Gå til innhold
Hundesonen.no

Forspist en gang, matlei etterpå?


Tollertassen

Recommended Posts

Skrevet

Natt til lørdag forspiste gutten seg på kattens diettfor. Han spiste til han ble mett, det vil si ganske mye. Han var kvikk og grei dagen etter, men ble dårligere og dårligere etter hvert. Ettersom det este ut og han drakk enorme mengder vann ringte jeg smådyrvakta som sa jeg skulle komme om han startet og brekke seg uten at noe kom opp. Det hele endte heldigvis bra og han fikk til slutt fordøyd alt sammen.Det som nå er så rart er at han ikke lenger spiser opp all maten sin, noe han som den retrieveren han er slukte før.

Kan dette ha en sammenheng? Er en så utrolig stor forandring i hvor matglad han er, noe vi merker veldig godt på hverdagslydighetkurset som vi går på...Synes det er rart at en så utrolig matglad hund plutselig mister helt lysten. :)

Skrevet

Nogle gange går der et par dage før de er helt friske i deres maver, og har lyst til at spise igen, hvis de har været rigtigt dårlige i deres mave.

Det er ihvertfald min erfaring.

Skrevet

Det eneste jeg har erfaring med som kan ligne, er den hunden jeg hadde i krisehjem. Han fikk endel pølsebiter som belønning for noe, og så reiste vi med bil etterpå. Siden han ikke var vant til å reise med bil, ble han syk og kastet opp og nektet etter det å spise pølser. Skulle vi reise med bil en annen gang, måtte jeg passe på sånn at det gikk tilstrekkelig lang tid fra han spiste sist, til vi kjørte, for å unngå at han kastet opp. Han kastet opp noe annet også, og da likte han heller ikke det lenger..

Jeg mistenker at noen hunder er så glupe (?) at de skjønner hva som fikk dem til å kaste opp (kanskje fordi de kjenner lukten fra oppkastet?), eller i alle fall klarer å koble det de spiste til det at de ble syke. Og det gjør at de blir matlei og ikke vil spise spesifikke ting etterpå, eller kanskje ikke spise mat i det hele tatt på en stund, slik som din. Din hund kan jo ikke gå uten å spise mat på ukesvis, så når han blir sulten nok spiser han vel igjen. Jeg vet ikke om Ymer (krisehunden) noen gang har spist pølser etterpå, for han dro jo sin kos til et nytt hjem.. Jeg merker også på Tulla, som er en matglad spaniel, at noen ting får hun rett og slett bare nok av. Hun er ikke så glad i pølser, fx, etter å ha vært med på valpekurs som kun gikk ut på å dytte i hunden mest mulig pølser.. Og hvis vi har trent spesialsøk, og det da har gått med nærmer en kg godis, ja da blir hun også litt mer tilbakeholden med å kaste seg over godisen vi har brukt.. men det er jo forståelig, på menneskelig vis..?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...