Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden min er død...


boomboom76
 Share

Recommended Posts

Jeg mistet min beste venn så alt for tidlig. Han død av en magevridning på Kennel. Han har vært min følgesvenn de siste 5 årene og fulgt meg i tykt og tynt. Jeg ønsker å dele smerten min med andre som skjønner følelsen av å miste en hund, og legger derfor min siste ord til han på dette forumet:

Til Dennis

Med ett vil jeg aldri få oppleve vårt vennskap igjen. Smerten og realiteten over dette faktumet vrir seg inni meg. Langt inne i mine tanker, følelsene av det vi har hatt, er jeg trist. Uendelig trist. Jeg tenker på første gangen jeg så deg. Du var hvit i pelsen. Den eneste i flokken. Det fikk meg til å føle at du var noe spesielt. Og spesiell ble du. På godt og vondt. Da du var liten hadde vi mange kamper. Din vilje mot min. På denne måten lærte vi å tyde hverandres grenser. Tilliten mellom oss vokste også frem. Basert på denne plattformen var vi et bånd sammen. Et bånd som jeg aldri kom til å bryte. Du trengte meg, og jeg trengte deg.

At du nå brått er tatt bort fra meg, har jeg vanskelig for å akseptere. Vi skulle jo fortsatt oppleve masse sammen. Det får vi aldri. Jeg skal aldri glemme deg. Blikket, tungen din, snuten som du pleide å stikke i fanget mitt. Jeg elsker deg. Det vil jeg alltid gjøre. For meg var livet ditt spesielt. Dine følelser, behov og ønsker. Alt var mitt ansvar. Jeg er lei meg for at jeg ikke var der. Da dine siste åndedrag sa farvel. At ditt blikk ikke kunne møte mitt. Som en siste takk for livet. Det var et av mine sterkeste ønsker. Så skulle det ikke bli. Jeg håper du hadde et godt liv. Nå skal jeg fortsette å leve mitt. Uten deg. Det føles utenkelig. Du skulle jo slått følge med meg i mange flere år. Til kroppen din var utslitt av å leve. Det gjør vondt å vite at slik vil det ikke bli.

Hvordan vil livet være uten deg?

Jeg elsker deg. Du var min gode gutt. Takk for alle turene. Takk for alt Dennis!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
    • Tiden flyr og lille bebbisen blir snart året. 😱 Hun er fremdeles kanskje 6mnd i sitt eget hode da. 😂 Dagens agenda så slik ut 😴 etter å ha trent litt på fokus med bestekompis whippeten Leo som distraksjon, og så gått ett spor i nytt terreng etter en god times pause i bilen. 😁    Tidligere i mars når vi passet på ett lite småbruk. Fant en fin foss!   et par fra den lille uka vi hadde snø her sørvest. 😂
    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
    • Dette handler mer om uenighet. Jeg håper du sier nei til dette. Om du hadde visst at hunden skulle brukes til å produsere blandingskull hadde du ikke skrevet under. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...