acinom

19 minutter siden, Malamuten skrev:

 

Takk for utfyllende svar 

Han veide rundt 17 kg før kastreringen, og da var han i fin form. Han var oppe i 20 kg, men har nå fått bort 2 av de ekstra kiloene på halvannen måned. Så jeg klarer å få han ned ved å være nøye og streng med det vanlige fôret  (proplan sensitiv), men "problemet" er at det virker som han er konstant sulten  Og det liker ikke hønemor 

15 minutter siden, Malamuten skrev:

Har du prøvd å blande med tørrfôr da? Ingen av mine tåler fullforing på vom og hund, men det er ikke mer enn en liten neve tørrfôr til hvert måltid før det blir bra. 

Det kan jeg prøve. Verdt et forsøk! Og blande inn gulerøtter for å mette litt ekstra  Men ser for meg at det kan bli vanskelig å finne riktig mengde for å holde ham nede i vekt?

Takk for mange gode tips. Å intensivere treninga kan være en god idé, likeså å fylle ut fôret med grønnsaker som metter. Ideelt sett ønsker jeg å råfore, evt bruke V&H, men ikke når han blir så ekstremt treg i magen 

Akkurat nå, Tuvane skrev:

De fleste vanlige hunder er ALDRI mette, hadde de hatt muligheten hadde de forspist seg daglig. Hunden din vil sannsynligvis ikke føle seg mett framover, men det er mye bedre enn at han er smellfeit. Det er ikke farlig å være sulten, og det er helt normalt at hunder er sultne, uten sultfølelse ville de aldri ha overlevd som ville dyr.

Om han liker gulrøtter kan du fint gi noen for å fylle opp magen, de kommer ut igjen som raspa gulrot og blir i veldig liten grad fordøyd.

Han er ikke smellfeit, men dyrlegen vil gjerne ha ham ned en kilo til. Kjenner lett ribbeina hans og han har synlig midje. Er sikkert sånn at hunder ALDRI er mette, men han har som sagt aldri vært spesielt opptatt av mat før  Har spist det han har trengt og latt resten av fôret i matskåla være igjen. Så dette er litt uvant. Men skal prøve gulerøtter! Nå går det meste ned, ting han aldri hadde giddet å smake på før 

15 minutter siden, JeanetteH skrev:

Hunden min hadde faktisk veldig god effekt av RC Satiety. Ja det er veterinærför med fyllstoff, men hunden så fin ut og følte seg mett.

Etter å ha fått henne ned i den vekten jeg ville gikk jeg gradvis tilbake til det jeg ville före henne med og klarte bedre tilpasse porsjonene. Mest nøye er faktisk å veie föret og ikke ta på øyemål, har prøvd det noen ganger og det blir aldri korrekt  

V&H derimot kunne jeg bare glemme. En hund på 17 kg kan ikke leve på 50 gram om dagen uten å tro at jeg sultet henne i hel...

Edit: i ettertid har jeg sett at for eksempel Fish4dogs har mer eller mindre tilsvarende fett og protein nivå som for eksempel det nevnte slankeföret. Men de oppgir ikke kcal i sine för.

8 minutter siden, enna skrev:

Slankefor er ikke bare "fyllstoff". det er fremstilt slik at hunden også må tygge mer og spiser langsommere og dermed får økt metthetsfølelse selv om den fysiske mengden ikke er særlig mye større enn med vanlig for.

Så jeg ville ha gitt slankefor og opprettholdt mengden fysisk aktivitet. Jeg slanket bort 17 % av vekten på min dachs etter at jeg overtok henne (hun var da 3 år og overvektig) med slankefor. Hun har skinnende fin pels, er i god fysisk form . Og slank. Og hun får fremdeles samme slankeforet fordi hun uansett har en intens lyst på mat. METT slik at hun ikke vil ha mat hvis tilbudt har hun kun vært EN gang i sitt liv og da hadde hun kvelden forut funnet vegen til en forsekk, laget hull i denne og hatt fest på egenhånd.

Ja, godt mulig at slankefôr er det beste. Spesielt hvis det gir økt metthetsfølelse. Er så innmari uvant at han er så tydelig sulten. Synes ikke det hyggelig å tenke på at han aldri er mett  Han får dagsrasjonen sin fordelt på morgen og kveld, strødd utover gulvet i hele huset, slik at han må jobbe litt mer og dermed spiser saktere 

I januar gikk jeg til det tunge skrittet å forsøke kjemisk kastrering på hormonbølla mi. Det har vist seg å fungere supert, så nå har jeg bestemt meg for å gjøre det endelig. Problemet er at han etter kastreringen har blitt et skikkelig matvrak... Dette er en hund som har hatt fôr stående tilgjengelig hele tiden, og regulert hva han trenger selv. Bruker proplan sensitiv. Nå virker det som om han er konstant sulten, og forrige dagen tok jeg ham i å bryte seg inn i fôrsekken  Har prøvd V&H tidligere, men han har da blitt ekstremt hard i magen og jeg måtte ut med ham flere ganger om natta.

Vi løper i skogen et par timer fire til fem dager i uka, nå på høsten går vi gjerne dagsturer der jeg går opptil tre mil og han løper betraktelig mer fram og tilbake rundt meg , så mer mosjon er det ikke realistisk at jeg klarer å gi ham. Dyrlegen vil at jeg skal gi ham slankefor,  men jeg har ikke spesielt lyst til å gi ham alt det fyllstoffet...

Noen som har noen tips til hvordan jeg skal holde ham på en grei vekt uten å sulte ham ut? Føler meg som den verste dyreplageren 

Jeg tenker litt motsatt jeg da, men det kan selvsagt være helt feil.

Hva med å konfrontere han med det han reagerer på, som menn med skjegg, solbriller og caps?

Avtal med noen om å ta på seg noe dill dall som møter dere på veien og stopp opp ig la hunden få utforske vedkommende? La personen være sammen med hunden, kanskje klappe den og kose med den om dere kommer så langt?

Jeg er enig tankegangen og teorien, men er litt usikker det har noe for seg for min hund. For det første er det så forskjellig hva han reagerer på, nå i stad var det en dame med lang, svart kjole vi møtte og som var ufattelig skummel. Jeg tror at selv om en person har caps som viser seg for hunden å ikke være skummel, så kan neste med caps være farlig, om du skjønner? Veldig uberegnelig, og vanskelig for meg å vite hva han reagerer på. Dessuten synes min hund at nærkontakt med andre enn dem han kjenner VELDIG godt er ekkelt. Vi kan ha truffet folk hundre ganger, han reagerer ikke på dem om vi står stille og jeg prater med dem, men hvis de prøver å hilse på ham er de med ett superfarlige.

Jeg har akkurat hatt slik hund. Jeg skrev ett blogginnlegg om du frykt du kan lese her. Det er en slitsom situasjon å være i, alt må passes på og tilrettelegges. Men så er de jo så fantastiske når de er trygge og med noen de er glade i. Vi må bare vært der for dem, støtte dem og vise dem at det er trygt så lenge vi er med, ingenting vondt skal skje dem.

Har du fått hunden sjekket hos dyrlegen? Sjekke stoffskiftet ol?

Ikke for å skremme eller noe men Maya var syk, hun hadde en medfødt cyste på hjernen. Den ble oppdaget i fjor høst, og den vokste..

Jeg fikk henne når hun var 10mnd, vi trente fra dag 1 og hun ble litt bedre hele tiden, men gjennombruddet kom da cysten i hjernen ble oppdaget. På medisiner ble hun er helt frisk hund, da var ingenting skummel lengre. Dessverre varte det ikke lenge, og hun ble syk av medisinene. Maya ble bare 3,5år gammel

Ønsker dere masse lykke til videre

Tusen takk for lykkeønskninger

Jeg har ikke sjekket ham ut hos dyrlegen, men det er nok en god ide.

Jeg leste det du skrev på bloggen din, mye nyttig der. Du skriver (husker ikke ordrett) at å straffe tegn på redsel skaper mer frykt. Vil du si at jeg straffer ham når jeg stopper ham i det han begynner å fyre seg opp? Han ser noe skummelt foran oss, jeg sier bestemt "SLUTT" og strammer båndet og går videre, evnt går ut av veien/stien så det skumle kan passere oss. Jeg ser for meg at om jeg ikke korrigerer så blir det et skikkelig leven, og vi snart får rykte på oss som nabolagets skrekk

Jeg har hatt en hund som var redd fremmede. Jeg skrev om henne her inne for mange år siden. Hun viste seg å ha cyster på eggstokkene. Da hun ble sterilisert ble hun faktisk en god del bedre. Hormonene herjet slik med henne at hun rett og slett tok skade av det. Atferden hadde nok satt seg så helt bra etter steriliseringen ble hun ikke.

Vi forsøkte ulike tilnærminger angående trening på problemet. Jeg søkte råd hos atferdsterapeut og fikk råd her inne. Når det kommer til stykket så tror jeg at skjerming faktisk var det som hjalp best. Skjerming og å overse fremmede folk. Måtte vi ha kontakt med fremmede fikk de klar beskjed om å overse henne. Da gikk det ikke lang tid før alt var greit. Det føltes merkelig at om vi bare klarte å "hoppe over" hilsingen så var alt greit.

Ulike hilsemetoder (sitte på huk med godis, se vekk osv) gjorde ofte bare situasjonen verre. Det var som om hun forstod at her måtte det være noe rart. Hun ble vel egentlig verre jo mer man forsøkte å hilse på henne.

Jeg har diskutert kastrering med dyrlegen, også fordi han er krypt, men hun frarådet det siden han er så engstelig. Fravær av testosteron vil muligens gjøre ham verre. Men kan ta en prat til med henne om det.

Jeg tror også at skjerming kanskje er det beste. Å hilse på noen han ikke kjenner godt er pyton! Jeg tvinger ham aldri til å hilse, men har heller ikke stoppet folk som vil hilse på ham. Har sagt til barn som spør om de kan få klappe ham at det er greit hvis hunden vil, latt ham få langt bånd og velge selv. Barn aksepterer det stort sett, det er verre med voksne, de spør ikke. Vi står og prater, han kommer forsiktig bort for å snuse, de prøver å klappe, han bjeffer høyt og hopper bakover. Må nok skjerme ham helt fra de situasjonene. Har endelig innsett at han er en hund det må ta spesielt hensyn til, og må legge opp tilværelsen vår etter det.

Takk for svar og klemmer

Har tenkt på å få noen til å se på ham, ja. Vi har gått en del kurs, agility og spor hos Hundeakademiet på Lillestrøm, de kjenner ham og han kjenner dem, så har lurt på om jeg skulle høre med dem. Ellers tas tips om atferdsterapeut på Østlandet i mot med takk!

Det er en lagotto, og jeg har hatt ham siden han var 8 uker. Alltid vært usikker og engstelig, og har i ettertid skjønt at det er ganske vanlig for rasen, dessverre.

At hunder kan reagere på mennesker med handikapp er strengt tatt ikke så rart synes jeg, selv om det kan være flaut uansett, men de kan jo ha et ganske merkelig og annerledes kroppsspråk enn mennesker forøvrig. At en hund som da i tillegg er rimelig usikker generellt reagerer er ikke rart i det hele tatt.

Vant til mennesker er en ting, men jeg tror det vanskeligste og lære hunden er slike overaskelsesmomenter, kommer de brått på så kommer de brått på liksom, da er det raskere at det kommer en reaksjon også og uvante situasjoner, som feks med denne handicappede ungen. Du kan jo selvfølgelig ta med deg hunden og forsøke og jobbe med det i situasjonen, men spørsmålet er jo om det er noe serlig rettferdig ovenfor både ungen og hunden, han forstår kanskje ikke helt hva man prøver på/reagerer annerledes enn andre og blir dermed kanskje mer uforutsigbar og da kan det bli vanskelig for begge, det kan jo også være vanskelig for han og forstå hvorfor ting er som de er, men det er nok du i mye bedre stand til og ta stilling til som kjenner situasjonen.

Jeg har selv en hund som utagerer noe voldsomt om vi treffer handicappede på tur, og ikke bare om de kommer mot oss og prøver og ta kontakt, men hun tar helt av også om de går et stykke fremfor oss feks. Det er ubehagelig, men samtidig kan jeg forstå reaksjonen. Selv har jeg valgt og bare korigere adferden og ungå nærkontakt.

Du mener det er best for ham at jeg skjermer ham helt fra slike situasjoner? Jeg skjønner tankegangen, tror jeg, og kanskje det er det beste, men det setter jo en del begrensinger for det hundeholdet jeg har lyst til å ha. Men det er kanskje det mest rettferdige for ham, når han er som han er. For eksempel en hyttetur med denne gutten ville jo da utgå med høye kneløft, men det er vel en del av regnestykket.

Han vil jo da i større grad blitt liggende hjemme, og det er jo et spørsmål om at det er et særlig kult liv for ham også. Ikke at jeg er så mye borte akkurat, men de helgene jeg har barnefri prøver jeg å finne på noe sammen med venner, og da har jeg som regel hatt ham med. Er liksom ham og meg

Æsj! Skikkelig vanskelig synes jeg det er nå. Har sikkert noe med at jeg passet en staffetispe i sommer, verdens mest ukompliserte skapning, og så hvordan det KAN være å ha hund.

I dag er jeg lei meg, sint og frustrert.

Jeg har en usikker, redd, engstelig hannhund på snart tre år som synes at enkelte mennesker er skikkelig skumle. Særlig menn, spesielt hvis de er høye og kraftige, og i hvert fall hvis de har suspekte ting som caps, solbriller, stor veske, masse skjegg, krykker eller, eller, eller. Vi gikk tisseturen vår i morges, og da gikk en mann med langt hår OG solbriller forbi, hunden oppdaget han ikke før han var på siden av oss, og ble da skremt. Dumme dyret fyrer seg øyeblikkelig opp, bykser til og setter i med full hals. Heldigvis bryter han av i slike situasjoner med en gang jeg sier stopp, og går fort videre. Jeg tror heller ikke han ville angrepet om han fikk sjansen, det er bare lyd og han ville nok ikke nærmet seg den ekle, skumle mannen for alt i verden, men jeg tar jo selvfølgelig ingen sjanser for å prøve det ut.

Samme i går, da vi var i skogen og det dukket opp en blåbærplukker fram bak et tre. Hunden min setter i gang bjeffinga si, men avbryter umiddelbart når jeg roper på ham, og kommer til meg. Samme hvis vi går på tur i nabolaget, og en syklist plutselig kommer forbi oss, uten at han har sett denne på forhånd. Eller hvis vi møter den mannen som vi møter HVER GANG vi er i skogen, han med de skumle stavene. Hvis jeg ser ham komme, går jeg ut av stien, får bikkja til å sitte, og alt er lykke og velstand. Hvis han kommer overaskende på oss blir det full baluba og en hund som henger i halsbåndet.

Dette er hverdagen vår, og noe jeg KAN leve med. Men i går toppet det seg, slik at jeg begynner å tvile.

Vi var på besøk hos en venninne, første gang hunden var med dit, men han har hilst på henne før. Vi skulle spise lunsj hos henne, og så gå en tur i skogen sammen. Da vi kom til blokka der hun bor stod hennes 13 år gamle sønn utenfor og ventet på oss, gledet seg til å hilse på min hund, som han ikke har møtt før. Sønnen hennes er handikappet, og ser annerledes ut enn andre 13-åringer. Min hund fikk fullstendig noia, og bjeffet som jeg aldri før har hørt ham. Hele Østensjø bydel må ha fått med seg hva som skjedde. Han var så sint, redd, jeg vet ikke, overfor denne stakkars gutten som bare hadde lyst til å hilse. Hunden bjeffet og bjeffet, jeg klarte ikke å nå inn til ham, og hoppet baklengs på stive bein, som han gjør når han blir redd. Gutten ble redd, irritert, sint og engstelig, naturlig nok, jeg ble flau, sint, og lettere panisk for å få dette dyret til å ti stille. Jeg gjorde sikkert alt feil i den situasjonen, men det er vanskelig å tenke når man blir så sjokkert. Jeg lot hunden få lengden av flexibåndet for å ikke presse ham, sa til gutten at han skulle sette seg ned så han ikke skulle virke truende, men ingenting hjalp. Til slutt gikk gutten opp, bikkja roet seg, og vi fulgte etter. Inne i leiligheten tok jeg hunden ut på balkongen, og lot han ligge der, og da gikk det greit. I ettertid ser jeg at jeg det var dumt å ta ham med, men jeg hadde virkelig ikke trodd han skulle reagere så sterkt, at jeg ikke klarte å nå inn til ham.

Et lignende tilfelle har jeg opplevd en gang før, hos min beste venninne, da hun fikk besøk av tre kenyanske venninner. Hunden fikk da også helt hetta. Min venninnes barn har en sør-afrikansk far, så hunden min er svært vant til svarte mennesker, så den gang ble jeg like sjokkert, flau og lei meg.

Jeg innser at hunden min er det dere her inne kaller skrap-bikkje med dårlig mentalitet. Men han er MIN skrap-bikkje, og han er så utrolig god på mange måter (selv om jeg akkurat nå ikke klarer å huske hvilke måter det er...) Jeg tror som sagt ikke han ville bitt i noen av situasjonene, han har opplevd å være veldig presset bla hos dyrlegen uten at han har brukt tennene, men jeg har ikke tenkt å teste det ut.

Er det noe jeg kan gjøre rent generelt for å gjøre hverdagen lettere, noe konkret jeg burde gjort annerledes i disse situasjonene? Jeg vil ikke ha en rasistisk, intolerant hund Akkurat nå klarer jeg ikke helt å komme på hvorfor jeg har hund in the first place...

Ja, kortison må du få hos veterinæren. Da kan de jo også se på hunden. Tipper du ikke får kortison uten kontroll uansett

Da vet jeg det til neste gang! Kløen forsvant like fort som den kom, så det var nok den cercadir-ett-eller-annet. Vi har passet på å gå utenom alt av vannpytter, bekker og dammer. Tusen takk for svar!!!

Tipper du har årsaken til kløen din der. Cercaridermatitt som lever i vann/fukt osv er hissige om dagen virker det som. Jeg har to i hus her som klør selv for tiden. Den ene pleier å klø på denne tiden, men ikke så mye annet enn at det fint dempes med atopica. Nå gnager hun seg til blods på labber og buk. Den andre gnager labber og krafser seg på brystet, men ikke i samme skala.

Eneste som har hjulpet her er kortison. På den som klør minst, hjalp det da jeg badet henne med epi-soothe så fort jeg kom hjem etter at hun hadde badet i elva. Men det holder altså ikke på den yngste...

beklager at jeg ikke kan hjelpe deg noe utover dette. MEN, det virker som det er fler der ute som plages med intens kløe på hundene etter en tur i myra i år enn tidligere år

Akkurat! Det hjelper mye, faktisk, da vet jeg hva det kan komme av. Kortison må jeg eventuelt til dyrlegen for å få tak i?

Har han badet eller vasset i bekker, vannpytter eller annet?

Det har han vel muligens, prøver å tenke... Han badet i en liten myr/dam i skogen for noen dager siden, ja, noe han har gjort myyye i fjor men ikke tidligere i år pga exspoten.

De siste tre, fire dagene har hunden min klødd, dvs slikket og småbitt frenetisk på potene. Han sover i min seng, og har vært slik at jeg har våknet av slikkingen. Har selvfølgelig sjekket potene nøye, klippet de helt kort, men kan ikke se noen ting. Har lurt på lus e.l., men han fikk ekspot for rundt to uker siden pga flått, og det ligner ikke på den gangen jeg vet at han hadde lus.

Det slo meg plutselig i går at han byttet for fra purina pro plan laks til pro plan lam for omlag en måned siden. Kan det gi utslag så lenge etter at han byttet? Vi har prøvd v&h tidligere, men han blir så sinnsykt hard i magen, kommer ut nesten som en støvsky i andre enden. Han har ikke fått tørrfor i dag, har gitt ham kyllingvinger og ørret jeg hadde i fryseren. Skal kjøpe pro plan laks i morgen, hvor lang tid må jeg regne med at det tar før han burde stoppe å klø hvis det er foret?

Er det noe jeg kan gjøre i kveld, slik at vi får sove begge to? Potesokker? Eller blir det for klamt? Vaske med eddik?

Trenger inspirasjon fra dere! Karneval på fredag, og tema er "eventyr". (Tema?? Why? Frikkin' tema... Late mødre som meg liker gjenbruk og hadde arve-elefantkostyme liggende klart her. Hmf.)

Noen kreative ideer til en lat og for tiden blakk mamma (som ikke kan å sy eller noe, så ikke prøv dere)?

Hva med troll? Hvis han har en sliten bukse og skjorte/tskjorte som kan ofres, du river og klipper noen hull og remser, rufser til håret og sminker litt svart i ansiktet. Evnt fingerhekler hale. Kan også selges inn som zombie når troll er blitt teit, da med litt rødfarge her og der...

Enten må du si fra (verbalt) så tydelig at han skjønner at du faktisk MENER det (som tulip sier), eller du kan trene inn at han legger seg og BLIR der når du reiser deg. Det er nok en tålmodighetsprøve, men om du får brutt adferdsmønsteret hans ved å be ham gjøre noe annet, så kan det hende adferden fader litt ut etterhvert - men det krever at du er veldig konsekvent HELE tida.

Er nok dette jeg må jobbe med. Få han til å skjønne at jeg mener det jeg sier. Er ikke slik at jeg praktiserer fri hundeoppdragelse, han må sitte før han får mat, går ut etc, vi har en sikker "sitt og bli" og han er god på de kommandoene vi har trent på. Er mer at jeg er litt for mye på tilbudssiden og er redd for at han ikke skal ha det bra. Må innse at han ikke lider nevneverdig av å bli kastet ut av sofaen hvis han oppfører seg som en gris.

Enig med de over her. Men i mellomtiden eller fortsatt om det ikke er noe og gjøre med problemet, hvordan takler du hans oppførsel? Selv om det er et hormonproblem (eller noe annet) så kan det jo hende at det kan bli bedre(problemet hans blir ikke bedre, men situasjonen kan sikkert bli det), feks ved klarere grenser. Rett og slett fortelle at det der får han slutte med, vanskelig iforhold til stjeling av klær viss du ikke er i nerheten, men vertfall så du får gå i fred, og er du heldig så kan det jo hende at de to henger sammen også. Litt mer respekt for deg og kanskje da også som en bivirkning alt som er ditt.

Ja, tror vel at dette er litt av problemet. Kan helt sikkert bli mye bedre på grensesetting for ham. Vi er så mye sammen, vi to, og han har formet meg ganske bra slik han vil ha meg... Er på vei til å ta makta tilbake;-) Er bare veldig lite for å "banke meg til respekt", men ja, skjønner at det ikke er så svart/hvitt.

Helt konkret så dytter jeg han unna hvis han kommer for å snuse når vi er i sofaen, og han hører på det helt til jeg reiser meg. Da er det som han tenker "hei, kanskje jeg får lov til å snuse nå?" Og slik går nu dagan. Om jeg bøyer meg ned for å plukke opp noe, legge i peisen, hjelpe ungene med skolissene, kler på meg, så har jeg en snute der jeg ikke vil ha den. Dytter han vekk, han holder seg unna til oppmerksomheten min er rettet mot noe annet.

Ja, altså, hvis han faktisk er overhormonell, så er det vel ikke så mye annet å gjøre enn å redusere hormonproduksjonen.

Akkurat! Da skal vi få tatt en blodprøve for å få sjekket ut om han er overhormonell, og så ta det derfra. Takk for svar:-)

Kan du ikke bare fjerne steinen som er i buken og la den andre være?

edit: Pluss i margen til veterinæren din forresten. Det er bra h*n tar en helhetlig vurdering før kastrering for det kan absolutt ha en uheldig effekt på atferd.

Men fjerner du bare den som er i buken så safer du sånn sett, da hormonproduksjonen fortsatt vil være i gang. Steinen i pungen vil nok kompensere også.

Men det er trolig det eneste jeg kan gjøre? Er så mange motforestillinger mot kastrering at jeg nesten føler det som en falitterklæring at jeg bare så mye som tenker tanken på det. Men han kan jo ikke ha det særlig bra med det stressnivået han opplever. Og at jeg blir så sint på ham. Dårlig stemning i heimen.

Edit: nei, har ikke tatt blodprøve, det er kanskje lurt.

Det har vel nettopp vært en debatt om dette her inne. Kreftfaren ved krypthet er ikke høyere enn faren som oppstår under kastrering, tror jeg folk ble enige om der.

Men ja. Det kan være at hormonproduksjonen i den krypte testikkelen ikke er helt som den skal. Jeg ville i alle fall tatt en prat med en veterinær.

Har snakket med veterinæren vår, hun anbefaler ikke kastrering pga at han er såpass engstelig. Må i så fall forsøke chip først. Kjenner jeg er skeptisk, hva om han blir aggressiv av å miste testosteronet. Vil ikke de opplevelsene "sitte i kroppen" hans og gjøre at han i så fall fortsetter å være aggressiv når chip'en går ut?

Er det noen som har noen tips til en overhormonell dust?

Her i huset ligger hormontåka så tykk at jeg ikke ser lyset. Sauen vår er blitt 2,5 år, og han er blitt rolig og balansert i hodet, bortsett fra at han er vill og gal når det gjelder tisper. Han stresser og kaver og hyler og klaprer i nærheten av tisper, uansett løpetid eller ei. Dette kan vi leve med, selv om det er kjedelig fordi jeg ikke orker å dra på kurs med ham.

Det jeg derimot sliter skikkelig med er at han reagerer på meg en uke hver måned. (Beklager oversharing, glad jeg er anonym her...) Under min "løpetid" er han manisk opptatt av mine nedre kroppsdeler. Han rir ikke, det får han ikke lov til, men prøver alt han kan å snuse. Ække kult å få en snute mellom beina uansett hvor jeg sitter eller står. Seksuell trakassering av egen hund... Ganske pinlig egentlig, samt vanvittig irriterende!

Kan selvfølgelig stenge han inne på et annet rom i de periodene, men synes det er litt kjedelig, har jo hund for å være sammen med ham, liksom, ellers er det jo ingen vits.

I tillegg spiser han opp sengetøyet mitt og alt av benklær, dersom han får sjansen. Blitt god til å rydde etter at han kom... Kjente at jeg ble littegrann irritert da han hadde kommet seg inn på badet, fått åpnet skapet og spist opp nok en ullstilongs. Bare mitt tøy han gjør dette med, ungenes lar han være.

Kan nevne at han er krypt. Har ikke lyst til å kastrere, særlig fordi han er en engstelig liten pingle, og jeg er redd det skal utvikle seg til aggressivitet.

Hjelp!

Jeg bare skriver uten å sitere deg, siden du skrev inni mitt sitat. :)/> Jeg må bare innrømme at min kunnskap om lagottoen er begrenset. Men jeg har hørt at den har blitt sammenlignet med labradoren flere ganger. Den ene lagottoen jeg kjenner til virker både glad og modig. Ikke noen pinglehund. Jeg er jo litt glad i reserverte hunder som ikke har behov for å hilse på alle, så det er godt mulig at det er litt derfor jeg har sansen for de. :)/> Hvis jeg var deg, så ville jeg sjekket ut rasen mer!

Jeg har en lagotto på to år, er kanskje ikke helt kvalifisert til å gi råd siden han er første hunden min, men kan fortelle litt hva jeg har erfart / vet om ham og lagotto generelt.

For det første: han ER reservert. Ukjente mennesker/hunder er uinteressante, hvis de kommer for nærme er de skumle. Han kan si i fra hvis han synes noe/noen er skumle, men gir seg umiddelbart når jeg gir beskjed om at det er bare tull.

Vi har gått flere sporkurs, og da har han vært superfornøyd når han har funnet det dumme mennesket som har gått seg bort, selv om han ikke har truffet vedkommende før. Heller ikke når vi trener agility er dette et problem. Kanskje det har noe med at når han jobber, så er alt annet uvesentlig? Og han er på ingen måte aggressiv, har aldri opplevd at han har gått til angrep, i situasjoner han ikke liker seg trekker han seg unna. Samkjønnsaggresjon er heller ikke noe problem. 

Jeg trives egentlig med at han har såpass fokus på meg og ingen andre, har gått noen turer i skogen nå hvor også naboens JRT har vært med, og har fått øynene opp for hvor mye kontakt min hund har med meg, og hvor slitsomt det er med en hund som skal mene noe om alt og alle! Vi har trent på mye på kontakt, men mammaen hans er slik hun også, og hun er "bare" en kosehund.

Eneste jeg anser som negativt ved at han er såpass reservert, er at han trekker seg unna ungene. De kan fint leke med ham, og også trene agility, men hvis de setter seg ned for å kose ham, skvetter han unna. Det synes de er sårt. Vet om flere lagottoer som er slik, og i sterkere grad enn min er også, men vet også om spesifikke oppdrettere som er veldig bevisste på å avle fram trygge hunder.

Angåene hd så er det dessverre et problem, gjelder å sjekke linjer som hos andre raser.

Største aberet mitt med rasen er pelsen, som SUGER søle, grus, kvist og kvast. Må holde pelsen hans helt kort for å holde ham rein, og med det møkkaværet vi har nå må han i dusjen minst en gang daglig. Tror vel ikke det er bra for huden, men den pelsen er på ingen måter selvrensende. Søla størkner fast i pelsen...

Her var det mange tanker, ja:) Det med smitterisiko er jo ganske innlysende, når jeg tenker etter...

Jeg er det dere kaller en "vanlig hundeeier", og møter hver dag på tur likesinnede som gjerne vil la hunden sin hilse på min. Nå vil hunden min stort sett ikke hilse på hanhunder, og tisper får han ikke lov til siden han ikke kan oppføre seg, så det er ikke noe stort problem for oss. Men lurte bare siden det er så ulikt holdningene hos "hundeeiere flest":-) (Vil gjerne lære litt da, selv om jeg er en vanlig hundeeier ;-) )

Hei!

Er nok et skikkelig dumt spørsmål, men hvorfor er dere soniser så negative til å la hunden deres hilse på hunder dere møter på gata?  I menneskeverdenen er det ansett som normal høflighet å kunne konversere litt med naboen og butikkpersonalet (i hvertfall i litt mer sosiale strøk enn Norge og på landet der jeg bor;-) ) Skjønner at det ikke helt er sammenlignbart, men hvorfor bør ikke hunder få si hei, i hvertfall når de åpenbart har lyst? Antar at det har noe med stressnivået til hunden å gjøre, men er det noen som har noen tanker eller linker om dette til en som må ha alt inn med teskje?

Takk for gode råd og kloke ord:-) Har vel innsett at jeg ikke kan ha han løs så sant vi ikke er i tjukkeste skauen, men der er vi ofte, så det er ikke synd på ham:-P Vil presisere at jeg ikke har for vane å la ham "holde på" med en hver tispe vi møter, jeg holder ham stramt i bånd, men tenker at vi kan jobbe med passeringer slik at disse kan gå litt mer smertefritt. Og blir veldig ofte møtt med "hun kan si i fra selv" og "det er jo sånn gutter er det, he he" når vi møter tisper og jeg sier at han ikke klarer å oppføre seg i møte med dem. For det rare er at mange tisper gjerne vil hilse på ham, selv om de har opplevd at han har ridd på dem før.  Håper det blir bedre ja, inntil videre får vi bare ha et superstrengt regime med null hilsing :-)

Ofte er det slik at stressnivået er så høyt i en slik situasjon at man må til med så sterke korreksjoner for å nå gjennom at hele situasjonen blir ganske utrivelig. Hvis jeg ser for meg hunden din riktig ut fra din lille beskrivelse, så er det lukkede dører oppe i hodet hans når han "tar av" med riingen sin. Hvis dette skulle være alternativet, da holder jeg med de øverst i tråden hvor du heller bare unngår tisper i en lengre periode for å se om perioden går over av seg selv i modningsprosessen hans.

Når det kommer til rådet mitt i innlegget ovenfor, så er det på ingen måte ment som at tispa selv skal ta ansvaret for å gi beskjed. Det er det du som skal kontrollere situasjonen, og da ikke med stressøkende korrigeringer - men ved å avlede og drive videre. At tispa er bestemt mener jeg da ikke ei som skal knøvle stakkaren og ha fulle ansvaret. Jeg mente godt voksen med et klart språk med det ordvalget. Ja, bare for å presisere for de som skulle komme til å måtte misforstå.

Hvis hannen din ikke klarer å la være på tross av at dere driver sammen, så gå båndturer sammen. Så lange/lenge at han gir opp det han aller helst da vil, og blir mottakelig av andre påvirkninger. Håper du har noen kjekke hundevenner som du trives å gå turer med :

Det er nok kanskje best å holde ham unna tisper for tida, siden han virkelig ikke er mottakelig for korreksjoner i de situasjonene:-( Vi har godt voksne tispevenner som vi kan prøve båndturer med, slik at han må oppføre seg, men da kan ikke få hilse engang?

Jeg har vært redd for at denne adferden ville sette seg hvis jeg ikke trente det bort, men det vil kanskje gå over når han blir voksen?