Gå til innhold
Hundesonen.no

Middelspitz


Christina Celeste
 Share

Recommended Posts

Fakta om rasen

Middelspitz er vakkre små familiehunder. Rasen er hengiven og er en meget trofast

familiehund som forsvarer sitt hjem med liv og sjel, og de knytter seg meget sterkt til

sin eier. De er meget læreneme og er ikke interessert i å streife. Hundene er intelligente

og lydige, og de er lett å oppdra.

Middelspitz har en brusende myk pels. De vanligste fargene er sort, brun og ulvegrå, men

kan også fåes i hvit og orange. Pelsen skal være vakker, frodig med utstående tykk underull.

På hodet, poter, ytter- og innsiden av for- og bakben skal pelsen være kort og tett, men på

resten av kroppen skal pelsen være lang og tett. Pelsen skal være rikelig rundt halsen slik

at den danner en krage.

De sier ifra når telefonen ringer eller når det ringer på døra. Normalt bjeffer de bare når

det er en grunn til det, men det er viktig at man fra begynnelsen av lærer den unødig

bjeffing ikke ønskes.

Rasen kan trives i en liten leilighet, men ferdes gjerne i frie omgivelser. Siden den ikke har

jaktinstinkt eller streifer så byr ikke dette på problemer. De er robuste hunder som ikke lar

seg skremme av hverken snø eller kulde.

Standard for rasen

Hodet er bredt over skallen, avtagende i kileform mot snutespissen som normalt er sort, men

brun på brune hunder. Øyeranden og lepper er sort på hvit hund, på de andre farvevariantene

i harmoni med pelsfarven. De spisse trekantede ørene skal være små og oppstående.

Øynene mørke, middels store, skråsittende og svakt ovale. Halsen skal være middellang.

Ryggen kort og rett, men høyest fremme. Brystet skal være dypt med moderat opptrukket buklinje.

Halen skal være middellang, høyt ansatt og opprullet over ryggen. Bena skal være kraftig med

lett vinklede bakben. Kattepoter.

De beveger seg flytende og spenstig i ledig trav og med gode fraspark.

Høyden for Middelspitz 34 +/- 4 cm.

Forhold mellom mankehøyde og kroppslengde skal være 1:1.

FCI-klasseinndeling: Går under gruppe 5 (spisshunder)

Helhetsinntrykk

Rasen fengsler med sin vakre pels, som står ut fra kroppen takket være den rike underullen.

Særlig imponerende er den kraftige mankelignende kragen rundt halsen og den kraftige halen

som bæres stolt over ryggen. Det revelignende hodet med de kvikke øynene, de små spisse og

tettsittende ørene, gir Middelspitzen det karakteristiske og kvikke utseende.

Rasen er alltid svært oppmerksom, livlig og hengiven over for sin eier. De er lettlærte

og lette å oppdra. Typisk for rasene er en pels som står imot vær og vind, en robust

kroppsbygning og lang levetid.

Mulige feil ved rasen

For flat skalle. Utpreget eplehode. For store og lyse, utstående øyne.

Kjøttfarget nesebrusk eller øyelokks-kanter.

Diskvalifiserende feil ved utstilling er over- eller underbitt.

Åpen fontanell og vippeører. Hvite flekker er også en diskvalifiserende feil.

Stell av rasen

For nødvendig stell trenger du en kam, en klotang og en god børste (naturbust).

Pelsen er kraftig med god underull, som gjør at pelsen står ut fra kroppen som “et brus”.

Hunden skal børstes fra haleroten mot hodet. Pelsen er som regel ikke fullkommen før

hunden er 2-3 år. Den skal ikke klippes eller trimmes, men børstes jevnlig.

Man bør trene valpen med stell av pelsen et par ganger i uken.

Pelsen skal klippes rundt potene, og de skal ha kattepoter. Ellers skal hårene klippes

mellom tredeputene. Klørne skal klippes ca. annen hver uke.

Vær oppmerksom når valpen er 3-4 mnd, og begynner tannfelling.

Pass på at det ikke sitter igjen melketenner, som kan blokkere de nye tennene.

Aker hunden seg mye på baken kan dette tyde på fulle analkjertler.

Da må disse tømmes. Du bør ta kontakt med en dyrlege for å få dette gjordt.

Hunden trenger ikke å bades ofte fordi pelsen inneholder et smussavvisende fettstoff.

Men synes man den trenger et bad bør man bruke en mild shampo som ikke uttørker pelsen.

Den kan gjerne fønes tørr. Hunsk å bruke mild og bestemt hånd når man venner valpen til bading.

Det er eieren som former hunden. Dette gjelder fra første dag. Hvis man vil ha hunden til å ligge i

sengen hos seg, så ta den opp. Hvis ikke, la den aldri få komme opp i sengen. Oppdragelsen skal

være 100% konsekvent, og at man med ros viser valpen hva som er riktig. Husk at det aldri kan bli

for mye ros. Det er lurt å vende valpen til å ligge på en fast plass som er dens egen.

En hundeseng eller et hundebur er godt egnet til dette formålet.

Mosjon

Den tyske spitzen er en liten variant av den tyske spisshunden (Goss-Spitz).

Den eneste forskjellen mellom de 2 typene er størrelsen, utseende og egenskaper er

ellers de samme. Dette er en glad, utpreget intelligent liten hund. Den er en ypperlig

selskapshund, og trenger ikke så svært mye mosjon. Den passer til å bo både i

byen og på landet . Den er vanligvis sterkt knyttet til sine eiere, og missliker fremmede.

Den har det ikke med å jage sauer, å være på vakt og beskytte sitt kjære hjem er

mye viktigere. Så denne rasen kan leve glad og fornøyd i et lite hus i byen.

Historie

Det er vanskelig å fastslå opprinnelsen til denne spisshundvarianten, for prehistoriske

levninger av slike hunder er funnet overalt i Asia og Stillehavsområdet, og tegninger av

liknende hunder ble funnet blant de gamle faraoenes skrifter.

Det fins mange spisshundvarianter, og alle er svært like i karakter og type.

Spitzhundene hører til de aller eldste hundetyper, og kan føres tilbake til de første

hundene menneskene knyttet til seg. Senere ble de utviklet som jakt- og vakthunder, og

i de kaldere strøk som trekkhunder. Kleinspitzen oppstod i Tyskland, og er egentlig den

minste av de tyske wolfspitze, som mest er blitt brukt som vakthunder.

Tysk spitz stammer fra steinalderens torvhunder “Canis familiaris palustais Ruthimeyer”,

og gamleboplasser vitner om at spisshundene er Mellomeuropas eldste rase, og opprinnelsen

til flere forskjellige raser. Det er funnet fossile rester fra disse hundene i Sveits mellom

år 12.000 og 10.000 før Kr. Variasjon i størrelse gjør det lett å tilpasse de ulike spitsvariantene

til mange ulike gjøremål. De er vaktsomme av natur uten jaktinstinkt, og er derfor gode vakthunder.

De er dessuten fine selskapshunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...