Gå til innhold
Hundesonen.no

Greyhound


Decarabia
 Share

Recommended Posts

Rasenavn: Greyhound

Ischmaleto1.jpg

Bilde tatt av Siw Tonje Bjerhelund (Another Story)

Ischma.jpg

Bilde tatt av Lill Ydse

Type: Mynde

Størrelse: Stor (Hannhund: 71-76cm Tispe:68-71cm

Aktivitetsbehov: Middels

Pelslengde: Kort

Behov for pelsstell: Nei, veldig lite.

Allergivennlig: Nei

Fargevarianter: Sort, hvit, rød, fawn, gulbrun, brindle eller disse farger i kombinasjon med hvitt.

Temeperament/atferd: Har en bemerkelseverdig styrke og utholdenhet. Intelligent, vennlig, hengiven og stabilt temperament.

Opprinnelseland: Storbritania

Greyhound er en hund som i usedvanlig grad forener kraft og symmetrisk eleganse. Hunden har utmerkede egenskaper både som veddeløpshund og, ikke minst, som selskapshund.

Disse to egenskapene rendyrkes som regel i ulike avlslinjer.

Karakteristikk

Standarden for greyhound har ikke vært spesielt detaljert. Det overordnede målet har vært å få fram hunder med et karakteristisk helhetsinntrykk. Det skal framkomme særlig gjennom kombinasjon av kraft, eleganse og harmoniske bevegelser. Hunden må ikke være så kraftig at den blir klumpete, heller ikke for spinkel. Hundens linjeføring er utpreget harmonisk og symmetrisk, uten forstyrrende eller avbrutte konturer. Hundens siluett danner en rekke svake S-linjer som går over i hverandre. En greyhound skal ha et langt og fjærende trav.

De vanligste fargene er svart, brindle og rød, enten ensfarget eller som tegninger på hvit bunn.

Høyden er oppgitt til 71-76cm for hannhunder og 68-71cm for tisper, men det vesentligste er helhetsinntrykket.

Historikk

Forfedrene til våre dagers greyhound levde for flere tusen år siden i Midt-Østen. Slike hunder var tidlig kjent i Hellas, og derfra kom de videre til Romerriket. Romerne var et ekspansivt folkeferd. De brakte med seg sine mynder til England. Der er det omtalt i skrifter og lover allerede på 800-tallet, og rundt år 1000 ble det nøye fastslått hvem som hadde rett til å eie greyhounds. Navnet på rasen skriver seg muligens fra et gammelt anglosaksisk ord for hund.

I England ble hundene utviklet til å fylle to funksjoner, de skulle både være dyktige jakthunder og trivlige hunder å omgåes med i det daglige. Dermed fikk greyhounden også utviklet sine sosiale egenskaper.

I århundrer var det forbeholdt adelen å eie greyhounds. På 1900-tallet ble så veddeløpssporten etter hvert uhyre populær, samtidig som det ikke lenger var aktuelt å forbeholde greyhounds for visse sosiale lag. Det åpnet for en utvikling av to mer eller mindre spesialiserte typer greyhounds; veddeløpshunden, der fart og vinnerinstinkt var eneste avlskriterium, og selskaps-og utstillingshunden, der det vakre og harmoniske i utseende og bevegelse, i tillegg til en trivlig atferd, var egenskaper som ble vektlagt. Men det må legges til at også en selskapsgreyhound godt kan vise seg å ha fine løpsegenskaper, og det finnes utstillingschampioner med veddeløpslisens. Likeledes kan også løpshundene ha gode egenskaper som selskapshund.

Interessen for løp med greyhounds har dessverre ligget noe nede her til lands, men aktiviteten er nå igjen stigende. Løpstrening skjer nå ukentlig i sommerhalvåret i Oslo-området.

Oppdragelse

Som valp er greyhounden svært åpen, glad og frimodig, helt uten den verdighet som den etter hvert får som voksen. Innendørs vil en voksen greyhound være rolig, så fremt den får regelmessig mosjon og aktivisering. Imidlertid bruker enkelte greyhounds noe lengre tid på å bli voksne og verdige! Det kan være lett å oppfatte en greyhound som en nærmest vill løpsmaskin, som tar opp jakten på alt som beveger seg. Dette bildet stemmer nok ikke. Som vi har sett, har engelskmennene gjennom århundrer avlet på disse hundene også med tanke på at de skulle være trivlige å leve med. Hvis en behandler hunden fornuftig, vil en derfor i det daglige kunne omgås en harmonisk, rolig og veltilpasset hund.

De fleste greyhounds tilpasser seg sine eiere uten all verdens opplæring og dressur. Man må selvsagt vise hunden på vanlig måte hva som er tillatt og ikke tillatt. Videre består den viktigste opplæringen i at hunden får være med på mest mulig, at den blir behandlet vennlig og med respekt. Den setter stor pris på å bli kjælt med.

Forfølgelsesinstinktet er klart tilstede hos hunden. Det betyr at en må tenke på hvor og når en slipper hunden. Når jaktlysten først er tent i en greyhound, er det som regel vanskelig for eieren å trenge gjennom med sine fromme ønsker, men slik er det jo for de fleste hunderaser. Likevel er greyhound av natur såpass kultivert at den ikke går rundt og ”eksploderer” i alle retningar. En luftetur i parken vil som regel være en fornøyelse.

Mosjon

En greyhound vokser raskt og er derfor noe ”sårbar” i denne tiden. Inntil den er voksen skal den vokse i harmoni med seg selv uten for hard mosjon, slik at ben, sener og muskler får utviklet seg korrekt. Lek i sitt eget tempo og korte turer er tilstrekkelig mosjon i oppveksten. Når hunden er 15-18måneder, kan mosjonen tilta. Mange greyhounds vil gjerne ta ut sitt behov for mosjon gjennom en skikkelig løpetur et par-tre ganger i uken hvis de får anledning til det. De setter stor pris på å få leke med andre hunder, gjerne av samme rase, så lenge lekekameraten ikke blir for gneldrete, vaktsom eller pågående. Men hunden skal ikke bare ha slik lekemosjon, det vil ikke i tilstrekkelig grad utvikle en harmonisk musklatur og gode bevegelser. Turer i bånd, jogging eller sykling sammen med hunden på riktig underlag kan anbefales.

Helse

Det er små helseproblemer med rasen. Få av nåtidens aktuelle hundesykdommer er påvist på greyhounden. Vi høster nå goder av tidligere oppdretteres konsekvente og fornuftige avlsprogram opp gjennom tidene.

Rasen i Norge

De norske og svenske greyhounds har i årenes løp utviklet seg til en meget homogen stamme av høy kvalitet. Hunder fra denne berømte greyhoundstammen finnes nå i en rekke land verden over. Selv i rasens hjemland, England, finnes flere champions med norsk/svenske hunder i stamtavlen.

Det har vært en stigende interesse for greyhound i Norge de senere år, selv om rasen ikkje har spesielt stor utbredelse. I 2003 ble det registrert 30 hunder. Rasen er organisert i Norsk Greyhound Klubb som ble etablert i 1952. Klubben har mer enn 130 medlemmer. Norsk Greyhound klubb arrangerer årlig en større utstilling med 40-50 greyhounds, i tillegg til de andre mynderasene.

Greyhounden i det daglige

Enkelte greyhounds kan være noe vaktsomme, men det skjer i så fall uten mye bråk og bjeffing. Hunden bjeffer i det hele tatt meget sjelden, og bare hvis noe spesielt skjer.

Hunden er svært lettstelt. Regelmessig børsting holder pelsen fin og blank. Bading er sjelden påkrevet. Den røyter likevel en del, selv om den er korthåret. Gjennom riktig fóring og mosjon vil en raskt kunne se hvordan hunden når sitt optimale, både i utsende og bevegelser. Hunden spiser for øvrig ganske mye, særlig i aktive perioder. La hunden selv bestemme fórmengden. En greyhound som får tilstrekkelig med mat og mosjon vil aldri bli fet. Den vil være vakker og harmonisk med seg selv.

Dette er hentet ut fra greyhoundens side www.greyhoundklubben.no

Er det bare meg her inne som har greyhound?

Har en valp på 6 mnd. Hun er helt rød, bortsett fra litt sort i ansiktet som er i ferd med å forsvinne. Greyhounden er en veldig herlig hund De er rolige og omgjengelige. De elsker fremmede og sitter gjerne i fanget. De er en stor rase, men innbiller seg at de er veldig små. De krever ikke så mye aktivisering, men vil gjerne rase fra seg om dagen om mulig. Som de fleste mynderaser jakter de gjerne ting som beveger seg. Noen greyhounder brukes også i AG og LP.

Man får en greyhoun i alle farger og fargevariasjoner.

Nedenfor er det bilde av greyen min. Hun heter Ischma og kommer fra kennel Another Story.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...