Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund som demper?

Vala

Av Vala,
i Trening og adferd

Recommended Posts

Vala Experienced

Vala

Skrevet
Skrevet

Hei folkens..

Jeg møtte på en søt tispe idag (uten at jeg hadde med min hund) som jeg oppfattet som en som dempet mye. Da jeg kom inn i rommet til henne (med en som hun altså kjenner seff), så var hun oppsøkende og imøtekommende. Når møtet hadde "roet" seg litt ned, så oppdaget jeg at hun slikket seg veldig rundt munnen. Videre, så gjespet hun, halen logret ikke og jeg syntes hun var anspent i ansiktet (og kanskje kroppen generelt).

Mitt spørsmål er som følger:

Hun oppsøkte meg for å få kos, hun fikk det. Kos og oppmerksomhet og masse kosepreiking. Underveis i dette, så gjorde hun altså alle disse tingene som jeg oppfatter som demping. Og da slo det med, hva skal jeg gjøre når en hund demper meg på denne måten? Jeg følte ikke selv at jeg var stresset eller noe, men kanskje det var meg hun ønsket å dempe- fortelle meg at hun var snill, søt og grei? ELLER var hun fryktelig usikker og stressa?

Siden jeg ikke helt skjønte hva hun drev med, så trakk jeg meg vekk fra henne og snakket videre med venninnen min. Men hunden ville ikke la meg være, hun drev på meg, gnikket seg inntil meg, igjen la seg ned og ville kløs på magen mens hun fremdeles dempet...

Er det sin egen usikkerhet hun demper for eller var det noe jeg gjorde lurte jeg på...

Selvfølgelig vanskelig å svare på, men når en hund viser så mange dempende signaler- så ønsker jeg å gi denne hunden rom. Men den ville liksom ikke ha det? Skal en kose med en hund som oppsøker, for deretter å dempe noe enormt?

Hvis rase spiller noen rolle, så er dette en rottweiler.

Jeg har aldri møtt noe liknende, så jeg håper at noen har noen gode ideer!

akela Contributor

akela

Skrevet
Skrevet

Det er mange hunder som "lærer" å bli så aktivt underkastende-hilsende... fordi mange mennesker tror "å den vil kose hele tiden den", og så gir de den oppmerksomhet for det. Dermed blir det en innlært sak, tror jeg - der hunden tror den "må", eller at den tror at "sånn må det være".

Og så prøver den å "dempe" seg litt selv kanskje, fordi den merker at den blir for vill. Jeg har en hundebekjent som lager et svare liv i bilen fordi den gleder seg sånn, samtidig som den gjesper og blunker og prøver å roe seg selv - det er et sirkus! Jeg bryr meg kanskje mindre om hvorfor det dempes - jeg blir mer opptatt av hvorfor i huleste en hund viser en så aktivt smiskende underkastelseshilsing, og prøver å styre unna å oppmuntre det mer.

For deg som enkeltperson nå såpass sent i hundens liv (den er voksen, eller iallfall ikke liten valp?), så tror jeg du kan gjøre lite. For meg så starter det allerede med hvalper, at jeg ikke "liker" underkastende hilsing, småtissing og alt dette - og heller prøver å få slike hvalper mer frimodige, alt ettersom hvordan de er, samtidig som folk som hilser på dem får beskjed om ikke å oppføre seg så eller slik og fremelske enda mer underkastingshilsing. Mine hunder styrer jeg helst unna å "vise magen" som hvalper/unghunder mot meg - jeg er ikke noe glad i å legge dem på rygg i fanget, slik jeg ser noen bekjente liker å gjøre nærmest for å vise at "se så tillit hunden min har til meg". Slike ting.

Treffer jeg en usikker-smisker, så prøver jeg vel hverken å hilse overstrømmende og gi mye fokus - men heller ikke å overse; for usikre hunder som velger å oppsøke så kan det å bli oversett være det "verste".

Nå ser jeg riktignok at eldste hannhunden her overser usikre masere, og de blir bare mer intensive i forsøket på å bli sett - men det han lar dem få lov til, er å dilte i hælene på ham uten at han "ser" dem, og det blir som en slags aksept. Men jeg er ikke hund, og hunder har jo ofte lært at "mennesker må man hilse pent på", så jeg prøver vel kanskje heller å si "hei hei", klø litt på siden av halsen deres uten å bøye meg frem eller over eller mot... hvis jeg i det hele tatt "piller" på dem.

Noen ganger så nikker jeg og sier "hei du", og ikke mer, og lar meg ikke mase på; å begynne å pille er ofte startskuddet. Men nå "orker" jeg ikke jeg å bli overhilst på selv heller - og det tror jeg er like greit for mange hunder; jeg tror de gjør mye hilsing for "vår skyld". Nå liker jeg forsåvidt at hund er hund, og har ikke noe enormt behov for voldsomme kjærlighetserklæringer for min egen selvbekreftelse litt sånn, "å ja, den ER virkelig glad i meg" - jeg synes det holder at hundene er i nærheten jeg, at de velger det, og jeg sitter ikke akkurat alene i stua.

Men dette har også med at jeg synes det er litt trist at hunder tror de "må" smiske og underkaste seg for folk... det er vel DETTE som egentlig er greia mi.

Det kommer an på rase, men noen overdrevne hilsere har rett og slett fått oppmuntret det fra hvalpetiden av og aldri fått bli voksne - fordi vi mennesker synes det er søtt/festlig/hyggelig etc. Men se litt på hunder imellom: Hvalper får hilse mye og overdrevent, men så strammes det inn på omgangsformen etterhvert - hunder som hilser overdrevent og overstadig på andre, eldre, fremmede hunder får ofte kjeft.

Men det er spennende å se og prøve å lære - kanskje du kan se hvordan denne hunden er i forhold til andre hunder, for eksempel, se hva de andre hundene gjør, og "fiske" litt etter hva eier gjør/ikke gjør etc. Og så er det fint å lese om folk som vil gi hundene rom :o

Vala Experienced

Vala

Skrevet
  • Forfatter
Skrevet
Det er mange hunder som "lærer" å bli så aktivt underkastende-hilsende... fordi mange mennesker tror "å den vil kose hele tiden den", og så gir de den oppmerksomhet for det. Dermed blir det en innlært sak, tror jeg - der hunden tror den "må", eller at den tror at "sånn må det være".

Og så prøver den å "dempe" seg litt selv kanskje, fordi den merker at den blir for vill. Jeg har en hundebekjent som lager et svare liv i bilen fordi den gleder seg sånn, samtidig som den gjesper og blunker og prøver å roe seg selv - det er et sirkus! Jeg bryr meg kanskje mindre om hvorfor det dempes - jeg blir mer opptatt av hvorfor i huleste en hund viser en så aktivt smiskende underkastelseshilsing, og prøver å styre unna å oppmuntre det mer.

For deg som enkeltperson nå såpass sent i hundens liv (den er voksen, eller iallfall ikke liten valp?), så tror jeg du kan gjøre lite. For meg så starter det allerede med hvalper, at jeg ikke "liker" underkastende hilsing, småtissing og alt dette - og heller prøver å få slike hvalper mer frimodige, alt ettersom hvordan de er, samtidig som folk som hilser på dem får beskjed om ikke å oppføre seg så eller slik og fremelske enda mer underkastingshilsing. Mine hunder styrer jeg helst unna å "vise magen" som hvalper/unghunder mot meg - jeg er ikke noe glad i å legge dem på rygg i fanget, slik jeg ser noen bekjente liker å gjøre nærmest for å vise at "se så tillit hunden min har til meg". Slike ting.

Ja, denne er voksen. Så opplæringsmessig, så er det jo for sent :P Men den er samtidig ikke hysterisk opptatt av å bli kost med. Ikke i min bok iaf. Men nå er jeg vant til Sofus (2,5 år) som er overstrømmende, ekstrem opp i mennesker for å bli kost. Til den grad at det nesten bikker for ham. Men, Sofus er hele tiden gleden selv. Denne tispen her, var utrolig anspent!

Jeg er jo også usikker på om denne hunden har blitt lagt på rygg når den var liten, men hun var veldig på å bli kost på magen som jeg skrev over.

Treffer jeg en usikker-smisker, så prøver jeg vel hverken å hilse overstrømmende og gi mye fokus - men heller ikke å overse; for usikre hunder som velger å oppsøke så kan det å bli oversett være det "verste".

Nå ser jeg riktignok at eldste hannhunden her overser usikre masere, og de blir bare mer intensive i forsøket på å bli sett - men det han lar dem få lov til, er å dilte i hælene på ham uten at han "ser" dem, og det blir som en slags aksept. Men jeg er ikke hund, og hunder har jo ofte lært at "mennesker må man hilse pent på", så jeg prøver vel kanskje heller å si "hei hei", klø litt på siden av halsen deres uten å bøye meg frem eller over eller mot... hvis jeg i det hele tatt "piller" på dem.

Noen ganger så nikker jeg og sier "hei du", og ikke mer, og lar meg ikke mase på; å begynne å pille er ofte startskuddet. Men nå "orker" jeg ikke jeg å bli overhilst på selv heller - og det tror jeg er like greit for mange hunder; jeg tror de gjør mye hilsing for "vår skyld". Nå liker jeg forsåvidt at hund er hund, og har ikke noe enormt behov for voldsomme kjærlighetserklæringer for min egen selvbekreftelse litt sånn, "å ja, den ER virkelig glad i meg" - jeg synes det holder at hundene er i nærheten jeg, at de velger det, og jeg sitter ikke akkurat alene i stua.

Men dette har også med at jeg synes det er litt trist at hunder tror de "må" smiske og underkaste seg for folk... det er vel DETTE som egentlig er greia mi.

Ja, det var her jeg ble litt usikker.. Altså, for en som ønsker oppmerksomhet ville det jo blitt ille hvis jeg hadde oversett den fullstendig. Så det ble avmålt fra min side. Det skal sies at jeg satte meg ned, rett og slett for å unngå å bli "hengende" over henne. Noe hun sikkert oppfattet som en invitasjon til mer kos? Jeg vet ikke. Men det føltes liksom ikke riktig å overse henne for mye heller, hvis du skjønner? Da ble hun mer klengete.. Og da ble jeg litt usikker på henne. Det skal jeg innrømme.

Det kommer an på rase, men noen overdrevne hilsere har rett og slett fått oppmuntret det fra hvalpetiden av og aldri fått bli voksne - fordi vi mennesker synes det er søtt/festlig/hyggelig etc. Men se litt på hunder imellom: Hvalper får hilse mye og overdrevent, men så strammes det inn på omgangsformen etterhvert - hunder som hilser overdrevent og overstadig på andre, eldre, fremmede hunder får ofte kjeft.

Men det er spennende å se og prøve å lære - kanskje du kan se hvordan denne hunden er i forhold til andre hunder, for eksempel, se hva de andre hundene gjør, og "fiske" litt etter hva eier gjør/ikke gjør etc. Og så er det fint å lese om folk som vil gi hundene rom :o

Dette er som sagt en rottis. Siden jeg ikke har den mest inngående kjennskap til rasen, så vet jeg ikke hvordan de vanligvis "er". Hun er også vant til å møte nye mennesker, mye, så dermed var det ikke noe "farlig" å møte meg. Men kanskje hun rett og slett har møtt for mange? Jeg vet ikke helt.

Jeg er enig i dette med å se henne med andre hunder. Som sagt, så var hun nydelig, men anspent i mine øyne (men så er jeg jo den heldige eier av verdens MINST anspente hund selv.. at gutten min i det hele tatt klarer å holde seg på bena er jo mirakuløst til tider :P). Jeg har tenkt å dille på tur engang, men uten Sofus. Han er så intens at jeg lar det være, iaf til jeg vet hvor "balansert" hun er :P

Tusen takk for svar damen!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gå til emneliste

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • simira
      Adferdsproblem med unghund

      Av simira · Skrevet

      Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • GoldenRetrievergutt
      Adferdsproblem med unghund

      Av GoldenRetrievergutt · Skrevet

      Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • simira
      Adferdsproblem med unghund

      Av simira · Skrevet

      Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Josefina
      Kickspark

      Av Josefina · Skrevet

      Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • GoldenRetrievergutt
      Adferdsproblem med unghund

      Av GoldenRetrievergutt · Skrevet

      Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..

  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...