Når man snakker om "labradorisering" er det vel med adresse til labradorens rykte som snill, omgjengelig og ukresen? Altså egenskaper man setter pris på hos labrador - men som ikke vil være typiske for en del andre hunder? Jeg ser på ingen måte at man "ser ned på" labradoren selv om man ikke ønsker at urhundtypene skal bli like familievennlige. (Og seff er ikke alle labradorer like enkle å ha med å gjøre, men det er da ingenting å være stolt av, når man snakker om labrador, vel?) Er jo en grunn til at labrador er ledende på service-hundmarkedet? Der må hundene være omgjengelige, lite truende, og stødige som fjell. Fantastiske egenskaper! Men en urhund har ingen ambisjoner å bli servicehund, om noe synes de vel at de fortjener service selv? Og DET er jeg enig i at man skal bevare! Men det er jo et godt stykke mellom hunder som kaster seg i fanget på fremmede (ikke det at jeg mener det er typisk labbe-adferd, men det er det jeg legger i uttrykket "labradorisering") og hunder som opptrer angstbitersk, aggressivt, eller som trekker seg fra berøring. Det kan også være merkbar forskjell på det å akseptere håndtering og det å "like" håndtering. Jeg mener at den "stolte" hunden skal la seg håndtere, men at den ikke engasjerer seg. Det er etter mitt syn like uverdig (for en urhund!) å "miste ansikt" ved å trekke seg som å "hore" etter kontakt.