Kåseri om hvordan å trene en mann

[MegaMarie]

Jeg tenkte å skrive et kåseri i norsken om hvordan man kan trene menn, men jeg sliter en del med ideer. Jeg tenkte at det var lurt å skrive om noe jeg kunne noe om, og trening kan jeg jo noe om. Men å trene menn er noe annet. Noen som har tips til morsomme eksempler?

[Kermit]

Som et lite forslag så kunne du jo kanskje starte med å kopiere et innlegg om lydighetstrening av hund og bytte ut ordet "hund" med "mann". Deretter kunne en jo bytte ut ting man trener hunden på med ting som man trener mannen på. F.eks bytte ut reagere på dørklokka med å reagere på tippekamp-plingen, redsel for buret med redsel for vaskemaskina, sitte pent og rolig under middagen med å sitte pent og rolig under shoppingen... Så da kan du skrive at du gir mannen godbiter når han ikke trekker i båndet inne på kjøpesenteret.

Blir kanskje litt for mye stereotypier av begge kjønn, men det er vel det som er meningen i et kåseri.

(men jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg at slike treningsmetoder er mye i bruk i enkelte forhold... )

[Huldra]

Typen min skrev et kåseri til julenummeret av et hundeblad i fjor, det omhandlet hvordan det var å bli dratt med på diverse hundeting, mer eller mindre frivillig. Han sammenlignet seg i kåseriet med en hund, og om at det var viktig at hundene hadde med seg X antall tepper når vi skulle på konkurranse, men om han manglet noen sokker var uviktig. At hundene fikk belønning når de løp og hoppet hinder, og at det skulle jammen han også gjort hvis han fikk kjøttkaker for det!

Problemet med å spørre om slikt på sonen, er jo at svarene fort blir veldig hunderelaterte da..

[MegaMarie]

Haha Ja, men det er på en måte litt bra at dem blir hunderelaterte siden det er noe jeg kan på en måte. Men jeg skjønte ikke helt hva mannen din Tulla, hadde skrevet. Ønsket han å være hunden på en måte? Fordi den fikk mye oppmerksomhet?

Gode eksempler Kermit

[Huldra]

Haha Ja, men det er på en måte litt bra at dem blir hunderelaterte siden det er noe jeg kan på en måte. Men jeg skjønte ikke helt hva mannen din Tulla, hadde skrevet. Ønsket han å være hunden på en måte? Fordi den fikk mye oppmerksomhet?

Gode eksempler Kermit

Huldra..

Han skrev som om han var misunnelig på hundene; de blir trent og belønnet, han ble bare tvunget hit og dit og fikk verken skryt eller belønning for noe. Han følte også at hundene ble bedre tatt vare på enn han selv; det var jo viktig å ta med haugevis med tepper sånn at de selvsagt skulle ligge mykt og tørt selv om syndefloden kom, mens det var ikke så viktig med han..

Forresten, her fant jeg det liggende på maskinen, så jeg limer bare inn:

Mitt liv som servicehund

Dette er beskrivelsen av hvordan jeg opplever det å være en servicehund. Som mann.

Nå vil nok noen argumentere for at forskjellen på mann og hund ikke er så stor som jeg kanskje tror. Begge arter er forholdsvis hårete, de uttrykker seg mer eller mindre uforståelig, de er opptatt av damer og mat, og sist men ikke minst; de blir beordret ut av sofaen når det passer aller minst. Problemet er å være begge deler – både mann og hund. Som mannlig servicehund får jeg ikke lov til å sove halve dagen eller snuse på damene som går forbi. Jeg får heller ikke maten servert til faste tider eller så mye kos jeg vil ha. Det blir liksom en blanding av de kjipeste tingene fra begge leire.

Det gikk opp for meg en dag i Nordfjordeid mens jeg satt i bilen og kikket på en agilitykonkurranse. Det blåste og var kaldt, så bilen var strategisk plassert med fronten mot banen (jeg er jo tross alt delvis mann). Da gikk det opp for meg at hundene der ute på banen fikk jo belønning for å gjøre de tingene de ble bedt om. Hoppe gjennom et hjul, liksom? Gi meg et hjul, så hopper jeg gladelig gjennom for litt kylling. Eller kjøttkaker. Men neida, jeg klarer meg visstnok uten. Det er slik det er med oss servicehunder – kjeft og straff når vi ikke gjør det riktig og spørsmålet: ”Hva er det du har gjort nå da?” når vi gjør det rett. Sånn sett er det kanskje ikke riktig å kalle meg servicehund – profesjonelle servicehunder får jo ros når de tar ut av vaskemaskinen. De får sikkert ikke kjeft for å ha blandet fargene heller. Men jeg er kun en amatør. Kjipeste sort.

Noen ganger er det tydelig. For eksempel når matmor og hundene skal ut på reise, da skjer alt i en ordnet rekkefølge. De firbente hundenes behov blir kartlagt og analysert, og de nødvendige tiltak blir satt i verk. Av den tobente hunden. Altså meg. Når alt er klart og de firbente hundene er på plass på sine nyvaskete, myke fleecepledd, er det den tobentes tur. Avmagret og med ryggen i fatle, kjemper jeg meg inn i bilen. Vel på plass er sannsynligheten stor for at jeg raskt blir kommandert ut igjen for å hente et ekstra pledd eller noe annet livsviktig.

Det å bli foreviget på et fotografi er en annen historie. Av de tusenvis av bildene som blir knipset, er det kanskje ett hvor servicehunden ved en feiltakelse kommer med i speilbildet i vinduet – med en støvkost i hånden.

Eller det å få noe nytt. Om det så bare hadde vært en sele. En matskål. Eller en dum plastfigur som forestiller en politimann. Som sier piip. Men nei, jeg får heller lære meg å sette pris på det jeg har. En definert rolle i flokken, om enn nederst på rangstigen. I motsetning til den moderne mannen som skal være hard og myk på en gang, vet jeg i alle fall hvor jeg hører hjemme. Under kommando.

[MegaMarie]

Huldra..

Han skrev som om han var misunnelig på hundene; de blir trent og belønnet, han ble bare tvunget hit og dit og fikk verken skryt eller belønning for noe. Han følte også at hundene ble bedre tatt vare på enn han selv; det var jo viktig å ta med haugevis med tepper sånn at de selvsagt skulle ligge mykt og tørt selv om syndefloden kom, mens det var ikke så viktig med han..

Forresten, her fant jeg det liggende på maskinen, så jeg limer bare inn:

Mitt liv som servicehund

Dette er beskrivelsen av hvordan jeg opplever det å være en servicehund. Som mann.

Nå vil nok noen argumentere for at forskjellen på mann og hund ikke er så stor som jeg kanskje tror. Begge arter er forholdsvis hårete, de uttrykker seg mer eller mindre uforståelig, de er opptatt av damer og mat, og sist men ikke minst; de blir beordret ut av sofaen når det passer aller minst. Problemet er å være begge deler – både mann og hund. Som mannlig servicehund får jeg ikke lov til å sove halve dagen eller snuse på damene som går forbi. Jeg får heller ikke maten servert til faste tider eller så mye kos jeg vil ha. Det blir liksom en blanding av de kjipeste tingene fra begge leire.

Det gikk opp for meg en dag i Nordfjordeid mens jeg satt i bilen og kikket på en agilitykonkurranse. Det blåste og var kaldt, så bilen var strategisk plassert med fronten mot banen (jeg er jo tross alt delvis mann). Da gikk det opp for meg at hundene der ute på banen fikk jo belønning for å gjøre de tingene de ble bedt om. Hoppe gjennom et hjul, liksom? Gi meg et hjul, så hopper jeg gladelig gjennom for litt kylling. Eller kjøttkaker. Men neida, jeg klarer meg visstnok uten. Det er slik det er med oss servicehunder – kjeft og straff når vi ikke gjør det riktig og spørsmålet: ”Hva er det du har gjort nå da?” når vi gjør det rett. Sånn sett er det kanskje ikke riktig å kalle meg servicehund – profesjonelle servicehunder får jo ros når de tar ut av vaskemaskinen. De får sikkert ikke kjeft for å ha blandet fargene heller. Men jeg er kun en amatør. Kjipeste sort.

Noen ganger er det tydelig. For eksempel når matmor og hundene skal ut på reise, da skjer alt i en ordnet rekkefølge. De firbente hundenes behov blir kartlagt og analysert, og de nødvendige tiltak blir satt i verk. Av den tobente hunden. Altså meg. Når alt er klart og de firbente hundene er på plass på sine nyvaskete, myke fleecepledd, er det den tobentes tur. Avmagret og med ryggen i fatle, kjemper jeg meg inn i bilen. Vel på plass er sannsynligheten stor for at jeg raskt blir kommandert ut igjen for å hente et ekstra pledd eller noe annet livsviktig.

Det å bli foreviget på et fotografi er en annen historie. Av de tusenvis av bildene som blir knipset, er det kanskje ett hvor servicehunden ved en feiltakelse kommer med i speilbildet i vinduet – med en støvkost i hånden.

Eller det å få noe nytt. Om det så bare hadde vært en sele. En matskål. Eller en dum plastfigur som forestiller en politimann. Som sier piip. Men nei, jeg får heller lære meg å sette pris på det jeg har. En definert rolle i flokken, om enn nederst på rangstigen. I motsetning til den moderne mannen som skal være hard og myk på en gang, vet jeg i alle fall hvor jeg hører hjemme. Under kommando.

Nei, du missforstår. Jeg ville høre om mannen til Tulla..

(Unnskyld )

Haha, kjempe bra kåseri. Forandret du hvordan du behandlet han etter dette?

[Huldra]

Nei, du missforstår. Jeg ville høre om mannen til Tulla..

(Unnskyld )

Haha, kjempe bra kåseri. Forandret du hvordan du behandlet han etter dette?

Mannen til Tulla bor i Sverige, og så vidt jeg vet kan han ikke skrive og fortelle så mye..

Om jeg forandret hvordan jeg behandlet han etter å ha lest dette? Tja.. han fikk kjeft for å ha utlevert meg på den måten, og måtte sove på sofan i en uke! Neida, i år har han også skrevet kåseri, men ikke om akkurat trening og sånt da, men om at han gjør ting han ikke kan.