Gå til innhold
Hundesonen.no

Norsk Lundehund


Rosin
 Share

Recommended Posts

Norsk Lundehund.

DSC03068rlek.JPG

Lyrypa's Lucky Luke og Maahornet's Embla

Norsk lundehund er en svært gammel spisshundrase, med helt spesielle egenskaper og forutsetninger til å fange lundefugl i ulendt terreng. Rasen har en unik anatomi og regnes som en av verdens mest sjeldne hunderaser.

Man vet jo ikke sikkert, men man regner med at buhund kan ha vært en viktig stamfar for lundehunden. Den er større og sterkere, så trolig har man gjennom selektiv avl på små individer med spesielle egenskaper skapt lundehunden. Noen hevder imidlertid at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og at den kan være en etterkommmer av en forhistorisk hundetype, Lat. Canis forus. I så fall går lundehundens røtter tilbake til før siste istid.

Pjokken.JPG

Ålvisheim's Ide Jotne

Foruten at lundehunden har minst 6 tær på hver fot, har den også en rekke andre anatomiske særtrekk. Mange av disse særtrekkene finner man ellers kun hos ville hunder. Muskulaturen i ytre del av øret fungerer f. eks. slik at denne hunden kan lukke øret for smuss og sand, slik at det indre øret beskyttes. Muskulatur, sener og leddbånd i buken er så fleksible at lundehunden kan «slå ut med armene» som en fugl, og derav få bedre feste under klatring i fjellene. Det øverste nakkebeinet er dessuten forbundet med hodeskallen på en slik måte at lundehunden kan legge hodet sitt rett bakover på ryggen, slik at hodet blir liggende oppned. Slike anatomiske særtrekk finner man ellers hos Ny-Guinea syngehund, borneohund og dingo. Et annet særtrekk er at lundehunden mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, på lik linje med den urnordiske varangerhunden.

Lundehunden er liten og lett, men sterk og svært utholdende. Kroppen er rektangulær. Hannene blir ca. 35-38 cm i mankehøyde, og tispene ca. 32-35 cm. Vekten på en hannhund er ca. 7 kg, mens tispene veier ca. 1 kg mindre. Overpelsen er tett og stri, mens underpelsen er bløt. Fargen er normal rødbrun til gulbrun, med sorte hårspisser og hvite tegninger. Voksne hunder er ofte mer markert sorte i overpelsen enn unghunder.

Øynene skal være gulbrune og lyse.

Lundehunden kan kategoriseres som urhund og spisshund.

DSC03104r.JPG

Lyrypa's Lucky Luke

Bilder hentet fra Lundehundklubbens nettsted www.lundehund.cc , og tekst fra www.wikipedia.no

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...
Guest Snusmumrikk

Tenkte jeg skulle dele to filmer med dere som jeg syns forteller mye om lundehunden.

Den første er en lang NRK-dokumentar om lundehunden laget på 70-tallet. Den forteller om historien bak lundehunden og folket på Værøy. Den forteller om lundehundens verdi som jakthund på lundefugl og de spesielle fysiske særtrekkene den har for å egne seg til lundefugljakt i fuglefjellene.

Her er NRK-dokumentaren som lundehunden.

Den andre er en kort dokumentar vist på tysk tv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

Ja det er en fantstisk hund - Stolt over at den er Norsk - Selv kunne jeg veldig gjerne tenkt med de der "Syngehundene" eller Thai Ridgback og Spesielt PariaHunder, d er vell den Rasen jeg mest kunne tenke meg av de Urhundene, alt av Dingo variantene er kult - En liten Flokk med Paria hadde vell vært noe spesielt å ha ! :)

kanskje en gang i fremtiden men d spørs om d virkelig skjer, blir nok med drømmen :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

Er det flere her inne som har lundehund, og som kan fortelle litt om hvordan de er å leve med til daglig?

Når jeg leter på nettet finner jeg masse spennende om rasens historie og denslags, men ikke fullt så mye om hvordan de er å eie... Er det fordi de rett og slett ikke er så kompliserte eller krevende? Eller bare fordi det ikke er så mange av dem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det flere her inne som har lundehund, og som kan fortelle litt om hvordan de er å leve med til daglig?

Når jeg leter på nettet finner jeg masse spennende om rasens historie og denslags, men ikke fullt så mye om hvordan de er å eie... Er det fordi de rett og slett ikke er så kompliserte eller krevende? Eller bare fordi det ikke er så mange av dem?

Jeg kan ihvertfall dele min oppfatning av rasen da jeg er på min andre lundehund! Den første var en hannhund, Ulrik.

Ulrik var noe for seg selv og man skulle nok lete lenge etter en mer uoppdragen bikkje enn han. men han var snill og god som dagen var lang, så da gjorde det ikke så mye at han tidvis stjal maten min, stakk av hvis han var løs, bjeffa og aldri ble helt husren (han markerte inne tidvis). Men på den lyse siden, så var han trygg, stødig, snill og alltid happy go lucky! En real liten lykkepille rett og slett. Og man kunne ikke gjøre annet enn å le av han med alle hans sprell. han var usedvanlig lett å dele hus med, sett bortfra hvis det var løpetid hos tisper i nærheten eller i huset.. Da var det bare å flykte hjem til mor og far med han :P Han var min drømmehund uten tvil!

Ulrik ble 5 år og slet hele livet med mageproblemer.. Han ble avlivet pga epilepsi, men hadde han ikke fått epilepsi så hadde han nok uansett ikke blitt gammel, med tanke på at han nesten daglig hadde diare, uten at det var så mye dyrlegene fant utav.

Nå har vi Shensi på litt over året. og hun er rett og slett fantastisk! Men hun har også noen unoter som nok ville gått de fleste på nervene løs :P Hun er ikke husren enda. har ikke så mange uhell i løpet av dagen lenger, men om natten er det nesten alltid. Problemet hadde nok forsvunnet om vi hadde satt henne i bur, men det er ikke aktuelt, så da får det heller bare ta den tiden det tar! Og så bjeffer hun. Som nok er relativt vanlig hos rasen. men vi begynner å få bukt med det også. Sett bort i fra de to tingene så er Shensi en veldig ukomplisert hund. Inne sover hun stort sett, hvis hun ikke leker med kattene eller andre hunden vår da. Ute er hun råflink på å gå løs, og nå i båndtvangen helt ok i bånd også! Begge mine lundehunder elsket å være ute da, så det er hunder som setter stor pris på lange turer eller bare å sitte ute på timesvis og nyte livet! :D

Vel, det jeg vil fram til er at for meg så er lundehund en av de mest ukompliserte rasen og det er uten tvil min drømmerase! Men de har dette med at de er vanskelige å få husrene, de bjeffer en del OG de kan være svært vanskelig med hjemme alene trening. Vi jobba i ett år med Shensi før hun taklet det, men fremdeles må det som regel stå på musikk til henne, for det er beroligende for henne. Ulrik hadde bare problem med å være alene på slutten når han var på det sykeste, men da var det vel mest det at jeg var borte som var et problem for han.

Jah, jeg skriver visst når det er snakk om lundehund :P Du får bare spørre om det er noe mer konkret du lurer på! Kjenner rasen ganske godt etterhvert :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 8 months later...

Ettersom hva jeg har lest så er dette en rimelig frisk rase foruten dette "lundehundsyndromet" som gir dem mageproblemer. Er det noen som vet hvor utbredt dette er og om det skyldes uforsiktig avl? Er det mindre sjanse for at hunden får dette om man velger riktig oppdretter?

Jeg vurderer lundehunden som min neste hund, men bor i et hus med flere leiligheter, bør jeg da bare droppe ideen pga bjeffinga eller er det noe som er lett å få kustus på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lundehund og de er som alle andre raser å du kan fint plukke av dem bjeffingen..

Il sykdommen kan vel skyldes at Lundehunden nesten døde ut på 1950 tallet( pga valpesyken)og Eleanor Christie fikk tilsendt 5 hunder fra Moelv(mener jeg og huske) så hun startet oppdrettet sitt med disse 5 hundene som var igjen.Så litt innavl er det på nesten alle lundehunder,men det er det en del av på andre raser også..Man vet vel sånn 100% sikkert ikke hvorfor Il sykdommen oppstår,men det er ikke alle som får det heller..Norsk Lundehund klubb har gitt mye penger til Nvh så de driver nå og forsker på Il sykdommen og hvorfor den oppstår på noen indevider og ikke andre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...