Gå til innhold
Hundesonen.no

Å sosialisere valpen hos veterinæren?


PsychoLynx

Recommended Posts

Hvis alle normale hunder tåler en sprøyte, så er det jammen mange unormale hunder der ute... For kun på den korte tiden jeg jobbet på klinikken, så var det jammen mange hunder innom som reagerte på sprøytene..

Og i tilegg en del hunder som absolutt ikke likte seg hos veterinæren, både med tanke på tidligere hendelser de hadde opplevd, lukt og spenning hos eier osv. Og siden jeg selv harhatt hund som har vært redd hos veterinæren, så ser jeg absolutt det positive i å gjøre dette til et bra sted for hunden å være!

Men nei, jeg reiser IKKE på dyreklinikken for å sosialisere bikkja med andre bikkjer! DEt gjør vi andre steder.. Men jeg tar henne med dit for å gi henne mange opplevelser i at det er positivt med de luktene som er der, fremmede som tar på henne (det vil si.. de er jo ikke aakkurat fremmede nå lenger da...), og passe på å låne vekta osv.

Det hender vi sitter på venterommet for å vente til andre pasienter er ferdige, men som regel stikker vi ikke innom om jeg ser det står flere biler utenfor.

Nå har vi sjelden dratt ned til vet'n om det ikke har vært noe spes, men Bridie har vært med inn hver gang vi har vært der det siste året, bortsett fra når Pus ble avlivet.. Fordi hvis jeg først skal dit, så kan jeg passe på å trene hu samtidig. Om jeg så kun er der for å hente priser på noe, når vi skal ned å få stemplet passet hennes osv..

Men, jeg tror ikke man ser nødvendigheten i denne sosialiseringen før man har hatt en hund som faktisk er livredd når man kommer bare på parkeringsplassen hos veterinæren... Slik som vi sleit med Buffy...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Okay, da er det vel bare hundene her i området som tåler ei sprøyte uten å få fullstendig angst for veterinærer da? For det ser jo ut som det er et gedigent problem, dette med hunder som freaker ut hos veterinæren, hvilket ikke er helt min oppfatning etter den tiden jeg jobbet på klinikk.. Men kanskje veterinærene her bare er ekstraordinært flinke? Og samtlige av de hundene jeg har vært med til veterinærbehandling hadde ekstraordinær høy smerteterskel? For det er ikke i nærheten av å være så vanskelig å gå til veterinær med normalt friske hunder som det fremstilles på hundesonen - er MIN erfaring..

Og nei, jeg sier ikke at de aldri får vondt eller at de aldri reagerer - men å være livredd veterinærer og får behov for å trene på det, det er det få bikkjer jeg har sett/kjent/eid som har trengt gitt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, 2ne, du skulle jommin fått prøvd å holde min lille (?) hund.. Det er ikke alltid så lett som å bare si at "nå må du", eller "finn deg i det" eller å tvinge sin egen vilje igjennom. NOEN hunder TRENGER faktisk noen positive opplevelser for å kunne fungere på dyrlegekontoret. Om det er normalt eller ikke skiter jeg i, realiteten er nå en gang sånn, og avl og oppdrett og gener kan vi holde utenfor. Når hunden først er kommet til verden og den nå en gang er nødt å til dyrlegen innimellom, så..

Jeg husker, dessverre, en gang vi var hos en dyrlege. Hun fikk inn tre assistenter, pluss med og seg selv og skulle prøve å holde hunden mens hun skulle gjøre noe (sikkert klippe klør). Og ja, han hadde munnbind på. Men han klarte faktisk å sprelle så sinnsykt at han klarte å vri seg unna. Det er rart med det, for slik du skriver virker det jo som om det KUN går på eier (avl har du ikke nevnt enda, men det kommer vel nå). Og nå har jo jeg en veldig håndterbar hund, så det kan jo ikke bare ha med meg å gjøre i alle fall... Uansett; en hund på 20 kg burde man klare å holde i ro, jeg er enig i det. Men jeg har aldri noensinne opplevd en hund sprelle som han, verken før eller siden. Og det var ikke snakk om at han ga seg heller.

Du skulle veldig gjerne fått prøvd å holde han, men jeg tviler på at du hadde klart det.. Og derfor skjønner jeg godt de som vil trene hunden sin i å tåle sånn behandling, og lære hunden å kjenne lukter. For alle (?) vet jo at det er mye enklere å forebygge enn å behandle, når ting allerede har gått litt skeis og hunden spreller. Fordi om du har vært så heldig at du har hatt hunder som har fungert, betyr ikke at det er sånn for alle. Og noen får også omplasseringshunder som trenger litt hjelp på veien til å takle sånt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg har håndtert min del av både katter og hunder jeg, Huldra, til at jeg lett kan sette meg inn i hvordan hunden DIN reagerte. Det jeg prøver å si, er at hunder som DIN ikke er normalen, selv om det ser ut til noe annet her på sonen. Det er jo ikke måte på hva en hund skal trenes og sosialiseres med, og det det bryter ned til - OM vi snakker om normale hunder - er håndtering. Er en valp vant til å bli håndtert fra den er liten av, at den blir håndtert jevnlig, at den lærer HJEMME at dette er en koselig ting, det skjer ikke noe vondt når vi legges på rygg, løftes opp på bord, sjekker ut en labb, tenner, ører, øyne så er det faktisk ikke nødvendig å dra på veterinærkontorer en gang i måneden for å trene.

Men for all del, renn ned veterinærkontoret landet rundt og "sosialiser" valpen.. At du kan gjøre akkurat samme greia hjemme i stua di hver eneste dag om du vil (og at det antageligvis er et lurt sted å begynne), er jo bare min lille vri på å si at alle dere som har hatt vanskelige hunder er noen ræva hundeeiere - dumt av meg å bare late som at jeg uttrykker min mening i en debatt på et debattforum, liksom :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ojoj...Ikke sinna, nå!

Jeg husker et innlegg jeg skrev om hva hunder klikket på...og hvor jeg fikk masse svar om at alt gikk greit :rolleyes: det er jo det jeg stort sett tror også, men å lese noen innlegg hist og har ser jeg jo at det ikke ALLTID, for ALLE, det gjør det.

Jeg klarer meg nå bra, jeg, har en liten plan om å prøve oss på heis (om jeg gidder), MEN:

Men når det gjelder veterinær spesielt, og den "SMERTEN" som påføres der, er den da ikke i "normale" tilfeller så stor at en hund får problemer med det (ALtså hold unna traumatiske opplevelser som ulykker, alvorlig sykdom, og større inngrep) - Hunder har faktisk en høy smerteterskel (og ingen dør av litt vondt, da er det verre med redsel) Alfa og omega er jo at "mor" eller "far" er trygg og rolig, litt kos, ikke no kose mose, og det å bli tatt på og stukket litt i er egentlig helt ok. ??? Eller er jeg gal? (nei jeg er ikke det :wub: )

Naturligvis, har en en hund som er omplassert eller har litt tung bagasje av en eller annen grunn, så, ok, ellers ville jeg nok ikke giddet å bruke ekstra tid hos vet'en, men, som det har blitt sagt, sørget for at de obligatoriske besøkene gikk fint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høh? :)

Da har du et spesielt problem med din hund, sant? Normale hunder tåler å få en sprøyte (og ja, jeg har fått kortisonsprøyte selv opptil flere ganger, så jeg veit åssen det føles) uten å være livredde for evig og alltid, liksom.

ehm, prøver du bare å være teit eller?

En 12 uker gammel valp, som har hovnet opp på hele kroppen, fjeset og hodet, har vondt, og antagelig er veldig redd, opplever smerten av kortisonsprøyten... Og ja, antar at det gjorde vondt i og med at hun hylte.. Hun hyler ikke for noe, og er en hund som tåler veldig mye.

Å sammenligne deg selv med en hund er jo litt spesielt da.. Du VET hvorfor du får sprøyten, og velger det selv. Hunden velger det ikke selv, og vet ikke hvorfor det skjer og vet heller ikke hvorfor det gjør vondt..

Og har jeg sagt hun ikke tåler å ta en sprøyte? :wub: Om du leser en gang til, så kan du se at hun selvsagt er håndterbar, men hun syns akkurat den veterinæren er skummel.. Vil si det er ganske normalt å være redd en person du vet har påført deg smerte jeg.. Hunder er veldig flinke til å huske igjen situasjoner og steder.. I og med at hun ikke er redd andre veterinærer, så regner jeg henne som rimelig normal ja :) Blid og utadvent er hun også :)

Jeg tror jeg har håndtert min del av både katter og hunder jeg, Huldra, til at jeg lett kan sette meg inn i hvordan hunden DIN reagerte. Det jeg prøver å si, er at hunder som DIN ikke er normalen, selv om det ser ut til noe annet her på sonen. Det er jo ikke måte på hva en hund skal trenes og sosialiseres med, og det det bryter ned til - OM vi snakker om normale hunder - er håndtering. Er en valp vant til å bli håndtert fra den er liten av, at den blir håndtert jevnlig, at den lærer HJEMME at dette er en koselig ting, det skjer ikke noe vondt når vi legges på rygg, løftes opp på bord, sjekker ut en labb, tenner, ører, øyne så er det faktisk ikke nødvendig å dra på veterinærkontorer en gang i måneden for å trene.

Men for all del, renn ned veterinærkontoret landet rundt og "sosialiser" valpen.. At du kan gjøre akkurat samme greia hjemme i stua di hver eneste dag om du vil (og at det antageligvis er et lurt sted å begynne), er jo bare min lille vri på å si at alle dere som har hatt vanskelige hunder er noen ræva hundeeiere - dumt av meg å bare late som at jeg uttrykker min mening i en debatt på et debattforum, liksom :)

du tror visst hunder er enten eller du.. enten så er de normale (slik som din hund), eller så er de syke problemhunder som har hatt noen elendige hundeeiere :)

Uansett hvor mye jeg hadde øvd med min hund på å sjekke henne over alt, legge henne på ryggen, sjekket tenner, ører, øyne, munn, hale, rompe, lår osv, så blir det jo ikke det samme som om en helt fremmed person sjekker det... Min hund ser i alle fall forskjell på personer, og oppfører seg forskjellig med personene den kjenner og ikke kjenner. Jeg (og alle hun kjenner), kan gjøre akkurat det de vil med henne, legge henne på rygg, pille henne i kjeften, klippe klør, sjekke ører osv, og hun liker det og syns det er kos, men om en fremmed person gjør det, så syns hun det ikke er like kult (ja, hun tillater det selvsagt, men hun syns ikke det er noe kos).

Jeg ser helt klart det positive med å trene på at fremmede også håndterer hunden, uten at det skal være noe vondt i det. Betyr ikke at bikkja ikke er normal bare fordi den ikke elsker veterinæren, eller fordi eierne syns det er positivt å trene den på fremmede steder med fremmede folk, hunden har uansett ikke noe skade av det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så kjekt her på forumet om dagen, uansett hvilken tråd man leser, så skjer det samma i hver eneste en :wub:

Så litt om trådens egentlige tema. Nei, har aldri sosialisert bevisst hos veterinæren. For meg er det et sted man drar når man er syk og er nødt, eller for å hente ting. Jeg kan selvflølgelig se at det stiller seg annerledes når du ser at hunden din er pissredd eller om den får en veldig dårlig opplevelse, men om den ikke bryr seg eller gjør noe ut av det er det vel ingen vits i å begynne å bry den med det heller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

. Og ja, antar at det gjorde vondt i og med at hun hylte.. Hun hyler ikke for noe, og er en hund som tåler veldig mye.

Å sammenligne deg selv med en hund er jo litt spesielt da.. Du VET hvorfor du får sprøyten, og velger det selv. Hunden velger det ikke selv, og vet ikke hvorfor det skjer og vet heller ikke hvorfor det gjør vondt..

hehe å joda, en hund kan faktisk hyle og pipe for ingenting, selvsagt gjør den det.

Men at det gjør så vondt med ett lite sprøyte stikk slik at den blir traumatisert for resten av livet er ikke det å mennesklig gjøre hunden litt mye da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ehm, prøver du bare å være teit eller?

Nei, jeg overlater sånt til dere som er flinke til det jeg.

En 12 uker gammel valp, som har hovnet opp på hele kroppen, fjeset og hodet, har vondt, og antagelig er veldig redd, opplever smerten av kortisonsprøyten... Og ja, antar at det gjorde vondt i og med at hun hylte.. Hun hyler ikke for noe, og er en hund som tåler veldig mye.

Å sammenligne deg selv med en hund er jo litt spesielt da.. Du VET hvorfor du får sprøyten, og velger det selv. Hunden velger det ikke selv, og vet ikke hvorfor det skjer og vet heller ikke hvorfor det gjør vondt..

Okay, har DU tatt en kortisonsprøyte? Veit du hvordan det føles? Det er faktisk ikke værre enn å sette en hvilken som helst annen sprøyte (så sant den da ikke settes direkte i ledd, det hender er litt vondere enn vanlig, men jeg antar at det ikke var DER valpen din fikk sprøyte?) - og det sier jeg som har sprøyteskrekk.

- Og jeg sammenlignet meg ikke med en hund, jeg sa at jeg veit at kortisonsprøyter ikke er vondere enn andre sprøyter.

Og har jeg sagt hun ikke tåler å ta en sprøyte? :wub: Om du leser en gang til, så kan du se at hun selvsagt er håndterbar, men hun syns akkurat den veterinæren er skummel.. Vil si det er ganske normalt å være redd en person du vet har påført deg smerte jeg.. Hunder er veldig flinke til å huske igjen situasjoner og steder.. I og med at hun ikke er redd andre veterinærer, så regner jeg henne som rimelig normal ja :) Blid og utadvent er hun også :)

Det heter dårlig avreagering det.

du tror visst hunder er enten eller du.. enten så er de normale (slik som din hund), eller så er de syke problemhunder som har hatt noen elendige hundeeiere :)

Hællandussan :rolleyes:

Nei, jeg TROR ikke noe som helst jeg, jeg VEIT at hunder generelt er lite trent i å bli håndtert av klønete eiere - og jeg VEIT det fordi jeg har jobbet med å håndtere andres bikkjer i flere omganger og settinger. Hva for slags erfaring har du?

Uansett hvor mye jeg hadde øvd med min hund på å sjekke henne over alt, legge henne på ryggen, sjekket tenner, ører, øyne, munn, hale, rompe, lår osv, så blir det jo ikke det samme som om en helt fremmed person sjekker det... Min hund ser i alle fall forskjell på personer, og oppfører seg forskjellig med personene den kjenner og ikke kjenner. Jeg (og alle hun kjenner), kan gjøre akkurat det de vil med henne, legge henne på rygg, pille henne i kjeften, klippe klør, sjekke ører osv, og hun liker det og syns det er kos, men om en fremmed person gjør det, så syns hun det ikke er like kult (ja, hun tillater det selvsagt, men hun syns ikke det er noe kos).

Okay, vi kan prøve en gang til.. En normal, trygg, veloppdragen hund med god mentalitet tåler fint å bli håndtert av fremmede OM - og jeg gjentar OM - den er vant til å bli håndtert. Det er noe man TRENER på, på lik linje som man trener på alle andre hverdagslige ting, og man MÅ ikke tråkke inn på alle veterinærklinikker i omrdet for å trene på akkurat den type håndtering.

Jeg ser helt klart det positive med å trene på at fremmede også håndterer hunden, uten at det skal være noe vondt i det. Betyr ikke at bikkja ikke er normal bare fordi den ikke elsker veterinæren, eller fordi eierne syns det er positivt å trene den på fremmede steder med fremmede folk, hunden har uansett ikke noe skade av det...

Har ikke sagt at hunder tar skade av det heller, det jeg har prøvd å påpeke er at den type jobb kan man faktisk ta hjemme. Hvis hundeeiere generelt var flinkere til å håndtere hundene sine, så hadde de sluppet å forstyrre på en veterinærklinikk for å trene på et problem som kanskje ikke er der en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jeg har håndtert min del av både katter og hunder jeg, Huldra, til at jeg lett kan sette meg inn i hvordan hunden DIN reagerte. Det jeg prøver å si, er at hunder som DIN ikke er normalen, selv om det ser ut til noe annet her på sonen. Det er jo ikke måte på hva en hund skal trenes og sosialiseres med, og det det bryter ned til - OM vi snakker om normale hunder - er håndtering. Er en valp vant til å bli håndtert fra den er liten av, at den blir håndtert jevnlig, at den lærer HJEMME at dette er en koselig ting, det skjer ikke noe vondt når vi legges på rygg, løftes opp på bord, sjekker ut en labb, tenner, ører, øyne så er det faktisk ikke nødvendig å dra på veterinærkontorer en gang i måneden for å trene.

Men for all del, renn ned veterinærkontoret landet rundt og "sosialiser" valpen.. At du kan gjøre akkurat samme greia hjemme i stua di hver eneste dag om du vil (og at det antageligvis er et lurt sted å begynne), er jo bare min lille vri på å si at alle dere som har hatt vanskelige hunder er noen ræva hundeeiere - dumt av meg å bare late som at jeg uttrykker min mening i en debatt på et debattforum, liksom :wub:

Nei, jeg overlater sånt til dere som er flinke til det jeg.

Okay, har DU tatt en kortisonsprøyte? Veit du hvordan det føles? Det er faktisk ikke værre enn å sette en hvilken som helst annen sprøyte (så sant den da ikke settes direkte i ledd, det hender er litt vondere enn vanlig, men jeg antar at det ikke var DER valpen din fikk sprøyte?) - og det sier jeg som har sprøyteskrekk.

- Og jeg sammenlignet meg ikke med en hund, jeg sa at jeg veit at kortisonsprøyter ikke er vondere enn andre sprøyter.

Det heter dårlig avreagering det.

Hællandussan :rolleyes:

Nei, jeg TROR ikke noe som helst jeg, jeg VEIT at hunder generelt er lite trent i å bli håndtert av klønete eiere - og jeg VEIT det fordi jeg har jobbet med å håndtere andres bikkjer i flere omganger og settinger. Hva for slags erfaring har du?

Nå må du bestemme deg, er det dårlige eiere, eller er det dårlig avreagering som fører til at hunder kan bli redde dyrlegen?

Hvis det er dårlige eiere som får hunder som er livredde, og gode eiere som får hunder som tåler det, så er det litt rart at jeg har klart begge deler samtidig, syns jeg.. :rolleyes:

Selv heller jeg til å tro at det handler mer om avreagering, og nerver/psyke generelt. Hvis du har lest litt etologi (snakker ikke om etologi for hund), så vet du at noen dyr kjemper for livet (typisk byttedyr) mens andre kjemper for middagen (typisk predatorer). På et dyrlegekontor tror jeg noen hunder kjemper for livet sitt, mens dyrlegen kjemper for middagen. I det virkelige liv er det sånn at i det store og hele er det de som kjemper for livet sitt som vinner.. De har jo tross alt mer å kjempe for. Jeg synes det er veldig rart at folk er så opptatt av raser og genetikk, og at det er så viktig å teste hunder i hytt og gevær, men ikke tror genetikk og individuelle forskjeller kan ha noe som helst å gjøre med hvordan de reagerer på dyrlegen. Det handler liksom bare om "alt det andre"; spøkelser i skogen og sånt.. Nei, det blir rett og slett for dumt.

Hunder ER forskjellige, og noen hunder trenger kanskje litt mer trening (eller trening i det hele tatt) for å takle sånne ting. Noen hunder er også lurere enn andre; ta Helles hund som er håndterbar hos alle andre veterinærer enn den som hunden hadde en dårlig opplevelse hos, kontra min forrige hund som syntes alle var kjipe. Han var dritgod på generalisering, han, i motsetning til Helles, og i det fri ville kanskje det ha spart han for endel kjipe hendelser siden.. Mens Helles hund er litt "dum" sånn sett, og ville ikke kjent igjen en situasjon før hun stod oppi den igjen. Men når hunder skal leve i vår verden, så er det kanskje greit at de er mer som Helles hund, og ikke som min. Men at det ligger en arv fra fortiden hos de, det tror jeg, og det er kanskje den arven som slo til hos min hund. Ellers er jeg enig i det du skriver her: (men det er jo litt forskjell på å skrive at hunder med god mentalitet som OGSÅ blir trent på det, takler det fint, kontra at alle sånne problemer skyldes dårlige hundeeiere..men jeg antar det er diskusjonsforums-2ne som snakker..)

Okay, vi kan prøve en gang til.. En normal, trygg, veloppdragen hund med god mentalitet tåler fint å bli håndtert av fremmede OM - og jeg gjentar OM - den er vant til å bli håndtert. Det er noe man TRENER på, på lik linje som man trener på alle andre hverdagslige ting, og man MÅ ikke tråkke inn på alle veterinærklinikker i omrdet for å trene på akkurat den type håndtering.

Har ikke sagt at hunder tar skade av det heller, det jeg har prøvd å påpeke er at den type jobb kan man faktisk ta hjemme. Hvis hundeeiere generelt var flinkere til å håndtere hundene sine, så hadde de sluppet å forstyrre på en veterinærklinikk for å trene på et problem som kanskje ikke er der en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merkelig vending på denne diskusjonen. 3 av mine 4 hunder har likt seg hos veterinæren. Den 4 likte seg til en viss grad hos "min" veterinær, og hos den siste veterinæren som ble brukt på henne. På meg virker det som det har veldig mye med veterinæren å gjøre. At de klarer å gjøre stemningen så avslappet som overhodet mulig. Alle mine hunder har hatt kjipe opplevelser (for dem) hvor ting har vært vondt, vondt, vondt! Den eneste som ble redd var hun som var svak fra før, og hadde teite veterinærer. Da mener jeg teite, som ikke bedøver godt nok og får eier til å føle seg utilpass ved å være nedlatende.

Hehe Knøttis klikka i vinkel hos veternæren hun, veldig enkelt, bare få idiotiske byggefolk til å utløse brannalarmen mens hun driver å våkner fra narkosen. Da hadde jeg en krakilsk livredd gneldrende knøtt i ei stund. Men nestegang var det glemt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gidder ett og slett ikke å trene på all verdens som hunden kanskje kommer til å få litt spader av en eller annen gang. Men jeg sjekker tenner flere ganger i uka (slik fikk jeg bukt med glefsinga der), jeg børster, selvom herremannen prøver å skremmeglefse bort børsten (slik blir det etterhvert greit å bli stelt med), vi går opp en slik ekkel hullete ståltrapp innimellom når vi kommer over en. Men jeg "trener" ikke i den forstand at: i dag skal vi gå opp tre ståltrapper, gå innom dyrlegen to ganger og sjekke tenna opp og nede og vise fram neglen jeg skal ta tannstein med i morra! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må du bestemme deg, er det dårlige eiere, eller er det dårlig avreagering som fører til at hunder kan bli redde dyrlegen?

Hvis det er dårlige eiere som får hunder som er livredde, og gode eiere som får hunder som tåler det, så er det litt rart at jeg har klart begge deler samtidig, syns jeg.. :rolleyes:

Jeg skjønner at ironi og sarkasme er skikkelig vanskelig på et forum som dette, men dette:

At du kan gjøre akkurat samme greia hjemme i stua di hver eneste dag om du vil (og at det antageligvis er et lurt sted å begynne), er jo bare min lille vri på å si at alle dere som har hatt vanskelige hunder er noen ræva hundeeiere - dumt av meg å bare late som at jeg uttrykker min mening i en debatt på et debattforum, liksom

Var rett og slett en sarkastisk kommentar over den stadige sutringa så fort noen mener noe annet enn den "hællandussan"-greia som råder her på sonen. Nei, jeg mener ikke at alle dere som har hatt vanskelige hunder er noen ræva hundeeiere, men det ble gjort et tappert forsøk på å tillegge meg den meningen i ditt innlegg, ble det ikke? Du skreiv noe sånt som "Det er rart med det, for slik du skriver virker det jo som om det KUN går på eier (avl har du ikke nevnt enda, men det kommer vel nå)."

Men for å oppklare det da - en mentalt bra, trygg hund som er vant til å bli håndtert av eieren(e), tåler helt fint å bli håndtert hos veterinær de gangene det er nødvendig. Det er ikke normalen at hunder

a) har kroniske sykdommer som krever smertefulle behandlinger

b) blir livredd alle veterinærer etter en dårlig opplevelse (som f.eks et sprøytestikk)

selv om det ser sånn ut på forum som dette. De aller fleste hunder er hos veterinær kun for rutinemessige undersøkelser, og de aller fleste veloppdragne hunder takler å bli håndtert av veterinærer. Ja, jeg veit at det finnes hunder som freaker ut på parkeringsplassen til veterinæren, men det er ikke normalen.. Som har vært poenget mitt i et par innlegg her..

Selv heller jeg til å tro at det handler mer om avreagering, og nerver/psyke generelt. Hvis du har lest litt etologi (snakker ikke om etologi for hund), så vet du at noen dyr kjemper for livet (typisk byttedyr) mens andre kjemper for middagen (typisk predatorer). På et dyrlegekontor tror jeg noen hunder kjemper for livet sitt, mens dyrlegen kjemper for middagen. I det virkelige liv er det sånn at i det store og hele er det de som kjemper for livet sitt som vinner.. De har jo tross alt mer å kjempe for. Jeg synes det er veldig rart at folk er så opptatt av raser og genetikk, og at det er så viktig å teste hunder i hytt og gevær, men ikke tror genetikk og individuelle forskjeller kan ha noe som helst å gjøre med hvordan de reagerer på dyrlegen. Det handler liksom bare om "alt det andre"; spøkelser i skogen og sånt.. Nei, det blir rett og slett for dumt.

Stikkordet her er NOEN. Noen hunder sliter hos veterinæren. Noen hunder trenger trening. Noen hunder tror at det er livsfarlig hos veterinær. NOEN.. Ikke alle. Det er ikke normalen - ikke etter min erfaring, ihvertfall.

Hunder ER forskjellige, og noen hunder trenger kanskje litt mer trening (eller trening i det hele tatt) for å takle sånne ting. Noen hunder er også lurere enn andre; ta Helles hund som er håndterbar hos alle andre veterinærer enn den som hunden hadde en dårlig opplevelse hos, kontra min forrige hund som syntes alle var kjipe. Han var dritgod på generalisering, han, i motsetning til Helles, og i det fri ville kanskje det ha spart han for endel kjipe hendelser siden.. Mens Helles hund er litt "dum" sånn sett, og ville ikke kjent igjen en situasjon før hun stod oppi den igjen. Men når hunder skal leve i vår verden, så er det kanskje greit at de er mer som Helles hund, og ikke som min. Men at det ligger en arv fra fortiden hos de, det tror jeg, og det er kanskje den arven som slo til hos min hund. Ellers er jeg enig i det du skriver her: (men det er jo litt forskjell på å skrive at hunder med god mentalitet som OGSÅ blir trent på det, takler det fint, kontra at alle sånne problemer skyldes dårlige hundeeiere..men jeg antar det er diskusjonsforums-2ne som snakker..)

Nei, det var ikke diskusjonsforums-2ne som snakket, det var sarkastiske og drit lei den stadige "ta alt opp i værste mening"-2ne som snakket. Og jeg har dårlig mentalitet, jeg avreagerer veldig seint..

Men, nå veit ikke jeg hva din hund har vært gjennom som gjorde han så redd veterinærer, det kan ha vært noe skikkelig ille noe - jeg orker ikke å bla tilbake for å sjekke. Helles hund derimot har fått ei sprøyte - ei sprøyte som ikke er spesielt vond å få engang. Og selv om hun helt sikkert hadde det vondt pga biestikk eller hva det var hun fikk kortisonsprøyte mot, så tyder det på at hunden avreagerer dårlig om hun aldri "tilgir" dyrlegen for å ha gitt henne den sprøyta.

Jeg har og hatt hund som generaliserer slik hunden din gjorde, dog ikke med veterinærer. Jeg har ingen problemer med å si at han ikke var helt god mentalt. Og da er vi tilbake igjen til et annet poeng jeg har hatt, en mentalt bra hund som er vant til å bli håndtert, tåler å bli håndtert av fremmede mennesker og få et sprøytestikk nå og da uten å bli livredd hverken den ene veterinæren spesielt eller alle veterinærer generelt.

Og klart det er noe å trene på, å HÅNDTERE. Det er særlig ferske hundeeiere dårlige på - igjen, er min erfaring. Men at det skal være nødvendig å troppe opp på et veterinærkontor en gang i måneden for å trene på håndtering der er fortsatt ikke nødvendig - fordi normale, veloppdragne hunder som er vant til å bli håndtert, ikke trenger trening hos veterinærer spesielt. Har jeg uttrykt min mening klart nok nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at ironi og sarkasme er skikkelig vanskelig på et forum som dette, men dette:

At du kan gjøre akkurat samme greia hjemme i stua di hver eneste dag om du vil (og at det antageligvis er et lurt sted å begynne), er jo bare min lille vri på å si at alle dere som har hatt vanskelige hunder er noen ræva hundeeiere - dumt av meg å bare late som at jeg uttrykker min mening i en debatt på et debattforum, liksom

Var rett og slett en sarkastisk kommentar over den stadige sutringa så fort noen mener noe annet enn den "hællandussan"-greia som råder her på sonen. Nei, jeg mener ikke at alle dere som har hatt vanskelige hunder er noen ræva hundeeiere, men det ble gjort et tappert forsøk på å tillegge meg den meningen i ditt innlegg, ble det ikke? Du skreiv noe sånt som "Det er rart med det, for slik du skriver virker det jo som om det KUN går på eier (avl har du ikke nevnt enda, men det kommer vel nå)."

Men for å oppklare det da - en mentalt bra, trygg hund som er vant til å bli håndtert av eieren(e), tåler helt fint å bli håndtert hos veterinær de gangene det er nødvendig. Det er ikke normalen at hunder

a) har kroniske sykdommer som krever smertefulle behandlinger

b) blir livredd alle veterinærer etter en dårlig opplevelse (som f.eks et sprøytestikk)

selv om det ser sånn ut på forum som dette. De aller fleste hunder er hos veterinær kun for rutinemessige undersøkelser, og de aller fleste veloppdragne hunder takler å bli håndtert av veterinærer. Ja, jeg veit at det finnes hunder som freaker ut på parkeringsplassen til veterinæren, men det er ikke normalen.. Som har vært poenget mitt i et par innlegg her..

Stikkordet her er NOEN. Noen hunder sliter hos veterinæren. Noen hunder trenger trening. Noen hunder tror at det er livsfarlig hos veterinær. NOEN.. Ikke alle. Det er ikke normalen - ikke etter min erfaring, ihvertfall.

Nei, det var ikke diskusjonsforums-2ne som snakket, det var sarkastiske og drit lei den stadige "ta alt opp i værste mening"-2ne som snakket. Og jeg har dårlig mentalitet, jeg avreagerer veldig seint..

Men, nå veit ikke jeg hva din hund har vært gjennom som gjorde han så redd veterinærer, det kan ha vært noe skikkelig ille noe - jeg orker ikke å bla tilbake for å sjekke. Helles hund derimot har fått ei sprøyte - ei sprøyte som ikke er spesielt vond å få engang. Og selv om hun helt sikkert hadde det vondt pga biestikk eller hva det var hun fikk kortisonsprøyte mot, så tyder det på at hunden avreagerer dårlig om hun aldri "tilgir" dyrlegen for å ha gitt henne den sprøyta.

Jeg har og hatt hund som generaliserer slik hunden din gjorde, dog ikke med veterinærer. Jeg har ingen problemer med å si at han ikke var helt god mentalt. Og da er vi tilbake igjen til et annet poeng jeg har hatt, en mentalt bra hund som er vant til å bli håndtert, tåler å bli håndtert av fremmede mennesker og få et sprøytestikk nå og da uten å bli livredd hverken den ene veterinæren spesielt eller alle veterinærer generelt.

Og klart det er noe å trene på, å HÅNDTERE. Det er særlig ferske hundeeiere dårlige på - igjen, er min erfaring. Men at det skal være nødvendig å troppe opp på et veterinærkontor en gang i måneden for å trene på håndtering der er fortsatt ikke nødvendig - fordi normale, veloppdragne hunder som er vant til å bli håndtert, ikke trenger trening hos veterinærer spesielt. Har jeg uttrykt min mening klart nok nå?

Okei, da misforstod jeg ironien.. :) Ikke alltid like lett å skjønne sånt gjennom en dataskjerm. :rolleyes:

Og da skjønner jeg mer hva du mener, og er vel egentlig enig med deg om det.

Jeg tror ikke jeg skrev noe om hva min forrige hund opplevde som gjorde han så redd, så det lar jeg ligge, det har ikke så mye med diskusjonen å gjøre, men at han ikke var helt "mentalt stabil" er vel en kjent sak..

Sånn litt på siden, ang dette med å lære hunden å bli håndtert; det var noen som sa/skrev en gang at (eller var det på seminaret med Kathy Sdoa? nå husker jeg ikke helt) at hvis hundeeiere hadde vært like flinke som dyrepassere til å lære dyret håndtering, så hadde mange hunder sluppet å være så redd veterinæren. "Dyrepassere" er et ganske fjernt begrep for de fleste av oss, men hvis vi bare relaterer det til hester, så blir saken enklere å forstå; for de fleste hester (i bruk) blir børstet (nesten) hver dag, eller kanskje flere ganger hver dag. De får hovene renset og noen bruker svamper for å fjerne skitt og lort fra mule og øyne og under halen. De kjenner menneskehender eller børster eller utstyr over hele kroppen så å si hver eneste dag - og det gjør ikke alle hunder..! Jeg kammer ikke gjennom pelsen til min hund hver dag, jeg kikker ikke på tennene hver dag, eller potene eller under halen.. Jeg synes det er kjempeflott når jeg leser om hundeeiere som daglig pusser tennene til hunden sin og faktisk går over hele hunden (som det blir anbefalt i diverse hunde-helse-litteratur).

Poenget er vel at jeg tror vi hundeeiere har mye å lære av de som driver med hest, men også der blir hestene vennet på håndtering fra de er små. De får grime på, og så slår man litt forsiktig under hovene på føllet for å venne det på hovslager, man løfter på halen og man løfter på beina og man stryker føllet over kroppen, og spesielt hodet for å venne det på børsting og hodelag senere. I hestemiljøet er det heller ikke så vanlig å gjøre noe mer ut av det enn å kanskje rose litt innimellom; man forventer bare at dette skal gå bra, hesten skal stå rolig og la seg bli børstet og få hovene renset. Jeg innbiller meg at i hundemiljøet er folk mer opptatte av at hunden skal trives med stellet i utgangspunktet, derfor må den få masse belønning underveis i tilvenningen, mens hos hestefolket kommer føllet/hesten til å trives med å bli børstet etterhvert, fordi den er vant til det. Det er en liten forskjell der, som jeg tror hundefolk kunne hatt nytte av å lære. (Ja, jeg vet jeg skjærer alle under en kam nå, men det er så mye enklere å forklare når jeg gjør det.. :) ) Man har et helt forskjellig utgangspunkt for hunder og hester; hunder må lære seg å takle å bli børstet, mens hester kommer til å like det veldig godt etterhvert.. Hvis man hadde tenkt at dette kommer hunden til å elske når vi er ferdig med å venne den på å bli børstet; hadde ikke flere hunder likt det også da? :wub:

Selv om jeg nå har en veldig håndterbar hund, så tror jeg at jeg neste gang det kommer en småttis i hus, skal tenke mer "hest". Jeg har en hund som godtar alt jeg finner på å gjøre med henne, det er nesten sånn at jeg tror jeg kunne skjært i henne med kniv og hun hadde visst at "dette må jeg bare", nesten som om hun hadde skjønt at det var en nødvendig ting, og at det er til hennes eget beste (nå tror ikke jeg hunder kan tenke sånn, men du skjønner..) Noen ting liker hun mindre enn andre, men jeg får like fullt lov å gjøre det.

Hun får homeopati-piller nå, da løfter jeg opp munnen hennes og tømmer de inn (man skal ikke være borti de med hendene, og man skal heller ikke gi de sammen med mat), og hun står og logrer. For noen dager siden skrapte jeg all tannsteinen hennes, og det er ikke noe jeg gjør bortsett fra når det trengs; jeg trener ikke på det mellom gangene. Det hender at tannskrapen "glipper" og jeg stikker henne med den spisse delen i tannkjøttet, men ingen av oss bryr oss om det; jeg bare fortsetter å skrape som om ingenting har hendt. Nå som hun har veldig vondt i ørene pga soppinfeksjon, får jeg likvel lov å rense ørene, selv om jeg ser tydelig på henne at dette er sabla vondt for henne. Og når det har skjedd at jeg har klippet en klo for langt inne, så får jeg lov å fortsette å klippe de andre likevel. Tidligere, da jeg klippet ørene hennes (pelsen altså) med saks, hendte det ofte at jeg klippet i skinnet/huden. Saksen var heldigvis litt sløv, så det ble ikke noe sår, og ingen av oss gjorde noe nummer ut av det; jeg bare fortsatte å klippe. Likheten mellom alle disse tingene, er at jeg ikke har trent på de hver for seg, jeg har ikke trent på at hun skal godta dette, jeg har bare gjort det og forventet at hun skal være rolig. Hun har ikke fått mulighet til å vri seg unna, hun har ikke kunnet velge om jeg skulle få fortsette eller ikke, og jeg har bestemt når vi er ferdige eller skal ta en pause. Og en ting til, når vi har vært ferdige, så har "alle vonde følelser", om det har vært noen, forsvunnet. Jeg har ikke gjort disse tingene fordi jeg har vært "sur" på henne, hun har aldri følt det som en slags straff for noe (jeg tror kanskje noen hunder tror det?), så når vi har vært ferdige, har vi lekt oss litt. Jeg har tatt en pipeleke og kastet bortover gulvet, eller noe tilsvarende. Kanskje mest som et signal på at "nå er vi ferdige", men også det at "nå har du vært flink, nå gjør vi noe gøy som du vil".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, det er ikke noe jeg har trent på akkurat. Vi har bare vært der to ganger med Knott, men det er like stor stas hver gang. Nå er jeg kanskje bortskjemt med en dyrlege som er veldig trygg i måten han behandler hundene på, og han bruker alltid mye godbiter under undersøkelsen. Det har heller aldri vært noe problem med noen av de to forrige, enda begge var kronisk syke og hadde mange ubehagelige og smertefulle opplevelser hos vet'en, men som sagt- det var full logring og evig lykke hver gang vi skulle innom et (hvilket som helst) veterinærkontor. Kanskje jeg bare har vært heldig med fryktelig trygge hunder som er i overkant begesitret for mennesker? Kanskje har det og endel med hvordan vi som eiere og veterinæren håndterer hundene. Er man veldig "åååh, stakkars lille hunden min, dette skal gå så bra altså", så blir gjerne hunden litt sånn og. Ups, muttern stresser, best å være på vakt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, det er ikke noe jeg har trent på akkurat. Vi har bare vært der to ganger med Knott, men det er like stor stas hver gang. Nå er jeg kanskje bortskjemt med en dyrlege som er veldig trygg i måten han behandler hundene på, og han bruker alltid mye godbiter under undersøkelsen. Det har heller aldri vært noe problem med noen av de to forrige, enda begge var kronisk syke og hadde mange ubehagelige og smertefulle opplevelser hos vet'en, men som sagt- det var full logring og evig lykke hver gang vi skulle innom et (hvilket som helst) veterinærkontor. Kanskje jeg bare har vært heldig med fryktelig trygge hunder som er i overkant begesitret for mennesker? Kanskje har det og endel med hvordan vi som eiere og veterinæren håndterer hundene. Er man veldig "åååh, stakkars lille hunden min, dette skal gå så bra altså", så blir gjerne hunden litt sånn og. Ups, muttern stresser, best å være på vakt.

Ja, det har nok litt å si med hvordan eieren "oppfører" seg også. Nytter fint lite å stress liksom.

OT, men hvilken vet. har du Aya? Fint å vite om noen gode vet. når jeg skal flytte i sommer :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det har nok litt å si med hvordan eieren "oppfører" seg også. Nytter fint lite å stress liksom.

OT, men hvilken vet. har du Aya? Fint å vite om noen gode vet. når jeg skal flytte i sommer :wub:

Bruk Hafrsfjord smådyrklinikk! Jeg har vært til nesten alle rundt her, og de er definitivt de beste jeg har vært borte i noen gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke jeg skrev noe om hva min forrige hund opplevde som gjorde han så redd, så det lar jeg ligge, det har ikke så mye med diskusjonen å gjøre, men at han ikke var helt "mentalt stabil" er vel en kjent sak..

Jeg har en hund som godtar alt jeg finner på å gjøre med henne, det er nesten sånn at jeg tror jeg kunne skjært i henne med kniv

Det hender at tannskrapen "glipper" og jeg stikker henne med den spisse delen i tannkjøttet, men ingen av oss bryr oss om det; jeg bare fortsetter å skrape som om ingenting har hendt.

Nå som hun har veldig vondt i ørene pga soppinfeksjon, får jeg likvel lov å rense ørene, selv om jeg ser tydelig på henne at dette er sabla vondt for henne.

Og når det har skjedd at jeg har klippet en klo for langt inne, så får jeg lov å fortsette å klippe de andre likevel.

Tidligere, da jeg klippet ørene hennes (pelsen altså) med saks, hendte det ofte at jeg klippet i skinnet/huden. Saksen var heldigvis litt sløv, så det ble ikke noe sår,

Vops? Dyremishandler! :) Fnis :) Vi vil ikke tenke på hva som skjedden med den forrige hunden din!

(ikke meningen å være respektløs, men måtte flire litt. Håper du ikke tar det ille opp!)

Sånn litt på siden, ang dette med å lære hunden å bli håndtert; det var noen som sa/skrev en gang at (eller var det på seminaret med Kathy Sdoa? nå husker jeg ikke helt) at hvis hundeeiere hadde vært like flinke som dyrepassere til å lære dyret håndtering, så hadde mange hunder sluppet å være så redd veterinæren. "Dyrepassere" er et ganske fjernt begrep for de fleste av oss, men hvis vi bare relaterer det til hester, så blir saken enklere å forstå; for de fleste hester (i bruk) blir børstet (nesten) hver dag, eller kanskje flere ganger hver dag. De får hovene renset og noen bruker svamper for å fjerne skitt og lort fra mule og øyne og under halen. De kjenner menneskehender eller børster eller utstyr over hele kroppen så å si hver eneste dag - og det gjør ikke alle hunder..!

Tror du har veldig rett i det der. Med en lett-pels hund som sliter av seg litt klør på lange turer og gjerne gnasker på kjøttbein framfor å pusse tenner, er egentlig mye av håndteringen begrenset til kos... Og en litt sånn "ojoj nå må vi få til det her, LAMEG SE HVORDAN SKAL VI NÅ FÅ TIL DET?"- tankegang...

Det er faktisk mye det samme med barn. De liker ikke alt i starten de heller. Og etterhvert...må jo bare få plukket ut fliser, renset sår etc, selvom de ikke vil. Og unger er ikke så VEELDIG mye mer cerebrale enn hunder når de har vondt. (Og ja, jeg grer hår og børster tenner på jentene mine. Vasker dem en gang iblant også :wub:) Tror kanskje hunder har mer tendens til å stole på eieren, uansett liksom?

Det meste går greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang dette som blir nevnt her med å håndtere hunden så den tåler at ALLE tar på den... for å ta Buffy først.

Jeg kunne gjøre ALT med henne, vi tok alltid tannstein selv, klipte klør uten problemer, børstet, renset øyne og ører, og ikke minst sår etter kløe osv osv. Vi tok sting selv, og jeg er HELT sikker på at jeg kunne sydd et sting eller to på den bikkja uten at hu hadde reagert, bare det var JEG som gjorde det...

Men så fort vi nærmet oss noe som LUKTET dyreklinikk, så ble bikkja livredd og hu skalv. på den første klinikken vi gikk, der vi gikk fra hu var valp, måtte vi bære henne inn. Evnt dra henne etter oss i bånd. Lokking og luring hjalp ikke, hu viste hva som skjedde. Her gikk hu gjennom alt fra "klemme og kjenne" til operasjoner på kort tid, og hu taklet det virkelig ikke. Vi trente og trente på å gå inn døra uten at det skjedde noe, men Buffy forble redd.

Så begynte jeg å jobbe på en annen klinikk, og Buffy ble med dit. Men veterinærene var skumle. Det luktet skummelt. De trengte ikke ta på henne, det var nok at hu så folkene som jobbet der, så klikket hu i vinkel.

Vi måtte holde henne fast på bord, hu måtte bedøves helt ned for en blodprøve (og disse ble det jo tatt mange av på henne), men hu taklet jo det enkle som en vaksine. Men først etter å ha gjort sitt for å rømme vekk fra bordet. Hu brukte aldri tennene etter noen, men ville bare flykte.

Så byttet vi veterinær igjen, og Buffy oppførte seg på samme vis når hu så folkene, og helt til den siste dagen hos veterinæren så skalv hu når vi satt p¨å venterommet.

Jeg tror at hvis jeg hadde tatt småturer innom klinikken, ikke nødvendigvis for å bli håpndtert, men for å få en godbit og gå igjen fra hu var lita, så kunne dette blitt NOE bedre... Men, nå var det jo ekstremt mange negative turer til vet'n med en altfor ung hund da det kom til Buffy da...

Bridie tåler å bli håndtert av det meste hu kjenner. Hu igger på rygg når vi klipper klør, sovner nesten. Vi tar tannstein selv. Og hos veterinæren fjernet vi en kul med kun lokalbedøvelse, og det var aldri problemer. Hu var skeptisk for folkene, men dette ble jo løst ved å stikke innom på vekta 1 g pr uke/14 dag, og positive opplevelser hver gang.

Det eneste jeg har sett Bridie reagere på av håndtering hos veterinæren, var da de testet spraybomull på henne når vi tok rabiesblodprøve for 1 mnd siden.. Da fikk hu total panikk og prøvde å stikke. Siden har jeg ikke vært innom med Bridie, men jeg er faktisk usikker på om dette kan ha gjort et stort tilbakehopp i "jeg er glad i klinikken" treninga.

det finner jeg vel ut når vi får blodprøve svarene (de ble tullet vekk i posten) og jeg skal ned for å ordne passet. for da blir Bridie med, som vanlig.

Det er ikke håndteringa mine hunder har reagert på.. det er luktene. folkene. (buffy).

så jeg sier ikke at bikkja skal sosialiseres med andre hunder på klinikken, ei heller opp på bordet og klås på av veterinær hver gang man er innom. Men å ta med hunden inn når man kjøper mat, en leke, et bånd, et bein, eller når man bestiller time, vil sjekke vekta på hunden osv. Så kan man sørge for positive opplevelser for hunden der da, istedet for at den bare skal sitte i bilen og vente. Og har man en hund som kanskje er spes utsatt for sykdom, så ville jeg tatt en ekstra tur innom bare for å si heiog gi dyret en godbit, om jeg allikevel var i nærheten.

Og i tilegg kan jeg jo få muligheten til å hilse på noen kjekke veterinærer selv. :wub::)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei, da misforstod jeg ironien.. :wub: Ikke alltid like lett å skjønne sånt gjennom en dataskjerm. :rolleyes:

Nei, jeg savner en sånn "ironivarsel"-smilie, det hadde vært kjekt :)

Og da skjønner jeg mer hva du mener, og er vel egentlig enig med deg om det.

Klippet resten av innlegget ditt jeg, som forøvrig er det jeg har prøvd å si på en (tydeligvis) veldig klønete måte. Men jo, jeg tror det har blitt tatt opp i diskusjoner før, enten her eller på canis, at hundefolk burde lære litt mer av hestefolk. Hestefolk går over dyrene sine så å si hver dag de, sjekker og steller og håndterer. Hundefolk børster såvidt det er på hundene sine, sjekker aldri over beina så sant det ikke klippes klør eller hunden er halt, og tannhelse består stort sett av å gi hunden noe hardt å tygge på. Bare for å generalisere det veldig.

Det er sjeldent at folk med pelsstell-raser sliter med håndteringsproblemer og, har jeg lagt merke til. Hunder som er vant til å stå på bord og bli klippet og/eller børstet flere ganger i måneden er håndterbare hos veterinær og - men med tilsvarende store problemer om de ikke har fått det pelsstellet de trenger (altså, en cocker som har øra og beheng fullt av tugger og floker, er ikke like håndterbar som en cocker med velstelt pels som bare trenger en klipp), så jeg er ganske sikker på at det er en sammenheng der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Selvfølgelig må valpen sosialiseres mange steder og med mange forskjellige mennesker, men jeg tror at en godt sosialisert hund som man har lært å bli håndtert skikkelig og ofte vil kunne takle en tur til veterinær tilstrekkelig. Det kan kanskje være greit å ta med valpen/hunden når man skal kjøpe for, til veiing osv, men jeg vil ikke dra på egne sosialiseringsturer til veterinær. For det første fordi jeg syns det er en uting å dra flere hunder enn nødvendig inn på et veteronærkontor og unødvendig stresse opp muligens syke hunder som sitter der og venter. Det er nok folk og dyr på et vet. kontor allerede. Og så er jo et sånt sted et eldorado for smitte. Tenk bare på alle hundene med kennelhoste som sitter og venter på time der. Jeg mener det er en unødvendig ting å utsette hunden for når man ikke engang skal veie den. Ikke det at jeg er hysterisk, langt i fra, jeg syns bare det er unødvendig.

Bernerfrøkna mi ble aldri sosialisert spesielt hos vet og har ikke fått turer dit i voksen alder heller uten at det har vært en grunn til det. Hun liker ikke veterinærkontoret, og viser det med hele kroppen, men hun gjør som hun bli bedt om der og lar seg veldig greit håndtere, og det holder for meg. Hun har det litt ubehagelig der og da, men er like happy som vanelig med en gang vi kommer ut derfra. jeg kan ikke se at det gjør noen stor skade at hun misstrives en halv time en skjelden gang iblandt.

Jeg tror også det faktum at de aller fleste besøk hos veterinær senere i hundens liv er negative delvis vil overskygge de tidligere positive erfaringene uansett. Og å dra til vet for å trene på at det er et positivt sted gjennom hele hundens liv for at det skal overskygge det negative som nødvendigvis må forbindes med diverse vet. besøk ser jeg ikke helt nødvendigheten av. Jeg tror at hvis det er en hund med sund mentalitet som er godt sosialisert og vandt til å bli håndtert så skal det ikke være nødvendig å sosialisere og trene spesielt på å gå til veterinær. Så, nei jeg vil ikke trene fremtidige hunder spesielt på å gå til veterinær heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg overlater sånt til dere som er flinke til det jeg.

:rolleyes:

Okay, har DU tatt en kortisonsprøyte? Veit du hvordan det føles? Det er faktisk ikke værre enn å sette en hvilken som helst annen sprøyte (så sant den da ikke settes direkte i ledd, det hender er litt vondere enn vanlig, men jeg antar at det ikke var DER valpen din fikk sprøyte?) - og det sier jeg som har sprøyteskrekk.

- Og jeg sammenlignet meg ikke med en hund, jeg sa at jeg veit at kortisonsprøyter ikke er vondere enn andre sprøyter.

Tja, når vi nå begynner å snakke om hva vi selv har opplevd og ikke opplevd.... Jeg har opplevd å få elveblest (samme type utslett som min hund fikk), på hele kroppen, og hovnet opp masse, og VET at det gjør sinnsykt vondt om man trykker på kulene. Men om min hund ble redd og fikk vondt av selve stikket, av at han holdt henne, eller at hun ble redd selve situasjonen, vet jeg ikke.

Hællandussan :rolleyes:

Nei, jeg TROR ikke noe som helst jeg, jeg VEIT at hunder generelt er lite trent i å bli håndtert av klønete eiere - og jeg VEIT det fordi jeg har jobbet med å håndtere andres bikkjer i flere omganger og settinger. Hva for slags erfaring har du?

Tja, jeg har erfaring med min BC og min DP. Jeg har i alle fall erfaring med min hund, i motsetning til du :) likavel så er du veldig flink til å vite alt om henne (og meg) tydeligvis...

Okay, vi kan prøve en gang til.. En normal, trygg, veloppdragen hund med god mentalitet tåler fint å bli håndtert av fremmede OM - og jeg gjentar OM - den er vant til å bli håndtert. Det er noe man TRENER på, på lik linje som man trener på alle andre hverdagslige ting, og man MÅ ikke tråkke inn på alle veterinærklinikker i omrdet for å trene på akkurat den type håndtering.

Du er visst ikke i stand til å høre du :ahappy: Min hund er den mest håndterbare hunden jeg kjenner, hun tillater alt, og syns ikke det er ekkelt. Likavel blir jo ikke det det samme om fremmede skal gjøre det.. Derfor ser jeg fordelen med å trene på forskjellige steder med forskjellige folk. Også fremmede folk. Om man har en rase som er kjent for å være reservert mot fremmede ser jeg også fordel med å ofte øve med fremmede folk, ikke bare familie og venner som hunden kjenner. Har alltid øvd masse med familie og fremmede (sjekke tenner, klør osvosv), trent på det siden hun var liten, så jeg slapp å begynne å trene vekk noe.. Kanskje unødvendig, men jeg syns det er greit å være på den sikre siden..

Når det er sakt så gidder ikke jeg å reise til vett bare for å trene. Men har tatt henne med et par ganger jeg har vært der med BCen min.

Har ikke sagt at hunder tar skade av det heller, det jeg har prøvd å påpeke er at den type jobb kan man faktisk ta hjemme. Hvis hundeeiere generelt var flinkere til å håndtere hundene sine, så hadde de sluppet å forstyrre på en veterinærklinikk for å trene på et problem som kanskje ikke er der en gang.

Igjen, hunder ser forskjellen på hjemme og på andre steder. Derfor ser jeg fordel med å trene på ting på forskjellige steder, ikke bare hjemme. For min del gjelder det all trening. Jeg regner ikke med at hunden min kan en ny øvelse ute f.eks, fordi den kan det hjemme. Jeg trener selvsagt på forskjellige steder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok jeg har 5 minutter her...

Egne erfaringer med de hundene jeg har hatt:

Malamute, trygg hos veterinæren

Husky, trygg hos veterinæren

Schæfer 1, trygg hos veterinæren til tross for en del hardhendt behandling, aldri redd og aldri panikk på han

Schæfer 2, det samme med han og han var hos vetten minst en gang annen hver mnd. Den siste stunden var han gjennom virklig hardhent behandling. Likevel fikk han ikke noia av å gå inn der

BorderCollie med noen aggresive tendenser, Elsker veterinæren, til tross for at han å har opplevd kiropraktor som er AU og han hater henne. Men han har ikke generalisert dette til noen veterinærer eller kontorer. Han vet når det blir vondt, for da kommer munnkurven så da brøler man, men i det øyeblikket den kommer av så er han lykkelig igjen.

Jeg kommer ALDRI til å stresse med slike steder, ærlig talt, en genial måte å få dem engstlige, mulgens syke på, og ikke minst usikre, slik som enkelt styrer og lager problemer ut av alt.

Mine 5 minutter etter 8 er gått.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Næmmen hællandussan da, Helle.. Du skjønner det, når man får litt mer erfaring og har jobbet med hund i noen år, så trenger man ikke å kjenne hver eneste lille hund i hele vide verden for å "kjenne lusa på gangen". Vi kan snakkes om noen år, når du har erfaring med litt mer enn 2 hunder og kan litt om mentalitet (som dette med avreagering), så får vi se da om du fortsatt mener at du veit bedre.

Foreslår at du leser innlegget til Huldra jeg, det om hvordan man trener hest kontra denne "sosialiseringen" av hund, uten å ha alle piggene ute.. Kanskje noe går inn og? :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...