Mari

Jeg har hatt jaktmonster. Du skal være flink til å sjekke utstyr relativt ofte, ha stramt nok halsbånd, god nok sele, og gjerne bruke begge deler samtidig. Du kan dobbeltsikre deg med å bruke hanefot hvor en ende er festet i halsbånd og den andre i sele, eller bare bruke to kobbel. Om det ene ryker så bør det andre holde. Min hund var veldig sterk så jeg bestilte kobbel og sele fra USA, fra folk jeg vet hadde god kvalitet og erfaring med sterke hunder. Etter å ha røket et par halsbånd og seler så lærer man. Min gikk ikke på biler men på dyr, så han var "bare" en fare for andre sånn sett. Hadde han gått på biler hvor lagene er så til de grader feige og i tillegg utgjør en reell trafikkfare, hadde jeg lært leksa noe fortere vil jeg tro. Lykke til!

Jeg liker ikke dette. Ikke har jeg bil heller så jeg fått ikke bare dratt av egen maskin uten å få familemedlem til å hente og kjøre. De gjør det altså, men vil ikke sette i gang mye før jeg vet det er nødvendig. Jeg synes hun strever veldig med å puste nå, det skal veldig lite til før inndragningene blir markante. Håper på noe så enkelt som feil antibiotika. Hun går på Baytril. Jeg ser det er bredspektret og skal funke på det meste.

Jeg har dessverre fått ødelagt min sunne fornuft når det kommer til helse på mine hunder, så jeg trenger å låne deres litt. For ordens skyld, jeg venter på at veterinæren skal ringe meg tilbake, det bare tar litt tid fordi de har det travelt. Tid gir rom til å stresse. Fyda var til vetten forrige onsdag med kennelhoste og fæl pust. Vetten satte henne på antibiotika med mistanke om lungebetennelse, hun hadde pipelyder og mye slim. Hun har fått antibiotika siden, dette er sjette dag. Hun har vært i ro siden vet besøket, kun korte tisseturer. Men unntak av i går, hvor hun fikk ca 15-20 min i rolig tempo. Da begynte hun å hoste litt så vi dro rett hjem. Men Fyda blir verre. Hun har rask pust med inndragninger. Raspete og fæl. Kaster innimellom opp litt slim, men hoster ikke mye. Slapp og pjusk. Respirasjonsfrekvensen var i morges 50 etter et lite måltid og litt vann. Nå som hun har ligget helt i ro i noen timer er den på ca 40. Inndragninger som sagt ved kragebein og ribben, ikke voldsomt. Tung pust både på innpust og utpust. Spiser og drikker godt, men blir tydelig sliten av begge deler. Har fine slimhinner. Kjennes ikke varm ut, men får ikke tatt temp uten kamp da jeg er alene og kampen ikke er verdt det. Skal jeg bare slappe av og la antibiotikaen virke? Er det for tidlig å tenke at hun har lungekreft i hele kroppen og ikke overlever til lunsj? Håper veterinæren ringer opp igjen snart.

Om allmenntilstanden er dårlig så ring. Mål respirasjonsfrekvensen hans (anntall innpust på et minutt) mens han er i ro. Ang termometer så kan alle moderne termometer brukes i rumpa, men det er sikkert kjekt å kjøpe nytt til de etterpå og la dette forbli hunden sitt. Det finnes også sånne hygieneposer til termometer (Tempasept eller noe, det er mange merker). De vil spørre om temperatur når du ringer veterinæren. Sørg for at han drikker godt, om han er uttørret vil slimet i lungene bli enda tykkere.

Nei, jeg tror ikke det er så viktig som jeg tidligere har trodd. Det er relasjonen mellom hund og fører som sier noe om hvor hardt man kan presse, og hundens generelle temperament. Ikke enkeltsituasjonen. Men det du beskriver her er to veldig forskjellige typer hund som du generelt behandler forskjellig, og du forteller også at du med Strider i en situasjon hvor han er redd går fram ganske direkte. Jeg synes for å være helt ærlig at du bekrefter poenget mitt med dette, at det er helheten som teller, ikke motivasjonen bak en enkelt atferd. Helheten i hunden, helheten i relasjonen og helheten også i eier. Vi skal ikke glemme det siste når det kommer til metodevalg, at eier er avhengig av å bruke metoder h*n evner, har troen på og mestrer. Jeg er veldig overbevist om at det finnes flere veier til rom med samme hund, uansett motivasjon. Vi ser det i diskusjoner her inne hele tiden, hvordan vi angriper samme problem helt forskjellig, og vi lykkes og feiler om hverandre. Det hadde aldri vært riktig av meg å plukke Fyda opp på armen selv om (jeg tror) hun også er motivert av frykt. Jeg har fått med meg at belgere skal man ikke styre så mye med om de får nervøse diller for seg, for da befester det seg mere, selv om reaksjonen først var motivert av frykt. Her har vi tre forskjellige angrepsvinkler, alle på hunder som viser aggresjon pga frykt, metodevalget er alikevel forskjellig. Motivasjon er kun en liten faktor når man skal ta for seg problematisk atferd, det er andre ting som er mye viktigere. Jeg er absolutt med på at motivasjonen gjerne henger sammen med resten av mentaliteten på hunden. Jeg snakker ikke om dill eller barsk altså. Ikke i det hele tatt. Milan eller Canis, ain't no different egentlig. De mener alle de har riktig metode som kan fikse alle problemer på alle hunder.

Jeg mente ikke å si at man ikke under noen omstendigheter kan skaffe seg fuglehund med mindre man skal drive med jakt og at jeg derfor anbefaler en defekt setter altså. Om det var meg du siktet til. Men når man er ute etter en setter som er mest mulig lik en labrador og familiehund, så er man best rustet til å jakte på omplasseringsmarkedet. Disse individene finnes jo så absolutt der ute, og ingenting er bedre enn en god match mellom eiers ønsker og hundens egenskaper. Som flere påpeker så har vi for det meste bare jaktlinjer her i Norge, vi har en sterk tradisjon med å jakte med våre setterene, så jeg tipper man må lete lenge etter å finne en oppdretter som ønsker å avle det Kanger er ute etter. Da er det vel win win å finne en som ikke holder mål for jegeren, når den er pose og sekk hos Kanger. Det er ikke det at settere ikke er gode familiehunder, det er de åpenbart, ellers hadde de ikke vært så populære. De er gode familiehunder hos folk som elsker settere. For om jeg spør om hvilken belger som er mest lik en amstaff, så regner jeg ikke med at du bugner over av forslag til oppdrettere? Belgeroppdrettere avler fram belgere liksom, og sånn skal det også være. Ingen diss altså, Kanger, jeg skjønner absolutt hva du er ute etter og jeg synes ikke det er noe galt med det.

Dette blir jo bare semantikk og flisespikkeri. Du sier selv at frykt kan utløse aggresjon, det er altså det vi snakker om når vi snakker om fryktaggresjon. Ingen er uenige. Ja, absolutt. Det er derfor jeg tenker at sånn sett så spiller motivasjonen ingen rolle. Om Zart var aggressiv pga av frykt eller ikke, han var fortsatt ikke en hund du kunne brukt den samme metoden som fungerte bra på Herverket. Jeg tenker litt videre at det samme gjelder instruktører, de skal ikke være flinke til å lære bort en metode, de skal være flinke til å lære folk å trene hunden sin. Det er jo en forskjell på de to. Det er nerding over en lav internettsko. Gotta love it!

Aggresjon motivert av frykt = fryktaggresjon. Aggresjon er av natur "sint", det er implisitt. Det er årsaken bak aggresjonen vi prater om. Er ute i skogen. Sonen er dårlig idé.

Jeg får lyst til å smake på muligheten for at forståelse for motivasjon er irrelevant for metodevalg, om ikke annet fordi innsikt i motivasjon er umulig å kvalitetssikre. Resultatene derimot. Eier er det avgjørende for metodevalg. Det er det jeg sitter og tenker på. Når det kommer til hundeaggresjon iallfall. Jeg klarer ikke se for meg at jeg hadde håndtert Fyda annerledes om hennes atferd var motivert annerledes. Vi hadde jobbet mye med relasjonen uansett for den er essensiell å ha i bunnen, jeg hadde holdt henne unna andre hunder og jobbet med lydighet, jeg hadde sakte og forsiktig startet eksponering når tillit og lydighet var på plass. Jeg har ikke vært redd for å straffe, men det har aldri vært planlagt. Det kommer spontant i de tilfellene det kommer, så spontant at jeg vil nesten si det ikke er viljestyrt. Nummer en fordi det er dette som føles riktig for meg, nummer to fordi det føles riktig å behandle Fyda på denne måten, nummer tre fordi det er metoder jeg gjennom erfaring med andre hunder vet jeg mestrer, og nummer fire fordi vi ser resultater. Å basere treningen på klikker hadde ikke fungert. Å basere den på straff hadde heller ikke fungert. Men ikke på grunn av Fyda, det er på grunn av meg og mine mangler. Jeg tror begge deler hadde fungert på Fyda med en god fører som mestrer de metodene. Jeg må innrømme at jeg jo ikke vet om jeg har diagnosisert henne riktig, det er tross alt tolking gjort gjennom mine briller, de er farget av min historie, erfaring og meninger. Hun er ikke en redd hund i det hele tatt og har en veldig solid mentalitet, kanskje jeg tar helt feil. Jeg tror alle som har møtt Fyda vil være enig med meg i det, hun er ingen redd hund. Det er kun i brå og uventede hundemøter jeg synes å ha sett frykt. Men hvilken rolle spiller det egentlig om jeg har rett eller tar feil? Det spiller ingen rolle, og det hadde uansett aldri spilt noen rolle. Tror jeg. I andre tilfeller med andre hunder kan det være viktigere, men fortsatt ikke viktigst. Ja, nemlig, dette er jeg enig i. Jeg mener bare at dette går på hele hundens mentalitet, ikke kun på motivasjonen bak den ene spesifikke aggresjonen. At helheten er viktigere enn motivasjonen bak enkeltatferden. Pluss relasjonen! Kjemien mellom hund og fører, tilliten man har eller ikke har. Det er så mange ting. Jeg vet ikke om jeg har rett i noe av dette altså, men det er jo veldig moro å spekulere i da!

Jeg mener at det er flere veier til Rom. Samme hund kan få samme resultater med forskjellige metoder med forskjellige førere. Metodevalg er kanskje viktigst for fører når det kommer til resultatene, da det er fører som skal utføre de og man er avhengig av at fører mestrer metoden, ikke så mye for hunden.

Jeg tror relasjonen mellom hund og eier er viktigere for valg av fremgangsmetode. Jeg tror også hundens generelle mentalitet er viktigere, ikke bare motivasjonen bak hundeaggresjonen, og ikke minst eiers komfortnivå, kompetanse og helt enkelt evner, er viktigere enn aggresjonens motivasjon.

Om tilliten mellom hund og eier er på plass så vil ikke en redd hund falle sammen selv om den får en korreksjon. I min erfaring da.

Hva hadde du gjort annerledes om han hadde en annen motivasjon bak sin aggresjon? Jeg sier ikke at motivasjon er irrelevant, jeg bare tror andre faktorer er viktigere.

Akkurat dette har jeg tenkt endel på i det siste, og selv om jeg skjønner tankegangen så vet jeg ikke om jeg er enig lenger. Det er andre ting enn motivasjonen bak aggresjonen som er viktigere når man velger fremgangsmåte.

Jeg ville valgt den jeg likte best utseendemessig og skaffet meg en omplasseringssetter som ikke funker på jakt. Da har man mer mulighet til å skaffe en som passer sine behov tror jeg, uten å risikere å få en hund som bør/må jaktes med, og kan se etter labrador-egenskaper mens man leter. Det er mange fordeler med omplasseringshund, hvor valp er mer hit and miss.. Jeg tenker at du ser etter et individ som er mindre rasetypisk enn man kan forvente, spesifikt et liv uten jakt, og jeg tror du vil ha større hell i å lete etter individ kontra rase. Nå måtte jeg lese gjennom flere ganger, men jeg tror jeg svarer på spørsmålet uten å skifte fokus. Jeg håper iallfall det.

Ja, jeg tror vi har forskjellig utgangspunkt rett og slett. Men det er jo greit tenker jeg, det er jo ikke noe riktig og galt annet enn at både hund og eier skal trives i relasjonen. Ja, vi har mye makt, det er jeg helt enig i. Hundens rolle med oss mennesker er på mange måter veldig parasittisk, jeg tror også derfor at hundens valg vil i all hovedsak være å gjøre oss til lags og ikke gå inn i konflikter med oss. De er helt avhengig av å blidgjøre oss, det har vært hundens største evolusjonære flaskehals tror jeg. Jeg er veldig leder schmeder og tenker heller på relasjoner. Fyda kan være leder over meg i alle situasjoner for alt jeg bryr meg. Det viktigste er at vi har en dynamikk som fungerer, om hun føler hun bestemmer så er det a-ok for meg. Det er uviktig rett og slett. Men jeg tror egentlig ikke at hunder tenker sånn, jeg tror ikke de kan begreper som å bestemme. Jeg tror de opplever situasjoner der og da. Jeg tror at begrep som tillitt er mye viktigere i hundeholdet, at hunden stoler på eieren sin. Det er også et mye mindre ladet begrep synes jeg, lettere å prate om uten at folk går i forsvar. Oj! Jeg ser ikke meg selv slik i det hele tatt. Jeg synes jeg er ganske wishywashy jeg, og har meninger som kan være forskjellig fra dag til dag egentlig. Men jeg tar uansett det som et kjempekompliment, så tusen hjertelig takk for det!

Jeg vet ikke helt, julnil, jeg tror vi tenker veldig forskjellig, for lederrolle er et begrep som ikke har noen del i mitt hundehold. Det er ikke noe jeg tenker på. Like lite som jeg tenker på en lederrolle når jeg møtte Krutsi i forrige uke for å gå tur, hvem av oss som er sterkeste eller svakest er ikke en del av relasjonen, om du skjønner? Ikke er det interessant engang. Man bare møtes, og så tar man det derfra. Jeg tror igjen at det er vi mennesker som legger så mye verdi i dette. Hundene bare gjør det hunder gjør, men vi må huske på at dess flere hundemøter vi setter dem i med fremmede hunder, dess større sjanse er det for at det ikke alltid går like bra. Det er vi som setter de i situasjonene, hadde de fått styrt så hadde de kanskje skydd hverandre som pesten og aggresjonen hadde derfor ikke vært noe problem. Jeg tror ikke det er naturlig for hunder å hilse på alt av andre hunder de møter på sin vei, jeg tror at mye av hundeaggresjonen er skapt av oss. Men skylda legger vi på hundene. Ikke noe kritikk i det siste, det er bare en naturlig konsekvens.

Det er ikke det at det faller i dårlig jord for min del, jeg bare synes det er rart å tenke at en hund skulle være født noe uforandelig. Å være leder beror jo helt og holdent på situasjonen, gjør det ikke? Eller er en hund som er født til å være leder alltid en god leder i alle situasjoner og med alle hunder? For meg virker det veldig rigid og kategorisk, og det sammenfaller ikke med mine meninger om at hunder er dynamiske og alltid i endring, slik jeg skriver litt lenger opp. Jeg tror slike egenskaper varierer fra situasjon til situasjon, en hund kan være en god leder (veldig vagt begrep det der altså) i et hundemøte, og svært underdanig i det neste. At dette bare er sunt, at det å være fleksibel gjør at en mestrer livet bedre og er derfor en mer harmonisk hund.

Dobbelpost: Jeg gomler ordene mine, den bodyen er sannsynligvis kjøpt en annen plass. :icecream: (ordene mine smaker iskrem)

Det er godt mulig. Eller kanskje de forskjellige butikkene bruker forskjellig leverandør? Jeg vet ikke. Men den utrolig kule "There's a nap for that" bodyen til H er så tynn at den er gjennomsiktig, og henger på ham etter kort tids bruk. edit: Ja, ok, kanskje jeg skal forsikre meg om at bodyen faktisk er kjøpt via cafepress før jeg sprer dritt. I'll get back to you.

Nummer 1, det er ikke enkelt å avle hund. Det er ikke slik at folk ønsker hundeaggresjon, heller ikke oppdrettere. Men et ønske om endring, ei heller et forsøk på endring, betyr ikke automatisk endring. Mentalitet er et nettverk av atferder og egenskaper som henger sammen og som har innvirkning på hverandre. Det er vanskelig rett og slett, og ting blir ikke bedre av avl på gode intensjoner alene. Nummer 2, sterkere mentalitet betyr ikke nødvendigvis mindre hundeaggresjon. Ja, den motiveres av andre ting, territorie, konkurranse, etc, og ikke frykt, men resultatet kan være det samme. Det er ikke noen automatikk i at en mentalt sterk hund går overens med alt av andre, det er rett og slett ikke en automatikk i at noen hunder går overens med andre. Det er heller ingen automatikk i at en svak hund viser aggresjon. Jeg tror ikke ting nødvendigvis var så himla mye bedre før jeg. Jeg tror hundeholdet var annerledes, men jeg tror hundene generelt var like kjipe, eller like snille for den saks skyld. Jeg hopper iallfall ikke på the bandwagon om at alt er så mye verre nå fordi folk er idioter, hundene er vrak, oppdrettere er ingorante/useriøse. Det blir for kategorisk, og for å være helt ærlig, litt selvhevdende. Jeg tror hunder er hunder, noen er veldig sosiale, noen er mindre sosiale. Av og til oppstår det konflikter, men det er relativt sjelden målt opp mot antallet hundemøter som skjer daglig. Tja, det er vel ikke så utrolig annerledes enn hos oss folk? Og hvorfor dette store behovet for å sette hundene i kategorier og definere de? Kan ikke en hund være dynamisk, gjøre en ting en dag, og en annen ting den neste? Min hund kan vise fryktaggresjon i møte med andre hunder om de kommer brått på og er intense, men hun kan også være ei bølle mot hunder hun føler for å bølle med. Alt er jo situasjonelt, og ting endrer seg hele tiden. Gjennom hele livet til hunden endrer den seg, den modnes, lærer, erfarer og gjør. Et møte som gikk dritt går plutselig bra, en hund som var vennlig blir plutselig sur, eller ei som var redd kan plutselig være høflig og stabil. Dette er jo bare flott synes jeg, å se at individet er dynamisk. Vi legger så mye verdier i disse kategoriene, reduserer hundene til ditt og datt. Jeg har vært der selv, skal observere og tolke. Nå bare aksepterer jeg, og ser at min tidligere angrepsvinkel handlet like mye om mine egne greier som om hundens. Javel, så er du en dritt i den situasjonen, big whoop, så tar vi heller konsekvensen og forsøker å se framover. Det er egentlig ganske befriende.

Min erfaring er at cafepress ikke er spesielt god kvalitet. Tynn og slamsete bomull som fort mister formen etter bare et par timers bruk.

Takk! Skjønte at det var noe sånt, for det har lyst litt sånn hist og her.

I know, right??

13 september ja, det vil si at Fyda er 13 dager inn i karriere som hundevennlig hund. Dobbelt lykketall det eller? For hvor stor er ikke ironien i at Fyda måtte til veterinæren i dag etter å ha harket noen dager og det viser seg at hun har fått kennelhoste med lungebetennelse? Må jo bare le. Men nå blir det full ro i ti dager til hun er ferdig med antibiotika og lungene er tipp topp igjen, så får vi vel på nytt ta turen inn i smittens himmelrik som er hunder som har med hverandre å gjøre. Men hey, hun er hundehøflig! Skål! :snuser: :berner: