Blomster

For å legge til så har han brukt å sitte på fanget, og helst oppå meg og samboer - mulig «typisk staff»? Så det er ikke sikkert det betyr noe, men han får selvsagt ikke lov til det når det kommer til barnet!

Jeg er veldig sen å svare her, vi har hatt litt avlastning så hunden har vært hos sine faste passere i noen uker. Nå har han vært hjemme noen uker og han har vært litt bedre enn før han dro, vi trener på plass og han er ikke like «gal» etter å komme først til baby. Han vil fortsatt være først når baby lager lyd eller vi går bort til barnet, prøver å trene på plass og hvis han holder litt avstand og er roligere lar jeg det gå. Jeg er veldig redd for at vi trener feil slik at han får negativ assosiasjon til barnet. Det blir mye korrigering synes jeg, det er litt slitsomt for oss, men tenker spesielt på han at det ikke blir for mye eller feil korrigering. Barnet rører seg mye nå og er «over alt» så hunden er blitt litt mer vant men går bort ofte for å sleike eller ligge helt inntil (får ikke lov til det eller å sleike). Han har nylig startet med at han står over barnet som ligger på gulvet og «setter seg» på barnet!! Han setter seg ikke ned, men ser ut som han prøver sitte? Har prøvd å Google hva dette betyr, og håper ikke det er noe negativt - klarte ikke å finne ut om det betyr noe. Det er selvsagt totalt forbud, han får ikke lov å holde på slik - har gjort det 3 ganger i det siste. Det har som sagt gått mye bedre enn da jeg skrev innlegget og han er mer lydig når det gjelder på plass!

Takk for fint og utdypende svar! Vil bare si at jeg har lest gjennom det flere ganger og startet å jobbe med tipsene dine allerede fredag. Jeg kommer med et bedre svar litt senere. ? Tusen takk!

Trenger sårt noen råd hva vi skal gjøre med vår Staffordshire Bull Terrier gutt på 6 år. For 7 mnd siden fikk vi en baby, og han er helt besatt av å passe på babyen. Han er på «vakt» hele dagen for hver minste lyd og skal være «først» til babyen f.eks hvis baby våkner fra dupp i vogna, vil ha hjelp til å snu seg på gulvet (hyler) og lei av å ligge på magen (hyler) og skal helst ligge helt inntil baby med snuten og er besatt av å sleike (dette får han ikke lov til). Hvis jeg skal løfte opp baby uansett fra hvor kommer han stupende, lager baby lyd og han er i et annet rom kommer han i racerfart og river ned ting på sin vei fordi han stresser med å være først. Det er først når ungen tar natt at han legger seg ned for å sove. Vi (jeg som er hjemme dagen lang i permisjon), korrigerer, korrigerer er konsekvent, roser når han gjør noe bra. Så er vi tilbake på «start» hver dag. Gruer meg til å gå ut av soverommet for å starte dagen for da er han i gang igjen. Vi har inkludert han og invitert han med siden dag 1. Synes det er vanskelig hvor jeg skal sette grensene, og det føles ikke riktig å jage han helt bort fra ungen (at han aldri får være i nærheten føles ikke riktig). Jeg er så utslitt av han, at vi vurderer hvor lenge vi kan holde på med han. Det hører med til historien at han har vært en utfordrende hund fra dag 1. Veldig vanskelig på mange områder, men vi prøver så godt vi kan.. dvs. hopper, sleiker, er helt vill når det kommer til besøk (klarer ikke å roe seg ned) - dette har vi slitt med i alle år. Har også hatt personlig hundetrener for noen år siden, ble litt bedre - men langt i fra bra nok. Jeg har lite kontroll på han når det er besøk i hus (han er helt tett i ørene) og med en baby på armen så ender det dessverre med at han må være på eget rom for å ikke plage besøket. Noen av besøket synes det er greit og vil «korrigere han selv», mens når vi har besøk av andre med babyer og småbarn så tør jeg ikke ha han løs fordi han er vill, kan hoppe og er tung hund (ikke vandt med barn før vi fikk selv). Da ender det med eget rom eller bur hvis han driver å skraper på døren. Men han ligger stort sett å uler der inne helt til besøket går - forferdelig slitsomt synes jeg, men prøver å overse det. Synes det er flaut rett og slett, men må bare jobbe med meg selv. Må legge til at samboer har bedre kontroll på han enn meg, men både jeg og han jobber hardt og mye med han. De som passer han fast er vandt med hund, og har aldri vært borti en slikt energinivå som på vår hund - men de har bedre kontroll på han en det vi har, og synes han er en flott og veldig snill hund - men en spesiell hund som «er noe for seg selv». Det er viktig for meg å legge til at vi har litt kontakt med de som har hans søsken, de hundene er HELT lik så det må være litt genetikk dessverre. Han har som sagt alltid vært en utfordring, men når livet hjemme med han nå også er vanskelig med baby i hus så blir det rett og slett for mye. Vet ikke hva vi skal gjøre mer..