Gå til innhold
Hundesonen.no

Kåseri om hvordan å trene en mann


MegaMarie

Recommended Posts

Jeg tenkte å skrive et kåseri i norsken om hvordan man kan trene menn, men jeg sliter en del med ideer. Jeg tenkte at det var lurt å skrive om noe jeg kunne noe om, og trening kan jeg jo noe om. Men å trene menn er noe annet. Noen som har tips til morsomme eksempler?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som et lite forslag så kunne du jo kanskje starte med å kopiere et innlegg om lydighetstrening av hund og bytte ut ordet "hund" med "mann". Deretter kunne en jo bytte ut ting man trener hunden på med ting som man trener mannen på. F.eks bytte ut reagere på dørklokka med å reagere på tippekamp-plingen, redsel for buret med redsel for vaskemaskina, sitte pent og rolig under middagen med å sitte pent og rolig under shoppingen... Så da kan du skrive at du gir mannen godbiter når han ikke trekker i båndet inne på kjøpesenteret.

Blir kanskje litt for mye stereotypier av begge kjønn, men det er vel det som er meningen i et kåseri. :hmm:

(men jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg at slike treningsmetoder er mye i bruk i enkelte forhold... :hmm: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Typen min skrev et kåseri til julenummeret av et hundeblad i fjor, det omhandlet hvordan det var å bli dratt med på diverse hundeting, mer eller mindre frivillig. Han sammenlignet seg i kåseriet med en hund, og om at det var viktig at hundene hadde med seg X antall tepper når vi skulle på konkurranse, men om han manglet noen sokker var uviktig. At hundene fikk belønning når de løp og hoppet hinder, og at det skulle jammen han også gjort hvis han fikk kjøttkaker for det!

Problemet med å spørre om slikt på sonen, er jo at svarene fort blir veldig hunderelaterte da.. :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha :hmm: Ja, men det er på en måte litt bra at dem blir hunderelaterte siden det er noe jeg kan på en måte. Men jeg skjønte ikke helt hva mannen din Tulla, hadde skrevet. Ønsket han å være hunden på en måte? Fordi den fikk mye oppmerksomhet?

Gode eksempler Kermit :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha :D Ja, men det er på en måte litt bra at dem blir hunderelaterte siden det er noe jeg kan på en måte. Men jeg skjønte ikke helt hva mannen din Tulla, hadde skrevet. Ønsket han å være hunden på en måte? Fordi den fikk mye oppmerksomhet?

Gode eksempler Kermit :hmm:

Huldra..:hmm:

Han skrev som om han var misunnelig på hundene; de blir trent og belønnet, han ble bare tvunget hit og dit og fikk verken skryt eller belønning for noe. Han følte også at hundene ble bedre tatt vare på enn han selv; det var jo viktig å ta med haugevis med tepper sånn at de selvsagt skulle ligge mykt og tørt selv om syndefloden kom, mens det var ikke så viktig med han..

Forresten, her fant jeg det liggende på maskinen, så jeg limer bare inn:

Mitt liv som servicehund

Dette er beskrivelsen av hvordan jeg opplever det å være en servicehund. Som mann.

Nå vil nok noen argumentere for at forskjellen på mann og hund ikke er så stor som jeg kanskje tror. Begge arter er forholdsvis hårete, de uttrykker seg mer eller mindre uforståelig, de er opptatt av damer og mat, og sist men ikke minst; de blir beordret ut av sofaen når det passer aller minst. Problemet er å være begge deler – både mann og hund. Som mannlig servicehund får jeg ikke lov til å sove halve dagen eller snuse på damene som går forbi. Jeg får heller ikke maten servert til faste tider eller så mye kos jeg vil ha. Det blir liksom en blanding av de kjipeste tingene fra begge leire.

Det gikk opp for meg en dag i Nordfjordeid mens jeg satt i bilen og kikket på en agilitykonkurranse. Det blåste og var kaldt, så bilen var strategisk plassert med fronten mot banen (jeg er jo tross alt delvis mann). Da gikk det opp for meg at hundene der ute på banen fikk jo belønning for å gjøre de tingene de ble bedt om. Hoppe gjennom et hjul, liksom? Gi meg et hjul, så hopper jeg gladelig gjennom for litt kylling. Eller kjøttkaker. Men neida, jeg klarer meg visstnok uten. Det er slik det er med oss servicehunder – kjeft og straff når vi ikke gjør det riktig og spørsmålet: ”Hva er det du har gjort nå da?” når vi gjør det rett. Sånn sett er det kanskje ikke riktig å kalle meg servicehund – profesjonelle servicehunder får jo ros når de tar ut av vaskemaskinen. De får sikkert ikke kjeft for å ha blandet fargene heller. Men jeg er kun en amatør. Kjipeste sort.

Noen ganger er det tydelig. For eksempel når matmor og hundene skal ut på reise, da skjer alt i en ordnet rekkefølge. De firbente hundenes behov blir kartlagt og analysert, og de nødvendige tiltak blir satt i verk. Av den tobente hunden. Altså meg. Når alt er klart og de firbente hundene er på plass på sine nyvaskete, myke fleecepledd, er det den tobentes tur. Avmagret og med ryggen i fatle, kjemper jeg meg inn i bilen. Vel på plass er sannsynligheten stor for at jeg raskt blir kommandert ut igjen for å hente et ekstra pledd eller noe annet livsviktig.

Det å bli foreviget på et fotografi er en annen historie. Av de tusenvis av bildene som blir knipset, er det kanskje ett hvor servicehunden ved en feiltakelse kommer med i speilbildet i vinduet – med en støvkost i hånden.

Eller det å få noe nytt. Om det så bare hadde vært en sele. En matskål. Eller en dum plastfigur som forestiller en politimann. Som sier piip. Men nei, jeg får heller lære meg å sette pris på det jeg har. En definert rolle i flokken, om enn nederst på rangstigen. I motsetning til den moderne mannen som skal være hard og myk på en gang, vet jeg i alle fall hvor jeg hører hjemme. Under kommando.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huldra..:hmm:

Han skrev som om han var misunnelig på hundene; de blir trent og belønnet, han ble bare tvunget hit og dit og fikk verken skryt eller belønning for noe. Han følte også at hundene ble bedre tatt vare på enn han selv; det var jo viktig å ta med haugevis med tepper sånn at de selvsagt skulle ligge mykt og tørt selv om syndefloden kom, mens det var ikke så viktig med han..

Forresten, her fant jeg det liggende på maskinen, så jeg limer bare inn:

Mitt liv som servicehund

Dette er beskrivelsen av hvordan jeg opplever det å være en servicehund. Som mann.

Nå vil nok noen argumentere for at forskjellen på mann og hund ikke er så stor som jeg kanskje tror. Begge arter er forholdsvis hårete, de uttrykker seg mer eller mindre uforståelig, de er opptatt av damer og mat, og sist men ikke minst; de blir beordret ut av sofaen når det passer aller minst. Problemet er å være begge deler – både mann og hund. Som mannlig servicehund får jeg ikke lov til å sove halve dagen eller snuse på damene som går forbi. Jeg får heller ikke maten servert til faste tider eller så mye kos jeg vil ha. Det blir liksom en blanding av de kjipeste tingene fra begge leire.

Det gikk opp for meg en dag i Nordfjordeid mens jeg satt i bilen og kikket på en agilitykonkurranse. Det blåste og var kaldt, så bilen var strategisk plassert med fronten mot banen (jeg er jo tross alt delvis mann). Da gikk det opp for meg at hundene der ute på banen fikk jo belønning for å gjøre de tingene de ble bedt om. Hoppe gjennom et hjul, liksom? Gi meg et hjul, så hopper jeg gladelig gjennom for litt kylling. Eller kjøttkaker. Men neida, jeg klarer meg visstnok uten. Det er slik det er med oss servicehunder – kjeft og straff når vi ikke gjør det riktig og spørsmålet: ”Hva er det du har gjort nå da?” når vi gjør det rett. Sånn sett er det kanskje ikke riktig å kalle meg servicehund – profesjonelle servicehunder får jo ros når de tar ut av vaskemaskinen. De får sikkert ikke kjeft for å ha blandet fargene heller. Men jeg er kun en amatør. Kjipeste sort.

Noen ganger er det tydelig. For eksempel når matmor og hundene skal ut på reise, da skjer alt i en ordnet rekkefølge. De firbente hundenes behov blir kartlagt og analysert, og de nødvendige tiltak blir satt i verk. Av den tobente hunden. Altså meg. Når alt er klart og de firbente hundene er på plass på sine nyvaskete, myke fleecepledd, er det den tobentes tur. Avmagret og med ryggen i fatle, kjemper jeg meg inn i bilen. Vel på plass er sannsynligheten stor for at jeg raskt blir kommandert ut igjen for å hente et ekstra pledd eller noe annet livsviktig.

Det å bli foreviget på et fotografi er en annen historie. Av de tusenvis av bildene som blir knipset, er det kanskje ett hvor servicehunden ved en feiltakelse kommer med i speilbildet i vinduet – med en støvkost i hånden.

Eller det å få noe nytt. Om det så bare hadde vært en sele. En matskål. Eller en dum plastfigur som forestiller en politimann. Som sier piip. Men nei, jeg får heller lære meg å sette pris på det jeg har. En definert rolle i flokken, om enn nederst på rangstigen. I motsetning til den moderne mannen som skal være hard og myk på en gang, vet jeg i alle fall hvor jeg hører hjemme. Under kommando.

Nei, du missforstår. Jeg ville høre om mannen til Tulla..

(Unnskyld :hmm: )

Haha, kjempe bra kåseri. Forandret du hvordan du behandlet han etter dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, du missforstår. Jeg ville høre om mannen til Tulla..

(Unnskyld :hmm: )

Haha, kjempe bra kåseri. Forandret du hvordan du behandlet han etter dette?

Mannen til Tulla bor i Sverige, og så vidt jeg vet kan han ikke skrive og fortelle så mye.. :D

Om jeg forandret hvordan jeg behandlet han etter å ha lest dette? Tja.. han fikk kjeft for å ha utlevert meg på den måten, og måtte sove på sofan i en uke! :hmm: Neida, i år har han også skrevet kåseri, men ikke om akkurat trening og sånt da, men om at han gjør ting han ikke kan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...