Gå til innhold
Hundesonen.no

Kåseri om hvordan å trene en mann


MegaMarie

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tenkte å skrive et kåseri i norsken om hvordan man kan trene menn, men jeg sliter en del med ideer. Jeg tenkte at det var lurt å skrive om noe jeg kunne noe om, og trening kan jeg jo noe om. Men å trene menn er noe annet. Noen som har tips til morsomme eksempler?

Skrevet

Som et lite forslag så kunne du jo kanskje starte med å kopiere et innlegg om lydighetstrening av hund og bytte ut ordet "hund" med "mann". Deretter kunne en jo bytte ut ting man trener hunden på med ting som man trener mannen på. F.eks bytte ut reagere på dørklokka med å reagere på tippekamp-plingen, redsel for buret med redsel for vaskemaskina, sitte pent og rolig under middagen med å sitte pent og rolig under shoppingen... Så da kan du skrive at du gir mannen godbiter når han ikke trekker i båndet inne på kjøpesenteret.

Blir kanskje litt for mye stereotypier av begge kjønn, men det er vel det som er meningen i et kåseri. :hmm:

(men jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg at slike treningsmetoder er mye i bruk i enkelte forhold... :hmm: )

Skrevet

Typen min skrev et kåseri til julenummeret av et hundeblad i fjor, det omhandlet hvordan det var å bli dratt med på diverse hundeting, mer eller mindre frivillig. Han sammenlignet seg i kåseriet med en hund, og om at det var viktig at hundene hadde med seg X antall tepper når vi skulle på konkurranse, men om han manglet noen sokker var uviktig. At hundene fikk belønning når de løp og hoppet hinder, og at det skulle jammen han også gjort hvis han fikk kjøttkaker for det!

Problemet med å spørre om slikt på sonen, er jo at svarene fort blir veldig hunderelaterte da.. :hmm:

Skrevet

Haha :hmm: Ja, men det er på en måte litt bra at dem blir hunderelaterte siden det er noe jeg kan på en måte. Men jeg skjønte ikke helt hva mannen din Tulla, hadde skrevet. Ønsket han å være hunden på en måte? Fordi den fikk mye oppmerksomhet?

Gode eksempler Kermit :hmm:

Skrevet

Haha :D Ja, men det er på en måte litt bra at dem blir hunderelaterte siden det er noe jeg kan på en måte. Men jeg skjønte ikke helt hva mannen din Tulla, hadde skrevet. Ønsket han å være hunden på en måte? Fordi den fikk mye oppmerksomhet?

Gode eksempler Kermit :hmm:

Huldra..:hmm:

Han skrev som om han var misunnelig på hundene; de blir trent og belønnet, han ble bare tvunget hit og dit og fikk verken skryt eller belønning for noe. Han følte også at hundene ble bedre tatt vare på enn han selv; det var jo viktig å ta med haugevis med tepper sånn at de selvsagt skulle ligge mykt og tørt selv om syndefloden kom, mens det var ikke så viktig med han..

Forresten, her fant jeg det liggende på maskinen, så jeg limer bare inn:

Mitt liv som servicehund

Dette er beskrivelsen av hvordan jeg opplever det å være en servicehund. Som mann.

Nå vil nok noen argumentere for at forskjellen på mann og hund ikke er så stor som jeg kanskje tror. Begge arter er forholdsvis hårete, de uttrykker seg mer eller mindre uforståelig, de er opptatt av damer og mat, og sist men ikke minst; de blir beordret ut av sofaen når det passer aller minst. Problemet er å være begge deler – både mann og hund. Som mannlig servicehund får jeg ikke lov til å sove halve dagen eller snuse på damene som går forbi. Jeg får heller ikke maten servert til faste tider eller så mye kos jeg vil ha. Det blir liksom en blanding av de kjipeste tingene fra begge leire.

Det gikk opp for meg en dag i Nordfjordeid mens jeg satt i bilen og kikket på en agilitykonkurranse. Det blåste og var kaldt, så bilen var strategisk plassert med fronten mot banen (jeg er jo tross alt delvis mann). Da gikk det opp for meg at hundene der ute på banen fikk jo belønning for å gjøre de tingene de ble bedt om. Hoppe gjennom et hjul, liksom? Gi meg et hjul, så hopper jeg gladelig gjennom for litt kylling. Eller kjøttkaker. Men neida, jeg klarer meg visstnok uten. Det er slik det er med oss servicehunder – kjeft og straff når vi ikke gjør det riktig og spørsmålet: ”Hva er det du har gjort nå da?” når vi gjør det rett. Sånn sett er det kanskje ikke riktig å kalle meg servicehund – profesjonelle servicehunder får jo ros når de tar ut av vaskemaskinen. De får sikkert ikke kjeft for å ha blandet fargene heller. Men jeg er kun en amatør. Kjipeste sort.

Noen ganger er det tydelig. For eksempel når matmor og hundene skal ut på reise, da skjer alt i en ordnet rekkefølge. De firbente hundenes behov blir kartlagt og analysert, og de nødvendige tiltak blir satt i verk. Av den tobente hunden. Altså meg. Når alt er klart og de firbente hundene er på plass på sine nyvaskete, myke fleecepledd, er det den tobentes tur. Avmagret og med ryggen i fatle, kjemper jeg meg inn i bilen. Vel på plass er sannsynligheten stor for at jeg raskt blir kommandert ut igjen for å hente et ekstra pledd eller noe annet livsviktig.

Det å bli foreviget på et fotografi er en annen historie. Av de tusenvis av bildene som blir knipset, er det kanskje ett hvor servicehunden ved en feiltakelse kommer med i speilbildet i vinduet – med en støvkost i hånden.

Eller det å få noe nytt. Om det så bare hadde vært en sele. En matskål. Eller en dum plastfigur som forestiller en politimann. Som sier piip. Men nei, jeg får heller lære meg å sette pris på det jeg har. En definert rolle i flokken, om enn nederst på rangstigen. I motsetning til den moderne mannen som skal være hard og myk på en gang, vet jeg i alle fall hvor jeg hører hjemme. Under kommando.

Skrevet

Huldra..:hmm:

Han skrev som om han var misunnelig på hundene; de blir trent og belønnet, han ble bare tvunget hit og dit og fikk verken skryt eller belønning for noe. Han følte også at hundene ble bedre tatt vare på enn han selv; det var jo viktig å ta med haugevis med tepper sånn at de selvsagt skulle ligge mykt og tørt selv om syndefloden kom, mens det var ikke så viktig med han..

Forresten, her fant jeg det liggende på maskinen, så jeg limer bare inn:

Mitt liv som servicehund

Dette er beskrivelsen av hvordan jeg opplever det å være en servicehund. Som mann.

Nå vil nok noen argumentere for at forskjellen på mann og hund ikke er så stor som jeg kanskje tror. Begge arter er forholdsvis hårete, de uttrykker seg mer eller mindre uforståelig, de er opptatt av damer og mat, og sist men ikke minst; de blir beordret ut av sofaen når det passer aller minst. Problemet er å være begge deler – både mann og hund. Som mannlig servicehund får jeg ikke lov til å sove halve dagen eller snuse på damene som går forbi. Jeg får heller ikke maten servert til faste tider eller så mye kos jeg vil ha. Det blir liksom en blanding av de kjipeste tingene fra begge leire.

Det gikk opp for meg en dag i Nordfjordeid mens jeg satt i bilen og kikket på en agilitykonkurranse. Det blåste og var kaldt, så bilen var strategisk plassert med fronten mot banen (jeg er jo tross alt delvis mann). Da gikk det opp for meg at hundene der ute på banen fikk jo belønning for å gjøre de tingene de ble bedt om. Hoppe gjennom et hjul, liksom? Gi meg et hjul, så hopper jeg gladelig gjennom for litt kylling. Eller kjøttkaker. Men neida, jeg klarer meg visstnok uten. Det er slik det er med oss servicehunder – kjeft og straff når vi ikke gjør det riktig og spørsmålet: ”Hva er det du har gjort nå da?” når vi gjør det rett. Sånn sett er det kanskje ikke riktig å kalle meg servicehund – profesjonelle servicehunder får jo ros når de tar ut av vaskemaskinen. De får sikkert ikke kjeft for å ha blandet fargene heller. Men jeg er kun en amatør. Kjipeste sort.

Noen ganger er det tydelig. For eksempel når matmor og hundene skal ut på reise, da skjer alt i en ordnet rekkefølge. De firbente hundenes behov blir kartlagt og analysert, og de nødvendige tiltak blir satt i verk. Av den tobente hunden. Altså meg. Når alt er klart og de firbente hundene er på plass på sine nyvaskete, myke fleecepledd, er det den tobentes tur. Avmagret og med ryggen i fatle, kjemper jeg meg inn i bilen. Vel på plass er sannsynligheten stor for at jeg raskt blir kommandert ut igjen for å hente et ekstra pledd eller noe annet livsviktig.

Det å bli foreviget på et fotografi er en annen historie. Av de tusenvis av bildene som blir knipset, er det kanskje ett hvor servicehunden ved en feiltakelse kommer med i speilbildet i vinduet – med en støvkost i hånden.

Eller det å få noe nytt. Om det så bare hadde vært en sele. En matskål. Eller en dum plastfigur som forestiller en politimann. Som sier piip. Men nei, jeg får heller lære meg å sette pris på det jeg har. En definert rolle i flokken, om enn nederst på rangstigen. I motsetning til den moderne mannen som skal være hard og myk på en gang, vet jeg i alle fall hvor jeg hører hjemme. Under kommando.

Nei, du missforstår. Jeg ville høre om mannen til Tulla..

(Unnskyld :hmm: )

Haha, kjempe bra kåseri. Forandret du hvordan du behandlet han etter dette?

Skrevet

Nei, du missforstår. Jeg ville høre om mannen til Tulla..

(Unnskyld :hmm: )

Haha, kjempe bra kåseri. Forandret du hvordan du behandlet han etter dette?

Mannen til Tulla bor i Sverige, og så vidt jeg vet kan han ikke skrive og fortelle så mye.. :D

Om jeg forandret hvordan jeg behandlet han etter å ha lest dette? Tja.. han fikk kjeft for å ha utlevert meg på den måten, og måtte sove på sofan i en uke! :hmm: Neida, i år har han også skrevet kåseri, men ikke om akkurat trening og sånt da, men om at han gjør ting han ikke kan.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...