Ja, så sitter jeg her og gråter...
Kjære Atheogutt, du kommer aldri til å glemmes! Takk for alt du var for meg, og alt du gav meg...!
Du var min beste venn og turkamerat, vi hang sammen i tykt og tynt.
Var jeg lei meg, la du hodet ditt på fanget mitt og var der for meg... Var jeg glad, dansa du sammen med meg.
Vi har hatt det godt vi, kjære gutten min! Tenker med glede på alle skiturene, fjellturene og sykkelturene (som du helst så vi ikke dro på! ), kjære Atheogutt...
At det fatale skulle skje er ubeskrivelig vondt å tenke på, at du måtte føle deg så presset at du gikk til angrep på noen... Jeg tror du ikke taklet at jeg og "far" flyttet fra hverandre. Når du var hos meg var du godgutten som du alltid har vært, men når du var hos han endret du adferd og ble noe vi ikke kjente igjen...
Jeg håper og tror at du har det bedre der du er nå, vi skal møtes igjen jeg og du!
Glad i deg, vennen!