Når i tillegg de fleste som ikke er fri har svak grad, så kan man jo si at sjansen for at man får en hund som plages av HD'en sin er svært liten.

For å svare på spørsmålene dine.

1) De blir ikke sjekket i hue og rævva. Av helseundersøkelser så er det KUN HD som er vanlig.

2) Ja, det tas hensyn til dette i avl, og det er ganske strengt for å få kull formidlet via raseklubben med tanke på premiering og tidligere avkoms resultater.

Statistikk:

HD AA

Totalt 923 36,4% 39 1,5%

Fri 881 95,4% 39 100%

Svak 31 3,4% 0 0%

Middels 10 1,1% 0 0%

Sterk 1 0,1% 0 0%

Det er altså en veldig lav røntgingsprosent, antageligvis fordi den gjengse jeger rundt i landet ikke har noen interesse av å røntge hunden så lenge den er frisk og gjør det den skal? :ahappy:

Edit: Ja, tallene ble litt rotete, håper det er lesbart uansett. Første kolonne er antall HD-røntgede og antall uten/med anmerkninger og grad. Andre kolonne er prosenter av HD-røntgede og HD.

Så er de to siste kolonnene samme tall for AA, dette pleier man ikke å undersøke på rasen i det hele tatt, det er noen få (deriblant oss, siden hunden først var dopa kunne vi jo ta foran også) som har røntget hundene sine og de er altså 100% fri på albuene.

Det var ikke meningen å prøve å henge ut noen rase her altså - bare så det er sagt! :ahappy: Jeg er jo, i likhet med de fleste andre, nysgjerrige på hva som gjør at noen raser har mer HD enn andre.

Og det jeg mente med å bli "sjekket i huet og rævva": i DENNE diskusjonen blir jo det om de blir HD-røntget eller ikke. Nå snakker vi jo om HD, men for alt jeg vet kan de har store problemer med øyne som spretter ut, sprekker, blir blinde osv. Men når det gjelder HD altså; det er jo en relativt lav %andel som blir røntget i forhold til f eks berner da.. Grads-messig ser det jo veldig bra ut, så å skylde på at man røntger kun de som halter er kanskje heller ikke en plausibel grunn (da skulle det jo vært mer motsatt).

Vet ikke om jeg misforstås (føler jeg er elendig på å forklare meg i dag), men egentlig sier jeg ikke så mye mer enn at det er interessant dette med HD. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Berner har jeg forstått at har en røntgingsprosent på nær 100% - noe som er vanvittig bra spør du meg. Hvorfor er det da 20-25% HD blant rasen? Hvor mange røntges av KV, siden den rasen nå ble dratt inn i debatten?

Jeg sitter igjen med samme spørsmål som deg (bare så du ikke tror jeg påberoper meg noe kunnskap om dette, haha!): hvorfor finnes det mer HD hos noen raser enn hos andre?

Ifølge min statistikk har vi en røntgenprosent på 75-85 prosent - men DogWeb (hvor tallene er hentet fra) tar jo ikke høyde for at eksporter ikke får registrert røntgenresultat i Norge. Det er også en betydelig forskjell på røntgenstatistikken for oppdrettere som forholder seg tett til klubbens avlsregler, og de som forholder seg til andre parametre i sin avl. Men ja, vi har en god tradisjon på å røntgenfotografere våre dyr, og har en røntgenprosent som er såpass høy at en med sikkerhet kan påstå at tallene er representative. Det kan en ikke på raser hvor kanskje bare ti prosent avleses, og en ikke vet hvor mange som siles på røntgenbordet (selv om det ikke er lov...).

Av de røntgede, har vi en friprosent på pluss-minus 80 prosent, og av de med HD har cirka halvparten svak grad. Altså er det pluss-minus ti prosent av røntgede bernere som får middels eller sterk grad HD.

Jeg anser ikke det som problematisk, i og for seg. Vår raseklubb sies å ha strenge avlsregler - vi krever for eksempel at halvparten av kullet som avlsdyret er fra skal være røntget fritt. Altså i et kull på syv må fire være røntget fri for HD. Jeg synes i grunnen det er noe underlig at vi stiller lavere krav til avsldyret enn hva rasegjennomsnittet tilsier, men det er en annen, kanskje mer intern, diskusjon. Og når et avlsdyr har fått 30 avkom, stiller vi strenge krav til avkomstgranskning på hofter og albuer for at det skal slippe til videre i avl.

Poenget mitt er at i vårt rasemiljø er det etter min oppfatning få som anser HD for å være et problem for rasen. Ja, det er selvfølgelig leit for de som får en berner som utvikler middels eller sterk grad HD, men det er jo ingen dødsdom. Vi har andre lidelser og sykdommer som er mer alvorlige, som antagelig ender livet på hunden før den får store problem med sin HD, satt på spissen.

Vi har alltid hatt tradisjon for å ha strenge avlsregler, likevel får vi ikke friprosenten opp til noe særlig høyere enn 80-85 prosent. Hvorfor ikke?

En årsak er selvfølgelig at ikke alle oppdrettere i det ganske land samarbeider om å få ned HD-prosenten, i den forstand at de ikke følger de retningslinjene raseklubben har satt i håp om å få kontroll på HD.

En annen årsak er at vi er avhengig av importer, som kommer fra land med en helt annen kultur hva gjelder det å røntgenfotografere og hva en bruker. Hannhunden jeg har brukt på X'en har for eksempel en oldemor med D på hoftene - det vil du knapt finne på en stamtavle til en i flere generasjoner norsk berner, vi bruker ikke HD. Men en må jenke kravene til HD om en ønsker å bruke utenlandske hanner, og dette vil selvfølgelig kunne påvirke neste generasjon i Norge - og nei, jeg sier ikke dette for å sortmale importer eller bruk av utenlandske hanner, jeg har jo selv ønsket og tatt sjansen på å bruke en utlending.

En tredje årsak er som det av mange forskere hevdes, at HD er et resultat av både arv og miljø. Og miljø er det simpelthen ikke mulig å kontrollere for. I en artikkel i Hundesport refererte en til et forskningsprosjekt, hvor en testet ulike variabler, for eksempel om hunden ligger på gulv eller teppe - og i så fall hva slags gulv. Hva slags fôr får den? Hvor ofte fôres den? Mosjon og aktivisering, hva slags og på hva slags underlag? Det ble også målt for hundens vektst - hvor hurtig når den full høyde? Kan benstamme påvirke?

Noen mener at store raser er mer utsatt, fordi det er mye kropp som skal holdes oppe av skjelettet. Nå bør selvfølgelig skjelettet være tilpasset kroppen den drasser på, og tåle vekten. Men om veksten er hurtig, kan det være at skjelettet ikke enda er godt nok utviklet og sterkt nok til å tåle tyngden - er en teori. Derfor måler de lengden og omkretsen på lårbeinet i ovennevnte prosjekt, i ulike vekstfaser.

Det har alltid blitt sagt at tykke valper lettere får HD, det henger jo sammen med det over - at en hund som er for tung for sitt eget skjelett i forhold til forventet vekt kan få konsekvenser.

Jeg tror også at friprosenten kunne vært noe høyere, om samtlige bernere som røntges unge og får C hadde blitt røntget om igjen rundt toårsalderen. Berner er en stor og tung rase, og det er ikke alle som er ferdig satt i skjelettet sitt når de legges på bordet. Men mange familiehundeiere er fornøyd med en C - de har røntget hunden som oppdretter ba om, de har fått en diagnose hunden fint kan leve med, de blåser i avl, hvorfor skal de ta bryet og pengene med å røntge om igjen? Selv om hunden kanskje egentlig er fri om et halvt år.

Senest denne uka så jeg at en bernertispe med D på hoftene var røntget om igjen, nå med B. Jeg vet om flere som har fått C i ung alder, og røntges om igjen når de er ferdig i kroppen og bedre muskulert, og får fritt. Men for all del, jeg vet også om bernere som er røntget tre-fire-fem ganger og hver gang får C, hvis eier så gjerne skulle brukt dyret sitt i avl.

Summa summarum så vet ikke jeg alt om HD, men dette er nå noen tanker og hypoteser, i det minste, til hvorfor det ikke er mulig å få hundre prosent fritt. Det er også vanskelig å sammenligne raser, så lenge en ikke har samme avlsregler og avlspraksis, for eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det tviler jeg veldig sterkt på - det virker som om det er en stor misforståelse ute og går blant folk (ikke nødvendigvis deg, men føl deg gjerne truffet dersom det stemmer); at folk tror de får friske og sunne hunder både fysisk og mentalt bare de passer på å kjøpe fra raser/linjer/individer (stryk det som ikke passer) som er avlet/brukt praktisk til noe "brukandes". At en jaktgolden skal være friskere enn en vanlig golden. At en stående fuglehund skal være friskere enn en selskapshundrase. Det er pittelitt provoserende kjenner jeg - det har da ingenting med dette å gjøre! Det som er av betydning, er:

1) blir hundene sjekket "i huet og rævva"?

og

2) Tas det hensyn til dette i avl?

Berner har jeg forstått at har en røntgingsprosent på nær 100% - noe som er vanvittig bra spør du meg. Hvorfor er det da 20-25% HD blant rasen? Hvor mange røntges av KV, siden den rasen nå ble dratt inn i debatten?

Jeg sitter igjen med samme spørsmål som deg (bare så du ikke tror jeg påberoper meg noe kunnskap om dette, haha!): hvorfor finnes det mer HD hos noen raser enn hos andre?

Nei, jeg føler meg ikke truffet. Det er mer enn linjene som avgjør om en hund sansyneligvis blir frisk eller ikke, og det er dritt i begge leirer helsemessig.

Men lidelser i skjellet er vel lettere å oppdage på hunder som brukes hardt enn hunder som bare går tur i parken? (satt litt på spissen...) En tyngere hund vil vel også får mer problemer enn en liten en? Det er jo eksempel forsvaret mange bruker av å ikke røntge små hunder, de får jo aldri problemer med det uansett. Før man startet å røntge hunder, så var jo bare kliniske symptomer det man kunne se problemet på, og da kan det jo tenkes at det allerede der har blitt en seleksjon på individene. En jakthund som ikke holder på fjellet gikk kanskje ikke i avl, mens en selskapshund ser du ingen symptomer på fordi den er lettere og brukes ikke like hardt. Ingen symptomer = frisk i følge mange.

Jeg aner som sagt ikke noe om rasen (og ikke har jeg sjekket på Dogweb). Det eneste jeg tenker på er forskjellene på bruksschäfere og utstillingsschäfere. Nå har jeg ikke rotet igjennom ALT av kenneler da, men plukket ut litt random her og der, så enten har jeg truffet noe ekstremt skjevt, ellers så er både mørketallene større og friprosenten lavere hos eksteriørbiten. Nå går vel få bruksschäfere til rene familiehjem, og aktive hundefolk røntger hunder oftere enn Hvermannsen. Jeg synes også det er færre bruksschäferoppdrettere som bruker den eneste frie hunden i et kull med flere hunder med HD/AD problemer også enn på eksteriørsiden. Jo flere hunder man røntger, jo lettere må det vel være å ta tak i problemet? Om man ønsker vel og merke... Det kan jo tenkes at det er slike forskjeller i andre raser og.

Og ang berner sennenhund. Hvor mye hensyn tar de med kullsøskens status i rasen? Avles det på hunder med en del HD/AD belastede søsken der? Har tyngden på rasen noe med at "bærere" av HD utvilker HD oftere enn andre raser?

Jeg har heller ingen fasiter, bare tanker...

Edit: Emma skrev før jeg fikk posta...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg føler meg ikke truffet. Det er mer enn linjene som avgjør om en hund sansyneligvis blir frisk eller ikke, og det er dritt i begge leirer helsemessig.

Men lidelser i skjellet er vel lettere å oppdage på hunder som brukes hardt enn hunder som bare går tur i parken? (satt litt på spissen...) En tyngere hund vil vel også får mer problemer enn en liten en? Det er jo eksempel forsvaret mange bruker av å ikke røntge små hunder, de får jo aldri problemer med det uansett. Før man startet å røntge hunder, så var jo bare kliniske symptomer det man kunne se problemet på, og da kan det jo tenkes at det allerede der har blitt en seleksjon på individene. En jakthund som ikke holder på fjellet gikk kanskje ikke i avl, mens en selskapshund ser du ingen symptomer på fordi den er lettere og brukes ikke like hardt. Ingen symptomer = frisk i følge mange.

Jeg aner som sagt ikke noe om rasen (og ikke har jeg sjekket på Dogweb). Det eneste jeg tenker på er forskjellene på bruksschäfere og utstillingsschäfere. Nå har jeg ikke rotet igjennom ALT av kenneler da, men plukket ut litt random her og der, så enten har jeg truffet noe ekstremt skjevt, ellers så er både mørketallene større og friprosenten lavere hos eksteriørbiten. Nå går vel få bruksschäfere til rene familiehjem, og aktive hundefolk røntger hunder oftere enn Hvermannsen. Jeg synes også det er færre bruksschäferoppdrettere som bruker den eneste frie hunden i et kull med flere hunder med HD/AD problemer også enn på eksteriørsiden. Jo flere hunder man røntger, jo lettere må det vel være å ta tak i problemet? Om man ønsker vel og merke... Det kan jo tenkes at det er slike forskjeller i andre raser og.

Og ang berner sennenhund. Hvor mye hensyn tar de med kullsøskens status i rasen? Avles det på hunder med en del HD/AD belastede søsken der? Har tyngden på rasen noe med at "bærere" av HD utvilker HD oftere enn andre raser?

Jeg har heller ingen fasiter, bare tanker...

Edit: Emma skrev før jeg fikk posta...

En annen ting er jo at i "gamle dager" ble feks ikke tispene avlet på før de var en 3-4 år (det holdt med 1-2kull da..) og hannhundene ble ikke avlet på før de var en 5-10år. Slik var det i alle fall i miljøet der jeg vokste opp. Da fikk man i tillegg til helseresultater også sett hvordan de faktisk var helsemessig i arbeid. Slet de under jakta på grunn av helsa (eller annet, feks feil bygd og/eller dårlige poter) så ble de ikke avlet på. Slet de ikke og helsa var bra så ble de avlet på.

I dagens avl er generasjonsintervallene mye kortere. Det er ikke uvanlig at en hannhund eller tispe er besteforeldre når de er rundt 5år, og det er jo ofte da man kan oppdage at de blir dårlige under belastning, eller andre sykdommer som kommer fram.

Jeg tror mye sånt også kan være med i det at det i en del raser som blir brukt ofte er lavere HD/AD enn i andre raser.

Ser at deler av dette blir litt vel ot i forhold til hd/ad, men som min kjære far sa; Bikkja kan være så bra den bare vil, men om man ikke er trygg på at helsa holder så er det jo ikke vits i å legge energi i å få en bra jakthund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...