Mari

Og med det samme vi snakker om Oslo-anorakken så har jeg fått tillatelse til å dele ElZorros rykende ferske verk. Jeg har klart å lurt henne inn i den fabelaktige verden som er håndfarget Amerika-garn og se hvor utrolig pent resultatet ble!! Strikket med Yarn Lofts "Sakura" på superwash worsted. Bie, jeg tror jeg har Strikk til Nøstebarn, skal sjekke. Nøstebarn gir ikke ut enkeltoppskrifter med mindre du også kjøper garnet hos de.

Det er ikke så mye hvordan de håndterer selve situasjonen for min del, men det at et barn skal slippe å ha ansvaret i en slik situasjon. Det kan bli dramatisk og voldelig om en hund flyr på en annen, vi som har sett hunder virkelig sloss vet at et barn kan bli veldig redd om de skulle bli utsatt for noe sånt. Sjansen er liten og man skal ikke gå rundt og være redd for ekstremer, det er grunnen til at jeg ikke dømmer de som gjør det, men det er slike tenkte scenario som gjør at min hund ikke får gå med et barn som ansvarlig. Ser absolutt at det beror på barnet, men siden jeg vet hvor ekstremt fort barn tar skylden for situasjoner som skjer rundt dem, så er jeg også skeptisk til at min sønn får gå med hund før han er ganske stor og iallfall veldig moden. Har dog ikke noe stort problem at andre velger annerledes, forutsatt at barnet evner å kontrollere hunden.

Ja, herlig blogg! Masse fin inspirasjon og mye kulk barnestrikk. M.J; Oslo-anorakken er lett og morsom å strikke. Det var første gang jeg strikket vendinger, men det var lett det også og Pickles har video på siden sin om du står fast. Her er den jeg strikket. Det kommer til å bli flere.

Googlet body hund og fant denne http://www.dyrlegebutikken.no/products/bodysrbeskyttelse6

http://meretesmonstermonster.blogspot.no/2013/09/to-sider-av-saken.html To sider av saken Måten å se verden rundt seg på endrer seg med årene. Dette er bildet av skjerfet som er strikket av garnet som datteren slang oppi kurven på strikkebutikken. Hun ser paljetter, lilla, glam og glitz. Hun ser disko og prinsesse og bling. Sånn ser jeg det.

Jaran er en bleiereklame-baby! Så søt er han, modell-aktig faktisk.

Heljar ser veldig sjelden på tv, men kino blir noe annet. Det er et konsept liksom, stor stas. Kan du hente ham tidlig en dag og gjøre en greie ut av det? Spise søppelmat der og bryte alle regler for en kveld? H hadde vært i ekstase om vi gjorde noe sånt.

Heljar har vært på kino mange ganger. Et par ganger har vi gått før filmen var ferdig, men flesteparten har han sittet gjennom. Han synes det er kjempestas. Kjærlighet på pinne er å anbefale. Helt til de skjønenr at de kan tygges iallfall. Så ja, klart man tar med en treåring på kino! Blir det trøblete så er det bare å gå. Man velger barnefilmer og folk er vant med at det er litt urolig.

Miniatyr brukshund Miniatyr vakthund Miniatyr klisje Miniatyr kjæreste Og en liten miniatyr som har satt seg fast under sofaen.

Vant auksjon på ebay, betalte $39 med frakt og slapp unan momsen. Den kom i posten i dag. Riktignok en XS, men verdt å følge med på?

"Mamma, jeg har en god ide!" "Åh? Fortell, Heljar." "Skal vi leke mor og barn?"

Det var ikke så djevelsk, men en fin støtteerklæring dette, SandyManCandy. Trenger nok å høre det. Jeg mener ikke å unnskylde, det handler nok like mye om mine egne behov for å sette ord på og organisere alt som er inni hodet mitt rundt Putle. Få det ut. Det er kjipt med setbacks på en måte, og det var det i går. Og det er både litt vondt og litt godt å høre andre hundefolk også si "stakkar lille" når de ser henne. Det blir sårt dette, det har du helt rett i, for jeg vil så gjerne få dette til å funke, få henne til å funke. Men det er ikke sårt hele tiden. Og hun fungerer veldig godt innendørs med unntak av tissingen. Det er noe det også. Jeg tenker at man må forvente at det blir litt jobb når man får seg en hund, enten den er valp eller voksen. Man skal bli kjent, lage nye vaner, legge nye regler, plukke av uvaner. Men dette er noe annet ja, denne jobben er av et annet kaliber for meg der jeg er i livet. Jeg er ikke ferdig med henne. Jeg føler hun ikke har fått nok sjanse, ikke jeg heller. Det har bare gått to og en halv måned enda, det er tross alt ikke så lang tid, og jeg ser så klart den kule lille hunden inni der bare jeg får plukket av henne alt som skygger for. Den hunden er perfekt for oss, men det er klart at det hjelper ikke om jeg ikke får henne fram. Og så har jeg blitt veldig glad i henne, å skulle sende henne tilbake hadde blitt vanskelig. Om det skal skje så blir det vanskelig å ikke ta det personlig hvor enn teit det er.

Hvis du har lyst og råd så tenker jeg at det er grunn nok jeg. Det trenger ikke være mer enn det.

Ikke så lenge vi går. Da er hun veldig stressa og ikke tilstede. Men hun hyler og klikker ikke hele veien altså, det er bare i begynnelsen. Men om vi slår oss ned en plass så roer hun seg mye fortere og er på langt nær like reaktiv. Hun hadde nok hatt godt av å bo sammen med en sindig og rolig hund, men vi har dessverre ikke kapasitet til (eller ønske om forsåvidt) en hund til. På en annen side hadde vi nok aldri fått et ordentlig forhold jeg og Putle om hun også bodde sammen med en annen hund. So there's that. EHL, det er veldig fornuftig det du skriver, men litt vanskelig å gjennomføre av den enkle grunn at vi bor i et veldig hundetett og forstyrrende nabolag (mye barn og aktivitet). Jeg har heller ikke tilgang på bil før på kvelden, og på kvelden når gutten har lagt seg så er kroppen min så vondt at noe tur er det sjelden jeg er i form til. Bare på mitt tun bor det 7 hunder, så vi kan møte de bare vi kommer ut av døra. På ettermiddagene er jeg alene med guttungen på 3 år og hunden, noe som betyr at det er ektremt vanskelig (for meg, kanskje ikke alle) å gi Putle den oppmerksomheten jeg må for å klare å være konsekvent. Det er ikke for å bare avvise alle gode råd og tips, for de er alle veldig gode og de hadde fungert veldig bra om jeg klarte å gjennomføre de. Det er for å beskrive hvorfor jeg kjøpte meg en hund som ikke hadde noen av disse issuene, for det var akkurat den type aktivitet hun ble kjøpt for. Være med meg og H ut på ettermiddagene, og ellers få turer og trening når fritiden (og kroppen) min tillater det. Hun skulle være tunhund, bli med fra lekeplass til lekeplass, være med oss på sykkelturer, ja du skjønner greia. Bare integreres og tilvennes og hverdagstrenes. At hun ikke fungerer akkurat nå er helt greit. Så lenge det er en ende på det, at hn havner der etterhvert, og jeg har heller ikke dårlig tid. Men det er for å forklare at det er nettopp derfor jeg sliter med å gi henne den tiden og oppmerksomheten hun trenger for å gjøre de store gjennombruddende. Hun tar veldig mye plass denne lille hunden, og jeg skulle ha en hund som tok liten plass som kunne være med på toppen uten for mye om og men. Igjen så føler jeg at jeg må understreke at jeg ikke forventet en perfekt hund som bare skled rett inn i hverdagen vår uten så mye som et knirk. Jeg er realistisk nok til å vite at det kom til å bli humper i veien på det ene eller andre viset. Men all den plassen hun tar akkurat nå, og den måten hun gjør det på, er litt problematisk for jeg føler at jeg blir veldig møtt med mine egne begrensinger for hva jeg kan tilby på denne plassen i livet. Jeg må passe på å ikke bli stuck der, for der var jeg i går og det er bare så lite konstruktivt. Det jeg kan tilby er tid. Det tror jeg er viktig. Og jeg kan tilby at minst en av turene våre hver dag er kun vår og da kan jeg gjennomføre mye på en konsekvent måte. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke kan gi henne all den oppmerksomheten som hun trenger, for om jeg hadde det tror jeg vi hadde fått snudd dette mye fortere enn den realiteten jeg må forholde meg til.

Jeg er også for tidlig ultralyd og synes Norges måte å gjøre dette på er teit. Vi skulle fått tilbud om ultralyd så og si med en gang man fant ut man er gravid (typ uke 6-8), for en nøyaktig datering, for å plukke opp tvilling-graviditerer, og flere andre grunner. Folk kommer ikke til å løpe ned døra for å ta abort uansett, det er vel det kristen-Norge er redd for. Jeg synes også det er nesten støtende at de ikke har lov til å sjekke for defekter før etter uke 12 her i Norge.

Herregud. Jeg leste overskriften som Kristoffer (3) og klikket ikke på linken. Så leser jeg av tråden at det er et tv-stunt og polstra IPO-drakt og Karaoke? Stakkars, stakkars lille Kristoffer tenker jeg, og fatter ikke at folk er uenige med jlkm i reaksjonen om at dette neppe sender gode signaler?? *doubletake* Puh!

Takk igjen, folkens! Litt bedre i dag, vi hadde en fin morgentur hvor det var lite stress og vi jobbet litt sammen innimellom iallfall. Det var deilig! VI trengte det, og vi trengte det akkurat i dag. Vi har kontakt-kommando - den funker innimellom ute, veldig bra inne - og der er jo der tanken min også er, hjernevaske henne på den. Det er sånn jeg har trent mine forrige hunder til gode passeringer og div andre forstyrrelser. Når hun ikke er så høyt oppe så ser jeg jo at det er en samarbeidsvillig hund inni der som ikke er vanskelig å styre, men stresset legger ei ganske tett tåke inni skolten der ja. Godt å høre at vi kan ta friturer innimellom, det trenger vi. Det er godt å tusle sammen med andre hundefolk innimellom og bare la henne være en stressball. Jeg skal begynne å la henne dra kjetting eller bære kløv på de rundene, kanskje det senker henne noen hakk. Jeg liker jo å gå tur i skogen, om jeg ikke kan bruke henne til det også så blir det lite glede igjen kjenner jeg. Greit for en periode selvsagt, men ja, dere skjønner. Hun er mer terrier enn det jeg har hatt før iallfall. Steike hun gir seg jo a l d r i !

Hei Tuva eller Monti!

Jeg sier som ida, lås døra. Jeg tuller ikke. Og når de kommer inn, gå bort og si at det passer ikke nå, de må komme tilbake en senere gang og samtidig avtal når. Da har du lagt føring allerede der. Jeg tror helt ærlig at du må åpne munnen og snakke med de. Og slutt med selvbebreidelsen, dere har ikke noe mer eller mindre skyld, og det spiller uansett ingen rolle når det som er viktig er at situasjonen endres til det bedre. Jeg mener det helt ærlig, det er ikke en avvisning å si til folk at det ikke passer akkurat nå. Det er helt fair and square. Men jeg ville samtidig avtalt en tid. Det er også helt greit å avslutte et besøk, det er hverken frekt eller dårlig gjort, det er helt vanlig å gjøre det. Dette er familien din, du skal leve med disse menneskene nært i all overskuelig framtid. Det er jo helt essensielt at dere lærer å gjøre dette på en måte som skaper minst mulig gnisninger slik at dere faktisk har utbytte av hverandre. Jeg ville lagt en ny regel med en gang jeg, når de kommer uanmeldt så passer det aldri. "Beklager, akkurat nå funker det ikke fordi jeg skal rydde/stelle barn/hvile/se på tv/sett inn det som passer, men om dere kommer i morgen i X-tiden så kan vi heller ta en kaffe da?" De kommer til slutte å komme på døra etterhvert. De er sikkert sære, satte og har urelistiske forventinger, men de er neppe dumme og ting går da inn selv hos gamle særinger. Og en ting til som er helt greit å fortelle voksne mennesker; "Jeg er ganske privat av person og har et ganske stort behov for privatliv, kanskje større en mange andre. Jeg synes det er ubehagelig at det kommer folk uanmeldt på døra, det gjør meg litt utrygg, og foretrekker langt å avtale i forkant når jeg får besøk. Det har ingenting med dere å gjøre, og jeg vet at det er litt annerledes enn det dere er vant til og til og med kanskje litt rart, men jeg håper at dere kan respektere det og heller slå på tråden før dere har tenkt å komme og se om det passer, evt avtale et tidspunkt hvor det faktisk gjør det." Det er jo ikke urimelig eller bitchy. Det er ærlig, åpent og tydelig. Be de om å svare slik at du vet at de har hørt deg. Jeg synes ikke at du skal finne deg til rette med en situasjon som du ikke trives med, livet er rett og slett for kort og hjemmet (mitt iallfall!) er hellig. Trivsel er så innmari viktig, iallfall når man har en helse som ikke alltid samarbeider og i tillegg er mye sliten fordi man tross alt står midt opp i en av de største omveltningen man opplever i livet, nemlig det å bli forelder. Du fortjener å ha det bra i hjemmet ditt! De fortjener å ha et godt og åpent forhold til sin svigerdatter og barnebarn. Dere er ikke langt unna en trivelig sameksistens liksom, det må bare avklares. Og du må få Bonden på din side. Jeg ser for meg at han kanskje ikke er flinkest i verden til å være tydelig ovenfor sine foreldre heller? Sånn, nå skal jeg butt out. Jeg håper jeg ikke blander meg for mye i ting jeg tross alt ikke har noe med. Men jeg tror dere er så nære, og jeg tror det kunne gjort så stor forskjell på hvordan dere har det sammen. Ugh. Medmennesklige forhold altså. Det kan være så kompisert og slitsomt.

På den alderen så tror de gjerne på sånt selv, så det er ikke sikkert han mener å lyve. Søte. Blir han rød da? Det er liksom det som stopper meg fra å si fra til barnehagen, det plager ham ikke på noe vis. Samtidig så bør de jo innstilles med gode hygieniske retningslinjer sånn at de ikke går med bremsespor resten av livet liksom.

Takk, Arkan, så godt å høre noen med raseerfaring. Sjekk gjerne innom ofte, du. Vel å kreve kan jeg - og gjør - i noen situasjoner. Sånn som i dag? No way, det er ingen hjemme til å åpne døra. Slik har det vært i det siste. Tidligere så har jeg nådd gjennom i perioder på turen, og kan innimellom kreve at hun ikke piper, vimer og stresser. Jeg har f.eks fått plukket av at hun klikker av å høre eller se en hund fra verandaen eller kjøkkenvinduet. Det er et helt reellt problem at jeg er alene med hund og barn på ettermiddagene, for det er utrolig vanskelig å være konsekvent med Putle og en ansvarlig mamma samtidig. Men nå er jeg litt redd for at det allerede er litt manisk for henne. Yikes! Det har ikke slått meg en gang. Må være litt bevisst på dette. Jeg krever mye kontakt, men kan bli flinkere her. Litt mer nothing in life is free, og få med mannen på det også. Det skal jeg absolutt gjøre. Jeg kan også gå inn og kreve det rent fysisk med å holde hodet hennes når det tilter litt for henne og ingenting når gjennom. Har jeg tillatelse til å innimellom bare få gå tur uten å hele tiden være der for henne? At hun bare får dra, pese og stresse (men ikke klikke), bare sånn at jeg kan få litt kos ut av dette jeg også? Eller blir det bare dumt og inkonsekvent?

Loke, jeg sitter fortsatt inne hos H fram til han sovner. Synes det er koselig jeg, tror ikke han trenger det lenger. Ja, jeg hadde nok lagt inn madrass, og byttet den ut med en stol etterhvert som tryggheten er etablert. Endringer kan være vanskelig, og det er klart det er en overgang han kan behøve litt tid på. Jeg må også gå over stumpen med en våtserviett etter bhg. Jeg tror han får hjelp, men de kunne nok vært mer nøye for å si det sånn.

Jeg ville blitt veldig lei meg for at familien ikke viste meg nok respekt til å fortelle meg at nå var besøket over. Jeg hadde følt meg veldig dum og forvirret tror jeg, for jeg er vant med at folk snakker til meg når de ønsker noe av meg. Jeg synes det er mest voksent. Om jeg var deg så ville jeg tenkt gjennom hvordan jeg selv ønsket å bli behandlet i en slik situasjon, jeg hadde satt pris på å få beskjed om at det ikke passet, eller at dere ville ha litt tid alene fordi dere er slitne og ønsker å ha god tid til å bli kjent med deres datter. Jeg hadde tatt imot uten en slik beskjed å mukke, jeg hadde beklaget og jeg hadde lært leksa og spurt neste gang jeg ønsket å besøke. Jeg vet at du er veldig konfliktsky og jeg har både respekt for og stor forståelse for det, det kan være utrolig ubehagelig å fortelle folk det man selv tror de ikke vil høre. Men folk er ikke tankelesere, de vet ikke hva du ønsker av deg uten at du sier ifra. Folk flest ønsker å være en ressurs, ikke en belastning, men de trenger veiledning for hvordan de er det på best mulig måte for de de er glad i. Det er ikke en avvisning å si at dere ønsker kvelden for dere selv når de kommer uanmeldt. Det er heller ikke en avvisning å si at det ikke passer, eller at besøket var koselig men nå er det over. Det er helt legitimt og forståelig det, og det er fullt mulig å gjøre det på en høflig måte uten at noen blir støtt. Så ja, jeg synes det var litt frekt å bare forlate dem der alene. Det er ikke ment som en fornærmelse ovenfor deg altså, og jeg dømmer heller ikke, jeg har ingen problemer med å se hvordan det kan bli sånn. Jeg bare tenker at de må ha følt seg veldig teite der de satt og ikke ante hva som skjedde, det hadde iallfall jeg gjort. Om jeg var deg ville jeg motet meg opp og tatt en ordentlig prat med svigerfamilien din. Ikke en oppvask, bare en prat. Jeg vet at de irriterer deg og at de kan være invaderende, men å bare la det gå og skure gjør at irritasjonen bare kan vokse og i verste fall bli til sinne. Sånt begynner fort å tære. Jeg synes også at det var Bonden sin oppgave å geleide de ut siden han var den siste til å dra, ikke din. Personlig hater jeg uanmeldt besøk mer enn pesten selv, så du har full forståelse for den biten altså. Men jeg ville sagt det til de.

Absolutt Aslan, klart det vil gå opp og ned. Men det er kjipt når jeg ser at hun har slitt hull på potene sine igjen fordi hun har dratt så mye. Det er kjipt å se at hun peser sånn at hun harker og hoster og stress-sikkelet drypper. At ørene er helt purpur fordi hun er så høyt oppe. Å se at når hun hører en hund bjeffe i det fjerne så er det bust, pip, virre rundt, og lete, lete lete. Og jeg er totalt irrelevant for henne, jeg har ikke sjangs til å roe henne eller gjøre det bedre for henne. Såklart det vil gå opp og ned, og det samme vil det for meg. I dag er jeg litt ned. Det er ekstra frustrerende fordi du har helt rett i det andre du sier også, hun er faktisk en superhund. En superduperhund! i love the stupid little thing!

Nuvel, Tabris. Jeg blir innimellom urettferdig jeg også, gitt. På ting som ikke er hennes skyld i det hele tatt, og det suger skikkelig. Jeg er redd for at jeg setter oss tilbake da. Noen ganger blir jeg sint på henne bare fordi hun ikke er den hunden jeg skulle ha, om du skjønner? Hvor destruktivt er ikke det? De gangene jeg blir urettferdig er gjerne når jeg er stressa da, sånn som om jeg er alene med henne og guttungen ute. Akkurat de tingene jeg burde gjøre mer av, så jeg har absolutt litt å jobbe med når det kommer til den biten. Jo, og i de periodene jeg har mye smerter i kroppen. Men det som er veldig godt å vite når det kommer til den biten, er at jeg liker de rasene jeg gjør, for de rister sånt av seg veldig fort og holder ikke en grudge. Ikke det at det rettferdiggjør - for det gjøre det absolutt ikke - men jeg er nå engang bare menneske, jeg er dynamisk og reagerer også deretter. Så prøver jeg å veie opp med tre kilo kos på kvelden.