Fysisk og mental trening

[Guest Per Olav]

Etter avtale med "redaktøren" har jeg fått lov å legge ut en redigert og etter hvert noe utvidet versjon av en artikkelsamling fra ei anna diskusjonsgruppe. Noen som har kommentarer eller inspill?

http://www.wolfdog.no/artikler/trening/trening.asp

--

Per Olav

[Guest 2ne]

Jeg syns du hadde et veldig langt og veldig gammelt 1.spor?

Sånn jeg (eller Siri - jeg behøver vel ikke å stjele æren for sånt? hehe) har gjort med mine hunder, er å gå korte, ferske spor for å øke sjansen til at hunden klarer oppgaven. Det er jo det som er hovedmålet, at hunden skal klare å gå hele sporet før den blir lei og sliten og gir opp? Og heller øke lengde på sporet og tiden det har ligget etterhvert..

Vi har vel starta med helt ferske spor på 25-40 meter, med belønning kun på slutten - og belønninga har vært alt fra å få finne det mennesket som forsvant, til en bolle med godbiter (jeg har ikke hatt hunder som har hatt noen enorm gjenstandsinteresse eller lekelyst enda), på det aller første sporet har hunden fått se sporleggeren gå ut (bortsett fra Dina stakkars, men henne var vi litt slemme med), og fått stå og vente ved sporstart til vi begynner å gå sporet, mens på spor 2 har hunden fått se sporlegger gå ut, men blitt plassert i bilen når sporlegger blir borte, for så å bli tatt ut når sporlegger har kommet igjen (det er jo Siri som er sporlegger og sporinstruktør i ett, så hun må nesten være med å gå sporet også.. hehe)

Er ikke helt sikker på hvor fort vi øker lengde på spor og tid det ligger, det kommer jo an på hvor "flink" hunden er, men kanskje du skal putte inn ett eller annet om at det viktige er at hunden klarer oppgaven i begynnelsen? For det syns jeg er viktigere enn at de går lange "gamle" spor fra børjan av

En ting jeg lurer på - jeg har jo en plan om å konkurrere i bruks en gang - er om det er lurt å først lære hunden å gå spor, FØR man lærer hunden feltsøk? Sånn at den lærer at i den settingen bruker vi nesa på bakken, og i den settingen går man på overvær? Blir hunden forvirra om man trener på disse to parallelt? (det blir kanskje litt OT å spørre om det her?)

[Guest Per Olav]

Tjah? Jeg synes ikke at hundre meter er spesielt langt, men jeg kan godt moderere meg og redusere sporlengden Med mine hunder har jeg variert både sporlengde og antall godbiter (fra noen i sporet til bare å ha endel liggende helt på slutten) og fra et spor som nesten var nylagt og til opptil en time de første gangene. Hensikten er jo at pelsen skal følge ferten i eller ved siden av sporet og ikke å gå på overvær.

M h t feltsøk så tror jeg det spiller liten rolle hvilken metode man bruker, jeg har startet med å kaste biter i hytt og pine innenfor et avgrenset område og latt hunden finne dem. For oss har det fungert greit.

--

Per Olav

[akela]

Det er INGEN svar når det gjelder spor... i grunnen.

Jeg lærte det inn på én måte, fikk finpusset det av en annen kapasitet som hadde en helt annen innlæringsmetode, og det er flere veier som fører frem, noen hevder pølsespor er fint - andre, som forlengst har bevist at de har strålende sporhunder, sier det ikke er særlig lurt.

Spørsmålet blir igrunnen heller: Er det for moro skyld, eller vil man noe mer?

Er det for moro skyld, gjør det ikke så mye om hunden bruker litt overvær eller går litt sleivete i sporet. Aktivisering behøver ikke være så nøye, det skal være moro, og da er nese nese - enten det brukes dønn i bakken eller litt mer opp i været.

Har man mer ambisjoner, bør man lære seg endel om vindforhold, samt at man etter kun et fåtall ganger kutter ut menneskelig figurant i sporet - siden det "oser" lukt og hunden høyst sannsynlig blir belønnet med funnet når den gjør det på overvær.... ut i fra læringsprinsipper om dette med at hva den gjør i øyeblikket, er det den oppfatter som "lurt" eller "riktig" etc.

Jeg oppfatter det du skriver som aktivisering, ikke i første omgang konkurranserettet, og da er det litt hipp som happ, trur eg.

Når det gjelder spørsmålene som dette utarter seg til, så avhenger innlæring av hva slags hund man har. Noen hunder er født med nesa i bakken, andre later til å foretrekke overvær - det bør man ta hensyn til, så det blir balanse i innlæring. Vil man "overtale" en overværer til å ha nesa ned, bør kanskje det komme i fokus mest først - har man en real sporhund så funket det strålende for oss å lære inn alt på en gang; eldstefrøkna trente både felt og spor og rundering hver helg hun, hun har spor som førsteprioritet, og måtte erfare at også overvær skulle brukes i visse situasjoner

I et fersk spor - nå vel, det avhenger jo da også av hvordan terreng det er, såvel som varme, vind, tidligere vær etc - så vil lukten ligge som et bredt belte - mens i et eldre spor blir det mer konsentrert. Vi har en sterk hang til å undervurdere hundene våre, og gjøre ting for lette. Samtidig er jeg ikke særlig for det å bruke gigantiske gjenstander som "innluktede" sokker, votter etc i sporet - det er for feltsøk. I spor lærer man inn FØRST at pinner/klosser = paradis, utenom sporet - og at hundene høster maks belønning, skryt og stas for å plukke opp dem. Deretter legger man dem i et spor som eier går ut, og forøvrig skal være ute av syne innen et par meter (ellers lærer man inn synspåvirkning), og så har man hele tiden muligheten til å balansere pinner og spor:

Blir hunden for sporfokusert, legger man i mer pinner, belønner dem sterkere - og omvendt.

Når det gjelder feltsøk, så er min erfaring med min treningsmetode som jeg lærte av dyktige folk i sin tid, at noe som var viktig, var å få hunden UT - og at den var villig til å løpe ut, gang på gang. Langt nok ut. Vi trente mye korridorerer, ut på femti-seksti meter, gjenstandsfunn. Det er mange vitenskapelige metoder, men til hverdags, når man skal få trent dette nok, så er det greit å gjøre det enkelt og gjennomførbart. De får assosiasjoner, og jeg ser eldstehunden her skiller godt mellom feltsøksavstand - og det å løpe "tapt apport". Så gjelder det å få opp en brennende gjenstandsinteresse, den er vel så viktig som "feltet" - det å ønske å finne greiene som ligger der ute. Så eldstehunden var en sånn en som gjerne fant vanten som hadde ligget i feltet i et par uker eller mer, i tillegg til de nyutlagte gjenstandene - hun lærte seg nemlig også gjenstandenes egenlukt (tekstil, lær, plast), når de ikke hørte til i naturterrenget, i tillegg til ferten som var fersk. I god fart, alt sammen! Utrolige greier.

Det viktige for hunden, tror jeg, er at det SKJER noe - enn å terpe på overlette spor, som resultat av vår undervurdering. Det er som dustegreiene i LP det med identifikasjon av pinner; husker vi gned og gnukket og maste i treern i gamle dager, for å være "sikker" på at hunden fant dem igjen. Vel, idag kaster jeg én kongle jeg såvidt har vært bortpå med fingrene ut i en haug med hundrevis av andre kongler, og det holder i lange baner - med eldstefrøkna holder det at jeg SPARKER til en kongle, så finner hun nøyaktig den...

Timegamle spor kan komme raskt, hvis man vil noe mer. Noe annet er dette med sluttgjenstand, som er noe innbarka overtro: La "hver" gjenstand være sluttgjenstand, belønn mye, så får du en hund som går hele sporet nøye - heller enn bare å transportere seg frem til slutten.... og den gjeve saken der. Da legger man også mindre vekt på det å insistere på å FULLFØRE sporet, noe som lett gjør at man "hjelper" hunden, fordi man så gjerne vil finne igjen den fine sluttgjenstanden.... Legger man ut pinner som er innlært som noe strålende (og som man bytter ut, for hver gang), så kan man slutte når det er på topp - og la det bli vellykket, heller enn å kjase og styre for på død og liv å finne frem (slik det veldig lett blir, og jeg har trent med endel....)

Små korte spor kan lett, dersom man har store gjenstander, føre til overvær hvis man ikke kan nok.

Men åkke som: Poenget mitt er altså dette med forskjellen på "moro" og på dem som ønsker noe mer. For vil man noe mer, bør man finne seg et solid kurs å begynne på som snarest - å lære det direkte av dyktige folk er UVURDERLIG. Og da jeg trente aktivt, så vi mange som hadde fått ting rotet til på "hobbykurs" av kommersielle hundeskoler - som vil gi de solid betalende deltakerne "valuta for pengene" og jukset og styret og ordnet til uvaner for dem.... og så måtte man begynne på nytt etter å ha avlært hundene litt uvaner...

[Guest Per Olav]

Jeg oppfatter det du skriver som aktivisering, ikke i første omgang konkurranserettet, og da er det litt hipp som happ, trur eg.

Jepp, det burde vært presisert i teksten. Hensikten var mer å gi et puff til å gjøre noe på egen hånd som både hund og eiere oppfatter som morsomt og engasjerende, en enkel aktivisering som for noen kanskje kan utvikles til noe mer ambisiøst dersom det ønskes.

--

Per Olav