Gå til innhold
Hundesonen.no

Bjørn skytes her til lands


Margrete

Recommended Posts

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1831568.ece

Jeg undres (jeg gjør det ofte om dagen), men her leser jeg om ett ektepar som har hatt besøk i haven sin. Et høyst fredlig og koslig besøk slik det legges frem i dagbladet. Dyret må dø! For den er nemlig observert tidligere i boligmiljø. I USA ville dette dyret blitt bedøvd og fraktet tilbake til skogen, gjerne med hund som skremte dem enda mer. Her til lands... ja her får menn med hår på brystet leke villmenn og skyte litt. Hadde bjørnen vært aggresiv hadde saken helt klart vært en annen, men likevel burde det blitt vurdert hvor vidt den ville være en fare om den ble flyttet vekk fra boligområdet. Vi har såpass mye ubebodd skog og fjell, så jeg klarer ikke å se argumentasjonen for at dette ikke går. Og det går vel an å samarbeide med de på andre siden av grensen. Som har enda mer skog å ta av.

Om noen har holdbare argumenter for at det er ok å skyte fredlig bjørn som med letthet (kanskje noe dyrere) kunne blitt fraktet til ett sted der den ikke kom i konflikt med folk og fe, setter jeg stor pris på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1831568.ece

Jeg undres (jeg gjør det ofte om dagen), men her leser jeg om ett ektepar som har hatt besøk i haven sin. Et høyst fredlig og koslig besøk slik det legges frem i dagbladet. Dyret må dø! For den er nemlig observert tidligere i boligmiljø. I USA ville dette dyret blitt bedøvd og fraktet tilbake til skogen, gjerne med hund som skremte dem enda mer. Her til lands... ja her får menn med hår på brystet leke villmenn og skyte litt. Hadde bjørnen vært aggresiv hadde saken helt klart vært en annen, men likevel burde det blitt vurdert hvor vidt den ville være en fare om den ble flyttet vekk fra boligområdet. Vi har såpass mye ubebodd skog og fjell, så jeg klarer ikke å se argumentasjonen for at dette ikke går. Og det går vel an å samarbeide med de på andre siden av grensen. Som har enda mer skog å ta av.

Om noen har holdbare argumenter for at det er ok å skyte fredlig bjørn som med letthet (kanskje noe dyrere) kunne blitt fraktet til ett sted der den ikke kom i konflikt med folk og fe, setter jeg stor pris på det.

Sukk, jeg er helt enig med deg, men er ikke dette karakteristisk for norges holdning til villdyr generelt da? Shit- vi så en ulv tre km fra en tursti i indre Hedmark, la oss gå på jakt liksom.. Synes det er utrolig synd og merkelig at folk som Lars Monsen- som jo har blitt en folkehelt- IKKE blir hørt når han snakker om sine erfaringer med ulv og bjørn, når han faktisk er en av de her til lands som har MEST kjennskap til dyrene, som har hatt flest møter med de, og som faktisk har mange gode alternativer til dagens rovdyrpolitikk. Han blir jo tydelig hørt når det gjelder å spise hundfòr for å overleve (som vel var en stor overskrift i en tabloid for en stund siden, om jeg ikke husker feil).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Hm jeg er delvis enig med dere. I mange tilfeller er det automatikk i å rope drep med en gang et av de store rovdyrene viser seg for folk (jeg ville sytes det var en fanatsisk opplevelse å se en av de fire store i vill tilstand). Men samtidig er det en vesentlig forskjell på når Lars Monsen møtte bjørn i canada og når en bjørn begynner å livnære seg av søppelkasser og dyrefor i tettbebygd strøk hvor unger ferdes alene ute. Bjørner angriper jo ikke mennesker normalt sett, men det finnes tilfeller, og det er ikke særlig realistisk å tro at barn skal kunne lære seg å skremme bjørn som Lars Monsen. Bjørnene som blir vandt til folk og lærer seg at det er her men finner mat kan heller ikke uten videre sammenlignes med bjørn som Monsen møter langt ut i villmarka og som antagelig aldrig har sett mennesker før. Man kan heller ikke holde ungene inne hele dagen fordi det vandrer halvtamme bjørner rundt i nabolaget.

Hovedproblemet som jeg ser det med å ikke avlive nærgående bjørn (nå snakker jeg om bjørn som begynner å leve nær mennesker og boligområder, ikke bjørn man møter på i skogen) er at de begynner å spise av søppelkassene (eller dyrefor). Det er som oftest derfor de oppsøker mennesker. Og så begynner binnene å ta med seg ungene sine til søppelkassene for å lære dem å finne mat og så får vi en ny generasjon søppelbjørner. Og problemet blir da at de ikke lenger blir redde for mennesker. Så lenge bjørnen er redd for folk er den heller ikke spesielt farlig for folk, men når den ikke lenger er redd kan det oppstå farlige situasjoner. Før var det mye bjørn i Norge og man drepte de som kom nær folk uten at det skadet bestanden nevneverdig. Derfor fikk ikke de bjørnene som hadde lett for å oppsøke folk reprodusere seg og deres gener ble sjeldnere og de fikk ikke opplært ungene sine til å oppsøke folk. Når man slutter med det får man flere og flere bjørner som ikke er redde for folk og som delvis lever og oppfostrer ungene sine blandt folk.

Selvfølgelig burde man først prøve å skremme bjørnen, men går ikke det mener jeg det eneste rette er å avlive bjørnen. I Pasvik (det stedet i norge med flest bjørn) har de opprettet en egen bjørneskremmegruppe. Blir det oberservert bjørn nær folk prøver først denne gruppa å skremme bjørnen vekk og få den til å forstå at folk er skummelt. De forsøker også å bruke pyreneerhunder til å skremme bjørnen. I blandt er det vellykka, iblandt fortsetter bjørnen å oppsøke folk og da blir den avliva. I fjor på denne tida var det en veldig nærgående ung hannbjørn i Pasvik som ble forsøkt skremt vekk i flere dager. Den ble til slutt så nærgående at den ble skutt i blomsterbeddet til noen jeg kjenner. Dette var en ung bjørn som sikkert nylig var avvist av moren, den var veldig tynn og sikkert veldig sulten da de avlivet den og hadde i det siste livnært seg på å plyndre søppelkasser og var ikke redd folk. Jeg mener at når alt annet er prøvd er det riktig å avlive bjørnen, men først etter at man har prøvd andre tiltak. Man kan ikke la enkeltbjørner herje boligfelt, skremme folk fra å ferdes ute og være en trussel for barn selv om man ønsker bjørn i norsk natur. Det er forskjell på at det er bjørn i skogen og at det er bjørn i boligfelt. Bjørn kan være farlig for folk, og spesielt hvis den ikke lengere er redd folk.

Nå kommenterte jeg avliving av bjørner generelt, når det gjelder avisartiklen virker det som om fellingstillatelse er gitt med en gang de hører om at en bjørn er oberservert, og det syns jeg blir for lettvindt. Det er mange hensyn å ta i sånne saker, men avliving mener jeg bør være siste utvei. Først når skremming osv ikke nytter mener jeg det er rett å avlive. Men at bjørnen skal få leve skal ikke gå på folks sikkerhet løs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig i at bjørner som ikke lar seg flytte eller skremme (og de finnes jo) må avlives. Men man bør iallefall gjøre et forsøk først, som du sier de gjør i Pasvik (kjempebra tiltak!).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...