Gå til innhold
Hundesonen.no

Det er ikke lett å være "seriøs", gitt...


Lotta

Recommended Posts

Dette er bare et oppgitt hjertesukk fra en utmattet oppdretter som forsøker å være både seriøs og oppriktig - det er like før jeg "tilter" og snakker i store bokstaver.

I vår søken etter "den rette" (hannhunden, altså ;) ) har jeg vært i kontakt med flere eiere av hannhunder som potensielt kunne være interessante for oss (stamtavlemessig/eksteriørt), jeg ønsker å hilse på aktuelle hannhunder i "hjemmemiljø" (eller tilsvarende) for å få et nogenlunde realistisk bilde av både hund og eiers temperament ;) - og selvsagt, selvsagt, selvsagt, selvsagt, selvsagt er det viktig for oss at den utvalgte er sunn OGSÅ i kroppen...

Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte at en hannhund som er operert for magedreining (og som har onkler, tanter, besteforeldre og søskenbarn som har fått samme diagnose) fortsatt står til avlstjeneste - men bare så framt problemene han hadde ved forrige forsøk med oppsvulming av penis etc kunne fixes operativt?!?!

Jeg er opprørt og forbanna, og usikker på hva vi skal gjøre med slike "aktører" - selv er jeg gammel i gamet og kjenner mange som driver aktivt og har relativt greit innblikk i helseproblematikk, temperaments"utfordringer" og linjer i egen rase - som jeg nå har holdt på med i godt over 20 år - men hva med de stakkars nykommerne, de som enda ikke har et nettverk innen rasen? Hva med potensielle valpekjøpere og nye oppdrettere?

For meg er det etterhvert et stort moralsk og etisk dilemma - hvor mye skal vi kunne si om våre "medentusiaster" og hva skal vi holde kjeft om for å unngå å lage bråk og splid, eller å bli stemplet som "baksnakkere" og sladrekjerringer?

Kanskje det enkleste er å starte med en helt ny rase og selv være blånd og blåøyd? En rase hvor ANDRE har erfaringen og kunnskapen, og vi bare er lykkelig uvitende?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det skal jammen meg ikke være lett.. Selv bestemte vi oss for å bruke tassen i oppdrett fordi vi mente at han var ett "godt eksemplar av rasen"med stamtavle og vinner i utstillinger. og vi møte useriøse oppdretere på vår vei som vile pare fordi de mente at de ville bli "såå søte valper med hvit i og kanskje til å med en helt hvit en" uten å spøre om stamtavle eller noe annet. så jeg er blitt litt mer usikker på den store "oppdretter drømmen" min.. men lykke til og bra det finnes oppdrettere som deg!;) er jo mange seriøse oppdrettere, men også mange useriøse..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, jeg skjønner deg.. Ser masse rart på min rase, som etterhvert er blitt meget stor..

Men hva om alle seriøse aktører på rasen slutter?

Nei takk og lov at vi har noen av de "gode gamle" slik er det i vårt rasemiljø også. Og det er de jeg hører på!

Stå på videre! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner igjen det, ja. På gamlerasen husker jeg denne ene hannhunden som til slutt selv døde av hjertesvikt, forøvrig rundt en parring, som hadde gitt en rekke avkom med hjerteproblemer - men pene var de.

Og der satt vi i raseklubben og kunne ikke gjøre noe konkret, fordi valpekjøpere som fikk hunder som ble hjertesyke og døde på ikke så hyggelig måte - de ble ofte så fortvilet at de bare ville glemme alt, ikke ha rasen igjen (for som du sier, Lotta, så var det litt oftere de ferske som ikke hadde hørt "ryktene" som gikk for hunder herfra og derfra). Veterinærer hadde taushetsplikt, og vi bare satt der og ANTE omfanget av problemene.

Nå sitter jeg med en annen rase som har et arvelig problem som blir riktig stygt og gjør at hundene må avlives. Der sitter endel oppdrettere og forteller ikke HELE sannheten, bare halve, om undersøkelser som kan påvise dette (som ikke er noen garanti, siden sykdommen ikke er synlig... ja, før den ER synlig). Rasen er fåtallig her i landet, det er ingen raseklubb, og nye oppdrettere kjører på - i kunnskapsløshet. Nå blir det kull på en importhund der jeg har fått VITE at moren fikk sykdommen og ble avlivet og dette avkommmet har omtrent femti prosent sjanse for å være syk eller bærer, der jeg har prøvd å nevne for eier omfanget av sykdommen, men der det ikke helt... når inn. Veldig trist for dem som kjøper valp derfra.

Sier man noe, er man slem eller ondsinnet eller ikke forståelsesfull. Det er som det er en "menneskerett" å avle hunder - mens det egentlig bare er produksjon av en "overskuddsvare", og da MÅ man ikke kjøre på og bruke alt mulig rart.

En ting er de som gir blanke, og tenker på pengene - nesten verre er dem som ikke KAN eller VIL KUNNE eller VITE nok, som er velmenende, men som kan gjøre like mye skade for en rase.

Og når man da er en samvittighetsfull tispeeier og prøver å finne frem... ække noe enklere det heller! Det gjelder å prøve å finne frem til folk som snakker "samme språk" som en selv, som har samme krav, forventninger og strenge grenser - og det skulle man nok gjerne hatt oppskriften på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner igjen det, ja. På gamlerasen husker jeg denne ene hannhunden som til slutt selv døde av hjertesvikt, forøvrig rundt en parring, som hadde gitt en rekke avkom med hjerteproblemer - men pene var de.

En ting er diskusjonen rundt "seriøse oppdrettere" og hvilke krav man skal stille til dem - men hva med "seriøse hannhundeiere"?! Hva i huleste får folk til å tilby en hannhund med hjertefeil i avlstjeneste? For min rases del kan det vanskelig være den økonomiske gevinsten - en "heldig" hannhund blir kanskje pappa til 5-6 kull i sitt liv. Er vi så opptatt av at vårt eget dyr er best og fantastisk at vi stikkker hodet i sanden og "glemmer" alvorlige sykdommer...?!

Og der satt vi i raseklubben og kunne ikke gjøre noe konkret, fordi valpekjøpere som fikk hunder som ble hjertesyke og døde på ikke så hyggelig måte - de ble ofte så fortvilet at de bare ville glemme alt, ikke ha rasen igjen (for som du sier, Lotta, så var det litt oftere de ferske som ikke hadde hørt "ryktene" som gikk for hunder herfra og derfra). Veterinærer hadde taushetsplikt, og vi bare satt der og ANTE omfanget av problemene.
Vel - min tålmodighet, overbærenhet og "forståelsesfullhet" er i ferd med å renne ut. Dilemmaet er at med stempelet "bråkmaker" på seg vil det bli tøft å "overleve" i hunderiet, få låne hannhunder til eget bruk, selge valper og "henge med"... Det er en fryktelig liten verden i disse internett/email-tider og jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gripe an saken. Dessuten er det utrolig hvor lite folk "vil" vite og forstå - ser rett som det er folk kjøpe hund av kombinasjoner hvor de har fått ganske klare meldinger om temperamentsproblemer og helseutfordringer.... Kanskje de ikke skjønner alvoret?

Nå sitter jeg med en annen rase som har et arvelig problem som blir riktig stygt og gjør at hundene må avlives. Der sitter endel oppdrettere og forteller ikke HELE sannheten, bare halve, om undersøkelser som kan påvise dette (som ikke er noen garanti, siden sykdommen ikke er synlig... ja, før den ER synlig). Rasen er fåtallig her i landet, det er ingen raseklubb, og nye oppdrettere kjører på - i kunnskapsløshet. Nå blir det kull på en importhund der jeg har fått VITE at moren fikk sykdommen og ble avlivet og dette avkommmet har omtrent femti prosent sjanse for å være syk eller bærer, der jeg har prøvd å nevne for eier omfanget av sykdommen, men der det ikke helt... når inn. Veldig trist for dem som kjøper valp derfra.

Det er trist - fryktelig trist, og i det lange løp er det rasen som taper på slikt... For hvem gidder å kjøpe valp nr 2 når den første blir aggressiv/syk/dum/død og det kunne vært unngått???

Sier man noe, er man slem eller ondsinnet eller ikke forståelsesfull. Det er som det er en "menneskerett" å avle hunder - mens det egentlig bare er produksjon av en "overskuddsvare", og da MÅ man ikke kjøre på og bruke alt mulig rart.

En ting er de som gir blanke, og tenker på pengene - nesten verre er dem som ikke KAN eller VIL KUNNE eller VITE nok, som er velmenende, men som kan gjøre like mye skade for en rase.

Jeg er langt på vei enig med deg - men jeg er usikker på hvor ansvaret ligger. Hannhundeieren som tilbyr sin magedreiningsopererte hund til avlstjeneste mente selv at "det ikke var rart han var disponert, så fort som han spiser maten sin"... Indirekte er jeg medskyldig i å holde henne i uvitenhet, siden jeg ikke påpekte de faktum som hun burde være klar over med sykdommen (og kanskje skulle jeg også ha minnet henne på alle hundens nære slektninger som har lidd av samme grusomme sykdom?)... Men, hvordan GJØR man slikt mot mennesker man har kjent i årevis, rase"entusiaster" som BURDE vite bedre og være seg sitt ansvar bevisst?

Og når man da er en samvittighetsfull tispeeier og prøver å finne frem... ække noe enklere det heller! Det gjelder å prøve å finne frem til folk som snakker "samme språk" som en selv, som har samme krav, forventninger og strenge grenser - og det skulle man nok gjerne hatt oppskriften på...

JA! Det skulle jeg gjerne hatt oppskriften på - min rase er tallmessig liten, de få suksessrike er lite villige til å røpe kennelens "hemmeligheter" eller dele kunnskap/erfaringer med seg, og jeg er redd for rasens framtid. Det er helt utrolig hva man avler på, nemlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er på det stadiet jeg oppdager flere og flere "feil" med rasen min... Nesten så jeg skulle ønske jeg fortsatt var blåøyd, hadde vært så mye enklere å finne hannhunder og linjer da.

Men det rare er at det viser seg at jeg ofte har bedre oversikt enn dem som har holdt på med rasen i flere år..eller så velger dem å ikke snakke høyt om det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg er en av de "dumme valpekjøperene" som fikk hund som var syk. Dvs. jeg kjøpte ikke valp, og jeg hadde sjekka for de sykdommene jeg visste om... Men det hjalp ikke noe når det er altforlite fokus på det som var galt med min lille... Aldri, aldri, aldri mer den rasen igjen sier jeg. No way.

(Bare for å legge til; jeg annser oppdretteren jeg fikk hund av som seriøs. Det er rasen det er noe galt med og for dårlig kontroll på hva man avler på siden denne lidelsen ikke er så kjent i norge som i statene og storbritania.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for tips!  Det hørtes ut som noen kloke råd. Jeg ser de potensielle ulempene med en stor og sterk hund og en flexline. Kontroll er definitivt øverst på prioriteringslista. Jeg skal definitiv sjekke ut den lina du har linket til👍
    • Flexiline er generelt en dårlig idé, og særlig for en stor og sterk hund. Hvis noen slipper sin hund bort til dere i bånd, kan det fort bli floke og konflikter. Du kan heller ikke slippe båndet hvis noe skjer (hunden setter seg fast, sykkel kommer på tvers mellom dere etc.). Og det er vanskelig å ta hunden inn hvis den er ytterst i båndet, med mindre du har en supersolid innkalling. Kjøp heller en halvlang-line på 5 meter som du kan slippe ut og hanke inn etter behov. Du blir fort vant til å håndtere en kort langline, og mye bedre kontroll på hunden. Du kan slippe den både for å la hunden løpe litt, eller gi den friere bevegelsesrom i møtesituasjoner som ikke kan unngås (både med folk, hunder, sykler...). Du kan også ta et grep midt på båndet uten å svi av deg håndflaten hvis hunden trekker eller bykser avgårde. Vi har hatt disse, og er noe av det vi har tatt vare på etter å mistet hundene, de er supergode: https://dyresjappa.no/Produkt/1/294247/Supergrip-Sporline-5m
    • Hei,  Kjøpte akkurat en flexi classic L. 5m. bånd. Den fungerer helt greit, men vurderer et annet alternativ neste gang jeg kjøper. Det jeg kunne tenke meg er låste posisjoner uten å holde inn knapp i tillegg til et enda mer robust tapebånd og et noe større håndtak. Noen anbefalinger? Jeg har en nokså sterk staff-presa blanding på. 35 kg., som tidvis kan dra noe. Ser nå at jeg skulle flyttet denne til utstyrstråden, men vet ikke om det er mulig.  På forhånd takk for svar😊
    • Ede har endelig lært å sette pris på vanntette potesokker, og vil nå heller gå med enn uten. Trenger ikke bestikke med godis for å få dem på lenger, han husker nå at det er langt mer komfortabelt å gå ut på iskaldt klissvått og ekle grussteiner med dem på enn å gå barbeint.  Han ga uttrykk for å ville ha dem av inne på kjøpesenteret, da han selv la merke til at bakken var tørr, varm og stenfri der inne, men klagde ikke, bare gjorde meg oppmerksom på at han kunne tenkt seg å få de av der inne.  Nytt for dagen var å reise på rullebånd. Det har vi ikke prøvd før. Kunne gått meget bedre. Min feil. Trodde han ville forstå greia og bli med av, men han ble usikker da vi nærmet oss toppen, satte seg tilbake istedenfor å bli med frem, så jeg måtte panikk løfte-dra-heise ham over kanten i en faderlig fart, noe som selvsagt stresset ham. Not a good introduction.  Vi tok samme greia ned også, hvor han var helt kewl med å stå på båndet i bevegelse etter å ha blitt løftet på Ante fare og ble nervøs da han så slutten nærme seg, men virket som han synes det var helt ok å bli hjulpet over kanten med et muntert: "Whoppsie!" og en stor bit Nom Noms trøkket i ansiktet på landing. Han spiste det ivrig, så håper den sammenhengen med rullebåndet ble en sterkere neural pathway.   Videre på miljøtreningslisten har vi rulletrapp.. 😰 Det må gjøres. Rakk ikke øve opp den vanlige trappen i dag, fordi vi hadde ærender, men i morgen har vi ingenting annet å gjøre, så muttern får kle på seg, ta med sitteunderlag, pledd, varm drikke, kanskje niste, just in case, for om det ikke løsner etter noen forsøk med bare de øverste trinnene og gradvis økning, så kan vi sitte i den trappen og henge og ha det dødsens kjedelig til han finner ut at det lønner seg å gå den opp og vi får full fest.  Flashy blinkende helikopter med lyd hadde Mr. T on staircases ingen issues med. Gikk rundt det på baksiden mot veggen og så inn i cockpit og synes ikke det var noe uvanlig med det der.  Har forøvrig passert masse små og større unger også, både inne og ute og han begynner bli kjempeflink til å se, men ikke røre nå, på tross av de mange flørtende blikkene som inviterer til kos og lek.  De minste barna har jeg vært litt nervøs for skal trigge jakt når de plutselig løper, så jeg har vært veldig på alerten, men det eneste som utløste jakt i ham og strammet båndet var en dinglende skulderstropp på en bag. Så ut som en biteleke. Bykset, men fikk ikke nå frem til den. Med unntak av den har han vært eksemplarisk og avbrutt intensjoner om å undersøke andre mennesker på kontaktlyd hver gang jeg så ham vurdere det og var nervøs for et byks mot noen. — Food before Feckers, any day. Noen ganger også mom over nom. Han bryr seg om og tar min veiledning selv når han er mett og ikke vil ha mer. Vi begynner få et bånd utover måltidene 🥳
    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...