Lederskap

[Gry]

Det finnes utallige lederstiler. Noen ledere sier man er "fødte ledere", de gjør ting, har en personlighet og en karisma som gjør at man bare vil jobbe for de. Kanskje en slik type leder som Akela beskriver.

Jeg tror at akkurat denne type "fødte leder" er farlig å bruke som modell i hundeverdenen. Om man på kurs vektlegger det å ha et godt lederskap og tenker på en slik leder, da vil man i mange tilfeller fortelle folk at; beklager du er ikke i besittelse av noen viktige egenskaper for å være en god hundeeier. Det er veldig lite pedagogisk.

Ordet Lederskap i hundetrening gir mange forskjellige assosiasjoner og er ofte lite pedagogisk. Ordet Lederskap forteller ikke konkret hva du skal gjøre. Og koker vi det ned til basic så handler det til syvende og sist om læring - og da kan vi bruke læringsteoretiske begreper til å forklare det hele.

[Guest 2ne]

Ordet Lederskap i hundetrening gir mange forskjellige assosiasjoner og er ofte lite pedagogisk. Ordet Lederskap forteller ikke konkret hva du skal gjøre. Og koker vi det ned til basic så handler det til syvende og sist om læring - og da kan vi bruke læringsteoretiske begreper til å forklare det hele.

Så - for å si det litt krast - da er folk generelt for dumme til å skjønne begrepet "lederskap", og det er mye enklere å bruke "pedagogisk korrekte" teorier for å få folk til å forstå at det lønner seg for de å ha oppdratt hunden sin såpass at de har kontroll på den?

[Margrete]

Jeg tror at akkurat denne type "fødte leder" er farlig å bruke som modell i hundeverdenen. Om man på kurs vektlegger det å ha et godt lederskap og tenker på en slik leder, da vil man i mange tilfeller fortelle folk at; beklager du er ikke i besittelse av noen viktige egenskaper for å være en god hundeeier. Det er veldig lite pedagogisk.

og da er man kanskje ikke så god leder likevel, om du ikke klarer å se personen du snakker til

Ordet Lederskap i hundetrening gir mange forskjellige assosiasjoner og er ofte lite pedagogisk. Ordet Lederskap forteller ikke konkret hva du skal gjøre. Og koker vi det ned til basic så handler det til syvende og sist om læring - og da kan vi bruke læringsteoretiske begreper til å forklare det hele.

Jo, men vil ikke det å være rimlig upedagogisk? For snakker du om læringsteoretiske begreper til hvermansen så fordummer du jo. Selv jeg som mener jeg er rimlig godt kjent med de, føler meg utrolig dum når noen babler i vei om slikt... Nei forholder meg til det du sa i første innlegget ditt jeg; "jeg er sjefen her, men jeg prøver i det lengste å være rettferdig mot deg"

Derfor blir jeg skremt når noen av ditt kaliber dukker opp for jeg er så enkel og bruker praksisen min for å forklare hva jeg mener. Lest nok bøker, kan en del, men klarer ikke å bruke teorien praktisk, men har den i bakhodet.

[Gry]

Så - for å si det litt krast - da er folk generelt for dumme til å skjønne begrepet "lederskap", og det er mye enklere å bruke "pedagogisk korrekte" teorier for å få folk til å forstå at det lønner seg for de å ha oppdratt hunden sin såpass at de har kontroll på den?

Folk er ikke dumme, men ordet lederskap er ikke definert, folk er ikke enige om hva det er, og det gir veldig mange ulike assosiasjoner.

Det mye enklere å forklare konkret hva som skal gjøres.

Når jeg underviser folk i hvordan de skal trene hund - da bruker jeg ikke faguttrykk, jeg bruker ikke ord som kan gi forskjellige assosiasjoner. Jeg forteller hva de skal gjøre

Men når jeg snakker med folk som kan terminologien, da blir det anderledes. Men fremdeles bruker jeg ikke ordet lederskap

Vi diskuterer vel ikke like ofte hva f.eks. forsterkning er? Det er definert. Men diskusjoner om lederskap kommer opp gjentatte ganger, nettopp fordi det ikke er noen enighet om begrepet.

Men hvis vi går til målet vårt. Vi ønsker en lydig og velfungerede hund. Hva skal vi gjøre for å få til det?

Vi må sosialisere og miljøtrene den, vi må forsterke de atferdene vi vil ha mer av, og vi må straffe de atferdene vi vil ha mindre av (her tenker jeg positiv forsterkning og negativ straff ). Vi må være konsekvente og ha de samme reglene hele tiden. Og ellers være snill og grei . Litt flåsete sagt, men sånn grovt sett så er det vel noe slikt som fører til en velfungerende og lydig hund??

og da er man kanskje ikke så god leder likevel, om du ikke klarer å se personen du snakker til

Jo, men vil ikke det å være rimlig upedagogisk? For snakker du om læringsteoretiske begreper til hvermansen så fordummer du jo. Selv jeg som mener jeg er rimlig godt kjent med de, føler meg utrolig dum når noen babler i vei om slikt... Nei forholder meg til det du sa i første innlegget ditt jeg; "jeg er sjefen her, men jeg prøver i det lengste å være rettferdig mot deg"

Derfor blir jeg skremt når noen av ditt kaliber dukker opp for jeg er så enkel og bruker praksisen min for å forklare hva jeg mener. Lest nok bøker, kan en del, men klarer ikke å bruke teorien praktisk, men har den i bakhodet.

Det er kjempefint å forklare ut fra egen praksis hva man mener. Jeg bruker masse eksempler fra egne hunder, egne tabber eller menneskeeksempler for å belyse ting fra ulike sider.

Hvordan man sier ting vil jo være avheng av hvem som hører på. På kurs og under forelesninger justerer man seg etter de som hører på. Har jeg bare instruktører i salen legger jeg listen høyere enn om det er en vanlig familiehundeier. Av og til så spør man om de kan det aktuelle begrepet, og hvis ikke - da forklarer man hva man mener i stedet. Det samme gjør jeg under konsultasjoner, ofte spør jeg hva de jobber med. Og er de psykolog, biolog elns - da kan man bruke slike ord og uttrykk som de kan.

[Guest 2ne]

Folk er ikke dumme, men ordet lederskap er ikke definert, folk er ikke enige om hva det er, og det gir veldig mange ulike assosiasjoner.

Vel, jo.. Jeg syns at folk er forbausende dumme, men det var vel ikke diskusjonen her

Det mye enklere å forklare konkret hva som skal gjøres.

Når jeg underviser folk i hvordan de skal trene hund - da bruker jeg ikke faguttrykk, jeg bruker ikke ord som kan gi forskjellige assosiasjoner. Jeg forteller hva de skal gjøre

Det er jeg enig med deg i, når man skal forklare folk hvordan man trener (i mitt tilfelle, jeg underviser jo ikke), så er det greiest å gjøre det så enkelt som mulig (ref. forbausende dumme folk)

Men når jeg snakker med folk som kan terminologien, da blir det anderledes. Men fremdeles bruker jeg ikke ordet lederskap

Jeg bruker sjeldent ordet lederskap jeg og - ble avlært en gang i forrige århundre av et par "søte" instruktører jeg personlig ikke ville hatt som leder, hverken for bikkjene mine eller meg - jeg foretrekker å kalle det oppdragelse. Det er et godt gammeldags norsk uttrykk som dekker det jeg mener på en helt utmerket måte.

Men jeg ER sjefen her, både over barn og hunder (og til tider kjærste), sånn er det bare.. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor det at jeg sier det, automatisk skal gjøre meg til en dyremishandler som går og dukker hundene mine i tide og utide bare for å holde de nede i redsel for at de skal klatre på rangstigen - det er bare i forhold til hunder det er negativt å være lederen, liksom. Det er ingen som automatisk går ut fra at jeg slår og psykisk terroriserer barna mine om jeg sier at jeg bestemmer over de fordi jeg er sjefen deres?

Vi diskuterer vel ikke like ofte hva f.eks. forsterkning er? Det er definert. Men diskusjoner om lederskap kommer opp gjentatte ganger, nettopp fordi det ikke er noen enighet om begrepet.

Nåh, du burde frekventere oftere på diskusjonsforum, ser jeg

Det ser ut som at de eneste forsterkerene man snakker om er de forsterkerene vi har kontroll over, syns jeg. Det glemmes ofte at ting utenfor vår kontroll, kan være en like stor forsterkning (om ikke større) enn det vi har å tilby.. Men det er heller ikke diskusjonen her..

Hvorfor kaller man ikke forsterkning belønning lenger, forresten?

Men hvis vi går til målet vårt. Vi ønsker en lydig og velfungerede hund. Hva skal vi gjøre for å få til det?

Vi må sosialisere og miljøtrene den, vi må forsterke de atferdene vi vil ha mer av, og vi må straffe de atferdene vi vil ha mindre av (her tenker jeg positiv forsterkning og negativ straff ). Vi må være konsekvente og ha de samme reglene hele tiden. Og ellers være snill og grei . Litt flåsete sagt, men sånn grovt sett så er det vel noe slikt som fører til en velfungerende og lydig hund??

Ja, sånn i teorien burde det holde

Men, sett i forhold til hvor mye mer vanlig det er å "disneyfisere" dyr i dag i forhold til før - som i bare for 20 år siden - så syns jeg det blir feil å på en måte fjerne seg enda lenger fra dette med naturlig oppførsel for dyr ved å gjøre det så "kaldt og vitenskapelig" som læringsteori, særlig når den evige mantraen er at "alt som lever er underlagt læringslovene". Ikke fordi jeg ikke veit at dette er sant - at alt som lever (det trenger ikke å ha ryggrad, nemlig) er underlagt læringsteori - men fordi at det overforenkler og nærmest forutsetter at alle lærer likt av de samme forsterkningene, OG at man alltid har 100 % kontroll på miljøet rundt (om det gir noen mening?) Man ser eksempler på det i den opprinnelige tråden - om det er mulig å klikkertrene skarpe hunder - samt de stadige henvisningene til suksessfull klikkertrening av løver og delfiner. Det blir liksom ikke tatt hensyn til at hunder lever i et stadig strengere norsk samfunn hvor naturlig atferd for hund nærmest er uønskelig..

Men dette blir kanskje litt vel OT?

[Guest Per Olav]

[--]Man ser eksempler på det i den opprinnelige tråden - om det er mulig å klikkertrene skarpe hunder - samt de stadige henvisningene til suksessfull klikkertrening av løver og delfiner. Det blir liksom ikke tatt hensyn til at hunder lever i et stadig strengere norsk samfunn hvor naturlig atferd for hund nærmest er uønskelig..

Men dette blir kanskje litt vel OT?

Det synes i hvert fall ikke jeg. Godt skrevet 2ne

[Gry]

Hvorfor kaller man ikke forsterkning belønning lenger, forresten?

Ja, sånn i teorien burde det holde

Jo da, på folkemunne sier belønning fortsatt, men brukte forsterkning her ettersom jeg regnet med at det var et kjent uttrykk her inne.

Men, sett i forhold til hvor mye mer vanlig det er å "disneyfisere" dyr i dag i forhold til før - som i bare for 20 år siden - så syns jeg det blir feil å på en måte fjerne seg enda lenger fra dette med naturlig oppførsel for dyr ved å gjøre det så "kaldt og vitenskapelig" som læringsteori, særlig når den evige mantraen er at "alt som lever er underlagt læringslovene". Ikke fordi jeg ikke veit at dette er sant - at alt som lever (det trenger ikke å ha ryggrad, nemlig) er underlagt læringsteori - men fordi at det overforenkler og nærmest forutsetter at alle lærer likt av de samme forsterkningene, OG at man alltid har 100 % kontroll på miljøet rundt (om det gir noen mening?) Man ser eksempler på det i den opprinnelige tråden - om det er mulig å klikkertrene skarpe hunder - samt de stadige henvisningene til suksessfull klikkertrening av løver og delfiner. Det blir liksom ikke tatt hensyn til at hunder lever i et stadig strengere norsk samfunn hvor naturlig atferd for hund nærmest er uønskelig..

Men dette blir kanskje litt vel OT?

Det finnes eksempler på at ikke alle atferder lar seg trene like enkelt. Breland og Breland skrev en artikkel i 1961 som heter "the misbehaviour of organisms" Her forklarer de hvordan de ikke klarte å trene en vaskebjørn til å putte mynter på en sparebøsse. Dette var fordi atferden "vaske mat for så å spise den" var så sterk at det var veldig vanskelig for å vaskebjørnen å legge fra seg det den hadde mellom labbene.

På samme måte som det vil være vanskelig å klikkertrene en gjeterhund til å ikke løpe etter biler (noe denne hunden har holdt på med en stund). Vi er inne på høymotiverte atferder som lett utløses og som forsterkes gjennom at atferden blir utført.

Vi er her inne på en kjent diskusjon - Arv og miljø. Hvilken atferd er naturlig for den aktuelle arten, rasen, populasjonen eller individet å vise og i hvor stor grad lar denne atferden seg påvirke av miljøet - Læring.

Alle hunder vil forsterkes av forskjellige ting. De aller fleste hunder forsterkes/belønnes av mat, men noen hunder synes det å få løpe løs og snuse er mer interresant enn mat eller f.eks. å få oppmerksomhet fra eieren. Man kan ikke si at f.eks. mat er en universell forsterker.

Men dette blir veeeldig OT.......

[Guest 2ne]

Jo da, på folkemunne sier belønning fortsatt, men brukte forsterkning her ettersom jeg regnet med at det var et kjent uttrykk her inne.

Joda, det er jo det, men siden vi allerede var inne på dette med å kunne definere uttrykk, liksom

Det finnes eksempler på at ikke alle atferder lar seg trene like enkelt. Breland og Breland skrev en artikkel i 1961 som heter "the misbehaviour of organisms" Her forklarer de hvordan de ikke klarte å trene en vaskebjørn til å putte mynter på en sparebøsse. Dette var fordi atferden "vaske mat for så å spise den" var så sterk at det var veldig vanskelig for å vaskebjørnen å legge fra seg det den hadde mellom labbene.

Syns det var svært interessant at de konkluderte med det jeg har prøvd å få frem som et poeng i den opprinnelige tråden:

It is obvious, we feel, from the foregoing account, that these assumptions are no longer tenable. After 14 years of continuous conditioning and observation of thousands of animals, it is our reluctant conclusion that the behavior of any species cannot be adequately understood, predicted, or controlled without knowledge of its instinctive patterns, evolutionary history, and ecological niche.

At det lønner seg å kunne en del om hund når man trener hund - det holder ikke å bare være god på læringsteori og shaping..

På samme måte som det vil være vanskelig å klikkertrene en gjeterhund til å ikke løpe etter biler (noe denne hunden har holdt på med en stund). Vi er inne på høymotiverte atferder som lett utløses og som forsterkes gjennom at atferden blir utført.

Ja, eller å jakte syklister og joggere - men det hører mer hjemme i den opprinnelige diskusjonen igjen..

Men dette blir veeeldig OT.......

Bare for å prøve å dra det inn på rett spor igjen, blir det riktig å si at dominansaggresjon mellom hund og eier er et resultat av overdrevent ressursforsvar som kunne vært forhindret med disse forhatte lederskapsøvelsene?

[Gry]

Bare for å prøve å dra det inn på rett spor igjen, blir det riktig å si at dominansaggresjon mellom hund og eier er et resultat av overdrevent ressursforsvar som kunne vært forhindret med disse forhatte lederskapsøvelsene?

Både ja og nei.

For en del hunder som har ressursforsvar vil det kunne hjelpe med forebygging ved å ha kontroll over ressursene. Men for noen, spesielt Cocker Spaniel, så er dette en atferd som en ser veldig ofte - hele 32% av de i flg Nydal og Kleppe. Arvbarheten på denne atferden er 34% om man ser på hunder generelt, jfr Morten Bakken. Man ser også at det er kjønnsforskjeller.

Vi må ta i betraktning at noen atferder, og atferdsproblemer, i ulik grad lar seg påvirke av trening.

Skal man lykkes godt med å trene hunder er det viktig både å forstå atferd og å kunne endre atferd. Altså Etologi og Lærinsgpsykologi. Men for den jevne hundeeier som har en familiehund - vil jeg ikke si at annet enn en viss forståelse er viktig.

[Lotta]

Både ja og nei.

For en del hunder som har ressursforsvar vil det kunne hjelpe med forebygging ved å ha kontroll over ressursene. Men for noen, spesielt Cocker Spaniel, så er dette en atferd som en ser veldig ofte - hele 32% av de i flg Nydal og Kleppe. Arvbarheten på denne atferden er 34% om man ser på hunder generelt, jfr Morten Bakken. Man ser også at det er kjønnsforskjeller.

Vi må ta i betraktning at noen atferder, og atferdsproblemer, i ulik grad lar seg påvirke av trening.

Skal man lykkes godt med å trene hunder er det viktig både å forstå atferd og å kunne endre atferd. Altså Etologi og Lærinsgpsykologi. Men for den jevne hundeeier som har en familiehund - vil jeg ikke si at annet enn en viss forståelse er viktig.

Vel - "for den jevne hundeeier som har en familiehund" (eller som TROR han har kjøpt seg en familiehund?!) - vil det være alfa og omega for et vellykket hundeeierliv å faktisk vite at ulike hunder har ulikt temperament og at noen atferder vanskelig lar seg påvirke av trening - særlig når vi vel nå en gang for alle har etablert at disse ulikhetene vil bero på hundens mentale "startpakke" (eller med andre ord - hvilken rase det er - rett og slett)...

EDIT: Jeg ser heller ikke bort fra at en og annen som aspirerer til hundesport/-utøvelse også på et noe "høyere plan" vil ha nytte av å innse at enkelte typer atferd ikke uten videre påvirkes av "læringslovene" slik de tilsynelatende har trodd en stund og forfektet med stor overbevisning...

[Guest 2ne]

Både ja og nei.

For en del hunder som har ressursforsvar vil det kunne hjelpe med forebygging ved å ha kontroll over ressursene. Men for noen, spesielt Cocker Spaniel, så er dette en atferd som en ser veldig ofte - hele 32% av de i flg Nydal og Kleppe. Arvbarheten på denne atferden er 34% om man ser på hunder generelt, jfr Morten Bakken. Man ser også at det er kjønnsforskjeller.

Vi må ta i betraktning at noen atferder, og atferdsproblemer, i ulik grad lar seg påvirke av trening.

Morsomt at du tar frem cocker spaniel som eksempel, jeg håndterte flere cockere daglig i noen år jeg Kan ikke huske at ressursforsvar var et kjempeproblem annet enn på hunder som kom i "retur" - altså vært solgt og siden levert tilbake til oppdretter fordi de var blitt "uhåndterbare". Ei tispe, ei artig frøken som mente det når hun forsvarte tingene "sine", ferska vi i kjøleskapet engang mens hun forsynte seg med en halvkilo smør, og det var ikke snakk om at vi turte å ta i henne.. Så vi tok langkosten og dytta henne ut av kjøleskapet så vi fikk lukket igjen døra - med liv og lemmer som innsats, hun glefsa oppover langkosten så flisene spruta Med henne så ble det jo et poeng nettopp det å ha kontroll over ressurser hun kunne tenkes å ønske seg, fordi hun gikk så i forsvar..

Hun hadde forøvrig fått lov til å utvikle ressursforsvaret sitt hos de som kjøpte henne, det problemet oppsto ikke hos noen av avkommene (hun fikk ett kull, hvor det ble beholdt to tisper) som ble beholdt av oppdretteren, og aldri fikk lov eller mulighet til å vokte ting eller mat i større grad. Så selv om det ligger litt i hunden, så kommer det vel fortsatt an på hvordan man håndterer det, på hvor utviklet det blir.

Så det samme hos den før nevnte Herverket, forøvrig. Han hadde matforsvar ovenfor barna mine og kjærsten min, men ikke ovenfor meg. Jeg antar han så på meg som "mer dominant", mens de ikke var det - for han.

Skal man lykkes godt med å trene hunder er det viktig både å forstå atferd og å kunne endre atferd. Altså Etologi og Lærinsgpsykologi. Men for den jevne hundeeier som har en familiehund - vil jeg ikke si at annet enn en viss forståelse er viktig.

Tja..? Så lenge vi snakker "normale" hunder med "normalt godt gemytt", så holder det nok med en viss forståelse. Men med MER forståelse hos den jevne hundeeier, ville det muligens vært mindre atferdsproblemer sånn generelt, tror du ikke? Uten at jeg prøver å hevde at man må ha svennebrev i hund for å kunne eie en, altså..

[Huldra]

(...)

Ordet Lederskap i hundetrening gir mange forskjellige assosiasjoner og er ofte lite pedagogisk. Ordet Lederskap forteller ikke konkret hva du skal gjøre. Og koker vi det ned til basic så handler det til syvende og sist om læring - og da kan vi bruke læringsteoretiske begreper til å forklare det hele.

Dette har jeg også prøvd å hevde, men det var visst ingen som hørte på meg..

Uansett, tilbake til topic: selvsagt må man vite noe om arten hund for å kunne trene den. Og man må vite noe om delfiner for å trene de også, liksom. Det holder ikke å dukke opp med litt høy og prøve å belønne delfinen med det (antar jeg da, jeg vet ikke så mye om delfiner..) Men man ser jo som oftest rimelig kjapt hva som forsterker en atferd hos hund. Det overrasker meg at ofte er mat en forsterker mange hunder setter pris på, men selvsagt overgår ikke en liten pølsebit all verdens forstyrrelser eller andre drifter en hund måtte inneha. Men å kalle det "lederskap" når man klarer å kontrollere en hund, eller få en hund lydig, det er i mine øyne langt ute på viddene. Det er en GRUNN til at man klarer det, og hunden har en motivasjon for å gjøre som eieren "befaler", enten det er for å unngå straff, eller det er for å oppnå belønning. Det blir alt for diffust å si at det handler om lederskap, når det kan analyseres til å være læring, og det er veldig vanskelig for en hundeeier å skjønne hvordan en skal jobbe med lederskap, kontra konkrete tips for konkrete atferder.

Huldra, jeg tror det kan være lurt å definere lederskap før man begir seg ut på en diskusjon, samt å være bevist på at lederskap ikke nødvendigvis har med å bruke positiv straff å gjøre. Skjønner du synes ordet "lederskap" er ett skummelt ord, du liker å kalle det RHP. Det er ett fett for meg. Om du leser diverese bøker litt mer i sømmene, leser bittelitt mellom linjene så ser du at det RHP de fleste er ute etter at man beholder Nordenstam sier at du skal ikke klå på pelsen i tide og utide, skaff deg heller ett skinn. Altså du holder igjen din RHP der, kun ett eksempel, på andre ting synes jeg han er litt ufin der han går å rister valpen uten noe som helst grunn (var det han som skrev det eller var det han Mazzarino?)

For å ta det siste først; det var Nordenstam som skrev det, men han skrev at en "kjent fuglehundmann hadde sagt at han pleide å...." Antar det var Steen han tenkte på..

Og ang å definere lederskap FØR man diskuterer.. er det ikke nettopp det vi diskuterer her? Nettopp definisjonen, og at det ikke fins noen enstemmig enighet om hva lederskap egentlig er? Siden man blir temmelig forvirret av hva folk legger i det, gikk jeg til kildene selv, og leste deres bøker, om oppdragelse, lederskap, trening osv. Og heller ikke de definerer det på samme måte, så hvem skal jeg da anta har rett? Nordenstam? Eller Steen&Wilson, eller kanskje Mazzarino? Eller??

Folk liker å kalle det lederskap av mangel på ett bedre ord. Sjef? Blir feil klang det å. Forelder? blir for "mild" klang, Leder? Ja om man klarer å lese ordet med positivt sinn. En leder en er rettferdig, mild, konsekvent, tydelig, konsktruktiv og ikke minst gi positiv feedback. Nå er verden på vei til å forandre seg og jeg må si det er mange år siden jeg fikk slengt etter meg at jeg har dårlig lederskap på hunden min (selv om jeg helt åpenbart har det til tider ), de gangene jeg hører om lederskap blandt erfarne og oldboys, så snakker de om det jeg sier om en leder: rettferdig, ærlig, osv.

Tror det handler litt om viljen til å se at verden har forandret seg til det bedre av mangel på noe annet å bry seg med

Nettopp fordi ordet er "forgiftet" så liker jeg ikke å bruke det. Hvis jeg bruker det, har folk SIN oppfatning av hva det er, og tror automatisk at det er det jeg mener. Siden jeg ikke vet hva de tenker, bruker jeg ikke det, og sier heller noe sånt som at jeg bestemmer over hunden min, eller noe i den dur.

Så til dette med dominansaggresjon og/eller ressursforsvar. Hunder er ikke syke i hodet om de har inntatt slike "holdninger", dette handler om arv og miljø, ikke noe annet! Dette er ikke noe du kan finne med ultralyd eller røngten, eller ved blodprøver. Nope, det er individ, miljø og arv basert. Dette -vet- jeg i og med at jeg har en hund som lett kunne blitt dominansaggresiv i hender som var for milde og ettergivende, som ikke turde å stå i konflikter med han. Han spiser ikke bare lillefingeren, men han tar hele armen på rett person. Han er sunn, frisk og en helt herlig gutt så lenge jeg er bevist på hva jeg har i huset. Syk i hodet? Nei overhodet ikke, dette har han tildels arvet fra sin mor som ble omplassert pga at hun brått bestemte seg for å bestemme litt mer enn høyst nødvendig og hun nøyde seg ikke med å vise frem pene tenner, men brukte dem også. Nå går hun som høyt premiert gjeterhund og ingen sliter med at hun prøver seg. Søster'n hans led samme skjebne og ente opp som gjeter og gjør det knallbra der. Det handlet om å gi disse to bestemte damene trygghet via konsekvent og ærlig håndtering som ikke handlet om bank, men tydelig veiledning.

Tror ikke du finner depresjon på røntgen heller, men det er like fullt "sykelig" og de fleste ville nok funnet det positivt å bli behandlet. Slik jeg har skjønt det, får man i alle fall ikke diagnosen depresjon eller angst via blodprøve, men leger kan like fullt ut si at man har det.. Samme sak for hunder, selv om det er utslag av arv & miljø, slik det er for mennesker også.

Grunnen til at slike hunder er hos atferdsterapauter så ofte, har vel mer med eier å gjøre? Personen klarer ikke å takle hunden sin og trenger hjelp og støtte, for de kommer ofte dit etter å ha vært hos dyrlegen og funnet hunden frisk og rask.

Mangel på kunnskap om psykiske problemer hos hunder mener jeg er en god grunn til å søke råd hos fagfolk. Jeg ville gjort det samme hadde det vært en brukket fot, eller om jeg selv hadde vært deprimert.

Ellers er jeg som deg Huldra (og som 2ne), tenker ikke på lederskap 24/7, enten unngår jeg situasjoner der jeg vet det oppstår konflikter eller så står jeg i dem! Men jeg tenker ikke på hvordan jeg skal velte han og ta full kontroll for å si det slik. Jeg har full kontroll for jeg vet jeg tørr stå i det om jeg må og rygger ikke unna! Nettopp derfor har jeg nå fått en hund som banner stygt når han må gjøre noe han ikke vil, men samtidig stoler han fult og fast på at jeg fikser det meste i verden. Banke han? Nei hva vil det gjøre for noe godt? Den fysiske kampen vil jeg tape! Den psykiske derimot den vinner jeg hver gang

Til syvende og sist, jeg jobber med hund og bryr meg fært lite om hvilket type lederskap jeg har når jeg jobber med han. Han følger meg, han og jeg har det kjempehyggelig sammen og det er jo det jeg vil ha

[Guest 2ne]

Det er en GRUNN til at man klarer det, og hunden har en motivasjon for å gjøre som eieren "befaler", enten det er for å unngå straff, eller det er for å oppnå belønning. Det blir alt for diffust å si at det handler om lederskap, når det kan analyseres til å være læring, og det er veldig vanskelig for en hundeeier å skjønne hvordan en skal jobbe med lederskap, kontra konkrete tips for konkrete atferder.

Sier damen som liker å tro at hun har høy RHP og derfor har lederskap over hunden sin..

[Huldra]

Sier damen som liker å tro at hun har høy RHP og derfor har lederskap over hunden sin..

Hæ? Hva er det du ikke har skjønt nå? Siden jeg har høy RHP, altså at jeg kan tilby noe hunden min vil ha, og der har du motivasjonen til hunden. Det blir faktisk ikke så langt ifra det "tulle-provoserende" utsagnet jeg kom med, tatt med en klype salt. Altså; jeg har høy RHP ovenfor hunden min i en gitt situasjon, fx når hun leker med andre hunder, fordi jeg har en tube leverpostei i lomma. Når jeg kaller henne inn, er hun motivert for å komme fordi jeg kan gi henne litt av denne tuben. Kall det lederskap om du vil, personlig liker jeg ikke ordet (som jeg har skrevet før), men det går også på læring. Kanskje aller mest læring. Men det hele handler om RHP, og at jeg har noe hunden min vil ha.

Edit: grunnen til at hun kommer, er jo læring; hun har tidligere fått atferden "å komme inn til meg" forsterket. Det hadde selvsagt ikke fungert uten at jeg hadde lært henne innkalling. En annen årsak kan være at hun vet jeg har leverpostei i lomma, og derfor satser på å få noe når jeg roper.. men det er usannsynlig, siden lek med andre hunder er som oftest ganske morsomt i seg selv. Igjen; det bunner ut i læring, ikke det folk flest kaller lederskap.

[Therese_]

Mangel på kunnskap om psykiske problemer hos hunder mener jeg er en god grunn til å søke råd hos fagfolk. Jeg ville gjort det samme hadde det vært en brukket fot, eller om jeg selv hadde vært deprimert.

Psykiske problemer hos hunder? Er det egentlig hunden eller eieren som eier problemet? Så vidt jeg vet, defineres en problemhund som en hund som viser adferd som eieren oppfatter som et problem. Adferden kan være helt normal (og sunn) for arten hund, eller?

Eller hva mener du med "psykiske problemer"?

[Huldra]

Psykiske problemer hos hunder? Er det egentlig hunden eller eieren som eier problemet? Så vidt jeg vet, defineres en problemhund som en hund som viser adferd som eieren oppfatter som et problem. Adferden kan være helt normal (og sunn) for arten hund, eller?

Eller hva mener du med "psykiske problemer"?

Tja.. det er utenfor mitt felt. Men det finnes hunder som får medisiner for psyken, og dermed må det finnes psykiske problemer hos hunder også. Det kan Gry mer om enn jeg.

Jeg er fulltstendig klar over hvordan "problemhunder" defineres, og som Lennart Wetterholm sier; det finnes ikke problemhunder, bare hundeproblem! Han om det, uansett, jeg mener at angst hos hund er sykelig, og man kan si at årsaken er arv og miljø eller ditt eller datt, men sykelig er det uansett. Det er også naturlig for mennesker å være redd eller lei seg, men det er sykelig når det utvikler seg til depresjon og angst. Men sånt er jo mye mer forsket på hos mennesker, enn hos hunder. Jeg vil likevel ikke avfeie det med at det er normalt for en hund å gå og være redd alt mulig rart, selv om detå være redd er en normal følelse/atferd. Det er helheten som blir sykelig, når det ikke lenger er i normalt omfang, fx.

[Guest 2ne]

Hæ? Hva er det du ikke har skjønt nå? Siden jeg har høy RHP, altså at jeg kan tilby noe hunden min vil ha, og der har du motivasjonen til hunden. Det blir faktisk ikke så langt ifra det "tulle-provoserende" utsagnet jeg kom med, tatt med en klype salt. Altså; jeg har høy RHP ovenfor hunden min i en gitt situasjon, fx når hun leker med andre hunder, fordi jeg har en tube leverpostei i lomma. Når jeg kaller henne inn, er hun motivert for å komme fordi jeg kan gi henne litt av denne tuben. Kall det lederskap om du vil, personlig liker jeg ikke ordet (som jeg har skrevet før), men det går også på læring. Kanskje aller mest læring. Men det hele handler om RHP, og at jeg har noe hunden min vil ha.

Dette her skreiv du i et tidligere innlegg:

Jeg tror du er inne på det, når du skriver at lederskap ikke er noe som kan sies i en setning.. Jeg mener faktisk, helt utrolig nok, at jeg har lederskap over Tulla. Men siden folk definerer det så forskjellig, er jeg interessert i å vite hvordan andre definerer det. Måten Gry skriver om dominans i artikkelen du linket til, sier endel om hvordan jeg ser på saken.. Samtidig som den ikke er helt fullstendig, jeg mener jo at jeg bestemmer over Tulla, utover det å formidle og dele ut ressurser. Problemet med lederskap, tror jeg er at folk definerer det så forskjellig. Jeg har derfor, som jeg skrev tidligere, prøvd å få tak i endel representative bøker om emnet. Det har vært veldig interessant, siden

forfatterne slett ikke alltid skriver det samme. Har forøvrig et blogginnlegg om saken, så jeg orker ikke utdype det her.

Må være kjekt å kunne bytte mening sånn alt etter som hvor idealistisk man har lyst til å være fra dag til dag..

Edit: grunnen til at hun kommer, er jo læring; hun har tidligere fått atferden "å komme inn til meg" forsterket. Det hadde selvsagt ikke fungert uten at jeg hadde lært henne innkalling. En annen årsak kan være at hun vet jeg har leverpostei i lomma, og derfor satser på å få noe når jeg roper.. men det er usannsynlig, siden lek med andre hunder er som oftest ganske morsomt i seg selv. Igjen; det bunner ut i læring, ikke det folk flest kaller lederskap.

Selvsagt er det læring - det ene utelukker ikke det andre, bortsett fra inni hodet ditt kanskje? Man lærer hunden hvem som har lederskapet og, ved å være den med ressursene, og å bruke det i treningen..

Tja.. det er utenfor mitt felt. Men det finnes hunder som får medisiner for psyken, og dermed må det finnes psykiske problemer hos hunder også. Det kan Gry mer om enn jeg.

Det er vel ytterst få problemer hos hund som behandles med medisiner, så vidt jeg veit? Joda, det finnes "lykkepiller" og D.A.P., men den vanligste medisinske behandlingen hunder får for atferdsproblemer, er kastrering.

Jeg er fulltstendig klar over hvordan "problemhunder" defineres, og som Lennart Wetterholm sier; det finnes ikke problemhunder, bare hundeproblem! Han om det, uansett, jeg mener at angst hos hund er sykelig, og man kan si at årsaken er arv og miljø eller ditt eller datt, men sykelig er det uansett. Det er også naturlig for mennesker å være redd eller lei seg, men det er sykelig når det utvikler seg til depresjon og angst. Men sånt er jo mye mer forsket på hos mennesker, enn hos hunder. Jeg vil likevel ikke avfeie det med at det er normalt for en hund å gå og være redd alt mulig rart, selv om detå være redd er en normal følelse/atferd. Det er helheten som blir sykelig, når det ikke lenger er i normalt omfang, fx.

Vi er alle enige om at ANGST hos hund er sykelig, men nå diskuterer vi lederskap/lederskapsproblemer, og dominansaggresjon kommer ikke ene og alene av angst, så vidt jeg veit? Men det har du sikkert lest noe om, tenker jeg, så du kan vel fortelle oss sammenhengen der?

[Therese_]

Mangel på kunnskap om psykiske problemer hos hunder mener jeg er en god grunn til å søke råd hos fagfolk. Jeg ville gjort det samme hadde det vært en brukket fot, eller om jeg selv hadde vært deprimert.

Siden du siterte Margrete, tenkte jeg det fortsatt var kontroll/lederskap du snakket om.

Tja.. det er utenfor mitt felt. Men det finnes hunder som får medisiner for psyken, og dermed må det finnes psykiske problemer hos hunder også.

Nå har ikke jeg noen statistikk på hva slags adferdsproblemer som behandles hyppigs medikamentelt, men en vill gjetning ville være i retning av 2nes påstand om dominansproblemer/hyperaktivitet. At det kan defineres som psykisk problem hos hunden, er jeg ikke enig i. Upraktisk for eier kanskje... (for ordens skyld: jeg snakker om langvarig medikamtell behandling, ikke et par beroligende tabletter på nyttårsaften)

[Gry]

Morsomt at du tar frem cocker spaniel som eksempel, jeg håndterte flere cockere daglig i noen år jeg Kan ikke huske at ressursforsvar var et kjempeproblem annet enn på hunder som kom i "retur" - altså vært solgt og siden levert tilbake til oppdretter fordi de var blitt "uhåndterbare". Ei tispe, ei artig frøken som mente det når hun forsvarte tingene "sine", ferska vi i kjøleskapet engang mens hun forsynte seg med en halvkilo smør, og det var ikke snakk om at vi turte å ta i henne.. Så vi tok langkosten og dytta henne ut av kjøleskapet så vi fikk lukket igjen døra - med liv og lemmer som innsats, hun glefsa oppover langkosten så flisene spruta Med henne så ble det jo et poeng nettopp det å ha kontroll over ressurser hun kunne tenkes å ønske seg, fordi hun gikk så i forsvar..

Hun hadde forøvrig fått lov til å utvikle ressursforsvaret sitt hos de som kjøpte henne, det problemet oppsto ikke hos noen av avkommene (hun fikk ett kull, hvor det ble beholdt to tisper) som ble beholdt av oppdretteren, og aldri fikk lov eller mulighet til å vokte ting eller mat i større grad. Så selv om det ligger litt i hunden, så kommer det vel fortsatt an på hvordan man håndterer det, på hvor utviklet det blir.

Så det samme hos den før nevnte Herverket, forøvrig. Han hadde matforsvar ovenfor barna mine og kjærsten min, men ikke ovenfor meg. Jeg antar han så på meg som "mer dominant", mens de ikke var det - for han.

Tja..? Så lenge vi snakker "normale" hunder med "normalt godt gemytt", så holder det nok med en viss forståelse. Men med MER forståelse hos den jevne hundeeier, ville det muligens vært mindre atferdsproblemer sånn generelt, tror du ikke? Uten at jeg prøver å hevde at man må ha svennebrev i hund for å kunne eie en, altså..

Vi må huske på at all atferd påvirkes både av arv og milø. Så hvis aggresjon hos Cocker Spaniel påvirkes kun av eieren - hvorfor finner man oftere aggresjon hos Cockere som er ensfarget? Og hvorfor finner man oftere aggresjon hos de røde enn hos de sorte? Men selfølgelig vil dette påvirkes av miljø. I den første artikkelen jeg linket til forteller de at aggressive hunder ble gåttt mindre tur med. Slike sammenhenger kan være vanskelig å tolke ettersom det er en mulighet for at man går mindre tur med hunden ettersom den er aggressiv, men det kan også hende at mindre tur kan føre til mer aggresjon.

Har noen referanser på Cocker Spaniel og aggresjon her

Environmental influences on the expression of aggressive behaviour in English Cocker Spaniels

The English Cocker Spaniel: preliminary findings on aggressive behaviour

[Turnip]

Vi må huske på at all atferd påvirkes både av arv og milø. Så hvis aggresjon hos Cocker Spaniel påvirkes kun av eieren - hvorfor finner man oftere aggresjon hos Cockere som er ensfarget? Og hvorfor finner man oftere aggresjon hos de røde enn hos de sorte? Men selfølgelig vil dette påvirkes av miljø. I den første artikkelen jeg linket til forteller de at aggressive hunder ble gåttt mindre tur med. Slike sammenhenger kan være vanskelig å tolke ettersom det er en mulighet for at man går mindre tur med hunden ettersom den er aggressiv, men det kan også hende at mindre tur kan føre til mer aggresjon.

Har noen referanser på Cocker Spaniel og aggresjon her

Environmental influences on the expression of aggressive behaviour in English Cocker Spaniels

The English Cocker Spaniel: preliminary findings on aggressive behaviour

Slenger meg litt på her jeg selv om jeg ikke har så mye jeg kanskje har å tilføye denne tråden.

Men det du nevner om ensfargede cockere, er ikke det en "myte" fra gamledager?

Jeg trodde jo på denne myten da jeg skulle kjøpe meg cocker og styrte unna det som var ensfarget,

og endte opp med en som er Blue/roan, ikke mye ressursforsvar i han, men likvel er det mange andre problemer som byr på som henger fra gener.

Det med tur også.. Jeg har alltid vært veldig aktiv med cockeren min, gårr masse lange turer og endel blodspor med han, men fikk nå vite av treneren min at jeg måtte kutte ned på turerne pga han ble for stresset.

Er vel heller mer innholdet i turerne som er relevant..

Mulig jeg er på bærtur her men...

Var det ikke "cocker syndromet" som var kjent på de røde cockerne for en god tid til bake? Det er jo så og si avlet bort har jeg fått intrykk av...

[Gry]

Hunder (og andre dyr med en hjerne) kan få omtrent de samme psykiske lidelsene som mennesker har. Psykiske lidelser kan komme av mange ting (og her er det enda masse vi ikke vet) og ofte ser vi sammenheng mellom helse og atferd.

En hund som var redd det meste og bjeffet mye viste seg å ha en vridning i ryggen. Den ble behandlet hos Osteopat - og vips en nesten ny og velfungerende hund.

Ca 50% av de hundene jeg har på klinikken har manglende sosialisering som årsak eller medvirkende årsak til problemet.

10% av hundene som kommer på konsultasjon er kastrert før de kommer.

Ca 5% av hannhundene får råd om kastrering for atferdsproblemet sitt.

Ca 5 % får medisinering for atferdsproblemet.

Omkring 60% blir sendt videre til veterinærmedisinsk behandling - epilepsi, rygg/nakkeproblemer, hormonelle problemer, allergier, smertebehandling m.m.

En og annen hund har atferdsproblemer som er veldig merkelige, vi ser ikke sammenhenger, det kan være en mulghet for at noen hunder kan ha svulter i hjernen, problemer som følge av vannhode (spes små raser), og ande lidelser som oppstår i hjernen. Dette kan en ikke finne ut før en ser det på MR, men MR er dyrt og ofte kan en ikke gjøre annet enn å konstatere at slik er det.

Jeg synes det fortsatt er synd at hundeeier veklegges så utrolig mye når det gjeler atferdsproblemer. Roger Mugford gjorde en undersøkelse for en del år tilbake og fant ut at kun i 4% av tilfellene så var atferdsproblemet hundeeiers skyld.

Slenger meg litt på her jeg selv om jeg ikke har så mye jeg kanskje har å tilføye denne tråden.

Men det du nevner om ensfargede cockere, er ikke det en "myte" fra gamledager?

Om du leser artikkelen så tror jeg at dette ikke er myter:

A total of 1008 (50.4%) replies was received, of which 932 (owning 1109 dogs) were suitable for analysis. Solid colour ECSs were significantly more likely to show aggression than particolours in 12 out of the 13 situations

Var det ikke "cocker syndromet" som var kjent på de røde cockerne for en god tid til bake? Det er jo så og si avlet bort har jeg fått intrykk av...

Så vidt jeg har forstått har spanielklubben i Norge tatt dette problemet alvorlig. Så jeg tror nok de gjør noe med det. Artiklene jeg refererte til over er henholdvis 10 og 8 år gamle, og de er fra England. De forteller ikke hvordan situasjonen er i Norge i dag. Men Morten Bakkens undersøkelse fra 1996 forteller også at det er høy forekomst av aggresjon mot familiemedlemmer hos Cocker. Se denne artikkelen

Mangel på kunnskap om psykiske problemer hos hunder mener jeg er en god grunn til å søke råd hos fagfolk. Jeg ville gjort det samme hadde det vært en brukket fot, eller om jeg selv hadde vært deprimert.

Siden du siterte Margrete, tenkte jeg det fortsatt var kontroll/lederskap du snakket om.

Nå har ikke jeg noen statistikk på hva slags adferdsproblemer som behandles hyppigs medikamentelt, men en vill gjetning ville være i retning av 2nes påstand om dominansproblemer/hyperaktivitet. At det kan defineres som psykisk problem hos hunden, er jeg ikke enig i. Upraktisk for eier kanskje... (for ordens skyld: jeg snakker om langvarig medikamtell behandling, ikke et par beroligende tabletter på nyttårsaften)

Vi har ikke noen oversikt over medisinbruk i Norge til hund med atferdsproblemer. Derimot er det kun en medisin (som har til hovedformål å påvirke atferd) som er godkjent til bruk på hunder i Norge.

Det er en trisyklisk antidepressiva som brukes mot separasjonsangst, og noen andre frykt og angstlidelser.

Ellers kan man foreskrive andre medisiner som virker på noe av det samme systemet, men da snakker man om humanmedisin.

Noe epilepsimedisin påvirker også atferd, og epilepsi kan også være årsak til bl.a. aggresjon - spesielt om det rammer det limbiske system.

Jeg har ikke hørt om noe medisin som hjelper mot dominansaggresjon eller ressursforsvar.

Hyperaktivitet er en diagnose jeg aldri har satt på en hund, og jeg tror i såfall den er ytterst sjelden. Men en del hunder kan ha forhøyet aktivitetsnivå pga angst. Da må man forsøke å finne ut hvorfor hunden har angst og behandle det.

Da skal jeg jobbe litt igjen

[Turnip]

Ja. Mye stemmer der. har kjennskap til noen cockere som har endel aggresjonsproblemer, har en cocker selv som er endel usikker av seg, og som er veldig skeptisk til fremmede. Så mye riktig skrevet i artiklen ang cockere. Men nå har cockeren min vært endel uheldig med andre hunder og noen mennesker som gjør at han er usikker av seg i enkelte situasjoner. Men vil at cockeren ikke er den værste mht aggresjon og ressursforsvar

[Guest 2ne]

Vi må huske på at all atferd påvirkes både av arv og milø. Så hvis aggresjon hos Cocker Spaniel påvirkes kun av eieren - hvorfor finner man oftere aggresjon hos Cockere som er ensfarget? Og hvorfor finner man oftere aggresjon hos de røde enn hos de sorte? Men selfølgelig vil dette påvirkes av miljø. I den første artikkelen jeg linket til forteller de at aggressive hunder ble gåttt mindre tur med. Slike sammenhenger kan være vanskelig å tolke ettersom det er en mulighet for at man går mindre tur med hunden ettersom den er aggressiv, men det kan også hende at mindre tur kan føre til mer aggresjon.

Har aldri sagt at det dårlige gemyttet hos cocker skyldes bare eieren, og jeg er klar over at det finnes et red cocker rage syndrom (som også finnes hos springer spaniel og engelsk setter, om jeg ikke husker helt feil - og ingen av de rasene er ensfarget?), men det dårlige gemyttet hos røde cockere er nok mer komplekst enn som så, enn at de "bare" har en sykdom å "skylde på". Jeg tror dårlig gemytt er mer utbredt enn Rage Syndrom, for å si det sånn. Jeg kan ikke huske å ha sett en sint cocker som ser ut som beskrevet på disse sidene ihvertfall, med øyne som er litt fjerne, og at de liksom våkner opp etter raserianfallet sitt, tilsynelatende forvirra og "utafor". De cockerene jeg har sett som har vært sinte, har vært sinte av en grunn (ikke vil gå ut av kjøleskapet, eller ikke vil bli børsta/trimmet), altså et "saklig" (om enn uønsket) sinne.

Med forbehold om at jeg husker feil, er sort den dominante fargen hos cocker, så for å få rødt, må man parre rødt med rødt. Ensfargede blir stort sett parret med ensfargede, flerfargede ble parret med flerfargede - for å unngå feilfarge, at det ble for lite flerfarge eller for mye hvitt på ensfargede, liksom. Om jeg husker rasehistorikken rett, så ble det i Norge brukt 2 røde importhanner fra England, og disse 2 ga dårlig gemytt (og ligger bak mye, om ikke "alle" røde cockere fra 70-80 tallet). Siden ensfarget rødt ble paret med ensfarget rødt, så holdt jo gemyttproblemene seg stort sett på de røde cockerene. Og siden England er rasens hjemland, og de der sleit med dårlig gemytt på særlig de røde, så vil jeg tro at det er importert hunder fra disse linjene også i andre land.

En cocker med aggresjonsproblemer er like skummelt som f.eks en belger med aggresjonsproblemer, syns jeg (høyst personlig mening), cockeren kødder ikke når den er forbanna den, den mener det faktisk - mens belgeren kanskje er litt mer sånn "åh, nå er jeg sinna altså, og jeg kommer til å bite deg om du ikke flytter deg, tror jeg?", så er cockeren mer sånn "nå er jeg forbanna, og du bør passe deg", bare for å forenkle og menneskeliggjøre det litt. Altså, der belgeren kanskje er litt usikker og veik, så er cockeren mer bestemt og handlekraftig.

Så har man jo det at de SER ut som søte, små enkle hunder, og det er de nødvendigvis ikke. Jeg tror (tror - ikke veit) at folk ikke tar det helt på alvor, dette med at cockeren kan være litt skarp i kantene, for de ser jo ut som små kosedyr, særlig når de er valper - det er lite som er så søtt som en cocker-valp, liksom. Dessuten blir de ikke store hundene når de er voksne heller, de skal vel veie rundt 12-15 kg? Så der en belger-eier (det er de to rasene jeg har mest erfaring med, derfor stadig sammenligning mellom de) kanskje er mer bevisst på mulig problematferd (det sies jo at belgeren er både skarp og nervøs) og derfor er mer konsekvente i oppdragelsen, så ser muligens en cocker-eier mer mellom fingrene fordi de ikke blir "skumle" når de er voksne. De appelerer vel også kanskje mer til folk som bare vil ha selskap og kjæledyr, enn f.eks. belgeren gjør.

Det har ikke vært få ganger vi har måtte be eierene om å gå når vi har hatt hunden inne for pelstrimming, fordi de har et noe urealistisk syn på HVA hunden deres gjør når den står på trimmebordet frådende av sinne - "næmmen, er du redd du da, lille vennen", ikke sant? Vel, bikkja har ikke vært redd, den er forbanna fordi den ikke vil bli håndtert, og eieren gjør det IKKE bedre av å "trøste" og dulle med den. En eier hadde med munnkurv til sin tispe (som forøvrig var ensfarget sort), fordi "hun blir så sint", og sint var en underdrivelse så det sang etter. Selv med munnkurv på og et fast grep rundt kroppen (og da pleier hunder flest å resignere) prøvde beistet å bite. Denne eieren visste i det minste hva han hadde i hus - og unnskyldte seg med at hun nok var litt bortskjemt - og ble helt hvit av skrekk når vi spurte han om vi ikke kunne prøve uten munnkurven først, han syns ikke det var noen god ide i det hele tatt.

Som nevnt, det er mer komplekst enn at "røde cockere har dårlig gemytt" eller at det er eieren sin feil - men det HAR noe med oppdragelse å gjøre! ALLE anbefaler f.eks. valpekjøperene sine om å lære valpen å bli håndtert fra de er bittesmå, men allikevel så er det utrolig mange hunder som eieren ikke klarer å håndtere selv i sånne situasjoner (kloklipp, pelsstell, bading osv), ikke bare hos cockeren. Gjør en undersøkelse hos veterinærklinikkene over hvor mange som kommer innom for å få dopet ned hunden sin for både kloklipp og pelstrimming, eller at veterinæren skal klippe klørne for de.. Det er overraskende mange, syns jeg, og ikke halvparten av hundene er så ille som eieren tror heller..

Med en cocker, som kan gå så i forsvar, så er det direkte dumt å ikke lære den å bli håndtert så mye som det kreves. Men igjen, den er liten og søt og dessuten har den jo ikke mye pels når den er bare babyen, så folk skjønner ikke helt alvoret i denne treninga - da er det lettere å overbevise en puddeleier, tror jeg, de skjønner stort sett at det er en del pelsstell på en voksen puddel. Så når man da skal ta valpepelsen rundt ett års alder, så blir det fort mer konflikt enn nødvendig, med en vimsete unghund som ikke er vant til å måtte stå rolig over tid og bli utsatt for til tider litt ubehagelig behandling.

Jeg prater meg litt bort fra temaet her

Men altså, om folk var mer klar over hva som bodde i hunden sin - selv om det er en liten og søt cocker - og faktisk oppdro den til å f.eks bli håndtert (jeg har jobbet for folk som har drevet med pelstrimming, og har derfor håndtert en del cockere), så ville man dempet noe av denne aggresjonen, sant? Som i at om den har lært (jada Huldra, det er snakk om læring) fra den var liten at pelsstell er noe den må, at det ikke er lov å vokte sofaen, at det er positivt at folk er i nærheten av maten deres - mens de fortsatt er små og lett påvirkelige og ikke har så mye "kamp" i seg - så ville man fått mindre aggresjon, fordi at hunden faktisk er oppdratt og veit at det lønner seg å følge reglene (ser du Huldra? Ingen motsetning der..)

Og Silje - nei, cockeren er muligens ikke de værste lenger (håper jeg for rasens del, de har jobbet med aggresjon i avlen siden 70-tallet en gang), men en cocker med dårlig gemytt, er skikkelig lite trivelig. Din Mike virker som ligger i den "andre enden" - de søte "spaghetti"-hundene (dvs at de blir helt myke når man løfter de opp f.eks) som finner seg i det meste fordi han er en hyggelig fyr som bare vil bli likt.. Og det er flest av de, så vidt jeg veit

[Turnip]

Mye fornuftig du fikk frem her 2ne.

Det med pelsstell er ganske viktig, jeg trengte jo ikke å børste Mike når han var valp, han hadde jo bittelitt pels, men likevel gjorde jeg det hver dag, klippet klørne, hadde han på stellebordet, barberte toppen av ørene og halsen (selv om det kanskje ikke trengtes, men han trengte å bli vandt til det) Den dag i dag har jeg en cocker som står helt stille når jeg barberer han, helt rolig når jeg klipper klørne, rolig når jeg børste, MEN er det en knute i pelsen som jeg prøver å få bort, da skriker han og tar børsten.

Han elsker å bli bært, han legger labbene rundt halsen min og knuger hodet sitt mot meg. så ja, han er kanskje av den andre delen, men likevel, jeg har sett han ordentlig sint en gang, at ikke folk kan ha hundene sine i bånd når det er båndtvang arrrg!!

men ser på cockerne som kanskje er ganske ærlig rase sånn sett.

jeg har aldri sett en cocker med "red cocker rage syndromet" Men hørt mye om det og det skremte meg fra å kjøpe en ensfarget cocker, men har møtt på mange bra gemyttmessig sorte cockere di siste årene.

Det finnes ikke noe vakrere enn en cocker valp, en søt uskyldig hund med lange ører, folk tar så feil da dem kjøper en cocker som en "sofahund" Jeg kan ærlig si at jeg faktisk ikke var klar over hvor mye en cocker trengte før, men, men jeg har lært mye før jeg skaffer meg en og vi er aktive, går spor (prøvd oss i agility, men falt dessverre ikke helt i smak hos Mike (eller meg) da han ble utrolig stressa av dette) Får han ikke nok hodebry eller mosjon, så blir han rastløs og vanskelig å ha med å gjøre. Ble kanskje litt OT dette her...

[Therese_]

Hunder (og andre dyr med en hjerne) kan få omtrent de samme psykiske lidelsene som mennesker har. Psykiske lidelser kan komme av mange ting (og her er det enda masse vi ikke vet) og ofte ser vi sammenheng mellom helse og atferd.

Da er det(i min bok) primært en fysisk lidelse, mens det "psykiske" er et symptom. For å illustrere: Jeg har vondt i hodet og blir sur og gretten. Lidelsen er hodepine, mens humøret er et symptom. Jeg har ikke en psykisk lidelse av den grunn, for når hodepinen gir seg blir jeg jo normal igjen.

Ca 50% av de hundene jeg har på klinikken har manglende sosialisering som årsak eller medvirkende årsak til problemet.

Er ikke det eier/oppdretters ansvar?

En og annen hund har atferdsproblemer som er veldig merkelige, vi ser ikke sammenhenger, det kan være en mulghet for at noen hunder kan ha svulter i hjernen, problemer som følge av vannhode (spes små raser), og ande lidelser som oppstår i hjernen. Dette kan en ikke finne ut før en ser det på MR, men MR er dyrt og ofte kan en ikke gjøre annet enn å konstatere at slik er det.

MEN, hvis flere tok MR for å bekrefte mistanke om lidelser i hjerne/sentralnervesystem, ville vi få mer kunnskap og forståelse av disse lidelsene. Dessuten vil det gi eier en forklaring på hva som gikk galt.

Jeg synes det fortsatt er synd at hundeeier veklegges så utrolig mye når det gjeler atferdsproblemer. Roger Mugford gjorde en undersøkelse for en del år tilbake og fant ut at kun i 4% av tilfellene så var atferdsproblemet hundeeiers skyld.

Hva var utvelgelseskriteriene og parametere i undersøkelsen? Ofte har vel aktive hundemennesker et noe annet syn på hva som er "eierfaktorer" enn forskere... At hunders adferdsproblemer ikke er hundeiers skyld hvis de har en arvbar komponent, kan f.eks. snus til: en kompetent hundefører kunne kontrollert hundens medfødte adferd så det ikke utviklet seg til et problem.

Det er ikke dermed sagt at adferdsproblemer er eiers feil, men at de i noen grad kan unngås hvis eier har hundekompetanse.

Vi har ikke noen oversikt over medisinbruk i Norge til hund med atferdsproblemer. Derimot er det kun en medisin (som har til hovedformål å påvirke atferd) som er godkjent til bruk på hunder i Norge.

Det er en trisyklisk antidepressiva som brukes mot separasjonsangst, og noen andre frykt og angstlidelser.

Ellers kan man foreskrive andre medisiner som virker på noe av det samme systemet, men da snakker man om humanmedisin.

Noe epilepsimedisin påvirker også atferd, og epilepsi kan også være årsak til bl.a. aggresjon - spesielt om det rammer det limbiske system.

Jeg har ikke hørt om noe medisin som hjelper mot dominansaggresjon eller ressursforsvar.

Hyperaktivitet er en diagnose jeg aldri har satt på en hund, og jeg tror i såfall den er ytterst sjelden. Men en del hunder kan ha forhøyet aktivitetsnivå pga angst. Da må man forsøke å finne ut hvorfor hunden har angst og behandle det.

Det er visst farlig å forenkle for mye.

Clomicalm er eneste registrerte preparat, men i tillegg finnes et utall preparater (humane eller med andre indikasjoner) som benyttes for å påvirke adferd. Blandt disse finner man f.eks hormonpreparater (kjemisk kastrering) som brukes hvis man er usikker på hormoners effekt på adferd eller hvis eier ikke vil/kan kastrere. Det er f.eks. utstrakt bruk av hormonpreparater for å forebygge/stanse problemer relatert til løpetid og/eller innbilt drektighet hos tispe så vel som hannhundadferd. At enkelte hannhunder oppfattes som problemhunder fordi de er "hyperaktive" er velkjent. Jeg skrev "hyperaktiv" fordi det er det eiere ofte oppfatter det som, men du har helt rett i at det ikke er en diagnose (hovedsakelig fordi det ikke finnes noen definisjon på dette hos hund, knapt nok hos mennesker). Stresset relatert til overdreven hannhundadferd gir seg utslag i forskjellige adferdsproblemer(ref. eier) som dominering av hunder, overdreven markering, streifing og av og til omdirigert dominansadferd eller seksualadferd som går ut over mennesker. Tisper kan også vise dominerende adferd relatert til løpetid eller innbilt drektighet.

Jeg tror fortsatt at hormonbehandlig er hyppigste medikamentelle behandling av adferdsproblemer, men mulig jeg tar feil?