Omplasserte hunder

[Lotta]

Jeg vil nok tro Lotta, at alle som har vært i din situasjon har lagt fra seg det ene prinsippet etter det andre og forstått at noen ganger må man bare gi seg. Ingen bebreider deg for det valget du har tatt, syns posten din så litt sår ut. Jeg har stor respekt for det du har gjort. Og det tror jeg alle her har.

Nei, jeg blir ikke såret over ureflekterte eller flåsete bemerkninger fra en 6. klassing - litt mer skal det heldigvis til - og det er vel ingen tvil om at jo eldre vi blir, jo mer livserfaring og flere prøvelser vi skal igjennom, jo mer skjønner vi at verden faktisk ikke er sort/hvit - ei heller løsningene som må velges for å stå ut med det...

[Caroline]

Da mine foreldre gikk fra hverandre ble våre to voksne hannhunder omplassert (gjennom oppdretter). Grunnlaget for det var at vi flyttet fra rekkehus og inn i blokk, ettersom det var det mamma hadde råd til alene, og der mistrivdes hundene veldig. Jeg var overhodet ikke enig i at hundene skulle omplasseres, og har fremdeles ikke tilgitt det at de ble sendt vekk mens jeg var på sommerferie, men man vet aldri hva man selv ville gjort før man er i situasjonen selv..

Ihvertfall, enden på visa her ble at hundene kom sammen i et nytt hjem og fikk det godt. Jeg klarte meg nesten 3 år, da flyttet jeg ut og kjøpte min egen hund.

[akela]

Det har vel vært et par hunder innom "storfamilien" vår som hadde bedre av et godt hjem et annet sted - men da ordnet vi det privat selv, uten hastverk. Vi har stokket litt om på hunder oss i mellom, når det har vært dødsfall og oppbrudd for den gjenlevende - rettere sagt: En hund flyttet fra et familiemedlem til et annet. Men vi bruker vårt nettverk, og jeg ville personlig aldri levert min hund til en omplasseringsorganisasjon men fikset det selv - eller, hvis jeg ikke er her lenger, så har jeg avtalt med familien om hva som skal gjøres med hvilke hund...

Jeg har mer sympati når hunder omplasseres slik eller gjennom en oppdretter. Det sistnevnte betyr for meg både at det er en ålreit oppdretter som tar ansvar for hvalper som er levert også i lengre tid etterpå, at det er en eier som beholder kontakten med oppdretter også utover de første søte hvalpebildene på mail, og en potensiell ny eier som tar seg bryet med å lete i rasemiljøet for å finne "sin" hund.

Det er fint med omplasseringsorganisasjoner, men de gjør det på en måte litt "for lett" - iallfall for eiere som ikke vil ha hunden sin lenger, de kan kvitte seg med den relativt raskt. FOD og Kattehuset opplever vel dyr som blir dumpet hos dem, eller at det er så bråhast at eier knapt kan vente en dag eller fire med å få hunden ut av huset.

Og har man sånn hast, så tviler jeg litt på hvor dypt hundeholdet egentlig stakk - det blir litt easy come, easy go. Jeg ser også på mine "hundebekjente" hvem som omplasseringskenneler har størst appell til; det er mine "bleeding heart"-venner som gjerne vil favne all verdens firbeinte og være gode mot dem <_<

Eiere med større innsikt velger enten "rette" hunden uten at det er så mye "stakkars deg"-følelser - de tar en hund som vil passe dem (hvis de får den), eller de skaffer seg omplasseringshunder via oppdretter/rasemiljø, private annonser.

Klart det kan skje ting i livet som gjør hundeholdet umulig, men det handler i nokså mange tilfeller om noe litt "mindre alvorlig" enn tragiske dødsfall, alvorlig sykdom (som selvsagt er force majeure): Det skulle mye til før jeg flyttet inn et sted hvor det ikke var lov å ha hund, og kvittet meg med hundene for eksempel - noe som er en vanlig "grunn" til omplassering. I slike tilfeller finnes det alternativer. Nå for tiden blir jo halvparten skilt, mens enda flere samboere går hver sin vei, og det må tydeligvis være atskillige som klarer å beholde hunden også i denne situasjonen? Så kanskje det igjen har noe med hvor dypt hundeholdet stakk i utgangspunktet; om hunden var "tilbehør" til familien og ungene (a la de tre V-ene), eller om interessen var dypere enn som så.

[Hampus]

Jeg har gjennom 20 år hatt 2 forskjellige omplasseringshunder.

Fikk min første da jeg var 14, og neste kom i hus da jeg var 20.

Sistnevnte avlivet vi i januar i år, nesten 15 år gammel...

Det har vært krevende å ha omplasseringshund, spesielt siste som kom fra et alkoholisert hjem og var full av traumer.

I tillegg føler jeg at vi gikk glipp av mye da vi mistet "valpedelen" i hundeholdet.

Men jeg kan med hånden på hjertet si at det var verdt det.

Likevel valgte vi renrasede, registrerte valper da vi kjøpte de 2 hundene vi har i dag, noe vi ikke har angret på.

Mye pga endrede interesser, som ønsket om å gå på utstilling osv.

Jeg synes det er flott at folk ser sine begrensninger og omplasserer hunden om de av en eller annen grunn ikke klarer med den.

Mine største oppgaver som dyreeier er å sørge for at dyra har det godt, ikke lider og får oppfyllt sine behov.

Klarer jeg ikke dette vil jeg avlive eller omplassere.

At mennesker som har mistet kjære i dødsfall eller samlivsbrudd ikke lenger ser seg skikket til å gi dyret sitt det den trenger, det har jeg full forståelse for.

OG da er de etter mitt syn gode dyreeiere.

De tar ansvar og sørger for at dyret får det den trenger, selv om det kanskje innebærer den sorgen det er å måtte miste dyret sitt.

Desverre ser det ut til avles for mye hund i Norge, og mange av disse er blandinger.

Hvordan vi skal få gjort noe med dette, ja si det...