Hei, eller: hjelp?
Jeg har en tispe på 7 år og en valp på 3 måneder som ikke går overens, og jeg tror problemet er at tispen faktisk er aggressiv.
Backstory:
Skaffet en valp i håp om at det skulle gjøre tispen min glad, da hun alltid har vært glad i andre hunder. Vi har også nylig bodd et halvt års tid hos min mor grunnet endret livssituasjon. Moren min har en hannhund som tispen min har gått veldig fint sammen med, og jeg syntes tispen virket deprimert når vi flyttet for oss selv igjen. Jeg har alltid ønsket meg to hunder, og tenkte at nå passet det fint å skaffe seg en hund nr 2. Tispen har virket så omsorgsfull med små dyr, har tilogmed behandlet lekene sine som valper iblant, og vært nysgjerrig og glad i møte med fremmede valper.
Valget falt derfor på en hannvalp av omtrent samme størrelse og ganske lik personlighet utifra rasestandard.
Første møtet når jeg hentet valpen hjem, var å la de møttes på et nøytralt sted. Moren min passet tispen min mens jeg reiste med tog for å hente valp da jeg ikke har bil. Skulle få skyss fra stasjonen og hjem så vi lot hundene møtes på togstasjonen og gå litt rundt sammen. Tispen elsket valpen og alt gikk helt supert!
Men hjemme ble ting fort værre.
Tispen hadde fått løpetid uken før. Oppdretter mente dette ikke ville være noe problem, men det ble et enormt problem.
Valpen brydde seg ikke om løpetiden først, men tispen var veldig opptatt av å dytte rompa si i fjeset hans og jaget han rundt for å liksom tvinge han til å snuse på seg. Så det ble mye styr med å holde henne unna for å skåne valpen samtidig som jeg ikke ville at tispen skulle føle seg utelatt eller mindre elsket.
Jeg er enslig, og det å holde styr på disse to alene med en hyper-kåt tispe og en stresset valp ble for mye. Jeg var redd for all skaden stresset ville gjøre mot valpen, og fikk noen til å passe tispen til løpetiden hennes var over i håp om at det skulle hjelpe de å få en ny, bedre start. Brukte tiden flittig til å bli kjent med valpen, som er helt vidunderlig snill og rolig når det er bare han.
Men ting ble værre etter løpetiden. Nå var hun bare sur og gretten hele tiden.
Valpen fikk ikke lov til noen ting av henne, og fikk kjeft for alt som ikke var å ligge helt i ro. Og når hun kjeftet på han, så ble han satt ut og stresset, og mer gira. De egget hverandre opp, og å bryte opp mellom dem var ikke bare bare. Tispen min bet meg mange ganger, noe jeg ikke hadde trodd hun ville gjort.
Det ble et uendelig kaos og i fortvilelsens stund kjeftet og brølte jeg til begge to. Igjen. Og tispen ble sendt bort til noen andre i noen dager. Igjen.
Jeg var både skamfull og fortvilet, trist og redd. Jeg visste at min respons nok hadde gjort ting værre. Jeg brukte dagene på å få et bedre forhold mellom meg og valpen, at han ikke skulle vært redd for meg, og å hjelpe han å dempe stresset fra de siste dagene. Han var veldig, veldig sliten stakkars.
Jeg Googlet og leste meg opp om alt mulig rart, og etter jeg fikk tispen tilbake prøvde jeg ut alle slags løsninger som skulle hjelpe de å på en rolig, trygg og fredelig måte komme bedre overens. Og i noen dager var ting kjempefint, men så klikket tispen igjen.
Ting jeg har innsett ang tispen: Hun er mat-aggressiv og vokter alt hun ser på som sitt. Alt spiselig - tilogmed det som ikke er hennes, alle senger og bur - selv de som ikke er hennes, alt av leker, ting som faller på gulvet og helt tilfeldige ting hun bestemmer seg for at er sitt. Og meg.
Til en valp som tygger på A L T så var en løsning å ha leker og tyggeting tilgjengelig overalt. På grunn av tispen er det ingen leker eller tyggeting på gulvet. Jeg disponerer disse. Skal de ha spiselige tyggeting så får de samme type godsak, samtidig (men tispen først pga rang) og på fysisk avstand men nærme nok til at tispen ser/lukter at det ikke gjøres forskjell på dem. Valpen sitter pent å venter og er kjempeflink! Men han er blitt redd for å få frastjelt mat og godbiter, og skynter seg veldig med å spise opp.
De har hatt en voldsom slosskamp om matskåler. Etter det så får de mat ikke bare på hver sin side av rommet, men med et gjerde i mellom dem.
Tispen har også begynt å få dårligere syn, fant vi ut etter et nylig dyrlegebesøk.
Jeg har tenkt det er derfor hun glefser etter valpen når han kommer borti fjeset hennes og har latt henne si ifra på sin måte. Jeg tenker at om valpen er frekk så er det innafor at hun korrigerer han. Men hun ikke bare knurrer og glefser, for valpen bryr seg ikke om det, hun gir to skarpe bjeff på fullt volum og glefser etter ham, som gjør han stresset/gira og han har nå begynt å oppføre seg likt tilbake. Når hun bjeffer og glefser etter han så bjeffer han mot henne.
Jeg øver med han på å la tispen være i fred, men han blir ivrig og biter meg. Jeg takler bitingen hans, problemet er at når tispen hører meg si "nei" til han og han ikke slutter, så kommer hun løpende og angriper han. Når jeg skal separere de da så biter hun meg, så jeg blir sittende å prøve å holde to hunder unna hverandre som begge biter meg og prøver å fly på hverandre.
Det er så vondt for valpen at det er sånn, tenker jeg.
Han er en skikkelig god kosegutt, og går så fint sammen med andre hunder, og han er en herlig hund med så enormt flott potensiale. Jeg er redd jeg ødelegger det potensiale ved alt han utsettes for her hos oss på grunn av tispen. Jeg vil ikke at han skal få problemer senere i livet ved å ha vokst opp i konstant frykt og stress av en tispe som bare er sur på han.
Han er så opptatt av og glad i henne egentlig. Når hun sover, så vil han så gjerne sove hos henne. Kryper seg sakte bort til henne, ingen biting, bare søt og god og vil ligge inntil henne, men hun legger seg unna - i beste fall. I det siste har hun blitt sint og kjefter på han om han rører henne, selv om det er med vennlige slikk.
Jeg er redd jeg må omplassere en av dem.
Jeg har tenkt at valpen nok er den som må dra siden han er ung og har hele livet foran seg og kan få en ny start hos noen som ikke har en sur gammel tispe som hater han. Problemet er at jeg er så utrolig glad i han at jeg gråter bare ved tanken.
Jeg føler jeg moralsk sett ikke kan gi ifra meg tispen fordi jeg har hatt henne lengst og fordi hun er veldig knyttet til meg. Hun var det kjæreste jeg hadde i hele verden og har betydd enormt mye for meg. Jeg føler det slik om henne fortsatt, men jeg vet at aggresjonsproblemene hennes ikke blir bedre av seg selv, og jeg vet at jeg ikke har kunnskap eller erfaring nok til å rehabilitere aggressive hunder. Jeg visste ikke hvor ille problemet hennes var fordi vi stort sett har bodd enten alene eller med hun som eneste kjæledyr (utenom smådyr i bur eller katter som har latt henne være i fred).
Hun har alltid glefset etter andre dyr som nærmet seg maten hennes, men siden de da lot henne være så har jeg liksom ikke tenkt på det som et problem. Men moren min merket større problemer når yngste barnebarnet hennes på to år nesten ble bitt av henne. Hun hoppet på han og glefset da han nærmet seg matbordet hun satt ved.
Det er slike ting pluss det med valpen nå som gjør at jeg innser at problemene hennes er problemer jeg ikke kan fikse. Jeg kan unngå de ved å ha henne som eneste hund og ikke la henne møte små barn eller ha andre dyr i nærheten når det er mat tilstede.
Jeg synes også synd på henne fordi hun har nylig fått de problemene med øynene hvor hun gradvis mister synet, og jeg kan tenke meg det må være skremmende. Hun fikk ett nytt flokkmedlem hun aldri bad om og ikke kan fordra, og det er hjerteskjærende å tenke på hvordan hun ville følt seg om jeg gav henne fra meg. Jeg er veldig glad i henne og vil ikke hun skal tro at jeg ikke er det.
Og selv om jeg er veldig glad i valpen og så vet jeg ikke hvordan det vil føles å beholde den "nye" ved å kvitte seg med den "gamle", det er jo ikke slik ment men jeg tror jeg vil kjefte på meg selv for å ha gjort det uansett. Så tanken har slått meg at kanskje jeg ikke kan ha noen av dem.
Enten bare henne.
Eller bare han.
Eller gi meg med hundehold. Jeg tror ikke jeg har hjerte til å skaffe meg noen hund hvis jeg ikke kan ha noen av disse to...
Det er så trist at det ikke fungerer. Jeg håper og prøver og leser og tenker og har gjort alt jeg kan for å prøve å hjelpe de å gå godt sammen. I blandt er det håp hvor hun tolererer nærværet hans, men så kan det snu om så brått og da bryter ******* løs og hver gang er jeg redd for at det mentalt skader valpen å bo hos oss.
Folk sier "gi det litt tid" men jeg tror dette er mer enn at de bare ikke liker hverandre, jeg tror hovedproblemet er tispens aggresjonsproblemer med vokting av "sine" ting. Og jeg ser hvordan det stresser valpen at han får kjeft av henne for nesten alt han gjør. Jeg gjør så godt jeg kan for å skape god stemning mellom dem, hjelpe de å bli kjent på en god måte, f.eks små gåturer sammen, slappe av i sofaen med en hund i hver armkrok, rose de rolig og kjærlig for ting de gjør bra og for alle små ting mellom dem som er ønskelig atferd for å oppfordre de til og lære de å være greie med hverandre.
Jeg har tenkt i de gode stundene at, med mye jobb kan dette gå bra, og hvis det er håp for at det kan gå bra, så er jeg villig til å jobbe.
Men er det forsvarlig å la valpen ha det sånn?
Kan dette gå bra eller bør de separeres? Og hvis de bør separeres, hvem bør jeg beholde?
Hvis det kan løses, hvordan?
Hva bør jeg gjøre?
