Petra

Oi, jeg har jo glemt å takke for alle de fine svarene jeg har fått! Tusen takk, alle sammen!

Jeg vurderer border collie som min neste konkurransehund, men sliter med å finne ut av hvor krevende de egentlig er sammenlignet med andre raser som normalt velges til diverse hundesporter som f.eks (jakt)retriever, belger, kelpie, aussie, collie osv. Jeg forstår jo at dette ikke er den mest naturlige rasen å velge om man bare skal ha en tur- og familiehund liksom, men jeg ser stadig at folk som ønsker en hund å trene og konkurrere med også blir rådet å velge en annen rase. Er det slik at bc'en er mye mer krevende enn de andre "typiske hundesportsrasene" og bare bør eies av helt spesielt interesserte og aktive folk? Og; er det slik at det er skikkelig bingo å finne en bra BC? Har inntrykk av at det er mye dårlig mentalitet og helse på dem? Er det noen som har tips til gode oppdrettere? (Jeg konkurrerer i hovedsak agility, men trener en del spor/annet søk og lydighet som avveksling.)

Jeg hadde heller ikke bekymret meg noe særlig over så små mengder, så sant ikke hunden er en mikroskopisk mini-mini-chihuahuavalp, da :-) Men som sagt, ring veterinæren og spør så får du et mer kvalifisert svar :-)

Hvor mye kan han maks ha fått i seg, da? Det er jo også relevant hvor stor hunden er. Det beste er vel å ringe veterinæren og høre hva de mener.

Jeg greier heller ikke å se for meg at en tunge ramler ut bare pga en eneste tann, tunga er jo mye bredere enn det? Jeg mener det er en hjørnetann min hund mistet også, og der holder i hvert fall tunga seg akkurat der den skal være.

Jeg fikk også fjernet en mastcellesvulst i brystet på min ene hund for mange år siden. Husker ikke detaljene helt, men husker at dyrlegen ringte meg i ettertid og sa at om han hadde visst på forhånd hva det var, ville han ha fjernet et større område. Fikk bare beskjed om å følge med på området og ta kontakt om det kom tilbake. Hunden levde i mange år etter dette og fikk aldri flere kuler.

Jeg ville startet med det enkle og sjekket ut låsninger/stølhet og slik, jeg. Altså kontaktet en fysioterapeut, kiropraktor eller lignende. Røntgen er jo også en god ide. Ene hunden min stiller seg forresten også med bakparten mot meg når han vil ha massasje der.

Jeg har ikke tenkt å begynne å forsvare dyretolker, altså, det er mange gode argumenter for at de bare driver med humbug, jeg bare synes det er litt snålt å bruke akkurat dette argumentet... Altså, om en bikkje på rømmen faktisk hadde kunnet kommunisere, så hadde den vel nettopp sagt noe slik som "jeg ha'kke peiling på hvor jeg er hen, hadde jeg visst det hadde jeg jo bare gått hjem, ikke sant? Alt jeg ser er trær, trær og flere trær, og så var det noe vann og et brunt hus nedi her." Et mer slående bevis på at tolkene bare juger er de gangene de påstår at dyra omtrent oppgir GPS-koordinater Jeg fulgte et søk en gang hvor dyret liksom oppga deler av navnet på husmannsplassen han var på, samt hva slags type drift det hadde vært der i gamle dager og noen ting som skulle ha skjedd der for lenge siden og slik Hvis jeg går meg vekk i skauen har i hvert fall ikke jeg noe innebygget kart som forteller meg hva stedene heter, så jeg tviler sterkt på at dyr har så voldsom innsikt i stedsnavn og hendelser... I så fall burde de vel greie å finne veien hjem igjen også Glemmer forresten ikke at noen skrev at dyret hadde fortalt at det hadde forhøyede leververdier... Dyrene har tydeligvis mer medisinsk kunnskap enn de fleste mennesker også! Jeg hadde bare kunnet si at jeg har vondt i magen og føler meg elendig, liksom! (Når det er sagt, så har jeg faktisk opplevd at et dyr responderte helt rart på et forsøk på tolking, og jeg greier ikke å finne andre forklaringer på det enn at "noe" skjedde mellom tolken og dyret. Men hva dette "noe" var, aner jeg ikke.)

(Jeg greier ikke helt å legge fra meg følelsen av at mange av svarene her er basert på hva jeg skrev i den andre tråden... Beklager om det ikke stemmer, i så fall får dere bare overse resten av dette innlegget. For å gjenta meg selv: jeg har aldri sagt at valper ikke skal få mosjon eller oppmerksomhet og at alle valper er mer slitsomme enn en hel barnehage til sammen. Jeg har gjort alle de tingene dere nevner i denne tråden med alle mine valper, bortsett fra en. Denne ene er på ingen måte representativ for valper flest, jeg bare nevnte ham fordi trådstarter i den andre tråden også hadde hatt flere "normale" valper før men nå satt med en som var mer ekstrem enn valper flest. Poenget mitt var at enkelte (som i noen få, ikke alle) valper kan kreve litt andre fremgangsmåter enn valper flest, innlegget mitt skal på ingen måte tolkes som at jeg mener at alle valper skal ha maks to minutter tur og ellers ikke synes, altså. Sånn. Bare måtte få det ut.)

OK, da blir det jo mer forståelig :-) Både jeg og Kanger var jo nokså klare på vi snakket om hunder litt utenom normalen, så jeg så ikke helt hvorfor våre svar plutselig skulle brukes som bevis på at hundeoppdragelsen sånn generelt var på vei rett vest :-)

Hvis det var det du fikk ut av svarene du fikk i den andre tråden, ville jeg anbefale deg å lese en gang til...

Nå ble ikke min tvangsroet sånn sett siden det å holde fast bare ga den enda mer å bite i, men å binde fast i noe er vel såpass i samme gata at jeg svarer allikevel. Den valpen jeg beskrev var hverken min første eller siste hund. Jeg var absolutt ikke uforberedt på jobben med å ha valp da jeg fikk den, og jeg har heller ikke måttet behandle senere valper på samme måte. Som jeg skrev i stad ble den bare verre jo mer vi gjorde, og det var nesten ingenting som skulle til før den bikka over. Jeg tenkte mange ganger at han må da få alt for lite aktivitet når vi gjør så lite, men hver bidige gang jeg forsøkte å øke litt, eller det bare ble mer aktivitet helt naturlig siden jeg hadde andre hunder å ta hensyn til, bikket den over og ble helt krakilsk. Det eneste som funket var ro, ro og atter ro. Samtlige valper både før og etter har fått MYE mer aktivitet uten å reagere på samme måte. De har heller ikke måttet bli bindt, holdt fast eller tvangsroet på andre måter. De har bare blitt ekstra slitne av økt aktivitet, og roet seg av seg selv når det ikke skjer noe. OK, nå var sikkert den bikkja helt ekstrem, og det jeg skriver har kanskje ikke relevans for noen andre i det hele tatt. Ville bare få frem at ikke alle valper passer til standardløsningene uten at det nødvendigvis betyr at eieren heller burde hatt noe i plysj fra Ikea.

Jeg har også hatt en sånn flatcoat (og flere andre retrievere som ikke har oppført seg sånn). Min ble bare verre jo mer aktivitet og oppmerksomhet den fikk - der jeg med andre valper valgte å øke mengden aktivitet for å slite dem mer ut, måtte jeg legge mye mer vekt på ro og avslapping med denne. Ikke sikkert det er løsningen for dere, da. Med min var det nesten ikke mulig å sette seg ned i sofaen uten at hunden gikk bananas. Det som ble løsningen til slutt var å binde den i et bordbein akkurat så langt unna at den ikke fikk tak i meg (og heller ikke noe annet spennende), men ikke så langt unna at den ble utestengt fra flokken. Da roet den seg etterhvert når det ikke var noe som helst å finne på. (Må legge til at denne hunden etterhvert ble den beste jeg noensinne har hatt, med et godt arbeidshode og særdeles velfungerende av-og-påknapp. Altså ikke noe stressmonster, selv om det kunne virke sånn de første månedene....)

Godt mulig at selve paringen bør kunne gjennomføres helt uten noen form for innblanding fra mennesker. Men det forutsetter fremdeles at hundene blir forsøkt parret på riktig tid. Med mindre man har tatt diverse undersøkelser av tispa og er sikker på at tida er rett, er det jo ikke så godt å si om det er hundene det er noe galt med eller om det er en god grunn til at det ikke ble noen paring akkurat der og da.

Tja, er det ikke et spørsmål og arv vs miljø her også? Jeg har ved et par anledninger prøvd å bruke godt voksne men uerfarne hannhunder i avl (i begge tilfeller kjente tispeeier godt til hannene og valgte å bruke dem til tross for at de var "gamle jomfruer"). I begge tilfeller var hannene svært ivrige, men veldig klossete. I det første tilfellet var tispeeier en svært erfaren oppdretter som både greide å avgjøre når rett tidspunkt for paringen var, og kom med en hjelpende hånd for å lede hannhunden frem uten å forstyrre ham. I det andre tilfellet var både vi og tispeeier skikkelig uerfarne, det var usikkerhet rundt paringstidspunktet og alle fomlete forsøk på å veilede hannen ble bare forstyrrende. Ikke uventet ble det vellykket paring i det første tilfellet, men ikke i det andre. Betyr det at hann nr 1 er mer egnet som avlshund enn den andre? Man kan jo si at ingen av dem var særlig egnet, men jeg ble også fortalt at eldre hanner gjerne er mer forsiktige enn de yngre siden de har flere års erfaring med å ikke slippe til. Aner ikke om det stemmer, da.