Nani

Hei, Førstegangs hundeier som sikkert overtenker litt her. Jeg har en retriever på 4 måneder. Vi har ikke jobbet spesifikt med apport enda. Kjempefin hund på alle måter, og stor "bærevilje". Dette inkluderer også diverse søppel og greier som en valp ikke skal ha i munnen sin. Jeg har ikke noe problem med at han henter sko eller andre ting, da ber jeg han om å slippe og "bytter" gjerne med en godbit. Men ofte ender han opp med ting i munnen som enten er farlig (plast) eller som jeg ikke rekker å se hva er før han tygger på det. F. eks når vi er ute på tissetur om kvelden og han finner noe i en busk som jeg ikke vet hva er. Da "låses" ofte kjeven og "byttehandel" fungerer dårlig. Noe ganger har jeg ikke noe å bytte med på meg heller. I disse situasjonene er jeg redd han over tid utvikler ressursforsvar. Jeg har opplevd dette hos andres hunder tidligere, og det er ikke noe jeg ønsker for min. Om han skal til å svelge en bæsjepose eller beinrester fra en død fugl, så har jeg ikke tid til å spørre pent flere ganger før ting er i magen. Hva gjør dere i slike situasjoner?

Vi spesialbestilte ny sofa med lang leveringstid og ingen avbestillingsrett, rett før vi fikk vite at det ble valp på oss. Nå er lille 13 uker og sofaen leveres tidligere enn forventet, om to uker. Jeg forventer litt "svinn" på møblementet, men hadde håpet å holde denne nye sofaen i live så lenge det er mulig. Finnes det et effektivt middel mot tygging der ute som kan brukes på tekstil, og faktisk fungerer? Det må være noe som ikke skader fargen, ellers er vi (nesten) like langt.

Jeg skal gå til anskaffelse av et par aktivitetsleker/hjernetrimleker til valpen, og ser det tilbys en haug av ulike varianter på markeder. Hvilke er best?

Hei Jeg og et par venninner diskuterte coronasituasjon og omplasseringshunder her om dagen. Vi kom inn på tematikken pris. Vi har alltid hatt samme forståelse om at omplasseringshunder gjerne omplasseres mot et gebyr eller symbolsk sum. I 2021 florerer det annonser på finn.no for omplasseringshunder som selges til "valpepris", altså innkjøpspris eller kanskje mer. Dette i et marked der prisene allerede er skyhøye på grunn av corona. I utgangspunktet er jeg "all for" at omplasseringshunder skal koste penger og at dette er med på å sile ut mindre seriøse kjøpere. Man kan jo også argumentere for at en hund på 1,5 gjerne kommer "ferdig" stueren og gjerne har lagt fra seg de mest utfordrende valpenykkene (men til gjengjeld kommet midt i puberteten), at det kanskje er gjennomført røntgen på AD/HD, og at hunden gjerne selges med nødvendig utstyr. Altså at eier har hatt en del utgifter og arbeid. Samtidig, så har eier valgt å "avse" hunden. Eventuelt sett at hunden får det bedre et annet sted. Ny eier vil få en hund som ikke har samme "clean slate" som en valp ville hatt, og må være forbredt på det som i utgangspunktet kan være hva som helst. Uvaner, vranglære, triggere. En hund med åpenbare begrensninger som atferdsproblemer eller alderdom tenker vil tilhører en kategori som åpenbart bør gå før svært redusert pris. Men hva med en relativt ung hund uten åpenbare problemer? Burde en hund på si 1-2 år, gjerne med stamtavle, gå for mer, det samme, eller mindre enn valpepris i 2021? Altså en velfungerende hund som fremdeles er ung.

For å være ærlig så vet jeg ikke hvor jeg skulle begynt i Sverige. Jeg ser de har en lang oppdretterliste, men jeg føler med en Toller så krever det litt research for å finne en god type. Men jeg skal se om jeg ikke kan få plukket ut et par oppdrettere for å gi det et forsøk. Finsk Lapphund er jeg redd det blir for mye lyd i. Jeg er heller ikke helt overbevist av spisshunder, men jeg har kanskje vært uheldig med de jeg har møtt? Jeg ser Lapsk Vallhund er en lignende Finsk Lapphund, men jeg er redd også disse har for mye lyd i seg igjen. Jeg er ikke i mot bjeffing og lyd fra hund, men jeg bor med en som er lydsensitiv og hadde vi fått en litt ekstra høylytt type i tillegg, så er jeg redd det kunne blitt et problem for samboeren.

Med mindre jeg blir helt bitt av basillen, så har jeg ikke noen stor ambisjon om å konkurrere. Er det noe spesiell grunn for at man heller bør gå for en jaktgolden/retriever heller enn Toller i det tilfelle? Finnes det noen spesielt gode oppdrettere her til lands?

Hei, For 3 år siden begynte vi så smått å se oss om etter en Nova Scotia Duck Tolling Retriever. I løpet av den tiden har vi vært maks uheldige og har av ulike grunner gått glipp av valper fra 3 ulike kull. Vi har vært "godkjente" kandidater til alle kull og har hatt god dialog med samtlige oppdrettere. Uten å dra ut historien om alle valpene, så kan det nevnes at en døde en uke før henting, og relativt nylig måtte vi si fra oss en da oppdretter i siste liten ønsket fôravtale i stede for salg, med krav vi ikke kunne gå med på. Nå er vi begynt å revudere hele rasen, da det føles som det ikke er meningen at det skal bli en toller på oss. Vi valgte rasen da vi ønsket en aktiv, lærevillig, medium størrelse hund som hundesport-hobby til meg, og turkompis til meg og samboeren . Jeg vet ikke om jeg er er villig til å gå gang med en ny runde med valpelister på toller, og vurderer nå å se meg om etter en annen rase. Noen som har anbefalinger til andre raser vi burde se nærmere på? Vi har litt erfaring med labrador og golden retriever innad i familien, og dette føles ikke helt som riktige hunder for oss. De er også noe større enn det vi ser for oss, og fremstår som mindre "på" og aktive. Jeg vet det eksisterer en lettere jaktversjon, uten at jeg har noe erfaring med disse. Vi har også vurdert ESS (engelsk springer spaniel), men disse føler jeg blir små (?) og jeg vet heller ikke så mye om dem. Vi ønsker gjerne en hund med litt kraft, som kan være med på ski på vinteren (på de tre turene vi går om vinteren) og gjerne dra litt, men ingen polarhund av den grunn. Aussie og BC er uaktuelle, da vi ikke ønsker gjeterhund. Vi kan ikke ha noe utpreget vokalt, da vi bor i borettslag. Den må ha godt potensiale i hundesport (lydighet spesielt) og trives til fjells. Dette bør helst være en hund som er lettere få tak i enn tolleren. Etter tre år begynner motivasjonen for å starte opp en ny prosess å gå litt nedover, spesielt når det har endt i skuffelse flere ganger før. Noen som har tips til nye raser vi kan vurdere?