Kleopetra

14 minutter siden, simira skrev:

 

Vi har vært litt i kontakt før.

Utfall kan godt skje selv om de i hovedsak liker/går overens med andre hunder. Han begynner å bli voksen, og vil kanskje teste litt hvor landet ligger. Eller tøffe seg litt. Eller det kan være han er usikker, eller reagerer spesielt på de hundene.

Selv om mine er godt trent på passering og sjelden bryr seg så kan jeg heller aldri garantere at utfall ikke skjer, det hender vi møter hunder som trigger en sjelden gang.

Jeg skal ha deg i bakhodet og si fra når det passer. Det kan være jeg kan få til noe neste uke.

Ja men så flott. Jeg husker at vi begge hadde noe felles mht hverdag og aktivitetsnivå. Bare gi beskjed når det passer for deg. Er veldig sikker på at du kan dine ting. Jeg savner å kjenne folk med hunder. Merkelig nok kjenner jeg ingen! 

Akkurat nå, simira skrev:

Det er dessverre få gode passeringskurs, og hunder blir ofte "kurskloke" på det. Men jeg vet at Hund i Fokus har litt aktivitet i Oslo for tiden, det er et av de få ordentlig gode.

Jeg har én stor og en liten, og kan forsåvidt stille opp, men har litt mye på planen akkurat de neste par ukene.

Det jeg kan foreslå er å trene kontakt og sladretrening på klubbtreningene til Oslo og omegn på Brekke, for eksempel. Det er det mange forskjellige hunder i ulik grad av aktivitet. Det viktigste er å få inn denne kontakten og sladringen, selv om det ikke er noe vanskelig i de situasjonene. Hvis hunden blir hjernevasket på det så blir det enklere i de vanskelige situasjonene også.

Og jeg takker ja til å treffes. Når du har tid og overskudd. 

Akkurat nå, simira skrev:

Litt avhengig av problem så er det ikke nødvendigvis en ulempe at den andre hunden utagerer heller. Det krever bare at man tilrettelegger for begge parter heller enn én. Så det betyr at man f.eks. er begrenset til den avstanden den "vanskeligste" hunden krever, osv. For noen hunder kan det fungere vel så bra.

Men ja, alle "ordentlige" passeringskurs henter også inn figuranter med trygge hunder.

Hørtes klokt ut dette du sier. 

Jeg har opplevd utfall bare to ganger, og begge ganger v møte av stor hund.

Han som virkelig liker andre hunder. 

Tro om ikke du har gitt råd til meg før,vsom jeg har fulgt med godt resultat? 

Akkurat nå, Meg skrev:

En del  Jeg leser "utagerende" som at hunden går ut for å ta/skremme andre hunder, bundet i usikkerhet eller aggresjon. 
En hund som sliter med det bør møte hunder som ikke har samme problem. Men som regel er det folk med "problemhundene" som ønsker å møtes for å trene. Og noen ildsjeler da, hvis man er heldig. 

Ja jeg håpet jo på en ildsjel som også er interessert i at hundene får litt sosialt samvær. Liker ikke hundeparker. 

Akkurat nå, Meg skrev:

Mitt inntrykk er at dem som møter opp på slike passeringstreninger ofte har "utagerende" hunder alle sammen, så kan hende er det mer å hente på å melde seg på et 

Aggresjon må avklares på forhånd. Folk vet vel om de har aggressive hunder går jeg ut fra? 

Hvor mye erfaring har du med slike avtaler? 

Hei

Jeg har en berner sennen, han (kjemisk kastrert), 1,5 år. 

Mild, snill og leken. Men også en robust kar med sterk psyke. Blir aldri redd noe som helst. Torden, raketter bring it on! 

Den siste tiden er han begynt å gjøre utfall mot andre, særlig store hunder som passerer på andre sida av gata. 

Og dette bidrar jo til at jeg holder ekstra hardt igjen, og blir selv anspent i det jeg ser hund komme i møte,  noe som selvfølgelig ikke bidrar til at dette blir bedre, heller verre.

Vi kjenner ingen med passe store hunder vi kan øve med  så derfor forsøker jeg her. Er det noen som kunne tenke seg å møte oss for denne type trening? Og gjerne bare for det sosiale. Har bil og kan møtes hvor som helst i oslo. Kan evt møtes ved utfartssteder til marka, park ol.

Bor på Helsfyr. 

2 timer siden, Piglet skrev:

Min tispe var sånn i en laaang periode når hun var unghund, hun er en golden retriever, og hun rakk jo opp til ansiktet når hun hoppa. Det var jo helt umulig å overse en svær golden som hoppa og nappa/beit i armer og ansikt. For henne var det nok en overslagshandling og at hun var i en periode full av hormoner og at det fort kokte over litt i situasjoner hun ikke taklet helt. Og når vi hadde "stacking" av hendelser som til slutt ble for mye tilsammen. Jeg prøvde å tråkke på båndet, binde henne fast, kjefte (mista hodet innimellom, det var vondt!), ingenting av det virka jo. Så begynte jeg å se på situasjonene det skjedde i og lese henne bedre, hun trengte å få hjelp til å lande litt innimellom og etter stressende hendelser som passering av mennesker/hunder. Så jeg begynte å ha enkle godbitsøk, det gjorde at hun fikk roet ned spenningen i kroppen. Det er nå ca 4 år siden, men fortsatt går hun ut i grøfta og ber om godbitsøk hvis hun synes noe blir litt for heftig (skumle barn eller små hunder som bjeffer). 

Dette tar jeg med meg. Det er betryggendeå høre at andre slitt med samme problem og at det går over. Takk for veldig bra innspill.

Akkurat nå, simira skrev:

Når han går slik og sitrer kan det være lurt å "løse ut" med noen triks, et enkelt søk eller et par øvelser for eksempel, etter passeringer. For hver passering bygger han opp litt av den spenningen, og til slutt greier han ikke mer. Det krever antageligvis en del for ham å passere pent. Hvis du husker å løse ut litt mellom hver passering vil det sannsynligvis bli lettere etterhvert.

Vi gjorde dette og fikk i en periode en hund som gjorde snurr og bamse av seg selv hver gang vi hadde passert en annen hund... (men han passerte pent da).

Oi, det var jo interessant og egentlig ganske innlysende. Ser jo det helt klart nå. Han tar seg sammen og tar seg sammen og så tilter det!! 

1 time siden, simira skrev:

ISåfall er det kjemisk kastrering som midlertidig hjelp her tenker jeg, kastrering skal jo være pga. sykdom, og det er det definitivt ikke.

Det kommer rett og slett av mye energi og hormoner... har du noe erfaring med unger? Akkurat som når de blir litt for fulle av energi og tipper over fra der de er morsomme til der de er slitsomme, og i tillegg gjerne responderer med trass hvis du prøver å roe dem litt. Jeg har ikke barn selv, så dette kan jeg alt om!

Ja, har en sønn på 16 og i trassalderen var det kort mellom glede og tragedie. Jeg ser også på dette som for mye av noe. Jeg ser jo at han sitrer når vi møter andre hunder og han må sitte ned. Men han klarer da å undertrykke seg. Fordi jeg er tidlig på. Så det er nok det det gjelder her også. Være tidlig nok. I dag da vi gikk, var jeg veldig obs. Med en gang han snudde seg opp mot meg med rampeblikket sa jeg bare høyt og kraftig HEY. Og han rettet seg opp og gikk forover!!!! Jeg ble målløs!!

16 minutter siden, yoloomg skrev:

@simira

Min var vel rundt 6-7 måneder når han begynte, roet seg med kjemisk kastrering, men når den gikk ut begynte det igjen. 

Jeg hadde gitt han både fysisk og mental stimuli, og fokus på ro, og gjorde ALT riktig. Så ingen forskjell på rolige dager eller aktive dager. 

Det var så lite som skulle få han til å bikke over, en sykkel, et barn og en som spylte bilen med hageslangen og jeg hadde en hund som hørtes og så ut som den mannevonde hunden som hang i armen min. Turer i skog var noe greiere, men mange "klikk" der også. 

 @Kleopatra Din høres nøyaktig ut som min, er ikke noe vondt i de, det bare koker over. Jeg var veldig fornøyd med den kjemiske kastreringen. Den er også reversibel. Den tok liksom toppen av tullet. 

Det er utrolig godt å høre at andre har hatt/har samme problem...altså, misforstå meg rett, jeg unner selvsagt ingen å ha det slik med hunden sin. Jeg kan forstå at noen gir opp hele hundeholdet om det er slik, men når man vet at dette er forbigående så vil i alle fall jeg holde ut. Men om det hadde vært permanent så spørs det vel. Da måtte jeg flyttet ut på landet og gjerdet inn et stort område og bare la ham leke der da. Og ikke gå med ham i bånd. Merkelig adferd. Helt merkelig og jeg lurer sånn på hva det kommer av. Hva prøver hunden å si? Eller er den bare rape-gal noen sekunder? Varer ca 30 sekunder. Han blir selv dørgende sliten av dette også.

Lite som får min også til å bikke over. Hvis noen vil hilse på ham, og begynner å kose for voldsomt så ser jeg at han er på vei mot tulltakene. Da går vi bare videre. Så han tåler ikke mye sånn sett. Jeg håper dette roer seg, slik at han blir en avbalansert og tilbakelent kul type. 

Veterinær har foreslått kastrering når jeg forteller, men vil vente litt. Og da evt kjemisk. Men venter litt. Skal prøve et par ting først som ble foreslått. Hvilken type hund har du?

Akkurat nå, Avani skrev:

De fleste uønskede adferder skyldes ofte at hunden er understimulert, vi ser det i TV sereien Fra Bølle til bestevenn. Lek mer, gå lengre turer er det som slår meg. Aner ikke hvilken rase det er snakk om men hunder trenger mer stimuli enn folk tror.

Men jeg har merket at dette skjer ved mye stimulering, mindre stimulering osv. Når han har blitt stimulert mye så tenker jeg at dette skjer fordi han er sliten. Ved en gåtur legger jeg alltid inn øvelser. Sitt, bli, ligg, stopp, kontakt. Han får oppgaver når vi møter andre hunder. Han jobber med Kong`er. Han søker hjemme og leter etter ting/meg. Så det er så vanskelig å vite hva som er hva. Hadde han vært eldre skulle han fått i oppgave å bære ting, trekke ting. Han er en arbeidshund som liker arbeid, men han er for ung ennå. 

2 timer siden, yoloomg skrev:

Har opplevd lignende. Ting som hjalp merkbart: Kjemisk kastrering. Stå på båndet/holde halsbåndet slik at han ikke får bitt, telle til 10 og gå videre. Funket ikke telle til 10 en gang, telte jeg til 10 en gang til. 

Dette forsvant når hunden ble kjemisk kastrert, kom tilbake når chippen gikk ut. Han er nå kastrert og dette forekommer da kun hvis det snør og han er løs, for da er livet gøy. Nå holder det at eg tar han i halsbåndet og går noen steg, eller knipser på båndet, så er han rolig igjen.

Har hatt mange tårevåte turer fordi dette var flaut og vondt og skikkelig kjipt, unner ingen det. 

Ja, fy søren det er fortvilende. Og flaut! Får jo lyst å bytte ham inn i en ny tv eller noe. Han er så stor at jeg klarer ikke å holde ham fra meg. I tillegg tar jeg noen medisiner som gjør at jeg får ekstra lett blåmerker, så jeg ser virkelig helt mørbanka ut. Glad det ikke er sommer og varmt, for jeg måtte gått fullt påkledd for å ikke få mange rare blikk med mistanker om at jeg nok er gift med en konemishandler. Det er jeg ikke. Jeg er bare eier til en sprøyte tullete hund. Men, som sagt, han er utrolig flink ellers. Og jeg oppfatter ikke dette som aggresjon overhodet. Bare lek og tøys. Som tar av. 

Akkurat nå, tillien skrev:

Min hadde mye rart for seg på tur det første året. Jeg prøvde mye rart (inkludert et par episoder jeg ikke er stolt over da jeg mistet besinnelsen, dog kun med stemme). Til slutt resignerte jeg og jeg fortsatte bare å ignorere. Om hun hang i buksebena mine slik at jeg ikke kunne gå videre, så satte jeg meg ned. Enten med hodet gjemt i fanget eller fordypet over mobilen min. Vi gikk videre når hun sluttet. Jeg mener det virket. Men hvor mye som var grunnet dette og hvor mye som var at hun modnet, det aner jeg ikke. Så har du en måte å ignorere på en å bare forsøke å stå i ro? (Og ja, jeg satte meg ned på det viset både på fortau og i gågate  ).

Å sprøyte vann på hunden høres uskyldig ut, lager hverken skader eller smerter, men skal det fungere så må det jo oppleves som ubehagelig. Altså positiv straff. Du påfører hunden ubehag, og hunden vet jo at det er du som gjør det. Noe som ikke bygger tillit. Og siden du ikke aner hvorfor hunden gjør som den gjør, så vet du egentlig ikke hva du straffer, noe som ikke er helt bra. Behøver det å gå fullstendig galt? Nei, og sannsynligvis ikke, men jeg ville ikke tatt sjansen. Og jeg ønsker uansett ikke at hunden skal oppleve meg som en som påfører ubehag på den måten.

Ja, jeg tenker også det samme som deg mht det med vann. Det er jo ubehagelig  å få en vannstråle rett i øyet, og så er det jeg som sender den avgårde. Og det er meg han skal ha tillit til. Så det tviler jeg på at blir aktuelt i det hele tatt. 

Ett åringen vår, en tung stor kar, har gjenopptatt gamle "kunster" for fullt. Og jeg blir snart gal! 

Når vi går tur så ender det alltid med at han biter seg fast i hånda mi, for deretter å hoppe opp for å bite armene. Snur jeg ryggen til så biter han ryggen. Står jeg helt i ro for å ignorere så tro meg, det er komplett umulig siden han da tar tak i leggene. Jeg kjenner da at han ikke tar i alt han klarer, men nok til at i alle fall ikke jeg klarer å stå i ro. Ellers skulle han jaggu blitt ignorert. 

Har prøvd å ikke gå for langt. Har prøvd å ikke gå for kort tur. Har prøvd å mentalstimulere ham innendørs før vi går. Har prøvd å si "sitt" når dette starter, men han glemmer ikke så lett, så etter at han har sittet litt så er det på an igjen. Jeg kan distrahere ham på andre måter også, som feks å kaste godbiter utover veien og si "søk" (etter at han har tatt sitt-kommandoen). Da kan han spise av dem, så begynner vi å gå. Og så kommer han på hva det var han skulle igjen - nemlig gi matmor enda et par blåmerker. 

Jeg har også prøvd å stå på båndet, men da biter han jo bare i beina. Så det er nå HELT nytteløst. 

Jeg vet sannelig ikke hva det er som trigger dette, annet enn meg!? Meg som han får mat hos, får kos hos, blir trent av. Jeg oppfatter ham som utrolig lærevillig og han presterer utrolig bra og raskt. 

Jeg kjefter ikke på ham. Irrettesettelser bare gir ham mer guts til å kjøre enda mer på. Å å si STOPP med streng stemme er også nytteløst.
Jeg vet at ignorering hadde hjulpet, det er jeg sikker på, men da trenger jeg bukser av stål!  Jeg prøver å se på hva som trigger dette, og det jeg ser er at dette skjer når vi er begynt på hjemvei. Ved korte turer og ved lange turer. Jeg tror ikke han er hverken over- eller understimulert. Men jeg vet jo ikke. 

Men det er som om han er veldig ivrig på å snuse og lukte på bortover turen. Og når vi snur så er ikke snusingen så interessant, og da kan bitingen begynne. Eller "kan", vi er gått bort fra "kan", nå skjer det på hver tur. 

For noen uker siden var dette nesten helt forsvunnet. Så besøkte han moren min og var hos henne i to uker fordi jeg måtte lese til eksamen. Og etter det har det tatt helt av. Jeg bare fatter ikke hva som har skjedd! Mor er kjempegod med hunder og sa at han var bare slik et par ganger, så gav han seg. Da jeg hentet ham, så ble han kjempeglad og så gikk det over i biting. Altså overslagshandling. Han fikset ikke gjensynet. Der skulle jeg nok ha vært mer tilbakeholden og ikke så glad selv. Ser den. 

Jeg har ikke lyst å begynne med munnkurv. Da føler jeg vel at jeg har kapitulert og ikke klarer å løse dette. Men er det riktig tenkt? Kan han, etter å ha brukt munnkurv en stund, glemme disse nykkene her? Og så kan  man ta av munnkurven? Eller?

Noen foreslår vannspruting, men vann liksom?? Er det greit da? Noen sier jeg må legge ham ned. Det trenger jeg ikke prøve på engang. Jeg VET at det er å lade ham opp til å bli enda mer crazy og vill. 

Ellers er han verdens mest elskelige hund. Han er kosete, rolig inne, flink med passeringer av både folk og hunder. Han forstår hva jeg mener uten at jeg trenger å si noe, jeg bare kremter så kommer han, legger seg osv. Ja, jeg vil jo nesten si som alle stolte mødre og fedre - han er nok usedvanlig begavet den gutten! Bortsett fra dette tullet. 

Vi har vært hos adferdsspesialist tidligere. Da ble vi fortalt at å be ham om å sitte kunne avbryte handlingen. Ja, i tre sekunder omtrent. 

Ble jo så glad og letta da dette begynte å slippe. Og nå bare tar det av igjen.

Noen har foreslått kjemisk kastrering, men så sier andre at da kan det bli verre. Men verre enn dette tror jeg ikke det kan bli. Men, har ikke lyst å kastrere uansett.