kastrering og omplassering og "problemhunder"

[akela]

Jeg ble litt i stuss da jeg var innom et nettsted med hundeannonser, og så hvordan to forskjellige hannhunder på rundt året var annonsert til omplassering fordi eierne - førstegangseiere - ikke klarte å takle dem. Begge var dessuten kastrert, selv om de altså bare er et år gamle. Nå gir eierne opp og leter etter erfarne hjem til dem.

Dette er trist å tenke på - men enda tristere når jeg begynner å tenke etter: Hvor blir det av forhåndsinformasjonen i dette? I hva folk kan forvente seg av to raser som i dette tilfellet var dalmatiner og strihårsdachs, som begge ikke behøver være av det enkleste? I hva oppdretterne sier om dette med å velge hannhund for førstegangseiere som ikke har noen som helst erfaring?

Men også i dette med tid - hvor fort forventer vi å se resultater? To et år gamle hunder som ALLEREDE er kastrert, jeg tipper nettopp på grunn av adferdsproblemene (som hos begge ifølge eier/tester skyldes usikkerhet, noe kastrering faktisk KAN forverre)... og som er midt i sin verste alder.

Det er ikke for å henge ut noen, men fordi jeg lurer på hva oppdrettere faktisk spør sine valpekjøpere om når det gjelder forutsetninger for å takle raser der hannene kan være tøffe - og også dere som er oppdrettere, kanskje over noen år, om noen har sett noen dreining i hva folk TROR de kan beherske? Er folk så blåøyde at de tror de fikser alt?

Det var så sært å komme over to så like historier, at jeg lurer på om det er en utvikling på gang? Håper det bare er tilfeldigheter, men...

[ida]

Nå er det "in" å ha hund. Folk har råd til å skaffe seg hva de vil og bytter ut bilen og sofaen annet hvert år, så hvorfor ikke hunden? <_<

Det er klart at med et så stort marked, stilles det også større og større krav til oppdretterne om å velge sine kjøper med omhu og følge kjøperne tettere opp i etterkant, enn det kanskje var tidligere, når hund var noe man enten hadde fordi den skulle gjøre nytte for seg, eller ble anskaffet etter nøye prioriteringer både økonomisk og praktisk. (Dette ble da en grusomt lang setning).

Dette med kastrering har jeg igrunnen ikke sett på som noen vidunderkur mot atferdsproblemer, før SOS hundehjelpen kom på TVNorge. Skrekk og gru for et useriøst program. Skulle ikke forundre meg om noen suger dette tabliodprogrammet til seg som sannhet og går hen og kasterer bikkja si fordi de har sett det på TV!

Hvorvidt det er hvalpekjøperne eller oppdretterne som bør ansvarligjøres når noe går galt, tja det er det kanskje noen andre her som vil si noe om..

[Emilie]

Jeg ble litt i stuss da jeg var innom et nettsted med hundeannonser, og så hvordan to forskjellige hannhunder på rundt året var annonsert til omplassering fordi eierne - førstegangseiere - ikke klarte å takle dem. Begge var dessuten kastrert, selv om de altså bare er et år gamle. Nå gir eierne opp og leter etter erfarne hjem til dem.

Dette er trist å tenke på - men enda tristere når jeg begynner å tenke etter: Hvor blir det av forhåndsinformasjonen i dette? I hva folk kan forvente seg av to raser som i dette tilfellet var dalmatiner og strihårsdachs, som begge ikke behøver være av det enkleste? I hva oppdretterne sier om dette med å velge hannhund for førstegangseiere som ikke har noen som helst erfaring?

Men også i dette med tid - hvor fort forventer vi å se resultater? To et år gamle hunder som ALLEREDE er kastrert, jeg tipper nettopp på grunn av adferdsproblemene (som hos begge ifølge eier/tester skyldes usikkerhet, noe kastrering faktisk KAN forverre)... og som er midt i sin verste alder.

Det er ikke for å henge ut noen, men fordi jeg lurer på hva oppdrettere faktisk spør sine valpekjøpere om når det gjelder forutsetninger for å takle raser der hannene kan være tøffe - og også dere som er oppdrettere, kanskje over noen år, om noen har sett noen dreining i hva folk TROR de kan beherske? Er folk så blåøyde at de tror de fikser alt?

Det var så sært å komme over to så like historier, at jeg lurer på om det er en utvikling på gang? Håper det bare er tilfeldigheter, men...

Tilfeldigheter? Nei, det kan jeg skrive under på at det ikke er! Så mange hunder som kommer inn til omplassering, og særlig nå i ferien, og de fleste er "vi orket ikke mer"-hannhunder, osv, osv. Veldig mange er bortskjemte hunder, uten oppdragelse, altså "problemhunder".

Når det går galt? Godt spørsmål, overproduksjon av hunder kanskje, og veldig mange valpekjøpere som ville ha en "familiehund", et familietilbehør som tar seg godt ut på familiebildet, ikke vet jeg. Det blir jo ikke færre hunder og "uhell" skjer oftere. Og når eieren finner ut at valpen krever litt mer enn familiens nye sofa så kastrerer de den midt i puberteten "for å dempe den", sånn at familien kan "få litt fred".

[TonjeM]

Ja, interessant spørsmål..

Synet på hund har jo endret seg veldig de siste 20 årene eller noe sånt, synes jeg. Nå er det så "sunt" med hund, barn har "godt" av hund og så er det ikke å komme fra at hunden også spiller en større og større rolle som 4-beint sosial arbeider. Det innebærer at det er mange fler, som i utgangspunktet egentlig ikke er så hunde-interesserte, skaffer seg hund pga de "helsebringende" sidene, litt som å kjøpe seg mosjonssykkel eller begynne med yoga eller som et ledd i å lære barna sine om "livet" - ikke fokus på hunden som vesen med alle sine egenskaper, men mer som et middel for å oppnå "selvsentrerte" ting (uff, jeg formulerer meg dårlig her). Rasevalget blir da foretatt nesten utelukkende på utseende i troen at en hund er en hund, akkurat som en mosjonssykkel er en mosjonssykkel og jeg synes den grønne er finere enn den blå (for å forenkle grovt). Sånt må jo ofte gå galt, det er jo bare oppdrettere som egentlig kan stanse disse som ikke vet hva de går til og som i all sin uvitenhet ikke en gang tenker på å oppsøke litt mer kunnskap, de vet faktisk ikke bedre.

Det med oppdrettere lurer jeg veldig på. Jeg synes de har en enorm plikt, men jeg har mistanke om at det er kun fåtallet av dem som tar sin informasjonsplikt alvorlig. Å få solgt valpene synes å være pri 1 og så får heller krav til valpekjøper være pri 2.. Oppdretterne vi møter her på hundesonen eller på Canis, er stortsett i det seriøse sjiktet - bare at de deltar aktivt på slike fora er nesten bevis nok! Skjønt man ser jo av og til når noen spør om å få anbefalt hunderase, at oppdrettere iler til og anbefaler sin rase - noen ganger svært så ubegrunnet! Da er det jo bra med disse diskusjonsfora at andre (ikke-oppdrettere) kan gå inn og korrigere de rosenrøde beskrivelsene. Men er det blitt fler useriøse oppdrettere? Aner ikke..

Du Akela forteller om 2 tragiske tilfeller, jeg vet ikke om det er så representativt at det kan kalles en trend eller om det er tilfeldig. Å kastrere hannhunder pga usikkerhet er ihvertfall helt på trynet - Gry L., tror jeg, har en del artikler som viser utvetydig at kastrerer man en usikker hannhund så er det en stor sannsynlighet for å forverre usikkerheten (en digresjon: kastrerte tisper er generelt skarpere og mer bitske enn sine medsøstre, og tisper kastreres stortsett ikke pga problemer med utagerende adferd men av andre grunner, som feks mye innbilt svangerskap, livmorbetennelser, eiere orker ikke skrudde løpske tisper, skal konkurrere etc egentlig ikke adferdsproblemer og får et skarpere dyr tilbake - det med kastrering skal man sannelig ikke ta lett på. Sier jeg som har kastrert hannhund .. nåja.. han fikset det selv han da..) Men jeg har også inntrykk av at det er flere slike tilfeller! På den annen side kanskje man lurer seg selv, vi har langt mer tilgang på informasjon nå med internett. Kanskje det var like mye før med folk som ikke taklet hundene sine, men da var ikke omplassering så vanlig eller man tok til nød og annonserte i lokalavisen.

[Guest 2ne]

Tja.. Har det blitt værre, eller er det bare færre som skytes bak låven?

Det forventes mer av hunder nå i dag enn før, tror jeg? Det er mulig det var mye mer rosenrødt før, at hund fikk være hund og folk respekterte både halv-aggressive og biske dyr uten å heve på øyenbrynene, men det er ikke sånn lenger..

Vi hadde en hannhund da jeg var liten, bisk og barneaggressiv, og ja, vi ungene hadde vett på å holde oss unna, stort sett ihvertfall. Han rakk aldri å bite noen da, mine foreldre valgte å avlive dyret når de kjøpte rekkehus og bosatte seg på et boligfelt med flere unger i naboskapet..

Jeg bor på et felt hvor det bor enten hunder, barn eller begge deler i alle husene (17 hus og bare ett av husene inneholder hverken barn eller hund), og her ville det nytta dårlig å ha en hund som ikke likte unger.. Jeg syns det er problematisk nok å bo sånn til med en hund som er aggressiv mot andre hunder, og føler ikke at jeg hverken er uvitende om hvordan hanner funker, eller gir opp fort.. Om han hadde vært sånn mot unger/folk istedet/i tillegg, så hadde han vært kald nå, ikke bare kastrert..

- Og det er mulig Gry Løberg har en artikkel om at usikre hunder ikke bør kastreres, fordi at da blir de værre, men den har verken jeg eller bikkja lest, og for han sin del har det hjulpet stort å slippe å stri med hormoner i tillegg til paranoia og hundeangst, så jeg vil si det hjalp å kastrere i DETTE tilfellet, ihvertfall..

Folk bor tettere og tettere, og da stilles det høyere krav til hundenes mentalitet, selv på små fillesteder som her jeg bor. Samtidig så skal "alt" reddes, vi er så "snille" nå i dag, at alle fortjener en sjanse, og alle skal forstås..

Men så hørte jeg seinest igår av ei venninne som kjente noen som kjente noen som ville bytte inn sin 6 mnd gamle hannvalp fordi han hadde slutta å komme på innkalling og blitt "bråkete".. Så noen mangler nok litt kunnskaper og ønsket om å forstå og?

Det er vel en kombinasjon som er problemet, tror jeg.. Alle skal ha hund som er så "snille", og man skal være så "snill" mot både hund og barn at man ikke setter grenser, og ingenting kan avlives rett og slett fordi at gemyttet ikke holder, for det eneste de trenger er en som "forstår" de? Og oppi alt så glemmer man at det er faktisk hunder vi snakker om her, ikke mennesker på fire med pels..

[Emilie]

Helt enig 2ne, det er nok en kombinasjon; færre som skyter hunden bak låven og knerter uønskede valper. Det blir flere hunder og flere eiere og alle skal være så "snill". Null grensesetting = null oppdragelse og man ender gjerne opp med en hund man ikke klarer og hanskes med. Og så er jo "bruk og kast" mentaliteten i full utvikling i vårt samfunn.