Nylig omplassert katt

[Guest Bumpien]

Hei!

På fredag fikk vi en katt fra en venn av familien. Katten har hatt det godt der den kommer fra, og var veldig frempå og trivelig når vi besøkte den der det bodde før. Vi tok med oss katten hjem, og i starten var den selvsagt nysgjerrig men veldig forsiktig. Det så egentlig ut som at den fant seg til rette veldig bra. Men så, på natt til lørdag våknet jeg klokken fire at katten mjauet fælt. Jeg prøvde å snakke med den, og la meg på sofaen i stua for å være i nærheten. Døra til soverommet var oppe, så den kunne gå hvor den ville. Når jeg våknet igjen tidlig på morgenen fant jeg omsider katten, den hadde gjemt seg under kjøkkenbenken og ville ikke komme frem, vi måtte rive av en list på benken for at hun skulle komme ut. Hun løp rett opp på soverommet og gjemte seg i huset sitt. Og siden holdt hun stand der. Ville ikke drikke, spise eller gå på do. Jeg fikk henne til å slikke fingrene mine med vann på, og fikk også lurt i henne litt majones, som hun faktisk likte godt. Og i natt kom hun endelig frem igjen, hun har snakket, koset og holdt et levende spetakkel i hele natt Hun gikk på do, drakk vann og spiste mat. Jeg trodde endelig at det værste var over for henne. Men når jeg stod opp i dag morges, løp hun og gjemte seg igjen. Og akk... nå nekter hun å komme frem!

Hva gjør jeg? Noen som er erfarne og har noen lure tips og triks? Liker ikke tanken på at hun er ensom, redd og savner familien sin!

[ToneS]

Har desverre ingen erfaring med katt, men å prøve å få den til å komme til deg/dere er vel lurt - noe du kanskje gjorde i natt?

Lykke til uansett..

(p.s. velkommen til sonen.. )

[Guest Bumpien]

Hei igjen!

har forsøkt det. La meg forran gjemmestedet hennes i går, og gav henne majones og vann fra hendene mine, og snakket rolig med henne. Strøk henne forsiktig av og til. Lå bare forran der ganske lenge. Hun bare stirret forskrekket på meg, og gjorde ikke noe, ble hverken sur, stresset, glad, fornøyd eller noe. Men hun var ute i natt ja, og da fikk vi kontakt med henne. Hun var helt utrolig kosesyk, og pratet, og lekte og alt. Som sagt trodde jeg at hun var på vei til å finne seg til rette. Men det ser ut som at det bare var i natt! vi kan jo ikke være våkne hver natt, så det h adde vært fint om hun kom frem på dagen, og turte å bevege seg i stua og sånt også. Må være vondt å være så redd og "trist" hele tiden.

[ToneS]

Er det noe spesielt som skjer om morgenen da? Noen barn eller noen som vokner da? Kanskje hun er redd for barn eller noe?

[Guest Bumpien]

Vi har ingen barn. eneste som skjedde var jo at vi stod opp. Han stod opp først, og da ble hun igjen sammen med meg. Så kom han opp igjen med kaffe. Og da ble hun redd. Siden så jeg henne ikke. Hun var ikke på det vanlige gjemmestedet. Og ingen andre steder heller. Håper hun ikke har kommet seg under kjøkkenbenken igjen Uff.. Jo mer jeg snakker om det jo mer skulle jeg ønske jeg ikke var på jobb. Stakkar pusen!

[Guest Gråtass]

Jeg tror litt av problemet her er at det blir litt mye styr rundt katten. Om den vil være inne under kjøkkenbenken, så la den være der. Ikke gi den mat (majones?) e.l i gjemmestedet sitt for da oppmuntrer du den bare til å bli der. Sett fram skål med mat og vann som ikke står ved siden av doen hennes, så kommer den fram når den blir sulten. Den dør ikke uten mat ett par dager.. La katten få fred og ro og ikke minst la den oppsøke dere i stedenfor at dere "trenger dere på" katten.

Lykke til!

[Guest Bumpien]

Men stakkar pusen! Hmm.. Kanskje for mye medfølelse her? Jeg tenker at den kanskje savner familien sin, og at den har det trist og vondt. Kanskje ikke helt sånn pusen ser det?

[Ricco]

Ha litt is i magen og la katten få styre dette sjøl. Ikke begynn å "handfore" den på gjemmestedet sitt. Sett maten på en plass slik at pus må komme frem for å spise. Har selv tatt over en voksen katt, og den bodde på vaskerommet i en uke før den var "trygg nok" til å begynne å utforske huset. Det vil nok gå seg til skal du se.

P.s: Ikke la katten få gå ut, for da kan den finne på å stikke av.

[Guest Bumpien]

Takk for svar, jeg ser jo logikken i det hele. Som tidligere nevnt så beærer jeg vel kanskje katten med litt for mange mennesklige følelser. Hadde jeg adoptert et barn, og det ikke ville spise, gå på do, eller la oss komme nær hadde jeg gitt det is for å prøve noe, og jeg hadde sannsynligvis tatt hun/han med på sirkus for å vise at jeg er ganske snill! Men det fungerer nok ikke sånn for katter heller.. hehehe..

Fikk forrøvrig lov å kose med pusen så vidt i dag morges. Det var veldig hyggelig!