Jump to content
Hundesonen.no

Jeg fikk en ekkel følelse på at noe var galt


Recommended Posts

Fra jeg var født til jeg var 2år hadde min Onkel og Tante en blandingshund som het Sappo. Han var en venlig og godmodig bamse, som jeg rev i ører, hale, slo, beit og kravlet på (nå skal det sies at jeg ikke fikk lov, men gikk ikke an å passe på meg hele tida da ;) ) uten at han noen gang ble sint, bare gikk bort fra meg. Februar 1994, da jeg var 2år, han var 5, ble han far til 4 herlige valper, 2gutter og 2tisper. Onkel og tante skulle få en, valget falt på den tøffeste, en herlig hann som ble kalt Tim.

Desverre ble Sappo på kjørt rett etter Tim kom hjem, han var da 3mnd.

Jeg og Tim ble bestevenner, han passet på meg og vi lekte og koste oss gjennom oppveksten min. Han var verden snilleste hund. Han var nesten for snill, nesten litt Disney aktig <_< Jeg var utrolig glad i han, alltid når jeg fuikk kjeft gråt jeg inni pelsen hans, og jeg følte han var den eneste som var glad i meg noen ganger. Han trøstet meg når jeg var lei, følte på til leke plassen, var med å herja inne( noe som er fyfy for både barn og hunder, leke gjør vi ute.)

I de siste årene har jeg vært mindre hos onkel og tante, de bor bare 5min unna da, men har liksom ikke vært der like ofte som før. Nå har han blitt både far og beste far, tillog med olderfar har søtingen blitt. Og Theo(sønnen) og Aro(barnebarnet) bor idag hos min onkel og tante.

Sist jeg så han var onsdag den 18, akuratt en uke siden idag, og da la han hode mitt intill meg som han pleier, jeg kunne se han var gammen, masse hvitt både på hode og på hals, mye mer enn før ja. Jeg tenkte på alt vi hadde opplevd sammen, da vi lekte gjemsel, og var med ungene i gata og lekte cowboy og indianer. Vi lekte huleboere, og han var ulven min, vi ulte i sammen og såv i sammen inni skapet, under senga, oppi en elske på loftet. Minnene strømmet frem, og jeg savnet da vi begge var yngre. Jeg la hode inni pelsen hans og visket at jeg var gla i han, og uansett hva som hendte kom han alltid til å være min nr 1! Alltid!

Fredag den 20.07.07 fikk jeg en følelse at noe var galt, jeg følte han var borte, at han var borte fra denne jord. Fra min verden. n følelse jeg ikke klarer å beskrive, jeg fikk frysninger, jeg var sikker på han var død.

Den kvelden tok jeg frem albumet, jeg så på bilder fra vi var små og gråt. Jeg fortalte til veninna mi at jeg trodde han hadde reist, hun sa bare jeg var blitt tullete...

Dagene etterpå var jeg trist og lei, hvorfor? Ingen hadde sagt at han var død, det var bare jeg som antok det. Så på mandag sa jeg til meg selv at på tirsdag skulle jeg besøke dem, og da fikk jeg se at alt var i sin beste velgående meg han.

Rett før jeg skulle til å gå kom pappa hjem fra butikken, han hadde møtt Onkel der, og han kom med beskjeden; Tim ble avlivet 20.07.07. Han hadde fått anfall, og de dro til vætrineren på kvelden, han ble avlivet med det samme.

Jeg fatter ingen ting! Dette er ubeskrivelig! Fatter ikke hvorfor jeg bare antok, det var jo helt teit.. men det vstemte jo. Hvordan kunne jeg vite det? Bare tilfeldighet?

Måtte bare få litt ut.... :)

Vet egentlig ikke hva jeg ville med dette innlegget. Er bare trist nå, det er liksom et tom rom. Men jeg vet han har hatt et flott liv, og han har det bra der han er nå. Med Sappo ;) R.I.P Tim ;) Kommer aldri til å glemme deg ;)

post-1148-1185380691_thumb.jpg

Link to post
Share on other sites
Guest
This topic is now closed to further replies.
  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



×
×
  • Create New...