acinom

Takk for utfyllende svar Han veide rundt 17 kg før kastreringen, og da var han i fin form. Han var oppe i 20 kg, men har nå fått bort 2 av de ekstra kiloene på halvannen måned. Så jeg klarer å få han ned ved å være nøye og streng med det vanlige fôret (proplan sensitiv), men "problemet" er at det virker som han er konstant sulten Og det liker ikke hønemor

Det kan jeg prøve. Verdt et forsøk! Og blande inn gulerøtter for å mette litt ekstra Men ser for meg at det kan bli vanskelig å finne riktig mengde for å holde ham nede i vekt?

Takk for mange gode tips. Å intensivere treninga kan være en god idé, likeså å fylle ut fôret med grønnsaker som metter. Ideelt sett ønsker jeg å råfore, evt bruke V&H, men ikke når han blir så ekstremt treg i magen

Han er ikke smellfeit, men dyrlegen vil gjerne ha ham ned en kilo til. Kjenner lett ribbeina hans og han har synlig midje. Er sikkert sånn at hunder ALDRI er mette, men han har som sagt aldri vært spesielt opptatt av mat før Har spist det han har trengt og latt resten av fôret i matskåla være igjen. Så dette er litt uvant. Men skal prøve gulerøtter! Nå går det meste ned, ting han aldri hadde giddet å smake på før

Ja, godt mulig at slankefôr er det beste. Spesielt hvis det gir økt metthetsfølelse. Er så innmari uvant at han er så tydelig sulten. Synes ikke det hyggelig å tenke på at han aldri er mett Han får dagsrasjonen sin fordelt på morgen og kveld, strødd utover gulvet i hele huset, slik at han må jobbe litt mer og dermed spiser saktere

I januar gikk jeg til det tunge skrittet å forsøke kjemisk kastrering på hormonbølla mi. Det har vist seg å fungere supert, så nå har jeg bestemt meg for å gjøre det endelig. Problemet er at han etter kastreringen har blitt et skikkelig matvrak... Dette er en hund som har hatt fôr stående tilgjengelig hele tiden, og regulert hva han trenger selv. Bruker proplan sensitiv. Nå virker det som om han er konstant sulten, og forrige dagen tok jeg ham i å bryte seg inn i fôrsekken Har prøvd V&H tidligere, men han har da blitt ekstremt hard i magen og jeg måtte ut med ham flere ganger om natta. Vi løper i skogen et par timer fire til fem dager i uka, nå på høsten går vi gjerne dagsturer der jeg går opptil tre mil og han løper betraktelig mer fram og tilbake rundt meg , så mer mosjon er det ikke realistisk at jeg klarer å gi ham. Dyrlegen vil at jeg skal gi ham slankefor, men jeg har ikke spesielt lyst til å gi ham alt det fyllstoffet... Noen som har noen tips til hvordan jeg skal holde ham på en grei vekt uten å sulte ham ut? Føler meg som den verste dyreplageren

Jeg er enig tankegangen og teorien, men er litt usikker det har noe for seg for min hund. For det første er det så forskjellig hva han reagerer på, nå i stad var det en dame med lang, svart kjole vi møtte og som var ufattelig skummel. Jeg tror at selv om en person har caps som viser seg for hunden å ikke være skummel, så kan neste med caps være farlig, om du skjønner? Veldig uberegnelig, og vanskelig for meg å vite hva han reagerer på. Dessuten synes min hund at nærkontakt med andre enn dem han kjenner VELDIG godt er ekkelt. Vi kan ha truffet folk hundre ganger, han reagerer ikke på dem om vi står stille og jeg prater med dem, men hvis de prøver å hilse på ham er de med ett superfarlige. Tusen takk for lykkeønskninger Jeg har ikke sjekket ham ut hos dyrlegen, men det er nok en god ide. Jeg leste det du skrev på bloggen din, mye nyttig der. Du skriver (husker ikke ordrett) at å straffe tegn på redsel skaper mer frykt. Vil du si at jeg straffer ham når jeg stopper ham i det han begynner å fyre seg opp? Han ser noe skummelt foran oss, jeg sier bestemt "SLUTT" og strammer båndet og går videre, evnt går ut av veien/stien så det skumle kan passere oss. Jeg ser for meg at om jeg ikke korrigerer så blir det et skikkelig leven, og vi snart får rykte på oss som nabolagets skrekk Jeg har diskutert kastrering med dyrlegen, også fordi han er krypt, men hun frarådet det siden han er så engstelig. Fravær av testosteron vil muligens gjøre ham verre. Men kan ta en prat til med henne om det. Jeg tror også at skjerming kanskje er det beste. Å hilse på noen han ikke kjenner godt er pyton! Jeg tvinger ham aldri til å hilse, men har heller ikke stoppet folk som vil hilse på ham. Har sagt til barn som spør om de kan få klappe ham at det er greit hvis hunden vil, latt ham få langt bånd og velge selv. Barn aksepterer det stort sett, det er verre med voksne, de spør ikke. Vi står og prater, han kommer forsiktig bort for å snuse, de prøver å klappe, han bjeffer høyt og hopper bakover. Må nok skjerme ham helt fra de situasjonene. Har endelig innsett at han er en hund det må ta spesielt hensyn til, og må legge opp tilværelsen vår etter det.

Takk for svar og klemmer Har tenkt på å få noen til å se på ham, ja. Vi har gått en del kurs, agility og spor hos Hundeakademiet på Lillestrøm, de kjenner ham og han kjenner dem, så har lurt på om jeg skulle høre med dem. Ellers tas tips om atferdsterapeut på Østlandet i mot med takk! Det er en lagotto, og jeg har hatt ham siden han var 8 uker. Alltid vært usikker og engstelig, og har i ettertid skjønt at det er ganske vanlig for rasen, dessverre. Du mener det er best for ham at jeg skjermer ham helt fra slike situasjoner? Jeg skjønner tankegangen, tror jeg, og kanskje det er det beste, men det setter jo en del begrensinger for det hundeholdet jeg har lyst til å ha. Men det er kanskje det mest rettferdige for ham, når han er som han er. For eksempel en hyttetur med denne gutten ville jo da utgå med høye kneløft, men det er vel en del av regnestykket. Han vil jo da i større grad blitt liggende hjemme, og det er jo et spørsmål om at det er et særlig kult liv for ham også. Ikke at jeg er så mye borte akkurat, men de helgene jeg har barnefri prøver jeg å finne på noe sammen med venner, og da har jeg som regel hatt ham med. Er liksom ham og meg Æsj! Skikkelig vanskelig synes jeg det er nå. Har sikkert noe med at jeg passet en staffetispe i sommer, verdens mest ukompliserte skapning, og så hvordan det KAN være å ha hund.

I dag er jeg lei meg, sint og frustrert. Jeg har en usikker, redd, engstelig hannhund på snart tre år som synes at enkelte mennesker er skikkelig skumle. Særlig menn, spesielt hvis de er høye og kraftige, og i hvert fall hvis de har suspekte ting som caps, solbriller, stor veske, masse skjegg, krykker eller, eller, eller. Vi gikk tisseturen vår i morges, og da gikk en mann med langt hår OG solbriller forbi, hunden oppdaget han ikke før han var på siden av oss, og ble da skremt. Dumme dyret fyrer seg øyeblikkelig opp, bykser til og setter i med full hals. Heldigvis bryter han av i slike situasjoner med en gang jeg sier stopp, og går fort videre. Jeg tror heller ikke han ville angrepet om han fikk sjansen, det er bare lyd og han ville nok ikke nærmet seg den ekle, skumle mannen for alt i verden, men jeg tar jo selvfølgelig ingen sjanser for å prøve det ut. Samme i går, da vi var i skogen og det dukket opp en blåbærplukker fram bak et tre. Hunden min setter i gang bjeffinga si, men avbryter umiddelbart når jeg roper på ham, og kommer til meg. Samme hvis vi går på tur i nabolaget, og en syklist plutselig kommer forbi oss, uten at han har sett denne på forhånd. Eller hvis vi møter den mannen som vi møter HVER GANG vi er i skogen, han med de skumle stavene. Hvis jeg ser ham komme, går jeg ut av stien, får bikkja til å sitte, og alt er lykke og velstand. Hvis han kommer overaskende på oss blir det full baluba og en hund som henger i halsbåndet. Dette er hverdagen vår, og noe jeg KAN leve med. Men i går toppet det seg, slik at jeg begynner å tvile. Vi var på besøk hos en venninne, første gang hunden var med dit, men han har hilst på henne før. Vi skulle spise lunsj hos henne, og så gå en tur i skogen sammen. Da vi kom til blokka der hun bor stod hennes 13 år gamle sønn utenfor og ventet på oss, gledet seg til å hilse på min hund, som han ikke har møtt før. Sønnen hennes er handikappet, og ser annerledes ut enn andre 13-åringer. Min hund fikk fullstendig noia, og bjeffet som jeg aldri før har hørt ham. Hele Østensjø bydel må ha fått med seg hva som skjedde. Han var så sint, redd, jeg vet ikke, overfor denne stakkars gutten som bare hadde lyst til å hilse. Hunden bjeffet og bjeffet, jeg klarte ikke å nå inn til ham, og hoppet baklengs på stive bein, som han gjør når han blir redd. Gutten ble redd, irritert, sint og engstelig, naturlig nok, jeg ble flau, sint, og lettere panisk for å få dette dyret til å ti stille. Jeg gjorde sikkert alt feil i den situasjonen, men det er vanskelig å tenke når man blir så sjokkert. Jeg lot hunden få lengden av flexibåndet for å ikke presse ham, sa til gutten at han skulle sette seg ned så han ikke skulle virke truende, men ingenting hjalp. Til slutt gikk gutten opp, bikkja roet seg, og vi fulgte etter. Inne i leiligheten tok jeg hunden ut på balkongen, og lot han ligge der, og da gikk det greit. I ettertid ser jeg at jeg det var dumt å ta ham med, men jeg hadde virkelig ikke trodd han skulle reagere så sterkt, at jeg ikke klarte å nå inn til ham. Et lignende tilfelle har jeg opplevd en gang før, hos min beste venninne, da hun fikk besøk av tre kenyanske venninner. Hunden fikk da også helt hetta. Min venninnes barn har en sør-afrikansk far, så hunden min er svært vant til svarte mennesker, så den gang ble jeg like sjokkert, flau og lei meg. Jeg innser at hunden min er det dere her inne kaller skrap-bikkje med dårlig mentalitet. Men han er MIN skrap-bikkje, og han er så utrolig god på mange måter (selv om jeg akkurat nå ikke klarer å huske hvilke måter det er...) Jeg tror som sagt ikke han ville bitt i noen av situasjonene, han har opplevd å være veldig presset bla hos dyrlegen uten at han har brukt tennene, men jeg har ikke tenkt å teste det ut. Er det noe jeg kan gjøre rent generelt for å gjøre hverdagen lettere, noe konkret jeg burde gjort annerledes i disse situasjonene? Jeg vil ikke ha en rasistisk, intolerant hund Akkurat nå klarer jeg ikke helt å komme på hvorfor jeg har hund in the first place...

Da vet jeg det til neste gang! Kløen forsvant like fort som den kom, så det var nok den cercadir-ett-eller-annet. Vi har passet på å gå utenom alt av vannpytter, bekker og dammer. Tusen takk for svar!!!

Akkurat! Det hjelper mye, faktisk, da vet jeg hva det kan komme av. Kortison må jeg eventuelt til dyrlegen for å få tak i?

Det har han vel muligens, prøver å tenke... Han badet i en liten myr/dam i skogen for noen dager siden, ja, noe han har gjort myyye i fjor men ikke tidligere i år pga exspoten.

De siste tre, fire dagene har hunden min klødd, dvs slikket og småbitt frenetisk på potene. Han sover i min seng, og har vært slik at jeg har våknet av slikkingen. Har selvfølgelig sjekket potene nøye, klippet de helt kort, men kan ikke se noen ting. Har lurt på lus e.l., men han fikk ekspot for rundt to uker siden pga flått, og det ligner ikke på den gangen jeg vet at han hadde lus. Det slo meg plutselig i går at han byttet for fra purina pro plan laks til pro plan lam for omlag en måned siden. Kan det gi utslag så lenge etter at han byttet? Vi har prøvd v&h tidligere, men han blir så sinnsykt hard i magen, kommer ut nesten som en støvsky i andre enden. Han har ikke fått tørrfor i dag, har gitt ham kyllingvinger og ørret jeg hadde i fryseren. Skal kjøpe pro plan laks i morgen, hvor lang tid må jeg regne med at det tar før han burde stoppe å klø hvis det er foret? Er det noe jeg kan gjøre i kveld, slik at vi får sove begge to? Potesokker? Eller blir det for klamt? Vaske med eddik?

Hva med troll? Hvis han har en sliten bukse og skjorte/tskjorte som kan ofres, du river og klipper noen hull og remser, rufser til håret og sminker litt svart i ansiktet. Evnt fingerhekler hale. Kan også selges inn som zombie når troll er blitt teit, da med litt rødfarge her og der...

Er nok dette jeg må jobbe med. Få han til å skjønne at jeg mener det jeg sier. Er ikke slik at jeg praktiserer fri hundeoppdragelse, han må sitte før han får mat, går ut etc, vi har en sikker "sitt og bli" og han er god på de kommandoene vi har trent på. Er mer at jeg er litt for mye på tilbudssiden og er redd for at han ikke skal ha det bra. Må innse at han ikke lider nevneverdig av å bli kastet ut av sofaen hvis han oppfører seg som en gris.

Ja, tror vel at dette er litt av problemet. Kan helt sikkert bli mye bedre på grensesetting for ham. Vi er så mye sammen, vi to, og han har formet meg ganske bra slik han vil ha meg... Er på vei til å ta makta tilbake;-) Er bare veldig lite for å "banke meg til respekt", men ja, skjønner at det ikke er så svart/hvitt. Helt konkret så dytter jeg han unna hvis han kommer for å snuse når vi er i sofaen, og han hører på det helt til jeg reiser meg. Da er det som han tenker "hei, kanskje jeg får lov til å snuse nå?" Og slik går nu dagan. Om jeg bøyer meg ned for å plukke opp noe, legge i peisen, hjelpe ungene med skolissene, kler på meg, så har jeg en snute der jeg ikke vil ha den. Dytter han vekk, han holder seg unna til oppmerksomheten min er rettet mot noe annet.

Akkurat! Da skal vi få tatt en blodprøve for å få sjekket ut om han er overhormonell, og så ta det derfra. Takk for svar:-)

Aha, det har jeg ikke tenkt på, det kan kanskje være en mulighet! Men det er trolig det eneste jeg kan gjøre? Er så mange motforestillinger mot kastrering at jeg nesten føler det som en falitterklæring at jeg bare så mye som tenker tanken på det. Men han kan jo ikke ha det særlig bra med det stressnivået han opplever. Og at jeg blir så sint på ham. Dårlig stemning i heimen. Edit: nei, har ikke tatt blodprøve, det er kanskje lurt.

Har snakket med veterinæren vår, hun anbefaler ikke kastrering pga at han er såpass engstelig. Må i så fall forsøke chip først. Kjenner jeg er skeptisk, hva om han blir aggressiv av å miste testosteronet. Vil ikke de opplevelsene "sitte i kroppen" hans og gjøre at han i så fall fortsetter å være aggressiv når chip'en går ut?

Er det noen som har noen tips til en overhormonell dust? Her i huset ligger hormontåka så tykk at jeg ikke ser lyset. Sauen vår er blitt 2,5 år, og han er blitt rolig og balansert i hodet, bortsett fra at han er vill og gal når det gjelder tisper. Han stresser og kaver og hyler og klaprer i nærheten av tisper, uansett løpetid eller ei. Dette kan vi leve med, selv om det er kjedelig fordi jeg ikke orker å dra på kurs med ham. Det jeg derimot sliter skikkelig med er at han reagerer på meg en uke hver måned. (Beklager oversharing, glad jeg er anonym her...) Under min "løpetid" er han manisk opptatt av mine nedre kroppsdeler. Han rir ikke, det får han ikke lov til, men prøver alt han kan å snuse. Ække kult å få en snute mellom beina uansett hvor jeg sitter eller står. Seksuell trakassering av egen hund... Ganske pinlig egentlig, samt vanvittig irriterende! Kan selvfølgelig stenge han inne på et annet rom i de periodene, men synes det er litt kjedelig, har jo hund for å være sammen med ham, liksom, ellers er det jo ingen vits. I tillegg spiser han opp sengetøyet mitt og alt av benklær, dersom han får sjansen. Blitt god til å rydde etter at han kom... Kjente at jeg ble littegrann irritert da han hadde kommet seg inn på badet, fått åpnet skapet og spist opp nok en ullstilongs. Bare mitt tøy han gjør dette med, ungenes lar han være. Kan nevne at han er krypt. Har ikke lyst til å kastrere, særlig fordi han er en engstelig liten pingle, og jeg er redd det skal utvikle seg til aggressivitet. Hjelp!

Jeg har en lagotto på to år, er kanskje ikke helt kvalifisert til å gi råd siden han er første hunden min, men kan fortelle litt hva jeg har erfart / vet om ham og lagotto generelt. For det første: han ER reservert. Ukjente mennesker/hunder er uinteressante, hvis de kommer for nærme er de skumle. Han kan si i fra hvis han synes noe/noen er skumle, men gir seg umiddelbart når jeg gir beskjed om at det er bare tull. Vi har gått flere sporkurs, og da har han vært superfornøyd når han har funnet det dumme mennesket som har gått seg bort, selv om han ikke har truffet vedkommende før. Heller ikke når vi trener agility er dette et problem. Kanskje det har noe med at når han jobber, så er alt annet uvesentlig? Og han er på ingen måte aggressiv, har aldri opplevd at han har gått til angrep, i situasjoner han ikke liker seg trekker han seg unna. Samkjønnsaggresjon er heller ikke noe problem. Jeg trives egentlig med at han har såpass fokus på meg og ingen andre, har gått noen turer i skogen nå hvor også naboens JRT har vært med, og har fått øynene opp for hvor mye kontakt min hund har med meg, og hvor slitsomt det er med en hund som skal mene noe om alt og alle! Vi har trent på mye på kontakt, men mammaen hans er slik hun også, og hun er "bare" en kosehund. Eneste jeg anser som negativt ved at han er såpass reservert, er at han trekker seg unna ungene. De kan fint leke med ham, og også trene agility, men hvis de setter seg ned for å kose ham, skvetter han unna. Det synes de er sårt. Vet om flere lagottoer som er slik, og i sterkere grad enn min er også, men vet også om spesifikke oppdrettere som er veldig bevisste på å avle fram trygge hunder. Angåene hd så er det dessverre et problem, gjelder å sjekke linjer som hos andre raser. Største aberet mitt med rasen er pelsen, som SUGER søle, grus, kvist og kvast. Må holde pelsen hans helt kort for å holde ham rein, og med det møkkaværet vi har nå må han i dusjen minst en gang daglig. Tror vel ikke det er bra for huden, men den pelsen er på ingen måter selvrensende. Søla størkner fast i pelsen...

Her var det mange tanker, ja:) Det med smitterisiko er jo ganske innlysende, når jeg tenker etter... Jeg er det dere kaller en "vanlig hundeeier", og møter hver dag på tur likesinnede som gjerne vil la hunden sin hilse på min. Nå vil hunden min stort sett ikke hilse på hanhunder, og tisper får han ikke lov til siden han ikke kan oppføre seg, så det er ikke noe stort problem for oss. Men lurte bare siden det er så ulikt holdningene hos "hundeeiere flest":-) (Vil gjerne lære litt da, selv om jeg er en vanlig hundeeier ;-) )

Hei! Er nok et skikkelig dumt spørsmål, men hvorfor er dere soniser så negative til å la hunden deres hilse på hunder dere møter på gata? I menneskeverdenen er det ansett som normal høflighet å kunne konversere litt med naboen og butikkpersonalet (i hvertfall i litt mer sosiale strøk enn Norge og på landet der jeg bor;-) ) Skjønner at det ikke helt er sammenlignbart, men hvorfor bør ikke hunder få si hei, i hvertfall når de åpenbart har lyst? Antar at det har noe med stressnivået til hunden å gjøre, men er det noen som har noen tanker eller linker om dette til en som må ha alt inn med teskje?

Takk for gode råd og kloke ord:-) Har vel innsett at jeg ikke kan ha han løs så sant vi ikke er i tjukkeste skauen, men der er vi ofte, så det er ikke synd på ham:-P Vil presisere at jeg ikke har for vane å la ham "holde på" med en hver tispe vi møter, jeg holder ham stramt i bånd, men tenker at vi kan jobbe med passeringer slik at disse kan gå litt mer smertefritt. Og blir veldig ofte møtt med "hun kan si i fra selv" og "det er jo sånn gutter er det, he he" når vi møter tisper og jeg sier at han ikke klarer å oppføre seg i møte med dem. For det rare er at mange tisper gjerne vil hilse på ham, selv om de har opplevd at han har ridd på dem før. Håper det blir bedre ja, inntil videre får vi bare ha et superstrengt regime med null hilsing :-)

Det er nok kanskje best å holde ham unna tisper for tida, siden han virkelig ikke er mottakelig for korreksjoner i de situasjonene:-( Vi har godt voksne tispevenner som vi kan prøve båndturer med, slik at han må oppføre seg, men da kan ikke få hilse engang? Jeg har vært redd for at denne adferden ville sette seg hvis jeg ikke trente det bort, men det vil kanskje gå over når han blir voksen?