Å gifte seg eller ikke gifte seg

[fidelio]

Sitter og suser litt nå, og kom over en side med bryllupforberedelsestips og sånt. Så begynte jeg jo å lure litt da, hvorfor gifter man seg egentlig? Og skal jeg gifte meg?

Den tradisjonelle grunnen er vel ingen sex før ekteskap, men når jeg allerede har brutt den så til de grader så sitter jeg å lurer litt på hvorfor folk gjør det?

Hva er god nok grunn til å gifte seg?

I mitt eksempel så har jeg jo en kjæremann, en bitteliten voff sammen med han, og ett søtt lite hus. Vi har vært sammen i fire år, og har vel ikke tenkt på å slå opp enda. Jeg regner med å bli gammel og sitte i gyngestol og strikke mens han labber rundt og klager på folk som har fått lappen i posten.

Jeg har alltid forestilt meg at jeg kom til å bli en sær enslig litt gal dame som bor i skogen med masse hunder, og det har aldri før falt meg inn å gifte meg.

Det er jo morsomt med en fest da, men blir ikke det noe av det samme som å konfimere seg i kirka pga. pengene? Det er jeg jo litt imot.

Og jeg er jo ikke kristen på noen måte, men liker kirka til mormor, og skulle jeg giftet meg så hadde det vært der eller av en kaptein. (de er jo så tøffe ) Rådhus kan jo virke litt trist? Eller er det fordommer?

Men kan jo nesten ikke ha en prest snakke om ting jeg ikke tror på heller.. vet ikke om det er lov heller jeg, siden ingen av oss noensinne har vært med i statskirka?

Det hadde jo vært morsomt å la begge familiene møtes, da en familie er fra sørlandet, og en fra finnmark.

Nei, jeg surrer litt i dag, men spørsmålet blir vel noe sånt som;

Skal du gifte deg? Hvorfor/ hvorfor ikke?

Hvordan ser du på sakene?

(litt vag i dag kanskje..)

[Betty]

Jeg skal gifte meg ja, venter bare på the big question *hinte febrilsk til gubben* . Jeg syns det er en fin tradisjon og det er en fin mulighet til å samle familien og til å vise hva man betyr for hverandre. Min meget gode grunn er at jeg har lyst (gubben derimot mener at jeg bare vil bli lord of the ring ). En god grunn til å gifte seg har man når man finner den man vil dele livet med syns jeg.

[Guest Christine]

Jeg skal gifte meg ja, venter bare på the big question *hinte febrilsk til gubben*

Ikke sant i trønderne blir bedt i bryllup ja?

Kan sitte og tørke gledestårer langt baki der vettu

Ser fram til en trivelig helg oppe i nord :blush:

Ps! Buster har sagt at om han ikke får være brudegutt så blir han skuffet.. =/

Også sa han at han ville gifte seg med Hera på samma dagen

HiHi..Neida... Hmm..Om jeg skal gifte meg? som 14-åring? Hmmm..Er ikke sikker B)

Edit: måtte ta vekk smileyser...Uten påminnelse..*stoolt*

[Betty]

Ikke sant i trønderne blir bedt i bryllup ja?

Kan sitte og tørke gledestårer langt baki der vettu

Ser fram til en trivelig helg oppe i nord.

Ps! Buster har sagt at om han ikke får være brudegutt så blir han skuffet.

Også sa han at han ville gifte seg med Hera på samma dagen

HiHi..Neida... Hmm..Om jeg skal gifte meg? som 14-åring? Hmmm..Er ikke sikker B)

Klart trøndere får komme B) . Men det blir neppe noe nordlandsbryllup siden vi etterhvert skal flytte til Steinkjerområdet igjen. Og Buster skal da selvsagt få delta, men om han gifter seg med Hera er vel noget usikkert da han ikke er monogamitypen og liker å holde mulighetene sine åpne .

(fniis får vel tyn av gubben snart )

[Terrier]

Man står sterkere i forhold til felles barn o.l når man er gift. Og hele samfunnet er jo lagt til slik at man er ikke seriøs nok før man har giftet seg...dessverre.

Men det er fullt mulig å ha bryllup i andre former enn kirke eller rådhus. Human-Etisk forbund arrangerer vielser der fokuset ligger på de som gifter seg uten å blande inn Gud. Og lokalet kan være hvor som helst, ikke nødvendigvis i kirka.

[Yakine]

Vi er forlova, og kommer nok til å gifte oss. Kanskje neste år, men mest sannsynlig året etter der. Pengerpenger

[Fillerya]

Hverken jeg eller han jeg bor med tilhører noen form for religion. Jeg synes det er hyklersk å stå i kirka og vitne og love ting foran en gud ingen av oss tror på. Man kan ha en seremoni hvor som helst andre steder med en humanetiker eller en annen persom med myndighet til å gifte folk. Festen kan man jo ha uansett!

Ellers så skal man ikke se bort i fra at vi gifter oss i utlandet og har med foreldre og forlovere eller noe. Tenkte på å gifte oss i Las Vegas da vi var i USA i våres, men fant vel ut at noen her hjemme kom til å bli ganske så snurt!

[Anettex]

JEG vill gifte meg en gang men jeg skal ikke på kristelig måte da jeg ikke tror på Gud.. jeg drømmer om ett lyserosa bryllup som er ute i en svær hage og masse blomster og en hvit/rosa kjole uten stropper på.. drømmer meg skikkelig bort ja! hehe! blir nok noen år til enda ja!

[Tine]

Jeg skal gifte meg ja, men først er det ring som står for tur Blir sikkert snart håper jeg da, blir vel bryllup og unger om 3-4 år tenker jeg

[fidelio]

Grunnen til at jeg i det hele tatt vurderte kirke var at mormor sin er så kul! Gammel sjømannskirke med galleonsfigurer over hele.. Utenfor står det også gamle steiner i en ring, så det er ett "hellig" sted fra gammelt av.

Kan man gifte seg utenfor en kirke? litt blasfemisk da det er rett ved siden av kirkegården kanskje..

Når man ikke er med i statskirka så er vel kirke uaktuelt uansett.

nei.. suser fortsatt...

Har funnet ring da! selv om det er kjæres oppgave.. http://meadowranch.ca/touchwood.htm

Blir det aktuelt så får jeg vel hinte litt til den siden

[tm100021]

Jeg tror ikke på ekteskap, jeg tror man kan stå sterkere sammen ved å vite at du ikke er bundet til en person hele tiden.. se på feks skilsmisse tallene..

[Montheo]

Jeg er ganske gammeldags. Jeg vil gifte meg i kirken, med fin brudekjole. Med mine unger som brudepiker/brudesvenner. Så skal ungene mine døpes,konfirmeres, og giftes i kirken de ôgså

(så kommer det der folk alltid sier: men det kan ikke du bestemme! Kan bestemme en god del, men jeg håper de gjør det).

Visst jeg skal ha unger, så skal jeg ha de med mannen i mitt liv. Som eg skal gifte meg med, og leve lykkelig for alltid. Visst ikke vil jeg ikke. Jeg har minst lyst å ver alenemor, og problemer med x'n når det gjelder reise/flytting, penger, omsorg, sjalusi +++ Ungene mine skal vokse opp på en sunn og naturlig måte uten store psykiske problemer fordi at foreldrene krangler/skilles/har problemer...

Ungene kommer til å bety alt for meg, og jeg vil de alt godt! Derfor vil jeg ha det sånn! Igrunn så vil jeg ha begynt innen 3-4 år! Og jeg vil ha mer en 2 unger.

Det er min drøm om framtiden!

[alucinor]

Jeg er ganske gammeldags. Jeg vil gifte meg i kirken, med fin brudekjole. Med mine unger som brudepiker/brudesvenner. Så skal ungene mine døpes,konfirmeres, og giftes i kirken de ôgså

(så kommer det der folk alltid sier: men det kan ikke du bestemme! Kan bestemme en god del, men jeg håper de gjør det).

Visst jeg skal ha unger, så skal jeg ha de med mannen i mitt liv. Som eg skal gifte meg med, og leve lykkelig for alltid. Visst ikke vil jeg ikke. Jeg har minst lyst å ver alenemor, og problemer med x'n når det gjelder reise/flytting, penger, omsorg, sjalusi +++ Ungene mine skal vokse opp på en sunn og naturlig måte uten store psykiske problemer fordi at foreldrene krangler/skilles/har problemer...

Ungene kommer til å bety alt for meg, og jeg vil de alt godt! Derfor vil jeg ha det sånn! Igrunn så vil jeg ha begynt innen 3-4 år! Og jeg vil ha mer en 2 unger.

Det er min drøm om framtiden!

En vakker drøm. Får håpe du får den realisert.

Men, mener du at barn som vokser opp med alenemødre/fedre ikke vokser opp på en sunn og naturlig måte og at de får store psykiske problemer? Tror du ikke barna til aleneforeldre betyr alt for dem bare fordi de ikke er sammen med barnets far/mor?

Får håpe du treffer drømmemannen og at dere lever lykkelig resten av livet. Du har en barnslig og søt drøm.

[Rosin]

Har aldri drømt om å gifte meg igrunn. Å gifte seg i kirken er selvsagt helt uaktuelt da jeg ikke er kristen og ikke har noe forhold til kirken!

Rådhuset blir nok stedet hvis det evt blir noe giftemål på meg ihvertfall.

Den eneste grunnen jeg kan komme på som taler for giftemål er det juridiske. Hvis man kjøper hus sammen osv, og det blir slutt/skillsmisse er lovene for hvem som skal få hva annereldes for gifte enn for samboere. Og hus skal jeg ha!

Men bortsett fra det ser jeg ikke helt poenget.

Tror ikke sjansene for at man lever lykkelig sammen i alle sine dager osv osv er større bare fordi man har gjennomgått en seremoni og har en ring på fingeren. Barn skal jeg ikke ha, men om jeg ville hatt hadde jeg nok heller ikke gifta meg. Brudd kan skje uansett om man er gift eller ikke. Forventingene som en del religiøse ekteskap(kristne eller andre religioner) fører med seg er i mine øyne naive. For ikke å snakke om holdningene mange religiøse har til skilssmisse. Men nå skle jeg kanskje ut litt. Hihi.

[Montheo]

En vakker drøm. Får håpe du får den realisert.

Men, mener du at barn som vokser opp med alenemødre/fedre ikke vokser opp på en sunn og naturlig måte og at de får store psykiske problemer? Tror du ikke barna til aleneforeldre betyr alt for dem bare fordi de ikke er sammen med barnets far/mor?

Får håpe du treffer drømmemannen og at dere lever lykkelig resten av livet. Du har en barnslig og søt drøm.

Nei det sa jeg ikke, gjorde jeg det!? Jeg vil ikke bli alenemor. Å jeg vil ikke at mine unger skal oppleve et foreldre brudd. Er ganske mye som skjer, som påvirker ungene på en dårlig måte. Og det er nok ikke lett å ver alene mor. Det kan vel kanskje ver vanskligere jo yngre du er, vist du er arbeidsløs osv.

Jeg vil at mine unger skal få ha mamma'n og pappa'n sin for alltid. Og ikke komme som 5-åring og spør om pappa sin nye kjæreste er mamma ôgså...

Jeg vil bare ha det trygt å stabilt, med et hjem til ungene. (Er mange så flytter rundt over alt, og aldri finner seg til ro...). huff.. Jeg er nok bare gammeldags

Og så har jeg fryktelig lyst å oppleve "nesten" alle jenters drøm- å oppleve et skikkelig romlemantisk bryllup:D

[Rosin]

Nei det sa jeg ikke, gjorde jeg det!? Jeg vil ikke bli alenemor. Å jeg vil ikke at mine unger skal oppleve et foreldre brudd. Er ganske mye som skjer, som påvirker ungene på en dårlig måte. Og det er nok ikke lett å ver alene mor. Det kan vel kanskje ver vanskligere jo yngre du er, vist du er arbeidsløs osv.

Jeg vil at mine unger skal få ha mamma'n og pappa'n sin for alltid. Og ikke komme som 5-åring og spør om pappa sin nye kjæreste er mamma ôgså...

Jeg vil bare ha det trygt å stabilt, med et hjem til ungene. (Er mange så flytter rundt over alt, og aldri finner seg til ro...). huff.. Jeg er nok bare gammeldags

Og så har jeg fryktelig lyst å oppleve "nesten" alle jenters drøm- å oppleve et skikkelig romlemantisk bryllup:D

Det du beskriver der har ikke noe med å gifte seg (i kirken eller ikke) å gjøre. Tror ikke det er noen større sjanse for at man holder sammen fordi man er gift. Og de som gjør det er nok ikke spesielt lykkelige (noen ganger er det bedre å gå hver til sitt)

[TineSimbaNana]

Vanskelig sprm

Gifte meg? hmm.. aner ikke hva jeg vil jeg.. Kanskje, kanskje ikke

[fidelio]

Jeg tror ikke på ekteskap, jeg tror man kan stå sterkere sammen ved å vite at du ikke er bundet til en person hele tiden.. se på feks skilsmisse tallene..

blir jo bare mer og mer forvirra over meg selv.. Det der er jeg jo helt enig i.

[Guest 2ne]

Å gifte seg igjen eller ikke, er vel spørsmålet for min del

Jeg vil i utgangspunktet ikke gifte meg igjen, fordi at første gangen ikke forandra på noen ting, annet enn at det ble tvungen megling ang foreldreomsorg/ansvar - Men så var det vel kanskje utgangspunktet som var det største problemet, ikke det faktumet at vi gifta oss, men at vi gifta oss tross alt, liksom..

Jeg tror kanskje jeg vil gifte meg igjen, om jeg føler at min evt ektemake er en som klarer å bli gammel med meg, og omvendt.. Jeg tror ikke på den eneste rette, men at noen er mer rette enn andre.. Og da gjør jeg det fordi at jeg vil gifte meg av de riktige grunnene en gang og, jeg er av en eller annen merkelig grunn romantisk nok til å falle for tanken om at man lover hverandre evig kjærlighet og troskap osv

Montheo - som skilt alenemor/deltidsmamma, kjenner jeg at jeg blir litt provosert av holdningen din Det er ikke selve skilsmissen som er problemet til skilsmissebarn - TROR jeg - men heller den manglende evnen til å oppføre seg som voksne og ansvarlige oppdragere når forholdet brytes, men som heller mesker seg i egen såret stolthet og bitterhet enn å ta hensyn til de små som faktisk ikke kan noe for at mor og far ikke lenger bor sammen..

Det ER fullt mulig å oppdra barn SAMMEN, selv om man ikke lever i samme hus - jeg og mine barns far har et utmerket samarbeid (som innbefatter felles feiring av barnas bursdager, ingen krangling - først og fremst foran barna, men vi har faktisk ikke kranglet i det hele tatt etter at bruddet var et faktum, enighet om ferier, vi går - om mulig - sammen på skoleavslutninger o.l.).

- Og det er ikke noe jeg orker å være stolt av engang, det burde ikke være sånn, når man liksom skal være voksen og ansvarlig for mindreårige, at man bruker sine barn som våpen i en kamp man ikke kan vinne, fordi man er såret og lei seg..

Det ville ikke falt meg inn å snakke stygt om hverken faren til barna mine eller samboeren hans (jeg liker henne godt jeg, faktisk, hun er ei fin jente og hun er flink med de små), det er ufint gjort ovenfor barna, som fortsatt er glad i både meg, faren sin, pappas samboer, min kjærste, alle beste- og stebesteforeldre osv.. Det er ikke barnas feil at det ble et brudd, da er det logisk for meg at de ikke skal være skadelidende for det..

Når det er sagt - javisst, jeg har mine bitre og inneslutta perioder jeg og - ett brudd gjør ett eller annet med en, enten man vil det eller ei (samme om man er gift eller ikke/har eller ikke har barn). Men man kan VELGE å være voksen nok til å ikke la dette gå utover en uskyldig 3djepart, som f.eks. barn.. Og det er her de voksne feiler - når de feiler..

Og ja, det er slitsomt å være alenemor, og det er verre om man ikke har den andre foreldreren i bildet.. Men igjen, det er et valg man tar som mor og far - å sette barnas behov foran såret stolthet og bitterhet.. Det er ikke skilsmissen i seg selv som er skadelig for barna - fortsatt, TROR jeg - men hvordan de voksne involverte lar seg påvirke av et samlivsbrudd..

Ideelt sett så hadde jeg fortsatt vært gift med mine barns far, men nå ble det ikke sånn av forskjellige grunner, og jeg innbiller meg at det er bedre for barn å la to foreldre som er lykkelige uten hverandre, enn to foreldre som er ulykkelige sammen.. Om man kan se det så svart/hvitt?

Lill:

Jeg tror ikke på ekteskap, jeg tror man kan stå sterkere sammen ved å vite at du ikke er bundet til en person hele tiden.. se på feks skilsmisse tallene..

Jeg tror kanskje det er lettere å se på det som bundet sammen, ikke til? For for meg er det en forskjell

Æsj - det er altfor seint til å være dyp og meningsfull nå.. Og jeg beklager virkelig om jeg tråkker på noen tær med min analog om ansvarlige foreldre - det er ikke meningen å være kjepphøy fordi at jeg og eksen har fått til å samarbeide uten store problemer.. Det er ikke alltid så enkelt som jeg fremstiller det, jeg ER klar over det..

Nei, jeg går og legger meg jeg, det virker som en lur ide nå

[Marianne&Java]

jeg drømmer om å gifte meg!

kanskje av den enkle grunnen at jeg vil pynte meg i verdens flotteste kjole og være midtpunktet en hel kveld! vite at drømmemannen vil leve resten av livet med meg!

jeg vil føle meg flott! og det tror jeg alle gjør i sitt eget bryllup!

syns det er skikkelig gøy å se på brudekjoler!

hehe! dette hørtes sikkert idiotisk ut, men vil nå ihvertfall gifte meg!

mangler drømmemannen da..

[Artemis]

Om jeg noen gang skulle komme til å finne drømmemannen, så ja, da ønsker jeg å gifte meg. Hvor og hvordan vet jeg ikke. Får vel ikke lov til å gifte meg i kirken ettersom jeg hverken er døpt eller konfirmert(og ikke har noen planer om noen av delene)?

Synes at det å gifte seg er en fin ting. Du viser at du satser på én person, og det gjør det selvsagt mye enklere juridisk sett. Med foreldre som er gift på 28ende året, og med et par nå avdøde besteforeldre som fikk oppleve diamantbryllup, så har jeg et positivt forhold til det å gifte seg. Det trenger ikke å være et stort og flott hollywoodbryllup, men en fest med venner og familie hvor man feirer samholdet mellom to personer. Besteforeldrene mine pleide alltid å si at de hadde et tvers igjennom lykkelig ekteskap

[Montheo]

Det du beskriver der har ikke noe med å gifte seg (i kirken eller ikke) å gjøre. Tror ikke det er noen større sjanse for at man holder sammen fordi man er gift. Og de som gjør det er nok ikke spesielt lykkelige (noen ganger er det bedre å gå hver til sitt)

Hvorfor ikke? Jeg svarte på noe. Dessuten var ikke spørsmålet i topicet om du ville gifte deg i kirke eller ikke uansett!

sånn vil jeg ha det. Ser ikke noe dumt i det. For jeg tror på ekteskap... Greit for meg at du ikke gjør det!

Kjenner mange som klarer seg i ekteskap. Kanskje ikke alle er ment-to-be. Men det krever jo uansett masse arbeid både i forhold eller ekteskap... Bryllup gjør det litt mer spesiellt syns jeg!

Å vere gift gjør deg ikke ulykkelig duh! Er det kjekkere å ver 50 år å rote rundt på mannfolk...tja,kanskje gifte mannfolk!?

Du trenger ikke å gifte deg om dere ikke passer sammen da...

[Tine og Kip]

veit ikke helt om jeg vil gifte meg jeg.. nå vil jeg ikke det, men kan hende det endrer seg om maaange år vil gifte meg i en stavkirke for jeg syns de er finest og syns også det er mer koselig å gifte seg i en kirke enn på et kjedelig rådhus. men det er min mening

[Rosin]

Kjenner mange som klarer seg i ekteskap. Kanskje ikke alle er ment-to-be. Men det krever jo uansett masse arbeid både i forhold eller ekteskap... Bryllup gjør det litt mer spesiellt syns jeg!

Arbeid kreves for å holde et forhold ved like uansett. At man er gift gjør det ikke noe enklere/vanskeligere.

Å vere gift gjør deg ikke ulykkelig duh! Er det kjekkere å ver 50 år å rote rundt på mannfolk...tja,kanskje gifte mannfolk!?

Jeg har aldri sagt at man blir ulykkelig av å være gift. Det jeg sa var at hvis man er i et forhold man mistrives og sliter med å komme seg ut av det (pga liten toleranse til skillsmisse f.eks) DET gjør folk ulykkelige.

Og hvor får du det ifra at folk som ikke er gift går rundt og har sex med masse forskjellige menn? At man ikke er gift betyr da ikke at man har noe vanskeligere for å holde sammen som par.

De som velger å gå fra partner til partner må få lov til det, og de som velger å bli sammen med èn person over lengre tid -gift eller ikke- må få lov til det. De fortjener alle like mye respekt.

Synes endel religiøse har en tendens til å se ting så svart-hvitt. Enten er man gift og lykkelig - eller så p*ler man runt og er ulykkelig... ?

Når alt kommer til alt er det ikke et par minutters seremoni foran en eller annen religiøs leder som bestemmer om livet ditt skal bli lykkelig eller ikke.

Du trenger ikke å gifte deg om dere ikke passer sammen da...

Nei, det er heldigvis ganske åpenbart og akseptert i vår kultur nå i moderne tider.

[NCMI]

Jeg er allerede gift (giftet meg den sommeren jeg fylte 21) Det var vidundelig og herlig. Et virkelig drømmebryllup. Bilder kan du se her.

Det eneste som er litt kjedelig er at jeg ikke lenger kan lete etter den perfekte brudekjolen - og planlegge bryllupet. Savner det litt når alle snakker om bryllupsplaner.

Vi er fortsatt lykkelige - men vi har våre greier vi også. Alle har det, men det gjelder å jobbe sammen, og for hverandre. Ikke mot hverandre.

Det plager meg også litt at ALLE rundt meg skal fortelle meg hvor dum jeg har vært som knyttet meg så tidlig. Og at det aldri kommer til å vare, siden vi er så unge.

En av de som ropte høyest var min svigersøster. Hun skulle gifte seg samme sommeren, men hadde ikke fortalt det til oss. Hun ble kjempesur da vi satte dato før vi viste om hennes planer, og svigermor var med på laget. Det var ikke meningen at vi skulle gifte oss for det kom ikke til å vare...

(Det hører med til historien av min svigersøster ble skilt før det hadde gått et år)

Må bare slenge med - all kred til 2ne, som tydeligvis ikke er bitt av alenemor-viruset.

Min mann har en datter fra før - det er en lang historie. Det var slutt da hun ringte og sa hun var gravid, og at hun ville beholde barnet. Han var i millitæret hele svangerskapet, men var med på fødsel og ville forsøke å få forholdet til å funke. Men hun ville flytte hjem til mamm'n sin med barnet og nektet han adgang og samvær. Han var ung (og litt dum) og dro sin vei uten å kjempe.

Først da jeg kom inn i bildet har han hatt litt kontakt med datteren sin, og vi har fått til en dårlig ordning (men det er en ordning) med moren. Datteren er hos oss 2 ganger i året - annenhver jul/påske og 2-3 uker i sommerferien (dato og lengde er fullstendig avhengig av hva som passer mor)

Jeg har mange forskjellige meninger og historier om hvordan moren forsøker å ødelegge for barnet sitt, men skal ikke fylle denne tråden med dette.

Men jeg er skuffet over hvor mange bittre mødre det finnes der ute, som ødelegger for barna sine. Hvorfor gjøre alt til en kamp - og hvorfor sabotere far og far's kjæreste/samboer/kone??

Det kommer jeg aldri til å skjønne.