Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Fra jeg var født til jeg var 2år hadde min Onkel og Tante en blandingshund som het Sappo. Han var en venlig og godmodig bamse, som jeg rev i ører, hale, slo, beit og kravlet på (nå skal det sies at jeg ikke fikk lov, men gikk ikke an å passe på meg hele tida da ;) ) uten at han noen gang ble sint, bare gikk bort fra meg. Februar 1994, da jeg var 2år, han var 5, ble han far til 4 herlige valper, 2gutter og 2tisper. Onkel og tante skulle få en, valget falt på den tøffeste, en herlig hann som ble kalt Tim.

Desverre ble Sappo på kjørt rett etter Tim kom hjem, han var da 3mnd.

Jeg og Tim ble bestevenner, han passet på meg og vi lekte og koste oss gjennom oppveksten min. Han var verden snilleste hund. Han var nesten for snill, nesten litt Disney aktig <_< Jeg var utrolig glad i han, alltid når jeg fuikk kjeft gråt jeg inni pelsen hans, og jeg følte han var den eneste som var glad i meg noen ganger. Han trøstet meg når jeg var lei, følte på til leke plassen, var med å herja inne( noe som er fyfy for både barn og hunder, leke gjør vi ute.)

I de siste årene har jeg vært mindre hos onkel og tante, de bor bare 5min unna da, men har liksom ikke vært der like ofte som før. Nå har han blitt både far og beste far, tillog med olderfar har søtingen blitt. Og Theo(sønnen) og Aro(barnebarnet) bor idag hos min onkel og tante.

Sist jeg så han var onsdag den 18, akuratt en uke siden idag, og da la han hode mitt intill meg som han pleier, jeg kunne se han var gammen, masse hvitt både på hode og på hals, mye mer enn før ja. Jeg tenkte på alt vi hadde opplevd sammen, da vi lekte gjemsel, og var med ungene i gata og lekte cowboy og indianer. Vi lekte huleboere, og han var ulven min, vi ulte i sammen og såv i sammen inni skapet, under senga, oppi en elske på loftet. Minnene strømmet frem, og jeg savnet da vi begge var yngre. Jeg la hode inni pelsen hans og visket at jeg var gla i han, og uansett hva som hendte kom han alltid til å være min nr 1! Alltid!

Fredag den 20.07.07 fikk jeg en følelse at noe var galt, jeg følte han var borte, at han var borte fra denne jord. Fra min verden. n følelse jeg ikke klarer å beskrive, jeg fikk frysninger, jeg var sikker på han var død.

Den kvelden tok jeg frem albumet, jeg så på bilder fra vi var små og gråt. Jeg fortalte til veninna mi at jeg trodde han hadde reist, hun sa bare jeg var blitt tullete...

Dagene etterpå var jeg trist og lei, hvorfor? Ingen hadde sagt at han var død, det var bare jeg som antok det. Så på mandag sa jeg til meg selv at på tirsdag skulle jeg besøke dem, og da fikk jeg se at alt var i sin beste velgående meg han.

Rett før jeg skulle til å gå kom pappa hjem fra butikken, han hadde møtt Onkel der, og han kom med beskjeden; Tim ble avlivet 20.07.07. Han hadde fått anfall, og de dro til vætrineren på kvelden, han ble avlivet med det samme.

Jeg fatter ingen ting! Dette er ubeskrivelig! Fatter ikke hvorfor jeg bare antok, det var jo helt teit.. men det vstemte jo. Hvordan kunne jeg vite det? Bare tilfeldighet?

Måtte bare få litt ut.... :)

Vet egentlig ikke hva jeg ville med dette innlegget. Er bare trist nå, det er liksom et tom rom. Men jeg vet han har hatt et flott liv, og han har det bra der han er nå. Med Sappo ;) R.I.P Tim ;) Kommer aldri til å glemme deg ;)

post-1148-1185380691_thumb.jpg

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...