Gå til innhold
Hundesonen.no

Diskvalifiserende feil, i forhold til rasens standard?


Hampus

Recommended Posts

Har kasta meg med på utstillingskurs fordi vi sliter med ene hunden i ringen.

Første kvelden var det teori, og selv etter 2 år i ringen var det en del å lære.

Vi snakka en del om hva som skal bedømmes i kvalitetsklassen.

Der skal jo hunden bedømmes opp mot rasestandarden.

Altså skal feil vises i premieringa jo større feil, jo dårligere premiering, mens diskvalifiserende feil / mangler skal føre til bedømning 0.

Om man leser hver enkelt rasestandard ser man at disse tingene varierer, og dermed er det jo faktisk veldig viktig at dommeren kan standarden vedkommende skal bedømme ut ifra!?

Et eksempel er det som skjedde med min DSG i Sverige i sommer.

Dommeren mente han har en skjevhet i framre del av bittet og gav bedømning 0.

I rasens standard er dette beskrevet som diskvalifiserende feil: "Hunder som viser tegn til aggresivitet og / eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet."

Altså er en skjevhet i bittet å regne som en feil, ikke en diskvalifiserende feil på denne rasen.

Og det kan ikke karakteriseres som defekt som påvirker hundens sunnhet.

Må vel legge til at det er en liten skjevhet som 3 av totalt 24 dommere har bemerket, hvorav den ene likevel gav CERT og BIR, den andre ren rødt og så sistemann med bedømning 0.

Helt greit, det er skjevhet og jeg hadde forventet at det en eller annen gang skulle komme blått eller dårligere.

Men i henhold til standard skal en slik feil ikke kunne gi bedømning 0, eller?

Og det irriterer det meg stort at enkelte dommere faktisk ikke kan standard på raser de bedømmer.

Ser det ofte på dommere fra det store utland når jeg viser min DSG.

Mange av de har aldri sett en DSG før, noe som ikke er så rart siden den først i år har fått FCI-godkjenning.

Men uansett så plikter de seg vel til å sette seg inn i standard og dømme etter denne.

Selv om samtlige dommere fra det store utland har gitt BIR, så synes jeg ikke en slik vurdering er så mye verdt.

Så jeg legger ikke penger i langtur på utstilling når det er dommere fra det store utland, men er det lokalt her så koster det jo ikke stort å hive seg med.

Av nordiske dommere forventer jeg mer, da disse som oftest har en lenger utdanning i et langt strengere system enn mange andre land har.

I tillegg har DSG vært vist på utstillinger i norden noen år nå, så det er jo ikke en ukjent rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette tror jeg faktisk ikke har noe med rasen og dens smale utbredelse å gjøre, men at dommere varierer i hvor strenge de er.

Det er jo en grunn til at hunder får ulike premiegrader for ulike dommere, fordi dommere har ulike prioriteringer og vektlegger feil forskjellig.

Medfødt haleknekk er for eksempel i relativt nyere tid en diskvalifiserende feil på berner, og skal gi null. Likevel klarer en dommer på en og samme utstilling å gi tre hunder med haleknekk blått, HP og CK - fordi h*n ser andre kvaliteter i tillegg til haleknekken. Det føles kanskje urettferdig, men det var dommerens prioritering. Det beste er i grunnen at to av dem hadde attest på at det var ervervet knekk, men dommer valgte å se bort fra attestene - noe h*n også har rett til. I tillegg ble en valp ikke plassert i klassen på grunn av haleknekk, og jeg forsto det som at h*n ønsket å gi null - hvilket det jo ikke er rom for i valpeshow.

Denne dommeren sa også høyt og tydelig at h*n var klar over at det var diskvalifiserende feil.

Så, en dommer kan fint kunne rasestandarden, og likevel gjøre bedømmelser som oppleves som feil. Kanskje var den ene dommeren veldig opptatt av tenner, og derfor mente at det var en null, kanskje var en annen dommer så imponert over hundens helhetlige kvaliteter at den valgte å se bort fra tennene.

Og for dommeren overs vedkommende: Kanskje var hunden som fikk blått ikke så fantastisk i dommers øyne, og kanskje var den som fikk CK så flott at det kunne være det samme med haleknekken, for en perfekt hund finner du ikke likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette tror jeg faktisk ikke har noe med rasen og dens smale utbredelse å gjøre, men at dommere varierer i hvor strenge de er.

Det er jo en grunn til at hunder får ulike premiegrader for ulike dommere, fordi dommere har ulike prioriteringer og vektlegger feil forskjellig.

Medfødt haleknekk er for eksempel i relativt nyere tid en diskvalifiserende feil på berner, og skal gi null. Likevel klarer en dommer på en og samme utstilling å gi tre hunder med haleknekk blått, HP og CK - fordi h*n ser andre kvaliteter i tillegg til haleknekken. Det føles kanskje urettferdig, men det var dommerens prioritering. Det beste er i grunnen at to av dem hadde attest på at det var ervervet knekk, men dommer valgte å se bort fra attestene - noe h*n også har rett til. I tillegg ble en valp ikke plassert i klassen på grunn av haleknekk, og jeg forsto det som at h*n ønsket å gi null - hvilket det jo ikke er rom for i valpeshow.

Denne dommeren sa også høyt og tydelig at h*n var klar over at det var diskvalifiserende feil.

Så, en dommer kan fint kunne rasestandarden, og likevel gjøre bedømmelser som oppleves som feil. Kanskje var den ene dommeren veldig opptatt av tenner, og derfor mente at det var en null, kanskje var en annen dommer så imponert over hundens helhetlige kvaliteter at den valgte å se bort fra tennene.

Og for dommeren overs vedkommende: Kanskje var hunden som fikk blått ikke så fantastisk i dommers øyne, og kanskje var den som fikk CK så flott at det kunne være det samme med haleknekken, for en perfekt hund finner du ikke likevel.

Men da gjør jo ikke dommeren det den skal.

Nemlig dømme etter standard.

Det er jo ikke sånn at en dommer skal kunne overprøve rasens standard og sette sine egne meninger foran den.

Hvor skal vi da ende, og hva er da vitsen med å ha en standard der feil og diskvalifiserende feil er angitt?

Helt greit at en dommer vektlegger noe annet enn en annen, men standard skal da følges.

Og for å bruke eksemplet du nevner om haleknekk.

Om det står i standard at dette er en diskvalifiserende feil, ja da skal jo hunden ha bedømning 0, ikke blått og i hvertfall ikke CK uavhengig av om hunden er aldri så bra ellers ( da ser jeg bort fra de med veterinærattest grunnet skade og tenker på de med medfødt feil ).

Nei det finnes helt klart ingen perfekte hunder.

Nettopp derfor har vi innen alle raser feil og diskvalifiserende feil slik at gode individer med småfeil skal kunne virke i avel og gjøre det bra på utstilling, mend de med diskvalifiserende feil skal lukes bort...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men da gjør jo ikke dommeren det den skal.

Nemlig dømme etter standard.

Det er jo ikke sånn at en dommer skal kunne overprøve rasens standard og sette sine egne meninger foran den.

Hvor skal vi da ende, og hva er da vitsen med å ha en standard der feil og diskvalifiserende feil er angitt?

Helt greit at en dommer vektlegger noe annet enn en annen, men standard skal da følges.

Og for å bruke eksemplet du nevner om haleknekk.

Om det står i standard at dette er en diskvalifiserende feil, ja da skal jo hunden ha bedømning 0, ikke blått og i hvertfall ikke CK uavhengig av om hunden er aldri så bra ellers ( da ser jeg bort fra de med veterinærattest grunnet skade og tenker på de med medfødt feil ).

Nei det finnes helt klart ingen perfekte hunder.

Nettopp derfor har vi innen alle raser feil og diskvalifiserende feil slik at gode individer med småfeil skal kunne virke i avel og gjøre det bra på utstilling, mend de med diskvalifiserende feil skal lukes bort...

Tja, om den gjør eller ikke gjør som den skal? Jeg vet ikke hvor mange autoriserte dommere det finnes i verden på din rase, eller min for den saks skyld, men jeg er hellig overbevist om at de ikke er enig i hvordan den perfekte berner eller DSG ser ut. Jeg er hellig overbevist om at de forstår (tolker, om du vil) standarden vidt forskjellig. Det er mennesker som har skrevet en standard, og det er mennesker som skal lese og anvende den på hunder, som varierer i utseende fra kontinent til kontinent, land til land, endog landsdel til landsdel. Jeg har full forståelse for at hunder får forskjellig resultat på ulike utstillinger, og jeg har full forståelse for at en feil vil bli vektet ulikt fra dommer til dommer. Derfor er det så viktig å stille en hund flere ganger, for å se hvilke feil og fortrinn som gjentas, og for å se hva slags premiegrad hunden stort sett får. En hund jeg vet om stilte 30 ganger før den fikk tilstrekkelig premiegrad for å oppfylle klubbens avlsregler, og den har da ikke blitt noen bedre avls- eller utstillingshund den 30. gangen - den har bare truffet en dommer som dømte på en annen måte enn de 29 første. Eieren av den hunden valgte å se kun på den ene utstillingen som ga tilstrekkelig resultat, jeg ville sett på de 29 blåsløyfene (jeg ville neppe orket å stille en hund til blått 29 ganger på rad, men det er en annen sak).

Dommere har med seg en bakgrunn når de dømmer. La oss si du stiller for en øst-europeisk dommer, hvor hunders gemytt generelt er skarpere, fordi hunder holdes på en annen måte (litt mer kenler og gårder, litt mindre sofa og seng). Når denne da kommer til en norsk utstilling, vil de norske hundene virke mye mer tilgjengelige og virke suverene i gemyttet - selv den sjenerte tispa som krymper seg litt når dommeren går over henne. Et gemytt som ville vært uakseptabelt hos en annen dommer, men for denne er det supert, fordi han er ikke vant til bedre.

En dommer kommer fra et land hvor individene i rasen er litt større enn de han finner i ringen i Norge. De er innenfor standarden, men for henne blir de for små, og dommeren holder tilbake noen CK'er pga dette. Cert'et går derimot til en langbeint sak som ikke har gjort det så bra før, den har en størrelse dommeren kjenner igjen og er fortrolig med.

Også videre.

Jeg skjønner det er surt å få null for noe som i følge standard ikke er diskvalifiserende feil, men dommeren er i sin fulle rett til å vektlegge slik den vil. Kanskje kommer dommer fra et land hvor bitt og tannmangel er et kjempeproblem, så de slår hardt ned på det for å få det ut av avl?

Jeg har selv vært på en utstilling hvor cirka ti hunder ble sendt ut med 0 pga manglende P3, og det er ikke en diskvalifiserende feil i følge standarden. Men for dommer var dette en alvorlig mangel og et problem for avlen der h*n kom fra, derfor premiegraden. Hunden blir ikke noe dårligere utstillingshund av den grunn.

Jeg innser at haleknekk var et litt dårlig eksempel. Dels fordi det er satt inn i standarden de siste årene, så de som ikke har lest siste versjon vet ikke at det er en diskvalifiserende feil. Og dels fordi det er en veldig omdiskutert tilføyelse i rasemiljøet - så lenge vi ikke vet arvelighet, er det forvirring om hvorfor det er en diskvalifiserende feil. Men det står i standarden, og vi forholder oss til det.

Men, selv om vi som satt ringside vet at disse tre hundene har haleknekk, betyr ikke det at dommer fant haleknekken på samtlige. H*n kommenterte det på de to som hadde attest at h*n ikke tok hensyn til attesten - men det kan jo tenkes at h*n ikke fant haleknekken på den tredje, som har medfødt haleknekk og fikk CK. Det er på en måte litt dumt å spørre dommer "fant du knekken eller?" Derfor kan ting virke urettferdig for oss som sitter ringside og kjenner hundene, mens det kan være helt åpenbart for dommeren å gjøre det som blir gjort, fordi feilen ikke er oppdaget. Ble det veldig knotete?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et eksempel er det som skjedde med min DSG i Sverige i sommer. Dommeren mente han har en skjevhet i framre del av bittet og gav bedømning 0. I rasens standard er dette beskrevet som diskvalifiserende feil: "Hunder som viser tegn til aggresivitet og / eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet." Altså er en skjevhet i bittet å regne som en feil, ikke en diskvalifiserende feil på denne rasen.

Nå tolker du vel litt i hytt og pine du også vel ? Den dommeren som ga din hund null tolket antakelig standarden slik at han mente at et skjevt bitt er en defekt som påvirker hundens sunnhet - verre er det vel ikke ?

Forøvrig kan man jo diskuere hvor stort neddrag i premiering en hund med feil skal ha ? Som nevnt her tidligere så har jo alle hunder feil i større eller mindre grad, og det er jo her dommernes vurderinger kommer inn: hva legger de vekt på, hva er viktig for den enkelte dommer ?

Min Babs mangler P1 nede på begge sider- helt klart en feil, men hvor mye skal en dommer trekke for det ? Skal hun få blått pga dette, eller er det nok å holde igjen CK - eller har hun faktisk så mange andre fortrinn at hun likevel er den beste TIL TROSS for feilen ? Dette er selvsagt helt opp til dommerne å avgjøre - og jeg takker og bukker enten hun blir BIR til tross for feilen, eller mister en CK PÅ GRUNN AV feilen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå tolker du vel litt i hytt og pine du også vel ? Den dommeren som ga din hund null tolket antakelig standarden slik at han mente at et skjevt bitt er en defekt som påvirker hundens sunnhet - verre er det vel ikke ?

Forøvrig kan man jo diskuere hvor stort neddrag i premiering en hund med feil skal ha ? Som nevnt her tidligere så har jo alle hunder feil i større eller mindre grad, og det er jo her dommernes vurderinger kommer inn: hva legger de vekt på, hva er viktig for den enkelte dommer ?

Min Babs mangler P1 nede på begge sider- helt klart en feil, men hvor mye skal en dommer trekke for det ? Skal hun få blått pga dette, eller er det nok å holde igjen CK - eller har hun faktisk så mange andre fortrinn at hun likevel er den beste TIL TROSS for feilen ? Dette er selvsagt helt opp til dommerne å avgjøre - og jeg takker og bukker enten hun blir BIR til tross for feilen, eller mister en CK PÅ GRUNN AV feilen.

Nå var denne hendelsen et eksempel, ikke selve diskusjonen.

Diskusjonen er vel mer: hva er vitsen med feil og diskvalifiserende feil i enhver rasestandard om dommerne selv kan velge å se bort fra disse eller tolke disse fritt?

Jeg ser i hvertfall ingen vits med dette, om dommerne er suverene og kan overprøve standard akkurat som det passer dem...

Om man bruker et eksempel tatt helt ut av det blå.

Hund med ståører hvor det er angitt at hengeører / rosenører osv ER diskvalifiserende feil.

Et individ med hengeører entrer ringen.

Bortsett fra ørene en brukbar hund, med bedre ører absolutt verdig CK.

Da skal jo denne hunden i følge standard fastsatt av FCI ha bedømning 0, uavhengig av eksteriøret ellers.

Det er jo hele poenget med feil og diskvalifiserende feil.

Hvorvidt enkelte dommere driter i rasestandard er jo i denne sammenheng urerelavnt.

Det er nemlig ikke det de er der for å gjøre, ergo gjør de faktisk ikke jobben sin godt nok.

Så i sommer en DSG-tispe med ståører høste CK og plassering på ei utstilling vi var på.

Greit nok, dette med ørene er bare en feil, muligens eksteriøret ellers var enormt bra.

Men når samme hund ikke lar seg undersøke på bordet OG faktisk glefser og biter dommern 2 ganger, da blir det bare for dumt.

For det er vel felles for alle rasestandarder jeg har lest, at agressivitet er diskvalifiserende feil og skal gi bedømning 0.

Nå hunden glefser og biter da viser den helt tydelige tegn på agressivitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er veldig opp til hver enkelt dommer om hva de legger vekt på for de rasene de dømmer.

Har selv stillt en hund som fikk gult på en int.utstilling i Norge, for like etter å få ck av spesialdommer på neste utstilling (rasespesial). Har stillt for utenlandske dommere som vil ha berner sennenfront på "min" rase.

En hund ble BIS på rasespesial for spesialdommer, denne hunden ble "slaktet" av dommer og dommer-elev på en int.utstilling og fikk blått, og det kun en uke etter bis'n. Da sto hunden for både det norske- , nordiske- og internasjonale championatet. På neste utstilling i Norge (hunden er bosatt i utlandet) championatet for en spesialdommer.

For min rase skal hundene ha en lengde som er 110-115% av høyden. Og ofte når hundene er rundt 113-115% i lengden, får de blått med beskjed om at de er for lange i kroppen (evt. har for korte bein...?).

Hannen vår er ca 114% i lengden, og han er heller ikke av de høyeste hannene. Men han er godt innen for standarden for høyde på hannene. Mange allround-dommere gir han ofte dårligere plassering pga høyden/lengden og t.o.m. blått pga det. Men vi lever lenge på at han på årets rasespesial vant åpen klasse, fikk ck og ble 2BHK. Og det forran championhanner med lange tittel-rekker...

Tannmangel er en diskvalifiserende feil (noen spesielle tenner vel og merke), og det finnes hunder med championat, korad-titler osv som har diskvalifiserende feil.

Og når dommere sier til bl.a. Shih Tzu på utstilling: "desverre underbitt" - Ja, da må jeg le...

Nei, jeg tar utstillinger som de kommer. Og om en dommer synes at hunden min er "noe dritt" så vet jeg at jeg synes mine hunder er finest uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...