Gå til innhold
Hundesonen.no

Nylig omplassert katt


Guest Bumpien

Recommended Posts

Guest Bumpien
Skrevet

Hei!

På fredag fikk vi en katt fra en venn av familien. Katten har hatt det godt der den kommer fra, og var veldig frempå og trivelig når vi besøkte den der det bodde før. Vi tok med oss katten hjem, og i starten var den selvsagt nysgjerrig men veldig forsiktig. Det så egentlig ut som at den fant seg til rette veldig bra. Men så, på natt til lørdag våknet jeg klokken fire at katten mjauet fælt. Jeg prøvde å snakke med den, og la meg på sofaen i stua for å være i nærheten. Døra til soverommet var oppe, så den kunne gå hvor den ville. Når jeg våknet igjen tidlig på morgenen fant jeg omsider katten, den hadde gjemt seg under kjøkkenbenken og ville ikke komme frem, vi måtte rive av en list på benken for at hun skulle komme ut. Hun løp rett opp på soverommet og gjemte seg i huset sitt. Og siden holdt hun stand der. Ville ikke drikke, spise eller gå på do. Jeg fikk henne til å slikke fingrene mine med vann på, og fikk også lurt i henne litt majones, som hun faktisk likte godt. Og i natt kom hun endelig frem igjen, hun har snakket, koset og holdt et levende spetakkel i hele natt :icon_redface: Hun gikk på do, drakk vann og spiste mat. Jeg trodde endelig at det værste var over for henne. Men når jeg stod opp i dag morges, løp hun og gjemte seg igjen. Og akk... nå nekter hun å komme frem!

Hva gjør jeg? Noen som er erfarne og har noen lure tips og triks? Liker ikke tanken på at hun er ensom, redd og savner familien sin!

Skrevet

Har desverre ingen erfaring med katt, men å prøve å få den til å komme til deg/dere er vel lurt - noe du kanskje gjorde i natt?

Lykke til uansett.. :icon_redface:

(p.s. velkommen til sonen.. :P )

Guest Bumpien
Skrevet

Hei igjen!

har forsøkt det. La meg forran gjemmestedet hennes i går, og gav henne majones og vann fra hendene mine, og snakket rolig med henne. Strøk henne forsiktig av og til. Lå bare forran der ganske lenge. Hun bare stirret forskrekket på meg, og gjorde ikke noe, ble hverken sur, stresset, glad, fornøyd eller noe. Men hun var ute i natt ja, og da fikk vi kontakt med henne. Hun var helt utrolig kosesyk, og pratet, og lekte og alt. Som sagt trodde jeg at hun var på vei til å finne seg til rette. Men det ser ut som at det bare var i natt! vi kan jo ikke være våkne hver natt, så det h adde vært fint om hun kom frem på dagen, og turte å bevege seg i stua og sånt også. Må være vondt å være så redd og "trist" hele tiden.

Guest Bumpien
Skrevet

Vi har ingen barn. eneste som skjedde var jo at vi stod opp. Han stod opp først, og da ble hun igjen sammen med meg. Så kom han opp igjen med kaffe. Og da ble hun redd. Siden så jeg henne ikke. Hun var ikke på det vanlige gjemmestedet. Og ingen andre steder heller. Håper hun ikke har kommet seg under kjøkkenbenken igjen :icon_redface: Uff.. Jo mer jeg snakker om det jo mer skulle jeg ønske jeg ikke var på jobb. Stakkar pusen!

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg tror litt av problemet her er at det blir litt mye styr rundt katten. Om den vil være inne under kjøkkenbenken, så la den være der. Ikke gi den mat (majones?) e.l i gjemmestedet sitt for da oppmuntrer du den bare til å bli der. Sett fram skål med mat og vann som ikke står ved siden av doen hennes, så kommer den fram når den blir sulten. Den dør ikke uten mat ett par dager.. La katten få fred og ro og ikke minst la den oppsøke dere i stedenfor at dere "trenger dere på" katten.

Lykke til!

Guest Bumpien
Skrevet

Men stakkar pusen! Hmm.. Kanskje for mye medfølelse her? Jeg tenker at den kanskje savner familien sin, og at den har det trist og vondt. Kanskje ikke helt sånn pusen ser det? :D

Skrevet

Ha litt is i magen og la katten få styre dette sjøl. Ikke begynn å "handfore" den på gjemmestedet sitt. Sett maten på en plass slik at pus må komme frem for å spise. Har selv tatt over en voksen katt, og den bodde på vaskerommet i en uke før den var "trygg nok" til å begynne å utforske huset. Det vil nok gå seg til skal du se.

P.s: Ikke la katten få gå ut, for da kan den finne på å stikke av.

Guest Bumpien
Skrevet

Takk for svar, jeg ser jo logikken i det hele. Som tidligere nevnt så beærer jeg vel kanskje katten med litt for mange mennesklige følelser. Hadde jeg adoptert et barn, og det ikke ville spise, gå på do, eller la oss komme nær hadde jeg gitt det is for å prøve noe, og jeg hadde sannsynligvis tatt hun/han med på sirkus for å vise at jeg er ganske snill! Men det fungerer nok ikke sånn for katter heller.. hehehe..

Fikk forrøvrig lov å kose med pusen så vidt i dag morges. Det var veldig hyggelig!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...