Gå til innhold
Hundesonen.no

tm100021

Utmeldt
  • Innholdsteller

    5,989
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    55

Innlegg skrevet av tm100021

  1. Nå etter at vi har fått fulgt opp i en annen sonis i en allergisak, så tenker jeg endel på nå som Sophia skal begynne i barnehage (Og senere også skole) og med tanke på andres barn allergi. Vi har jo hest, hunder, katt osv- Hvordan tar man egentlig best mulig hensyn? Bilen vår er nok virkelig fullstappet med allergener, men hun har jo egne stallklær feks. Men hva med hundene? Kan andre barn reagere på at hun feks har hundeallergener på sine klær/hender/hår osv? Vi går feks tur på morgenen rundt der hun skal begynne i barnehage før vi leverer henne ditt, og nå som hun har begynt å gå selv så er det jo "umulig" å holde henne unna hundene før hun leveres. Bytte klær først?

    Ja, lurer egentlig på hvordan ta mest mulig hensyn hvis man kommer i en situasjon der en i barnehage/skole osv er veldig allergisk, og man selv har mange dyr.

  2. Det har vel ikke noe med VIKTIGHET? Selvsagt er hun det VIKTIGSTE i livet mitt, selv om hun ikke ER livet mitt. Neida, jeg gir ikke ungen min sovemedisiner, og ja jeg har fått i pose og sekk. Det er ikke snakk om at Sophia ikke skal kjenne oss fordi vi sender henne så mye bort- Fordi det finnes faktisk mellomting (siden du quoter meg når du skriver dette.)

    Jeg har fått i både pose og sekk, og jeg har skjønt viktigheten for MEG og MINE av å få fri innimellom og gjøre tingene jeg har lyst til.

    Det er virkelig virkelig det aller aller færreste her i Norge som ikke tar permisjonsrettighetene sine, og dette var jo snakk om Nanny/Daycare fra 12 ukers alderen i USA. Det er en stor forskjell og lett å sitte i Norge, velferdstaten og snakke om det da.

    Det jeg ikke forstår er hvorfor folk føler de må forsvare valgene sine så veldig, om man føler dt fungerer for seg :)

    • Like 1
  3. Er ikke du hjemmeværende husmor? Hvorfor denne forsvarstalen da? Jeg regner med du ikke hadde dratt fra Soph og satt henne bort i helgene du hadde henne hvis du feks var i min situasjon, like lite som jeg ville hatt dårlig samvittighet (samvittighet blir feil ord, jeg savner ungen min når han er borte jeg, det er rent egoistisk) for å la Ask være hos besteforeldre en helg hvis jeg tilbrakte døgnet rundt ellers med han,

    Forøvrig hører jeg mange sier det du sier om at barna ikke er livet dems, og ikke skal styre livet etc. Som om det går prestisje i å ikke prioritere barna for mye. Det er en rar greie, hundeiere kan ikke få gjentatt nok hvor mye de prioriterer bikkja, hundene er livet osv,,.

    Jeg skjønner ikke helt utsagnet. Ask styrer livet mitt når han er hos meg, alt jeg gjør er med han i bakhodet, i alle avgjørelser jeg tar i livet mitt er hans beste med i beregningen. Han er liten bare en gang, jeg har gjort "min greie" i over 30 år og har sannsynligvis like mange år igjen med relativ stor frihet. Så hvorfor er det så ille å la barnet ha absolutt første pri de første leveårene at man hele tiden må påpeke at de ikke er det? Meg ikke forstå...

    Først, ikke en forsvarstale i det hele tatt- Mer en deling av mine egne tanker, om andre føler de må forsvare seg så værsegod.

    Jeg er hjemmeværende ja, men det har ingen ting med at vi vil ha Sophia hjemme. Det har med sykdom å gjøre.

    Nr to, jeg setter meg ikke inn i alle de forskjelliges situasjoner hver gang jeg svarer, så hva man selv får dårlig samvittighet/ føler seg egoistisk for er opptil hver enkelt.

    Vi skal fortsatt ha 3 ukers bryllupsreise neste år, alene, selv om Sophia går i barnehage.

    Nr tre, jeg føler det er omvendt jeg. Om prestisje om hvem som har vært hjemme lengst med ungen sin, hvem har ammet lengst, hvem har ofret mest osv. Jeg sier det ikke av verken det ene eller andre, jeg forteller hvordan MIN tilværelse er. Hos meg så er livet mitt et så uendelig mye bredere spekter enn bare Sophia, og det er jeg innmari glad for- På samme måte som jeg er innmari glad for at hun er en så stor del av livet mitt som hun er og at jeg er så heldig å ha fått det som for meg er verdens herligste datter.

    At du ikke skjønner er ikke mitt problem, selvsagt tenker jeg over beslutninger når det kommer til Soph- Men jeg er ikke alene om det (Heldigvis!) og jeg har mer i livet mitt som er helt uavhengi av Sophia.

    Hver forelder må gjøre som det passer en best, her er det livet vi lever det som passer oss best. Jeg er helt sikkert en giga egoist som velger å fortsette med hestehold, hundehold og alt mulig som overrår i livet vårt som vi drar Sophia med på- Men det er mitt valg :) Om noen vil ha full fokus og leve for ungen sin de første årene, så værsegod. Men, alle folk er forskjellig og alle familiene er forskjellige. Jeg synes det er kjempegodt jeg å dra på kurs, utstillinger og turer der jeg trenger å tenke kunn på meg selv.

    • Like 1
  4. Nei, jeg kunne ikke tenkt meg å overlatt ansvaret til noen nanny, men neste gang kommer vi glatt til å dele permisjonen 50% 50% på hver av oss etter mine 6 uker er tatt.

    Han er like mye pappa, som jeg er mamma.

    Nei, jeg synes ikke noe om å sette barnet for tidlig i barnehagen- Men ser gleden. Vi feks, som ikke har noe bekjenter og omgangskrets med barn håpet på å få barnehageplass 1-2 dager i uken fra et år så hun fikk sosialisert seg litt, men den gang ei.

    Og ja, jeg har vært borte fra barnet mitt mange ganger iløpet av dette første livsåret hennes. Både ukes langt besøk og opptil flere helger der hun har sovet hos besteforeldre.

    Fordi JEG trengte pusterom, og jeg trenge megselv tid :) Jeg hadde null dårlig samvittighet for at hun fikk være alene med pappa'n sin når hun var 4 uker gammel i noen timer fordi mamma skal på hundetrening.

    Og ja, jeg og mannen tar også ferier alene i ny og ned- For å ta vare på forholdet og oss selv.

    Ikke alle er like, og ikke alle situasjoner er like. Dette er hva som passet for meg og mine, noe annet passer for sine. Jeg har ikke en snev av dårlig samvittighet for å reise bort, og har en utrolig trygg og blid datter.

    Datteren min er det beste som har skjedd i livet mitt, men hun ER ikke livet mitt.

    Jeg har selv "sett" når ei venninne av meg fikk beskjed at hun mistet jobben om hun ikke kom tilbake etter 6 uker i permisjon i USA, hvordan hun sleit i etterkant med å prøve å finne en jobb etter at hun var litt under et år hjemme med datteren pga av krisen der hun ikke engang fikk seg jobb på et gatekjøkken selv med 6 års utdannelse og hvordan de endte med å måtte selge huset og flytte inn til foreldrene hans midlertidig til hun fikk seg jobb igjen og de kom seg på beina.

    Så ja, jeg kan forstå at noen i andre land ikke har noe annet valg. Du finner ingen alenemødre i usa som har noe valg utenom nanny/daycare center, det betyr ikke at de ikke bryr seg mindre om barnet sitt eller ikke elsker det- Men bare at velferdspolitikken der er ikke det vi har.

    • Like 1
×
×
  • Opprett ny...