FortviletNyFar

Vi var begge forberedt på hva det innebar å få en staff i hus, så det kom ikke som en overraskelse, selv om jeg er sikker på at dagens agresjon er et resultat av episodene med de 2 hundene og ikke på grunn av rasen som så dan da han hadde null problem (som en 2 år gammel staff) med agresive hunder før situasjonen hvor han faktisk fikk juling oppstod. Det man derimot ikke er forberedt på er de emosjonelle endringene som kommer med å få et barn og hvordan det instinktivt endrer på hvordan man tenker på det å ha hund. Jeg har hatt hund siden jeg kunne krabbe i gresset, men har selv vert engstelig for hva som kan skje i fremtiden om jeg er ute å går tur med barnet mitt og hunden min havner i en situasjon med en annen hund. Nå har riktig nok jeg mer kontroll en min kone fordi jeg har vert den som har aktivt trent på lydighet og deeskalering, men det gjør ikke at jeg ikke tror det kan bli episoder utenfor min egen kontroll. Jeg tror den utløsende faktoren her var situasjonen hvor hun står med sønnen vår og ammer og en løs hund kommer og de går rett i hverandre selv om vår hund var fastbundet. Hun ble veldig redd, fordi hun måtte prioritere tryggheten til vår 2 mnd gamle sønn og ikke kunne gjøre annet en å rope og se på, så det var den andre hundens eier som kom løpende et stykke etter som måtte løse situasjonen.

Ingen av oss er redd for at han skal skade barnet. Han er super med unger, bortsett fra at han ikke kjenner sin egen styrke. Vi holder de adskilt ene og allene på bakgrunn av at han kunne skadet baby uten å mene det, med unntak av at han får sleike baby på føttene (han elsker å sleike oss på føttene). Jeg har foreldre med hund som han har vokst opp med og går overens med, så er et alternativ med avlastning av dem. Jeg kan tenke mange måter å redusere lasten ovenfor henne på, noe hun forsåvidt foreslo selv, men i lengre perioder, men usikker på om det bare vil føre til at man på et tidspunkt avlaster mer og mer intil man ikke har hunden lenger...

Hei. For 2 måneder siden ble jeg far for første gang. Jeg har vert så lykkelig, men i dag ble jeg skikkelig satt ut. Min samboer / kone i 10 år sa at hun ikke ville ha hund lenger. Hunden vår er 4 år gammel og det var en avgjørelse vi tok sammen å få hund, men jeg var mer gira en henne da jeg har vokst opp med hund mens hun ikke har hatt noe særlig forhold til dyr. Hun sier at hun mer og mer det siste året har følt et ubehag ved å ha hund heller en glede og trives ikke med det lenger. Jeg tror også hun er ganske lei av å være ekstra påpasselig hele tiden da vi har en ganske kraftig liten plugg. Vi har en engelsk Staff som inntil for 2 år siden var snill mot alt og alle, selv aggressive hunder. Men etter to episoder med løse hunder hvor han ble angrepet er han blitt skeptisk til noen hunder, særlig hvis de viser litt tegn til agresjon, spesielt hann hunder. Skal sies at jeg har trent på deeskalering så jeg klarer stort sett å plukke opp og avvepne situasjoner som kunne ført til knurring og bjeffing selv når den andre hunden bjeffer i vei. Men nylig så var det en episode hvor kona ammet den 2 måneder gamle sønnen vår og hadde bundet hunden vår til et tre (kort bånd), men så kom en løs hund og det ble et basketak. Det var over ganske raskt, men hun ble ganske satt ut. Jeg er nå ganske fortvilet for uansett hvor mye jeg sier at jeg skal redusere lasten på henne å ha hund (stell, turer, rengjøring hjemme) så har hun sagt at hun bare ikke vil ha hund i hjemmet lenger. Det gjør meg ganske fortvilet da jeg er villig til å snu livet mitt opp ned for å beholde hunden som jeg ser på som et familiemedlem, noe hun desverre ikke gjør lenger. Kunne trengt noen gode råd...